Sitter i myra uten noen vei opp

[AnonymDiskusjon]

Jeg er gutt 23 fra en middels liten by i Norge.

 

Jeg tror jeg sitter nedi ei myr jeg ikke kan noen gang komme meg opp av. Det er som å bli trukket nedover jo mer jeg forsøker å komme meg opp.

 

Jeg sitter med ei boble rundt meg hvor de eneste som egentlig vet at jeg finnes er den aller nærmeste familien, samt kollegaer på jobb. Ingen av dem kjenner meg, ingen vet hva jeg vil, ingen kjenner historien min.

 

Jeg har vært alt fra mobbeoffer til draps- og torturtruet i hele oppveksten siden jeg startet på skolen. Starten var ingen brydde seg, og jeg brydde meg heller ikke.. greit nok, jeg ble banket opp et par ganger om dagen, fikk slengt etter meg dritt om hvordan jeg var.. men det var liksom ikke noe problem den gangen.

 

Jeg hadde noen få venner på den tiden, med noen opphold, og det var vel noe av det som holdt meg i gang. Jeg mistet det meste akkurat da jeg startet på skolen, men klarte likevel å bygge meg opp igjen. Da plutselig noen år senere alt av venner og kjente som sto på min side gikk over til "andre siden" og det ble meg vs. en gjeng med tullinger som absolutt ikke ville at jeg skulle være der skjedde det noe ubeskrivelig. Det skjedde ting hos meg som umulig kan beskrives med ord og som umulig noen som ikke evt. skulle ha opplevd noe av det samme kan vite hvordan er. Jeg ble dratt inn i det, trodde det hele var en spøk, visste ingenting om hva som skjedde, og alt ble bare tull, bokstavelig talt. Kan vel nærmest beskrives som noe som graver ut innhold fra hjernen uten at man er klar over det, og erstatter det med dritt.

 

Jeg ble vel 11-12 år da jeg oppdaget Internett (denne overlapper tiden litt fra forrige og neste avsnitt). Siden den tiden har jeg bodd på Internett, og har hatt egentlig samme greia der også.. en gjeng med drittkastere og endel venner som sto på min side i kampen. Jeg har bygd opp det ene etter det andre, og kastet det ene etter det andre..

 

Det tok noen år før jeg faktisk oppdaget hva som skjedde, og da var det for sent. Jeg gjorde alt jeg kunne for å forsøke å dra meg tilbake igjen, og det var selvsagt ikke noen god idè. Ingen ville ha meg tilbake, og det hele endte opp med at jeg ble drapstruet flere ganger i uka.. Ikke vet jeg om det var seriøst ment, men det var seriøst nok fikk jeg erfare en dag.. jeg slapp unna, med ekstreme smerter.. for å si det slik.

 

Fra den tiden satt jeg inne hver dag, gikk aldri ut èn eneste gang med mindre jeg måtte. Gikk aldri på skolen, skolen visste hva som skjedde, og de gjorde ingenting. De visste vel egentlig det meste. Ble forespurt det ene og det andre, men ingen gjorde noe.. absolutt ingen klarte å gjøre noe som helst. Det eneste dem kunne si var at det var noe galt med meg, og jeg måtte jobbe hardere.. Det ble i vertfall oppsummert sett hva jeg trodde etter det i noen år. Jeg trodde det var min feil, jeg trodde det var jeg som ikke jobbet hardt nok, og jeg trodde jeg var lat og ikke kunne gjøre noe. Jeg trodde det var jeg som valgte å ikke forsøke, selv om det i praksis var det jeg gjorde, men det trodde jeg ikke den gangen.

 

Den biten over vil jeg egentlig bli ferdig med, og jeg vil egentlig ikke tro det som skjedde den gangen, jeg vil glemme det helt, men det er vanskelig. I vertfall ble utgangspunktet fra den gangen elendig. Jeg startet på nye skoler, flyttet litt vekk fra området hvor det gikk for verst, og traff nye folk.. problemet som oppsto da var at fortiden innhentet meg hver eneste gang noe feil skjedde.. noe som ikke var helt som det skulle være. Jeg klarte ikke å tenke på noe annet enn at "det er noe feil med meg, og jeg er elendig". Fikk alltid så lyst til å fortelle hele historien min til noen, og det gjerne bestemte folk.. jeg drømte om det hele tiden, hver dag, hver natt, hele dager.. hadde tross alt ikke noe annet å gjøre. Dèt at jeg ikke fikk det til var et stort problem i seg selv.. og det gjorde det ikke noe bedre.

 

Uansett, jeg lyktes med det, noen år etter.. etter å ha drømt, trodd, tenkt, villet så absolutt, trodd at det var løsningen på alle verdens problemer.. bare måtte få det til, så ville alt bli i orden. Jeg lyktes, opplevde at ingenting skjedde.. det var liksom ingenting. Jeg ble lei, jeg ville dø, jeg ville vekk, jeg ville ikke mer.. jeg hadde tross alt gjort det som var det ene lyset jeg så foran meg i mange år, og det viste seg å være ingenting. Det gikk en periode, jeg fant ut at det var personen jeg sa det til som var feil, og ville så gjerne lykkes en gang til.. det gikk ikke.

 

Jeg konkluderte at det var ingen vei ut.. jeg måtte dø, jeg måtte bare finne en måte å ta livet av meg på. Det oppsummerer hva jeg tenkte i noen måneder eller år etter det, husker ikke helt. Jeg klarte ikke å tenke på det, jeg måtte finne en måte som var rask og som gjorde at jeg ikke fikk et siste sekund å tenke.. Det måtte være noe jeg kunne få til.. Tankene gikk til hva ville skje i etterkant.. hva ville skje når noen omsider fant meg død? Det var en forferdelig tanke.. hva ville flyte rundt i hodene til folk, hva ville de tenkt de kunne ha gjort? Uansett, jeg fant vel ut at det var en god idè å forsøke å få det til å se ut som at jeg hadde prøvd, men ikke lyktes helt.. tross alt ikke så nøye om det gikk veldig "galt". Planen var å ta en kniv og skjære meg opp litt etter litt.. bit for bit helt til jeg nådde grensen.. den grensen hvor det gikk så mye blod ut at jeg ville dø.. bare spørsmål om hvor lang tid. Det startet slik, jeg begynte å skjære.. det kom blod ut.. og fant ut at dette var en genial følelse.. mye psykiske smerter bare forsvant sånn helt ut av intet, bare å tenke på smerten av et kutt i armen eller foten eller whatever.. det gikk til at det var slik jeg fikk sove om natta.. skjære opp armen litt.. og så bare kjenne følelsen av fysisk smerte, og all elendigheten som gikk rundt i hodet ble glemt.. for et øyeblikk..

 

For å forkorte det ned litt, så endte det opp med at noen fant meg med en kniv i senga.. jeg viste at jeg gjerne ville bruke den, men ville så gjerne heller si "jeg vil bruke den" fremfor å faktisk gjøre det.. og for å fjerne evt. misforståelser: Det var MEG jeg ville bruke den på, ikke noen andre! Endte opp på akuttpsykisk selvsagt som forventet.. fant noen som ville motta hva jeg ville si, fikk sagt det.. ble helt i hundre av at noe skjedde, og noe ville bli orden.. var bare spørsmål om tid. Ble etterhvert fortalt at "jada.. vi kan vel strengt tatt ikke gjøre så mye.. du vil jo ikke lengre dø, så vi har gjort vårt.. du må ta kontakt med fastlegen, så kan han sende en henvisning til en psykatrier.. eller noe". Jeg som såvidt visste hvem fastlegen var kunne jo ikke gjøre noe, og det ble aldri gjort. Jeg var vel noe sånt som 20 år på dette tidspunktet.

 

Det jeg heller fant ut var at det var feil person jeg hadde snakket med i utgangspunktet.. jeg trengte noen "der ute" jeg kunne dele historien min med en gang til, og da noe mer.. og forsøke å få gjort noe, få noen til å gjøre noe.. i vertfall det gikk ikke så bra. Det eneste jeg klarte å snakke om var problemer.. og etterhvert havnet jeg tilbake på akkuttpsykiatrien etter å ha sendt noe som kunne tolkes til "jeg tar livet mitt nå", noe som forøvrig ikke var så langt unna sannheten. Denne gangen ble det verre.. helsevesnet ble foret av opplysninger fra denne personen som jeg hadde snakket med og dens familie.. konstant.. opplysninger som absolutt ikke stemte, og opplysninger jeg aldri fikk mulighet til å forklare meg på. Alt gikk på disse, tilogmed hva som "var galt med meg" var derfra det kom. Jeg bestemte at dette går ikke, jeg måtte vekk, jeg måtte finne noe jeg kunne gjøre selv, som ikke innebar andre folk. Jeg begynte å oppdikte ting, og hva jeg mente, hva jeg ville gjøre.. alt for å slippe ut. Jeg gav en garanti for at jeg aldri skulle verken si at jeg skulle eller skulle ta livet mitt.. og jeg slapp etterhvert ut.

 

Tiden deretter gikk egentlig i praksis mye på å knekke forbindelser, fjerne linker som gjorde meg avhengig av noen.. jeg isolerte meg helt, jeg gikk ikke så mange steder. Jeg var helt alene, som vanlig. Ingen meldinger kom inn til telefonen, ingen ringte, facebook var bare å glemme.. hadde vel en profil, men ingen visste hvem jeg var lengre.

 

Nå går jeg og ser rundt.. ser på folk som går i gata.. ser på folk som sier ting til hverandre, ser at telefonene til folk ringer hele tiden.. osv. Dette gjelder jo ikke meg, uten en eneste venn. Familien finnes, men dem vet ikke hvem jeg er.. egentlig. Ser dem at jeg har problemer med noe tar dem det som en spøk, siden de tror at ethvert tidligere problem ikke har vært noe problem.. ettersom jeg fortsatt ikke har tatt livet av meg. Det er vel det eneste som teller.. at jeg lever sånn halvveis og kan hjelpe dem med PCene og mobiltelefonene sine. Dette trykker meg ned, hver gang jeg ser folk sammen med noen andre, så flyter det opp hva som er problemet med meg, og at jeg har ingen.. hva skal jeg gjøre?

 

Jeg forsøker så å få kontakt med folk, spesifikt jenter egentlig, fordi jeg er dritt lei av gutter.. spesielt på min alder. Det har vært dem som har laget trøbbel med meg.. men det går jo ikke. Eneste jeg vet er problemer, eneste jeg driver med er å tenke på problemer.. klarer å snakke med noen i en periode, men med en gang jeg tror at de kanskje ikke er like interessert i å snakke med meg, så flyter alt opp - absolutt alt. Det er ingenting, og da flyter det ut.. det flyter ut problemer. Jeg vet at det ikke har noen som helst nytteverdi, jeg vet at jeg skyver folk vekk med det, jeg vet at jeg burde glemme.. men det klarer jeg ikke.. det går ikke an. Litt stress på den sosiale delen av hjernen min, så smeller alt av med en gang.

 

Så forsøker jeg å få kontakt med gamle kjenninger, som ikke har plaget meg, bare jeg som ikke har klart å gjøre noe ut av dem.. på en måte. Igjen.. det eneste jeg klarer å snakke om er problemer, og atter problemer.. så da er det bare å glemme.

 

Så da kommer spørsmålet: Hvordan kan jeg fjerne disse problemene for en periode så jeg får ryddet opp?

 

Mange vil da selvsagt si: Gå til fastlegen! Gå til et eller annet offentlig. Gå til helsevesnet. Men da kan jeg si med en gang.. jeg har prøvd.. jeg har prøvd.. jeg har prøvd.. det finnes ingen vei den veien.. ingen i helsevesnet har brydd seg et sekund om hva jeg har villet si.. hver eneste gang har det vært "Har du planer om å ta livet? Hører du stemmer?" Hvis ja: Vi legger deg inn til de er borte. Hvis nei: Ingenting vi kan gjøre.

 

Eller, har skjedd det har gått en henvisning og endt opp med at en eller annen psykiatrier-greie har prøvd å få kontakt med meg, men de gir opp etter en halvtime.. hver eneste gang. Ingen klarer å skjønne hvordan de skal få kontakt med meg, og jeg klarer ikke å få sagt noe som helst. Jeg skjønner det ikke, og sansynligvis er det ingen andre som skjønner det heller.

 

Så nå sitter jeg er.. jeg vil faktisk ikke dø.. det er verre. jeg er over med den tanken. Før ville jeg tenkt "snart vil jeg dø.. så snart er det over..". Nå er det "ingenting". Jeg har INGENTING jeg klarer å komme på som gjør noe nytte eller noe jeg kan håpe på eller noe jeg kan se frem til.

 

Så da er spørsmålet.. hva gjør jeg egentlig..? Jeg kan jo ikke gå ut på byen heller, jeg kan ikke lete opp folk der folk flest er.. fordi jeg kjenner ikke til hva dem gjør der de er. Jeg har ikke vært sammen med folk i praksis siden jeg var 12-13 år.. og disse 10 årene det har gått siden da har jeg ikke fått utviklet noe som helst, så jeg vet ikke.. Jeg vet ikke hva jeg skal gjøre, noen må vise meg det.. og de som kan gjøre det finnes ikke.

 

Jeg tør ikke melde meg inn i noe som helst, jeg tør ikke å vise meg offentlig i noen situasjon jeg ikke er kjent med. Dvs. jeg kan ikke skaffe meg noe nye venner via noe annet enn det jeg kjenner.. dvs. Internett. Hva nå? Hvem kan man stole på?

 

Jeg skriver for å finne en løsning.. ikke for å skrive.

 

Postet av anonym: 4a68dd02688a58a8f964d1a729eaa4b8

 

Postet av anonym: 4a68dd02688a58a8f964d1a729eaa4b8

[Gjest Slettet+3124]

Oppsøk fastlegen din, og be om hjelp.. samtaleterapi med han, eller be om en henvisning til BUP/psykolog. Det er ingen som er kompetente til å hjelpe deg her inne, og det er i praksis umulig over internett/forum.

 

Det enste riktige er å oppsøke helsevesenet..

[AnonymDiskusjon]

Korrekt. Har prøvd det som sagt. Det ble verre enn det var, fordi jeg mistet ett lyspunkt som jeg gså fram til - nemlig den dagen jeg ville klare å forsøke.

 

Postet av anonym: 4a68dd02688a58a8f964d1a729eaa4b8

[Gjest Slettet+3124]

Korrekt. Har prøvd det som sagt. Det ble verre enn det var, fordi jeg mistet ett lyspunkt som jeg gså fram til - nemlig den dagen jeg ville klare å forsøke.

 

Da får du prøve på nytt igjen!! Det er ingen som kan hjelpe deg om du selv ikke vil det.. Selv om du føler at det ikke gikk veien den første gangen, så kan opplevelsen bli annerledes i dette forsøket. Men det vet du ikke før du prøver..

[Carl_Abraham]

Du føler at alt er så håpløst. Så hva har du å tape? Du er i 20 årene, du har god fysisk helse. Flytt til en ny by? Nytt land? Meld deg som frivillig, dra til kriserammede land og bidra? Det er fantastisk å føle at man presterer og at det man gjør faktisk hjelper andre.

 

Fortiden din kan du ikke endre på, uansett hva. Det er mange såre følelser som muligens dukker opp når du tenker på episodene. Følelsene gjør vondt, det er greit. Respekter de og gå videre.

 

Denne hjelper iallefall meg når jeg er nede:

http://www.youtube.com/watch?v=r6w2M50_Xdk