''Oppkvikkende'' piller hos fastlegen?

[vidarkri]

Det er ikke uvanlig å ha slike symptomer som du har etter langvarig depresjon. Jeg antar du går på en form for antidepresiva?

[BuffyAnneSummers]

Virker jo som du er utbrent etter de symptomer du forteller. Det faktum at du har prøvd å trene regelmessig og spise riktig er jo indikasjoner på at kroppen ikke virker. Har du sjekket jernnivået i kroppen din? Når du trente, hva slags treningsform benyttet du?

 

Jernnivået er slighty lavere enn det det skal være, men legen sa at det ikke skal ha så stor betydning.

 

Var snakk om ridning og svømming. To ting jeg virkelig elsker å gjøre, men som jeg ikke orker tanken på lenger..

[BuffyAnneSummers]

Det er ikke uvanlig å ha slike symptomer som du har etter langvarig depresjon. Jeg antar du går på en form for antidepresiva?

 

Nei, jeg gjør ikke det. Er redd for at bivirkningene som f.eks stor vektoppgang vil føre til at jeg blir enda mer deprimert, så øker vi dosen, og jeg blir enda mer deprimert, også er vi i en uendelig sirkel som blir vanskelig å komme ut av.

Også ønsker jeg ikke egentlig å bli mer nummen, for jeg føler at jeg er nummen nok som det er. Er så vidt jeg klarer å gi i forholdet jeg er i nå, så det å fjerne f.eks evnen til å kunne uttrykke følelser tydelig ønsker jeg virkelig ikke. Kjæresten min gikk på antidepressiva da vi først ble sammen og jeg merket veldig godt at selv om han kunne si at han elsket meg så ''så'' jeg det ikke på en måte. Når han sluttet så ble han som en helt annen, mer fantastisk, livlig og glad person. (selv om det virket umulig å bli mer fantastisk!)

[pepperkaken]

Hmm skjønner. Kiipe saker det der. Har en god veninne som har hatt lignende symtomer som du forteller om. Hun var i tillegg til å være utbrent også deprimert, og det som sies etter en utbrenthet er at man aldri kommer seg 100 % igjen. Hun har sagt til meg at dagene hennes går i "perioder" der man kan ha det ok, men plutselig blir alt, selv den minste ting en kraftanstrengelse.

 

Selv om du kanskje ikke nå orker tanken på ridning og svømming, så vil det med tiden kanskje komme tilbake en lyst for det, nettop hvis du holder motet oppe om at du skal klare det. Tro meg, man er i stand til ufattelig mye mer enn hva man tror om sin egen kropp. Håper det ordner seg

[BuffyAnneSummers]

Hva foreslår dere hvis tilfellet faktisk er at jeg er utbrent?

Og hvordan får man ''bevist'' at man er det?

[pepperkaken]

Nå er jeg ingen doktor og skal ikke gi medisinske tips. Men jeg vet at jeg ikke ville puttet i meg noen piller for å bli bedre, da kroppen er i stand til å gjøre det på egen måte. Ut i fra det jeg har lest og hørt av andre, er at man må ta tiden til hjelp der man lever en dag av gangen og takler de små utfordringene før man prøver på større igjen. I tillegg tror jeg det kan være bra å ha noen å prate med det om, da enten profesjonelt eller en god veninne/venn. Som sagt må man ha et snev av optmisme om at ting vil ordne seg hvis du virkelig vil det. Vær heller glad for de livsegenskapene du har istedet for hva du ikke har, f.eks å være blind, lam, rullestolsittende ect.

 

Hvordan du får bevist at du er utbrent er sikkert kun noe psykologer eller leger som kan "bekrefte", men trenger du noen for å si til deg at du er sliten, når du selv merker det på hele kroppen din ?

[vidarkri]

Jeg har noe erfaring med antidepresiva og vil nok si at det er noe du bør sjekke ut. Folk reagerer veldig forskjellig på disse medikamentene og det er mange forskjellige typer der ute så man kan foreta bytte hvis effekten ikke er hva man ønsker. Det er også veldig viktig at om man blir satt på slike medisiner, at fagfolk følger opp og passer på at du har riktig serumkonsentrasjon i blodet slik at man ikke går på for høye eller for lave doser, eller at man blir satt på en annen variant hvis bivirkningene er for store.

 

Utbrenthet og depresjon går hånd i hånd, så hvis du er til behandling hos lege så bør ikke det være en fremmed diagnose å sette.

[BuffyAnneSummers]

Nå er jeg ingen doktor og skal ikke gi medisinske tips. Men jeg vet at jeg ikke ville puttet i meg noen piller for å bli bedre, da kroppen er i stand til å gjøre det på egen måte. Ut i fra det jeg har lest og hørt av andre, er at man må ta tiden til hjelp der man lever en dag av gangen og takler de små utfordringene før man prøver på større igjen. I tillegg tror jeg det kan være bra å ha noen å prate med det om, da enten profesjonelt eller en god veninne/venn. Som sagt må man ha et snev av optmisme om at ting vil ordne seg hvis du virkelig vil det. Vær heller glad for de livsegenskapene du har istedet for hva du ikke har, f.eks å være blind, lam, rullestolsittende ect.

 

 

Er veldig motivert ja, det er gått til det punktet at jeg ikke orker å dra hjem til familien (mor og far og småsøsken) for å tilbringe litt kvalitetstid. ALT er slitsomt, og det er slitsomt når alle ønsker at man skal bli med på alt.

Var til og med på tusenfryd her for en kort stund siden. Ble til at vi måtte dra etter tre timer, når jeg for bare noen få år siden kunne kjøre ting fra da parken åpnet til den stengte og ønsket mer.

 

Hvordan du får bevist at du er utbrent er sikkert kun noe psykologer eller leger som kan "bekrefte", men trenger du noen for å si til deg at du er sliten, når du selv merker det på hele kroppen din ?

 

Jo jeg merker det selvsagt, men siden jeg er så ung så ønsker veldig få personer å sette meg på ''sykebenken''. Jeg har fått høre at jeg bare må ta tiden til hjelp og ''skjerpe meg'', og da får jeg dårlig samvittighet hvis jeg ikke (ENDA EN GANG) prøver igjen. Men nå skal det sies at jeg hadde en fastlege som var dårlig og som avfeide alt jeg hadde å si, og da jeg tok med kjæresten min med på en time så overtalte han meg til å bytte fordi han var så sjokkert over hvor dårlig behandlet jeg ble av legen, så vi får se hva den nye fastlegen min sier om det.

[BuffyAnneSummers]

*snip*

 

Jeg får tenke litt mer på antidepressiva da og prate om det med profesjonelle. Selv om jeg ikke tror det er noe for meg så ønsker jeg å holde alle muligheter oppe.

 

Utbrenthet og depresjon går hånd i hånd, så hvis du er til behandling hos lege så bør ikke det være en fremmed diagnose å sette.

 

Har hatt en veldig ustabil bosituasjon i tenårene så regelmessige timer hos psykolog har vært ganske uaktuelt, men skal ta det opp med fastlegen nå som ting er blitt mer stabilt.

[vidarkri]

Jeg har flere i nær omgangskrets som uten antidepresiva ikke hadde vært med oss lenger, de kan ikke få fullrost sine medikamenter høyt nok. Selv har jeg brukt det med da ikke mot depresjon.

[BuffyAnneSummers]

Ønsker å si takk til alle som har svart og som gidder å svare videre, og takk til alle fremtidige innspill!

[dag1234]

Utbrenthet er ingen medsinsk diagnose, men et medieskapt moteord. Klinisk er man deprimert, hvis man er utbrent. Og behandlingen skal være som ved depresjon. Det er ikke holdepunkt for at man kan bli helt bra igjen etter å ha vært utbrent, mendet tar ofte lengre tid enn mange tror.

 

Buffy: Søvnproblem er hyppig ved depresjon, enten det å trenge mer søvn enn vanlig, eller ha innsovingsproblem, men kanskje aller vanligst er tidlig oppvåkning; at den deprimerte våkner lenge før en er uthvilt, men får likevel ikke sove igjen.

 

Energitap eller å føle seg sliten, at mangt og mye blir et ork, er også svært vanlige symptom ved depresjon. Gjerne kombinert med en karakteristisk følelse av tyngde; at armer og bein føles tyngre enn vanlig, ofte også kommer søtsug, mange får lyst på noe godt.

 

Å miste interessen for eller gleden ved tidligere kjekke gjøremål er også et typisk depressivt symptom.

 

Behandlingen er psykoterapi, og den bør være strukturert som f eks kognitiv eller korttids psykodynamisk terapi. Terapien bør i det minste rette seg mot hva du kan gjøre her og nå i livet ditt for å få det bedre, samt hvilken sorg som ligger under depresjonen til pasienten.

 

Medikamenter er andrevalg ved milde og moderate depresjoner, og skal velges kun hvis samtaleterapi ikke fører frem. Det er en del bivirklninger ved antidepresssiva, men disse går oftest over, og det kommer også en god del an på hvilke medikament du bruker.

 

Hilsen

Dag

[festen]

Det som jeg ser som det første tegnet på at en depresjon er iferd med å lette er generelt økt aggresjon og tenning. Ofte kan depresjon henge sammen med noe som kalles lært hjelpeløshet (det å gå i terapi eller motta ulike former for "hjelp" kan være med på å vedlikeholde tilstanden) og dette sinnet kan være første steg i rett retning. Det kan også være at en våkner opp fra forhold eller livssituasjoner som en tidligere holdt ut når depresjonen forsvinner. Det kan derfor virke truende for noen om det at en blir bedre også kommer samtidig med en ny uavhengighet.

Endret 1. august 2011 av festen

[dag1234]

Det som jeg ser som det første tegnet på at en depresjon er iferd med å lette er generelt økt aggresjon og tenning. Ofte kan depresjon henge sammen med noe som kalles lært hjelpeløshet (det å gå i terapi eller motta ulike former for "hjelp" kan være med på å vedlikeholde tilstanden) og dette sinnet kan være første steg i rett retning. Det kan også være at en våkner opp fra forhold eller livssituasjoner som en tidligere holdt ut når depresjonen forsvinner. Det kan derfor virke truende for noen om det at en blir bedre også kommer samtidig med en ny uavhengighet.

 

Det er store individulle variasjoner i hvordan man opplever at depresjonen letner. Sinne eller økt irritabilitet regnes vanligvis som et symptom på depresjon og ikke at en blir bedre. Men mange opplever at de får mer energi og overskudd, og at livet er lettere og problemene mindre. Dette skjer gradvis og over tid.

 

Om det alltid stemmer vet jeg ikke, men det er i alle fall en myte (innen familieterapi og faktisk hevdet av Freud) at når én i familien kommer seg, så vil de andre forsøke å oppheve endingen. Så du er inne på noe når du skiver at det kan virke truende for andre at en blir mer uavhengig.

 

Lært hjelpeløshet er en (naiv) "teori" for depresjon der en bruker dyrs reaksjoner i utålelige situasjoner som modell for menneskers opplevelser ved livets motgang. Det er store mangler ved denne "teorien".

 

Selv om noen ytterst få nok kan bli overbehandlet for sine psykiske plager, så er dette langt fra regelen i Norge. Alle vet hvor vanskelig det er å komme til psykolog og at ventelistene er opp mot ett år de fleste plasser. Realitetene er derfor at befolkingen har et elendig tilbud når det gjelder behandlng av sin psykiske helse og at vi er grovt underbehandlet for denne type plager.

 

Det er så visst ikke behandling som vedlikeholder folks plager, men mangelen på behandling. Og det viser dessverre at det enda er et godt stykke igjen før psykiske og kroppslige plager er likestilt i helsevesenet og blant politikerne.

 

Hilsen

Dag

[festen]

Jeg mener ikke at terapi ikke kan hjelpe, for all del, men jeg tenker at det ikke må bli som en slags utlufting der det blir en måte å holde det gående i det som egentlig er en fundamentalt dårlig situasjon som egentlig burde vært totalt endret, og da gjerne bidrar til å holde en slik situasjon gående i lang tid med terapi over flere år. Da blir det endel av det jeg forbinder med lært hjelpeløshet. Jeg er også sterkt usikker på hva terapien faktisk kan oppnå. Jeg tenker at det som oftest mangler er motivasjon og handlekraft, ikke innsikt og jeg har problemer med å skjønne hvordan en psykolog som sitter dagen lang og tar andre sine problemer innover seg kan hjelpe noen med å få motivasjon og handlekraft til å gjennomføre endringer slik at de kommer ut av situasjonen, og ikke bruker terapien til å opprettholde den. Jeg tenker den type person som gir andre den rette motivasjon gjerne er glad og optimistisk av natur og helst også skyr unna andre folk sine problemer, og ikke heller aksepterer eller lar seg skyve ned av den deprimerte sin virkelighetsoppfatning. Og ønsker å fokusere på det positive. Jeg tenker det ikke behøver å være positivt å grave seg ned i det negative for historien eller virkeligheten til noen som er deprimert er jo bare en oppfatning som gjelder der og da, som på den måten også kan etablere seg som en sannhet dersom en psykolog skal gå inn i det og hjelpe til med å bearbeide det av negative opplevelser tilbake i tid som egentlig er falskt på grunn av sinnstemningen, endres humøret, vil også "virkeligheten" og oppfatningen om fortid endres, og det å grave seg ned i fortid eller hendelser under en depresjon kan jo motvirke det og spikre en falsk historie. Det kan tvert imot utvikle seg til noe veldig ubehagelig der svetten renner under armene, og ordene går meget sakte og hjernen går som sirup, jeg tenker det da er en form for gjentagelse av ubehagelige ting, som motvirker det å bli frisk og hindrer ting og legge seg "på bunnen" der de kanskje burde få ligge. Kanskje løsningen i et slikt tilfelle hadde vært medisinsk behandling fordi det kanskje ligger noe biologisk bak som det ikke er mulig å snakke seg ut av.

Endret 1. august 2011 av festen

[dag1234]

Jeg mener ikke at terapi ikke kan hjelpe, for all del, men jeg tenker at det ikke må bli som en slags utlufting der det blir en måte å holde det gående i det som egentlig er en fundamentalt dårlig situasjon som egentlig burde vært totalt endret, og da gjerne bidrar til å holde en slik situasjon gående i lang tid med terapi over flere år. Da blir det endel av det jeg forbinder med lært hjelpeløshet. Jeg er også sterkt usikker på hva terapien faktisk kan oppnå. Jeg tenker at det som oftest mangler er motivasjon og handlekraft, ikke innsikt og jeg har problemer med å skjønne hvordan en psykolog som sitter dagen lang og tar andre sine problemer innover seg kan hjelpe noen med å få motivasjon og handlekraft til å gjennomføre endringer slik at de kommer ut av situasjonen, og ikke bruker terapien til å opprettholde den. Jeg tenker den type person som gir andre dette gjerne er glad og optimistisk av natur og helst også skyr unna andre folk sine problemer. Og ønsker å fokusere på det positive.

 

Jeg er enig med deg i at man ikke bare kan snakke, det må også lede til endring.

 

Psykoterapi hjelper mot visse plager, men selvsagt ikke mot alt mulig.

Ved angst og depresjon, spiseforstyrrelser, rusmisbruk, kriser/katastrofehendelser, familievansker og personlighetsforstyrrelser er psykoterapi førstevalg. Man kan i visse vanskelige tilfeller kombinere psykoterapi med medisiner, men en bør være varsom for her kan man fort få mye ekstra problemer.

 

Ved alvorlige depresjoner, bipolare lidelser og psykoser er medisiner sammen med psykoterapi anbefalt behandling. Dette er anbefalinger fra helsemyndighetene etter å ha vurdert hva som hjelper og ikke.

 

Alt for mange blir i dag avspist med medisiner og ingenting, uten at det er tatt hensyn til anbefalinger eller hva psienten faktisk trenger.

 

Jeg tror ikke psykologer (eller psykiatre) er gladere enn andre. Heller at de har en viss legning for det triste og vanskelige. Det er få terapeuter som har som mål å gjøre pasientene glade, og for mye trøsting kan fort slå feil ut.

 

Målsetningen med terapien varierer først og fremst etter hvilke problemer pasienten kommer med, og hvilke modeller/teorier behandleren arbeider ut fra. En kognitiv terapeut vil mene at det er måten en tenker om seg selv og problemene som må endres, mens en psykodynamiker vil tenke at det er underbevisstheten og de vanskelige følelsene som må bearbeides. En adferdpsykolog vil mene at det er handlingene og hva de fører til som må endres på, osv. Men jeg er likevel sikker på at den flinke terapeut vil se etter hvilke endringsmuligheter hver pasient har, uavhengig av teori eller hvilke modeller en jobber ut fra. Spørsmålet er: Hva sliter denne personen med, og hva kan vi få til i dette tilfelle?

 

Det er vanlig for mange behandlere, og for noen er det obligatorisk, at man går i egenbehandling. Dette for å ha oversikt og kontroll over egne problemer slik at man kan lettere skille hva som er sitt og hva som er pasientens.

 

Dag

[festen]

Jeg tror det ofte er medisinske problemer, det kan være hypogonadisme eller andre ting som skaper psykiske symptomer, og at det i og for seg ikke er psykisk, men at det kan være vanskelig å avdekke det hvis en først havner hos noen som har en psykisk tilnærming til problemet.

[dag1234]

Jeg tror det ofte er medisinske problemer, det kan være hypogonadisme eller andre ting som skaper psykiske symptomer, og at det i og for seg ikke er psykisk, men at det kan være vanskelig å avdekke det hvis en først havner hos noen som har en psykisk tilnærming til problemet.

 

For å fortsette OT.

 

Det er en rekke somatiske tilstander som kan skape psykiske problem. Dette kan vise seg enten direkte, slik som ved hormonelle forstyrrelser, som du er inne på, eller sykdommer i hjernen/nervesystemet - eller som en sekundær plage som følge av å ha en somatisk sykdom. Kreft i f eks binyrene kan føre til en rekke psykiske plager i seg selv, samtidig som det å leve med kreft er en belastning for noen hver. Derfor har psykologer også opplæring i humanfysiologi og i hvordan koppen virker.

 

Det er ikke disse sykdommene jeg snakker om, og selv om noen av dem kan være vanskelig å oppdage, så er de fleste symptomene så karateristiske at et trenet øye ser dem relativt raskt. Som regel, i alle fall.

 

Jeg omtaler psykiske plager - der det ikke er noe kroppslig sykdom som ligger under. Det er en egen gruppe med lidelser, som har egne årsaker, egne forløp og egne behandlingsmetoder.

 

Det er ingen seriøse fagfolk som tror at alt bare handler om sykdom i kroppen, og som benekter at mennesket også har en psyke som kan bli skadet eller syk.

 

Kanskje du skulle starte en egen tråd: Kropp og psyke, hva er hva? For spørsmålet er veldig interessant, men går langt ut over TS sitt spørsmål.

 

Dag

[festen]

 

 

Det er ikke disse sykdommene jeg snakker om, og selv om noen av dem kan være vanskelig å oppdage, så er de fleste symptomene så karateristiske at et trenet øye ser dem relativt raskt. Som regel, i alle fall.

 

 

Jeg tror vel heller at det er motsatt. At det er vanskelig nok for selv en lege og enda vanskeligere for en psykolog å komme på sporet av fysiologiske forklaringer når hjernen til en psykolog nærmest er programmert til å tenke "feil" (altså gjennom sin faglige tilnærming eller fordypning (pseudo science) mens problemet kan ligge et så fundamentalt annet sted. Jeg skal ikke dra alle over en kam, men jeg er veldig skeptisk til hele profesjonen.

Endret 2. august 2011 av festen

[BuffyAnneSummers]

Syns diskusjonen har tatt en interessant vending!

 

Update: fastlegen sa at jeg er veldig lav på D-vitamin, så jeg fikk resept og skal ta nye blodprøver om ett par måneder. Er jeg heldig så er det årsaken til at jeg føler meg utslitt hele tiden. Heres for hoping!

På fredag skal jeg inn til legen igjen for sånn spørsmål og slikt for å finne ut av hvor deprimert jeg er osv. Noen som kan fortelle meg hvordan dette fungerer?