Hadde du brydd deg med å forsvare norge?

[Gjest Gjest slettet-ld9eg7s96q]

Det er såklart ikke sikkert at man dør eller blir skadet i krigen, men risikoen, sammenlignet med om man ikke er med å kriger, antar jeg er veldig høy.

 

Egentlig ikke. Hvis jeg rent hypotetisk hadde blitt kalt inn til forsvaret i et evnt. angrep hadde jeg ikke gått rundt og tenkt: "Det er en høy sannsynlighet at jeg kommer til å dø". Matematisk sett har jeg faktisk oddsen på min side og det er statistisk usannsynlig at jeg kommer til å dø. Under vinterkrigen i 1940 der Finland stod opp imot en av verdens største og mest moderne armeer mistet bare 7% av alle de innkalte livet (26.000 falne av 365.700 innkalte)

 

Jeg sier ikke at det er risikofritt. Men det er en kalkulert risiko. Går man rundt og tenker slik du gjør er det kun frykten som snakker til deg, ikke rasjonell tankegang.

 

Om vi da ser på gevinsten, om jeg skulle blitt med og krige, ville Norge hatt en mer person til å forsvare. Hvor mye utgjør en av ti tusen? Eller en av femti tusen? Jeg vet ikke, men jeg vil ikke tro så veldig mye. Gevinsten måtte ha vært enormt stor før jeg hadde satt mitt eget liv i reell fare.

 

Problemet er at det ikke bare er du som tenker slik. Det er ekstremt mange. Jeg har lest masse historiebøker og dagbøker til folk som ble kalt inn da Tyskerne invaderte Norge og det var et betydelig antall mennesker som ikke møtte opp, nettopp fordi de tenkte akkurat slik du gjør.

 

Jeg ville heller sett Norge okkupert enn meg selv død. Jeg ville også heller sett Norge okkupert enn en 50% sjanse for livet mitt. Også 20%, 10% og 5%.

 

Ingen har lyst til å dø. Jeg går ikke rundt med et brennende ønske om å få dø for fedrelandet mitt hvis det er det du tror. Men jeg kan også sette meg inn i situasjonen til de jeg har lest om da de levde under okkupasjonen samt det jeg har hørt fra slektninger den gangen de var i live. Da svært mange arbeidsføre mennesker ble tvangsinnkalt til slavearbeid i Tyskland, summariske henrettelser, deportasjoner, matmangel osv.

 

Jeg kan love deg at hadde du levd under slike forhold, hadde det før eller siden nådd en grense der du selv skulle ønske at du var et fritt menneske og hadde gitt det du maktet for å vinne tilbake friheten din.

 

Når det kommer til bilkjøring er der såklart en viss fare involvert der også, men den er strengt tatt latterlig lav. I fjor døde litt over 200 av bilulykker. Hvor mange av dem som døde av idiotisk kjøring vet jeg ikke, men det var sikkert en del. Der kan jeg selv påvirke risikoen i veldig stor grad.

 

Som jeg sa, så var det et banalt eksempel satt på spissen. Men det var relevant for å illustrere for deg nettopp at du ikke lar deg styre av den frykten for du vet at risikoen er såpass lav.

 

Om det er frykt eller viten som driver deg til handlingene dine ser jeg ikke helt poenget i å diskutere, siden det er to sider av samme mynt.

 

Nei det er det ikke, det er nettopp det jeg har prøvd å forklare deg. Altså la meg gjenta: Frykten er irrasjonell, viten er rasjonell.

 

Hvorvidt du mister veldig mye av din livskvalitet om du ikke sloss er da strengt tatt ikke veldig sannsynlig.

 

Jeg tror du hadde blitt ansett som ganske historieløs hadde du fortalt dette til en som levde, eventuelt kjempet under okkupasjonen

 

Det skal være en veldig jevn kamp om en person avgjør. Men du må for all del være med å krige, det er bedre (for meg) om vi ikke er for mange som tenker på min måte.

 

Sitatet ditt ovenfor må du nesten utdype litt. Så det er bedre for deg hvis ikke for mange kjemper for å bevare din frihet? Hvor er logikken i det?

 

Edit: Glem det siste avsnittet mitt. Dysleksien min gjorde at jeg missoppfattet det du skrev. Jeg leste 'min' som 'din' flere ganger. Plagsomt.

Endret 14. august 2011 av Gjest slettet-ld9eg7s96q

[Zeph]

Seks innlegg med personangrep, tull og tøys er fjerna.

[Gjest medlem-82119]

Det er interressant at så mange sier de ville forsvart norge, samtidig som man så at gardistene løp og gjemte seg når de ble testet for det samme.

 

http://www.nrk.no/nyheter/distrikt/ostlandssendingen/1.7593382

 

http://www.dagbladet.no/2011/04/13/nyheter/garden/innenriks/16176263/

 

Jeg har mistanke om at dette også er en del av sannheten rundt islamiseringen. Folk ser at når det gjelder løper folk og hjemmer seg og mange føler nok at andre religioner, stater, politiske retninger osv ville fått en like svak motstand som tyskerne fikk forrige gang det gjaldt. Samtidig har man ikke noe ensrettet land å forsvare lenger. I 1939 var norge fortsatt nasjonalromantisk norsk med få som hadde sett en utlending. Når man satte seg til motverge var det for å forsvare det norske. Det har man ikke lenger. Det unike nasjonalromantiske norge er borte og nå kjemper man for et land som et yrke uansett om det er afghanistan eller nabolaget. Skal man ofre livet sitt for høye skatter og bensinpriser, politiske krangler om søndagsåpne butikker og størrelsen på disse, retten til å spy ned dassen hver fredagskveld, nisselue og kebabkiosker? Med manglende motivasjon til å sloss for noe som betyr noe men ikke finens lenger, og soldater som hjemmer seg på dass når det gjelder så synes jeg ikke det ser lyst ut.

[Quote]

Det er på tide å oppløse millitæret i sin nåværende form da dets eneste oppgave er å tjene fremmede makter og i dens plass erstatte det med et reelt folkevern.

http://no.wikipedia.org/wiki/Det_frivillige_skyttervesen

 

Det frivillige Skyttervesens mål er å fremme praktisk skyteferdighet innen det norske folk og derved dyktiggjøre det for landets forsvar.

 

For å svare på topic; så ja.

[Inz4ne]

Jeg ville forsvart landet vårt om vi ble angrepet.

Riktignok er det ting jeg skulle ønske var annerledes her, men det hadde ikke hindret meg i å stille opp.

Jeg ville riktignok sett ann situasjonen litt for å se hva jeg i min daværende posisjon kunne gjort og hva som hadde vært til størst nytte for landet vårt. Om man har mulighet til f.eks spionasje o.l. kan det være vel så viktig som å ta til våpen for å gå inn for direkte forsvar.

Nå skal det og sies at dette er min tankegang, hvorvidt man greier å gjøre det man tenker at man skal gjøre i en gitt situasjon er ikke sikkert, men jeg håper at jeg hadde greid det i hvertfall.

[frds]

Klart jeg hadde det.

[Mr.M]

Det er interressant at så mange sier de ville forsvart norge, samtidig som man så at gardistene løp og gjemte seg når de ble testet for det samme.

 

Jeg har mistanke om at dette også er en del av sannheten rundt islamiseringen.

Du er latterlig

[Paphex]

Nei. Ville flyktet til et annet land og startet et nytt liv dersom jeg ikke følte meg trygg i Norge.

Sivilisasjoner og nasjoner kan stride så mye de vil, men jeg akter ikke å ta del i en konflikt som kan føre til at jeg må utøve vold mot andre eller i verste fall dør selv.

 

Det eneste jeg potensielt kunne gjort var å fungere som medic. Men ikke fanden om jeg plukker opp et gevær og tar et menneskeliv for et eller annet obskurt formål jeg sannsynligvis ikke forstår, enten det er for en nasjon, en kultur eller en religion.

 

Noen vil kanskje se på meg som en kujon. Det er nok sant. Jeg føler meg ikke del nok av dette spesifikke kollektivet til å noensinne hylle et flagg og plukke opp et våpen kun for å skyte løs på dumme, naive og hjernevaskede unge menn som representerer verdier som er annerledes.

 

Det finnes ingen verdige kriger. Derfor melder jeg meg ut av det hele.

[Wubble]

Egentlig ikke. Hvis jeg rent hypotetisk hadde blitt kalt inn til forsvaret i et evnt. angrep hadde jeg ikke gått rundt og tenkt: "Det er en høy sannsynlighet at jeg kommer til å dø". Matematisk sett har jeg faktisk oddsen på min side og det er statistisk usannsynlig at jeg kommer til å dø. Under vinterkrigen i 1940 der Finland stod opp imot en av verdens største og mest moderne armeer mistet bare 7% av alle de innkalte livet (26.000 falne av 365.700 innkalte)

 

Jeg sier ikke at det er risikofritt. Men det er en kalkulert risiko. Går man rundt og tenker slik du gjør er det kun frykten som snakker til deg, ikke rasjonell tankegang.

Hvorfor kan ikke det være en rasjonell tankegang? Om der er en viss risiko, og det er en risiko jeg ikke synst er verdt det, vil det rasjonelle være å ikke delta. Frykten helt enig med den rasjonelle avgjørelsen, men det betyr ikke at det blir irrasjonelt.

 

 

Problemet er at det ikke bare er du som tenker slik. Det er ekstremt mange. Jeg har lest masse historiebøker og dagbøker til folk som ble kalt inn da Tyskerne invaderte Norge og det var et betydelig antall mennesker som ikke møtte opp, nettopp fordi de tenkte akkurat slik du gjør.

Vel, om tilfellet er at 50 000 blir innkalt, og bare 25 000 møter opp, er jeg fortsatt kun 1 av 25 000.

 

Ingen har lyst til å dø. Jeg går ikke rundt med et brennende ønske om å få dø for fedrelandet mitt hvis det er det du tror. Men jeg kan også sette meg inn i situasjonen til de jeg har lest om da de levde under okkupasjonen samt det jeg har hørt fra slektninger den gangen de var i live. Da svært mange arbeidsføre mennesker ble tvangsinnkalt til slavearbeid i Tyskland, summariske henrettelser, deportasjoner, matmangel osv.

 

Jeg kan love deg at hadde du levd under slike forhold, hadde det før eller siden nådd en grense der du selv skulle ønske at du var et fritt menneske og hadde gitt det du maktet for å vinne tilbake friheten din.

Forholdene til sivile vil også spille en rolle, ja. Jeg hadde nok foretrukket å sloss over konsentrasjonsleir under 2. verdenskrig, for eksempel, men nå går jeg ut i fra at alternativet mitt er overlevelige forhold som sivil. Det er mulig jeg er kunnskapsløs her, for jeg er ikke sikker på hvordan forholdene til sivile er i krig nå til dags. Har så klart hørt mye skrekkhistorier om hvordan ting var under 2. verdenskrig, men jeg regner med det ikke ville vært så ille i dag.

 

Som jeg sa, så var det et banalt eksempel satt på spissen. Men det var relevant for å illustrere for deg nettopp at du ikke lar deg styre av den frykten for du vet at risikoen er såpass lav.

 

snip

 

Nei det er det ikke, det er nettopp det jeg har prøvd å forklare deg. Altså la meg gjenta: Frykten er irrasjonell, viten er rasjonell.

Dette er interessant. For min del, ser det mer ut som om frykten er rasjonell i disse tilfellene. Jeg har så klart aldri noe frykt for å kjøre bil, fordi jeg vet at risikoen er tilnærmet null. Det ville vært irrasjonelt å frykte. Frykten og kunnskapen min stemmer overens.

 

Jeg frykter også høyder, såfremt jeg ikke er sikret. Om jeg klatrer, har jeg ikke høydeskrekk. Dette også er da eksempler på hvor frykten slår inn når jeg vet at der er reelle farer.

 

I det eksempelet, forteller jo både frykt og kunnskap det samme. Det vil jeg si også gjelder i krigs-scenarioet. Man vet at det er farlig, derfor frykter man det. Og man trosser ikke frykten sin uten god grunn, akkurat som at jeg ikke tar store risikoer uten god grunn.

 

Siden den type frykt kommer direkte av kunnskap, mener jeg at det blir to sider av samme mynt.

 

 

Jeg tror du hadde blitt ansett som ganske historieløs hadde du fortalt dette til en som levde, eventuelt kjempet under okkupasjonen

 

Det må sees i sammenheng med resten av paragrafet. Om du enten hadde vært med eller ikke vært med å krige, ville det neppe ha endret utfallet. Med mindre de sivile hadde det verre enn soldatene, så klart, da har du helt rett.

[Hudrin]

Fullstendig urealistisk scenario, men Nei, aldri blitt og sprunget ut i noen skyttergrav eller møtt opp i en leir for å få utdelt våpen slik at vi kan dø sammen i en sølepytt. Hadde nok forblitt sivil og gjort det man kan for og hjelpe andre, evt. gjort sabotasje når sjangsen byr seg. Det er handlingene jeg ville gjort, men om jeg egentlig bryr meg med og forsvare Norge..Nei!...staten blør den siste bloddråpe ut av meg i form av skatt og avgifter og jeg kommer til og gå i grava som en minstepensjonist, eller vent..jeg kommer faktisk ikke til være det engang,så..nok engang,nei.

[Nihilist1]

Ifølge din logikk er det ikke da heller ikke rasjonelt å påta seg noe som helst samfunnsansvar som kan innebære en risiko mot sin egen helse.

Å?

[baran]

ja! tar det som en selvfølge å forsvare mitt land!

[herzeleid]

Spørsmålet for meg er egentlig om du kan forvente som, som leder av Norge, at soldater skal dra i krigen for å forsvare deg når du selv har rustet ned forsvaret til det punktet der evnen til å forsvare landet så og si er fraværende? Først gi soldatene håpløse ods for så å kommandere dem ut i krigen?

[V?rbris]

Har førstegangstjenste fullført for mange 10-år siden.

 

Ja jeg ville forsvart nasjonen Norge og muligens noen av dets instituttisjoner.

Dvs. Kongen og fedrelandet.

 

Forøvrig er jeg alt for gammel for ordinær militærtjeneste.

[Clarkson]

Jeg trodde planen var å la amerikanerne redde oss? Skal vi slåss selv!?

[gannon]

Jeg trodde planen var å la amerikanerne redde oss? Skal vi slåss selv!?

 

Med risiko for atomkrig (mot land med wmd), så ville de nølt i første omgang.

 

 

Selv ville jeg uten å nøle ha forsvart den jord jeg står på nå. Er av innvandrerbakgrunn (andre generasjon), og både meg og min familie er evig takknemlig for å ha blitt tatt så vell imot av det norske folk, og bli gitt en mulighet til et nytt liv. Om det er lov av meg å si det, har vi hver dag og hver en av oss forsøket å bidra så mye vi makter til vårt samfunn, som takk for alt, og fortsetter med det til solen går ned.

 

Vanskelig å si med ord den følelse over å bli gitt en sånn sjanse, og bli tatt imot med åpne armer Vi skylder dette landet alt.

 

 

Skal forøvrig inn til førstegangstjeneste om noen år, og kan se for meg å jobbe i Forsvaret etter det

[Clarkson]

Det var ment som sarkasme, litt vanskelig å uttrykke seg kun gjennom et tastatur.

 

Og du var ikke i målgruppen, den var nok ment for noen andre.

Endret 15. august 2011 av Clarkson

[Clarkson]

I 1939 var norge fortsatt nasjonalromantisk norsk med få som hadde sett en utlending. Når man satte seg til motverge var det for å forsvare det norske. Det har man ikke lenger.

 

Der tar du grundig feil, det norske folk var ikke på langt nær så samlet som i dag og man hadde store grupper som følte mer lojalitet for sin ideologi, som kommunismen og nazismen, enn de gjorde for Norge. Hadde vi hatt samme samhold som i dag i 1940 ville ikke tyskerne lykkes med invasjonen av Norge, vi er generelt mer 'patriotiske' i dag.

Endret 16. august 2011 av Clarkson

[FlinkeFreddy]

Jeg hadde skutt en eventuell diktator på egenhånd. Ikke faen om jeg overlater min egen sikkerhet til ei lita jente med de riktige distinksjonene som har blitt kjønnskvotert inn i forsvaret.

[Gjest medlem-82119]

Clarkson: Tenkte mer på at man i 1939 hadde et tydeligere mål å sloss for og imot, nazisme vs kommunisme vs demokrati.

 

http://www.vorhaug.net/politikk/ist/is/intsos/serie1/is64/norge_og_jodene.html

 

“La oss ikke glemme, at Norge er for nordmændene,” skrev Aftenposten i 1914.

 

En litauisk jøde ble utvist i januar 1929. Utvisningen ble anket, men avslått. I begrunnelsen fra Justisdepartementet het det blant annet at

 

“… vi står vel altså her overfor en av disse påtrengende jøder som klorer seg fast til landet så snart de på en eller annen måte får en fot innenfor grensen. … Jeg mener vi har flere enn nok manufakturjøder her i landet. … (M)en to jøder kan gjøre dobbelt så meget skade som en. Der må gjøres noget for å demme op mot denne invasjon”.

 

http://www.kildenett.no/artikler/2009/1236597403.29

 

På slutten av 1960-tallet og begynnelsen av 70-tallet var det fortsatt slik at de fleste utlendingene i Norge kom fra Skandinavia eller andre rike vestlige land.

 

I løpet av vinteren og våren 1971 kom det over 600 pakistanere til Norge. Dette var et overraskende og brått skifte i arbeidsinnvandringen, og antallet var svært mange hvis man sammenlikner med hvor mange innvandrere det var i Norge fra før. I 1970 var det under 1000 ikke-vestlige innvandrere fra land som Tyrkia, Marokko, India og Pakistan.

 

Det ble vel også laget endel sanger opp gjennom tidene om den første "mørkhudede" som kom til landsbygda.

 

 

Pussig at N-ordet må fjernes fra mange bøker mens det er greit å synge om.

 

Diverse gamle klipp viser vel også at kebabsjapper og kinaresturanger var et heller sjeldent syn, og kan vel heller ikke huske å ha sett en moske fra 40-50-60 tallet i norge?

 

Poenget er at innvandring, flerkultur, osv var svært annerledes. Det sies at man vinner krigen men taper freden. Det må da ha føltes litt forgjeves å sloss mot nazismen i mange år, for så oppleve at de tas imot med åpne armer og danner grunnlaget for industri og samarbeid? Hva hadde legevitenskapen vært uten mengeles grusomme eksperimenter, hvor hadde pcindustrien vært uten IBM`s hendige programutvikling for å registrere jøder som ble gasset, hvor lang tid måtte man vente for å rusle på månen uten nazismens rakettforskere. Jeg vet at ihvertfall jeg ville vært forbannet om jeg så en fiende jeg bare ønsket død den ene dagen være en samarbeidspartner for de allierte den neste. DA er det ikek lenger en ideologisk kamp, men et sjakkspill hvor man spiller om fortjeneste og fremgang uten å bry seg om detaljer som holocaust og krig.