Tatt tilbake etter 15år

[iChristian]

Det har du forsåvidt rett i, forskjellen her er at vi har to konkrete hendelser å vurdere opp mot hverandre.

[BuffyAnneSummers]

Det har du forsåvidt rett i, forskjellen her er at vi har to konkrete hendelser å vurdere opp mot hverandre.

 

Men slike situasjoner burde ikke vurderes opp mot hverandre i utgangspunktet.

[iChristian]

Nei, det har du helt rett i, men det ble gjort. MEN de kan vise forskjeller i alvorlighet og siden TS åpenbart er den eneste i sin familie som er så sta/prinsippfast at han ikke klarer å ha kontakt med dette vesenet som ja har sviktet, men nei ikke har skadet noen, så sier det også sitt...

[BuffyAnneSummers]

Det sier ikke noe annet enn at han tar det mer alvorlig enn det andre (tror) de hadde tatt det selv.

[iChristian]

Det kan leses på den måten ja...

[Konto brukes ikke]

Ja, jeg ser den. Men jeg synes ikke at jeg gjør samme feil? Han valgte å være borte i 15 år av mitt og familiens liv. Det har ikke vært lett for min familie i det hele tatt at han valgte dette. Etter noen år så pratet vi i familien igjen om dette her og jeg gikk da så langt å sa at denne personen er død for meg. Jeg vet at det var meget stygt av meg å si noe også familien min sa til meg.

 

Han gjorde et valg og du gjør et valg med å legge denne personen død for deg - begge gjør jo et valg med å stenge ut sin egen slekt/part av denne.

 

For han kan grunnene den gangen for å bryte kontakten være like 'gode' pga ingen støtte fra resten av familien være minst like god som at du nå ikke vil ha noen kontakt med han.

 

Vi er forskjellige og slik jeg ser det, så må man bare godta at vi er forskjellige. Jeg skjønner din reaksjon og jeg kan også skjønne at han brøyt kontakten. Om de er riktige eller ikke må nesten hver enkelt selv stå for, for det er kun hver enkelt som vet hvor mye de forskjellige tingene betyr for dem.

Det jeg dog vet er at jeg selv har hatt noen slike valg selv. Har fam medlemmer som ikke har kontakt på mange år og andre ting som jeg ikke helt liker kan man si. Flere ganger vurdert det samme som du, men har kommet fram til at jeg heller teller til 1000 og tar de for det de er. Har f.eks et fam medlem som kun tar kontakt hvis denne trenger hjelp - f.eks kan det ta 5 år og så hjelper jeg når denne tar kontakt. (det jeg nå vet er at denne har slitt endel med psyken og at dette er årsaken til 'snodig' sosial antenner, men det viste jeg ikke i en lang periode(ukjent for alle egentlig)) Jeg er glad jeg ikke slo hånden av denne personen og når tiden er inne for meg(dødsleie), så vet jeg at jeg i alle fall har prøvd å gjort mitt for å prøve å gjøre hverdagen lettere for meg og mine uten å slå hånden av noen.

 

Så jeg syns du skal ta deg en skikkelig prat uten å være dømmende. Men det er selvfølgelig noe du må finne ut av selv.

[Atlanterhavet]

Har me interesse lese tråden så langt, og trur eg vil skriva litt her.

 

Etter mitt syn tek iCristian eit veldig godt utgangspunkt for denne saka i den bibelske likninga om den varmhjarta samaritanen. Likninga har, som det meste ellers i Bibelen "dobbelt botn" (tredobbel ofte og), men ho er absolutt tenleg å nytta heilt praktisk her og (i det heile er Bibelen ei særs praktisk vinkla bok, noko få ikkje-truande har oppdaga, for dei kjenner henne ikkje, sidan dei ikkje kjenner (djupast sett) forfattaren av henne). Det er likevel nokre ting her ein bør leggja merke til, som iChrisian ikkje nemner noko om.

 

For det eine: Tilgjevinga var ikkje noko som kom flygande til denne sonen av di han vende heim. Han opplevde nok å ikkje verta avvist og kasta på dør då han kom heim (og merk at det var HAN som kom heim, ikkje faren som rann etter han for å berga han og "tilgje" han - skilnaden er her er stor), og nett det har han truleg mest venta seg og, utan å vera heilt viss. Derimot opplever han noko meir då han VEDKJENNER seg feilbrota sine, og seier "far, eg har synda - mot himmelen og mot deg". Då - og fyrst DÅ - KAN ein formindla ei tilgjeving. Ein kan ikkje formidla ei tilgjeving til nokon som slett ikkje ser han/ho treng tilgjevast for noko som helst! (I sitt eige hjarta kan ein nok det, men du kan ikkje formidla noko hin ikkje ser grunn til å høyra...)

 

Kva lærer så det? Jo, heimen var open att med det same han kom, utan at den heimkomne kjende nokon motstand - det var jo her han alltid hadde høyrt til, sjølv om HAN hadde valgt å sjå verda annleis - men tilgjevinga kunne først formidlast etter erkjenninga. Slik er det menneskeskje mellom og - endå meir enn frå ein allmektig Gud. Det vert ganske vanskeleg å tilgje nokon som ikkje har bede om tilgjeving, og sjølv på ingen måte ser dei treng det. Hjarta kan nok det, men gagnar det hin? Fyrst når hin ser han treng tilgjeving og bed om tilgjeving, kan ein formidla tilgjeving. Å gjera noko anna vert ikkje sann tilgjeving, men "lat no den saka vera (men oppgjort er ho altså ikkje, me berre "grev henne ned").

 

Å opna heimen att, og ynskja velkommen til ein som høyrer til der, bør vera lettaste sak av verda, men tilgjeving pløying djup jord! Skal ho kunne formidlast, må det først ei erkjenning til, så må hin ha "et hjerte som ømmes for deg" som det står i ein kristen sang, og VILLA tilgje. Ellers vert det ikkje tilgjeving og ny start, men feia under teppet og ny start - noko som ein ofte møter att ved neste problem på vegen gjennom livet, når ein finn fram att det som låg under teppet for "NO er grensa altså nådd, etter det som og skjedde då....". Men har B eit hjarta som ikkje VIL tilgje A, nyttar det heller ikkje om A vedkjenner seg misbrota sine og BED om tilgjeving. Som eit gamalt ord seier: "Det må TO viljar til for å kunna tilgje" (eller rettare: Formidla tilgjeving.)

[Konto brukes ikke]

@Atlanterhavet: Nå skjønner jeg ikke helt alt du skriver pga nynorsken, men det er ikke nødvendigvis slik at man trenger en tilgivelse for å ha tatt et valg eller flere.

[*F*]

Hva er det egentlig som er så galt i å blyte kontakten med familien? er man pliktig til å holde kontakten? Kan man ikke velge sin egen omgangskrets lenger?

[Atlanterhavet]

@Atlanterhavet: Nå skjønner jeg ikke helt alt du skriver pga nynorsken, men det er ikke nødvendigvis slik at man trenger en tilgivelse for å ha tatt et valg eller flere.

Det er heilt rett, om ein meinar seg å trengja (og difor ynskjer) tilgjeving tek ein stilling til sjølv. Det var då heller ingen som sa til den bortkomne sonen at "no skal du gå heim og be om tilgjeving", det var ei erkjenning han sjølv kom til då han "kom til seg sjølv" som Bibelen skriv (eller "tok til vit" som det endå betre står omsett i fyrste nynorskutgåva). Poenga mine var: Utan at ein bed om tilgjeving, kan andre heller ikkje erkjenna at ein tilgjev. Er ikkje desse tinga på plass vert det falskt liv å berre "feia under teppet" og fortsetja som før. og å lata som dei er det utetter til andre vert eit falskt liv. Sjølvsagt kan ein likevel halda fred, men det vert noko heilt anna enn feia under teppet, fortsetja som før og lata som om alt anna er som før.

 

For å ta ein runde på eit sidespor og her: Difor har eg alltid vore ganske arg på foreldre som seier "Gå og be om tilgjeving!" til born. Det vert å gje born ei heilt feil forståing av saka, og eigentleg læra dei at "seier eg no ordet "orsak" så løyser alt seg for meg, alle vert glade og eg får gjera som eg vil att". Born er og menneskje med ein eigen vilje, og vel sjølv om dei vil tilgje eller ikkje, dei kan like lite som vaksne kommanderast til å tilgje. Oppsedaran si oppgåve er å er å få bornet til å forstå kvifor det bør be om orsaking, og koss det då praktisk gjer, ikkje skrika "Gå og be om tilgjeving!!" til eit born. Og her - som alltid ellers - vert den som vert oppseda alltid ganske mykje spegl av den som oppsedar og hans/hennar eigen framferd.

 

Eg er viss på ein del slit med tilgjeving som vaksne av di dette var noko dei vert ordra til som born, ikkje noko dei erkjente sjølv. Trur og nokre av same grunn slit med å skjøna kva tilgjeving ER.

[enga1913]

Skal komme med en liten oppdatering her. Eller den er vell ganske stor. Hadde familiemiddag må på søndag og jeg gjorde nesten som dere her i sa jeg skulle gjøre. Eneste forskjellen var at jeg ikke pratet med han aleine.

 

Hadde planer om å prate med han aleine, men plutselig så sprakk jeg helt der vi satt. Jeg husker nesten ikke hva som ble sagt heller for jeg bare eksploderte.

 

Sa vell noe om at jeg fatter ikke hva denne familien her tenker med når dem bare tar deg rett inn som ingen verden sting har skjedd etter 15 år.

Sa også at jeg aldri verden kommer til å ha respekt for deg igjen, og for meg så kommer du aldri til å bli en del av min familie igjen.

 

Jeg satt der i ca 30 min etter dette, før jeg dro hjem. Ble veldig rar stemning etter jeg kom med denne episoden.

 

Jeg vet nå at jeg skulle gjort dette anderledes, men det gjorde jeg desverre ikke. Jeg har vell nå ødelagt forholdet mellom meg og familien. Som sagt skulle jeg sikkert ha gjort dette anderledes, men jeg angrer jo heller ingen ting. Jeg må da være en forferdelig person....

[nomore]

Eg mener at det var feil fremgangsmåte i din situasjon, og feil valg av ord. Du viser at du har vanskelig for å tilgi, er "langsint", ikke har "baller" nok til å ta opp problemet med den det gjelder og ikke klarer å vise forståelse for andres menneskers situasjoner.

 

Gratulerer. I stede for å ha et anstrengt forhold til en person i familien, har du nå i stede et vanskelig forhold til HELE familien.

 

Eneste trøsten her er vel at familien din virker tilgivende. Så gir du det en ~15 år så er du nok inne i varmen igjen.

[Konto brukes ikke]

Jeg må da være en forferdelig person....

 

Hører du sier det flere ganger. Blir ikke mer sant/usant ved repetisjoner vet du

 

Du er ikke en forferdelig person, du har bare problemer med å takle en situasjon som har oppstått. Reaksjonsmønsteret kunne vært bedre, men man er bare et menneske og da styrer man ikke alltid sine følelser like godt i alle situasjoner. Tydeligvis går dette hardt inn på deg og da reagerer du også litt hardt.

 

Tror nok din familie forstår og overser utbruddet. Sånn er det med familie, man er glad i hverandre, selv om enkelte kan gjøre noen feil innimellom.