Skal jeg gå fra mannen min?

[pusteblume]

Dette kommer til å bli et langt innlegg, men jeg håper noen har tid og lyst å lese det likevel :-).

Mannen min og jeg har vært sammen i 11 år, vært gift i 7 år. Hvis jeg tenker tilbake, tror jeg at det egentlig fra starten av aldri var den store lidenskapen og den store kjærligheten fra min side. Etter ca. 2 år begynte vi å få problemer i sexlivet. Jeg hadde ikke lyst på han mer og det gikk først uker, så måneder mellom hver gang vi hadde sex. Vi var hos sexolog uten at det hjalp og til slutt ble dette bare et tabu-thema hos oss siden vi ellers hadde det bra sammen. Jeg trodde at det var noe galt med meg, at jeg bare ikke trengte sex. Psykologen som den gang sa at mannen min kanskje ikke var den riktige for meg avfeide jeg. Så gikk det 7 år (!) uten noe form for sex. Vi ville likevel ha barn og har en sønn nå som ble til i løpet av en helg. Det var alt.

Innimellom kom tankene at dette jo ikke kunne være alt, at han kanskje virkelig ikke var mannen i mitt liv, kun bestevennen min siden jeg overhodet aldri hadde lyst på han. Disse tankene ble ignorert.

Frem til mai i år da plutselig en arbeidskollega tok kontakt med meg. Det gikk veldig fort fra noen tulle-/flørtemailer til å virkelig bli enige om å ha sex. Gud, så deilig disse mailene var og endelig å kjenne lysten igjen og det voldsomt. Vi hadde aldri sex siden mannen min fant ut av dette i juni. Full panikk både hos arbeidkollegaen og meg.

Men mannen min ble helt rolig og virket fornøyd da han hørte at det kun gjaldt sex, at jeg aldri hadde tenkt å gå fra ham for kollegaen (og det hadde jeg ikke) og at det hele var over.

Da burde jeg vært superhappy, men kjente plutselig at jeg ikke var det. ALT fra de siste årene kom opp og tanken på at jeg ikke kan leve lenger på denne måten uten sex var kvelendes. Største frustrasjonen i det hele var merkelig nok at jeg nå måtte gi opp det jeg hadde med kollegaen.

Endelig pratet mannen min og jeg om dette og mye annet. Jeg sa at jeg ikke visste om jeg ville dette lenger. Ferien vår kom noen dager etterpå og det var deilig å komme ut i et par uker, men å komme hjem igjen var et helvete. Jeg tenkte en god del på kollegaen, men nå var han på ferie.

Til slutt tok jeg egentlig avgjørelsen om å gå fra mannen min og sa det til han. Så ble plutselig panikken for all det ukjente, de finansielle problemene, det at jeg har ingen venner der vi bor og følte at jeg ville stå helt alene (familien min bor i Tyskland) og sonnen vår på 4 år, for stor. Jeg tenkte at vi i hvert fall kunne prøve en parterapi først. Med den avgjørelsen ble jeg roligere selv om jeg fortsatt var skeptisk (og ikke å snakke om vennene mine som hørte om dette!).

Mandag denne uken var kollegaen tilbake fra ferien. Jeg grudde meg til dette, hvordan det ville bli (vi trenger ikke å se hverandre på jobben), men trodde at saken var ferdig. Var den ikke. Han tok kontakt med meg samme dagen og innen tirsdag var vi igang igjen, heftigere enn noen gang. Og den god-følelsen kom tilbake med en gang, selv om jeg godt visste at det absolutt ikke var rette tidspunkt til dette og at jeg måtte bruke all min energi på mannen min.

Hva gjør jeg nå?? Tanken på at det aldri blir riktig mellom mannen min og meg er der igjen med full styrke. Men jeg er fortsatt så redd.

Det hører til saken at arbeidskollegaen allerede har trukket seg tilbake igjen siden det har skjedd et eller annet hjemme. Men det aner meg at dette ikke er for godt. Så dette kan egentlig også bare gå gærnt. Han er virkelig kun ute etter sex mens jeg begynner å kjenne at jeg nok har litt følelser for han selv om jeg fortsatt ikke kunne tenkt meg et forhold med han (noe som uansett aldri kommer til å skje). Kanskje følelsene er bare der pga usikkerheten min? Jeg vet ikke.

Hvis dere har greid å henge med helt hit :-), hadde jeg satt pris på å høre tankene deres rundt dette.

[tvv]

Hei!

Det høres ut som du virrer frem og tilbake - skal gardere deg i alle retninger og at dette bare handler om deg!

Mitt tips - bestem deg for hva du vil - før du setter igang med andre forhold!

[Demantios]

Gjør det klart for mannen din at han også kan ha sex med andre. Åpne opp forholdet er en god løsning om forholdet er bra bortsett fra seksuellt. Du klarer tydeligvis ikke å være tro, så ikke krev at han skal være det

[V.I.C]

Jeg skjønner egentlig ikke helt hva det er du vil ha råd til; du beskriver et ekteskap preget av fravær av romantiske følelser og intimitet, du beksriver en lyst på andre og det virker for meg som at du har bestemt deg. Selvfølgelig skal du ikke fortsette å være ilag med mannen din dersom du ikke har de følelsene for han. Det er greit nok at det skapes nye spørsmål så som finansielle, men det er jo helt nødvendig(og når du mestrer det vil du oppleve en livsberikelse).

[ErikBlodøks]

Vel. Det virker som om du har virkelig rotet det til for deg selv. Hvorfor ble du sammen med mannen din? Hvorfor har du latt det hele gå så langt? Nå sitter du med et barn som mest sannsynlig vil få oppleve en skillsmisse. Dette kan kanskje være litt tungt å høre, men nå er det ikke lenger du som er i senter lenger. Det er ditt barn. Ditt barn som du har valgt å skape, skal du sette først. Det har du som forelder ANSVAR FOR.

 

Det virker som om du har ungått konfrontasjoner med deg selv hele livet, levt i nuet og ikke tenkt konsekvenser.

 

Men hva sier din mann? 7 år uten sex vil jeg ikke tro er mulig for mannen i gata.

 

Det verste jeg vet er når mennesker velger å få avkom til en verden som ikke er best mulig egnet for dem. Et barn skal ha to foreldre, en mor og far. Mor og far skal skape trygghet, være et forbilde for kjærlighet og omtanke. Ikke egosentrisme (skrevet riktig?) og barnslighet.

 

Det å være redd for det ukjente er helt normalt. Overgangen fra å være to til en, flytting, økonomi osv. er skremmende og tøff. Men du må ta tak i det. Det å leve i løgn vil bare føre deg til vannvidd. Men det er lys i tunnellen. Du kan bli mye lykkeligere, du kan ha en hverdag som du trives i, du vil få av deg den tunge mentale sekken som du har bæret på så lenge. Du kan kanskje angre på at du ikke gjorde det før. Ta et oppgjør med deg selv og gjør det som må til.

Endret 1. august 2011 av ErikBlodøks

[Lulupus]

Vel, jeg synes det kan virke som om at det beste ville vært om du gikk fra mannen din.

Dere burde sette dere ned og prate om alt som har skjedd, hvor usikker du er og slikt. At du ikke forlater han på grunn av en annen mann (det gjør du jo heller ikke, da kollegaen din og du selv ikke vil kunne ha et forhold, ut i fra hva du beskriver), men at du nå etter så mange år ikke vil leve på samme måte lenger. Dere har prøvd både sexolog og parterapi, samt at du har snakket med han, noe som gjør at det ikke vil komme som lyn fra klar himmel.

 

Jeg er nok også en av dem som synes det var galt av dere å få barn, men på en annen side, du beskriver deg og din mann som bestevenner, og hvis det kan opprettholdes ved en eventuell skilsmisse, vil jo det gjøre saken litt lettere for barnet.

 

Frykten du har rundt et slikt brudd er jo helt normale. Og at du ikke har noen venner der du bor og slikt vil jo mest sannsynlig endre seg. Hvis du jobber kan du jo finne venner der, hvis ikke er det mange andre måter å skaffe seg venner på.

 

Jeg mener at man ikke skal bli i en situasjon hvor man er ulykkelig.

Når det gjelder barnet, midt oppi alt dette, vil jeg tro at han vil kunne få det bedre med at dere er bestevenner og helge/uke-pendling, istedenfor at han til slutt kommer i en alder hvor han forstår at foreldrene hans driver med et skuespill for han, og har gjort det i alle år.

 

Off, dette ble litt rotete og langt, men det var iallefall litt av mine tanker.

Lykke til, kjære deg!