Livet mitt er tomt, ensomt, meningsløst og trist... Hjelp?

[AnonymDiskusjon]

Var usikker på hvor jeg skulle poste dette, men da det omhandler min psykiske helse, er vel dette riktig forum. Flytt tråden dit det passer hvis dere må.

 

Jeg er en gutt på snart 21 år. Så lenge jeg kan huske har livet mitt vært en jammerdal. På barneskolen ble jeg mobbet daglig fra 1. til 5. klasse, da flyttet vi til en større by. Her ble jeg ikke så mye mobbet lenger, men skaden hadde allerede skjedd, jeg var blitt sosialt retardert, ute av stand til å skaffe meg nye venner eller generelt snakke med folk. Helsesøster på skolen satte meg i kontakt med en annen som var i samme situasjon som meg, og han ble da min første venn noensinne. Dette var i slutten av 5. klasse. Han forble min eneste venn helt til slutten av videregående, selv om vi begynte på forskjellige skoler etter ungdomsskolen og så hverandre mindre og mindre mot slutten. I dag har vi null kontakt. Dette er primært hans skyld, i løpet av videregående sluttet han å være den hyggelige gutten han alltid hadde vært, og begynte å sile ut venner på bakgrunn av samfunnsslag og politisk ståsted. Familien min har alltid vært, ikke akkurat fattige, men langt fra rike.

 

Det hjalp ikke på situasjonen at faren min døde av kreft i 2003 heller. Siden da har det gått i nedoverbakke på familiefronten også. Moren min mistet jobben, og slet psykisk under dette plutselige tapet av jobb og ektemann. Det var her hun begynte å hate meg. Jeg er kanskje verdens snilleste gutt, men jeg får skylden for alt som går galt i livet hennes, noe som er en hel del etterhvert. Slik har det fortsatt til dags dato. Hun har ved flere anledninger kjeftet på meg for helt trivielle ting midt på åpen gate, hun elsker å drite meg ut, og har til og med sagt at jeg er uønsket i hennes hus. Jeg har også en søster som hater meg intenst, det har hun gjort så lenge jeg kan huske. Mora mi påstår hun elsker meg, men man får ikke akkurat inntrykket av det, mer om søstera mi senere. Mora mi er fremdeles arbeidsløs. Hun er stamkunde hos NAV, og har funnet ut at hun skal bli kunstner. Det er bare to problemer: 1) Hun orker aldri arbeide med kunsten sin, og 2) hun er ikke særlig flink. Hun går på diverse trygd og stønad, og NAV betaler strømregninga vår. Jeg er seriøst redd for at hun ender som hjemløs om et par år, dette har pågått så lenge at det er nødt til å ende i forferdelse snart.

 

Søstera mi følger i min mors fotspor. For et par år tilbake prøvde hun å ta selvmord (jeg fikk skylden for dette også). Hun begynte aldri på videregående, og fullførte så vidt ungdomsskolen. Hun får nå også penger fra NAV, arbeidsavklaringspenger eller hva det nå heter. Hun har så vidt jeg vet ingen intensjoner om å skaffe seg noen utdanning eller jobb overhodet, så hvor dette skal ende, vet jeg ikke.

 

Jobbmessig har jeg aldri hatt noen voldsomme ambisjoner. Når jeg var liten hadde jeg lyst til å arbeide med dinosaurer fordi jeg hadde sett Jurassic Park, men da jeg fant ut at dette i høy grad var en kontorjobb i Norge, døde den drømmen. Jeg lekte også med tanken om å bli spilldesigner, men som jeg fort fant ut, jeg eier ikke kreativ sans. Så ingen flaks der heller. Da jeg hadde det ganske tøft psykisk på videregående, hadde jeg problemer med å gjøre mitt beste, og endte opp med et karaktersnitt på litt over 3. Eneste jobbalternativet jeg hadde igjen som jeg faktisk likte tanken på, var å bli yrkesmilitær. Problemet her er at jeg var, og er, i elendig form. Det er klart man prøver å trene, men med mora mi som kjefter og smeller hver jævla dag, er det ikke akkurat lett å holde motivasjonen oppe.

 

Jeg er også overvektig. Jeg har blitt foret med junkfood så lenge jeg kan huske, på et tidspunkt på ungdomsskolen hadde jeg en BMI på over 30. Det hjalp ikke akkurat på selvbildet mitt. Etter videregående tok jeg et friår for å trene og arbeide, men treningen gikk like dårlig som før, og dette var rundt finanskrisa, så ingen ville gi meg noen jobb.

 

Jeg er også uelsket av det andre kjønn, noe som kanskje er det som smerter meg mest. I en alder av snart 21 år, er jeg ikke bare fremdeles jomfru, men også ukysset. Jeg har aldri hatt noe som i noen grad kan kalles et forhold med en jente. Jeg er sosialt hemma og overvektig, så flørting med jenter er vanskelig. Noe som passer dårlig med at jeg er en håpløs romantiker, jeg forelsker meg lett i jenter rundt meg. Gang på gang har jeg sett jenter forsvinne ut av livet mitt, uten at de noensinne fant ut hva jeg følte for dem. Dette skjedde senest for et par dager siden, jeg har grått flere ganger siden da...

 

Etter friåret mitt, for 10 måneder siden, ble jeg innkalt til førstegangstjenesten. Jeg kan helt ærlig si at førstegangstjenesten er det beste som noensinne har skjedd meg. For første gang i livet mitt ble jeg vurdert etter prestasjoner og ikke trynefaktor, og viktigst av alt: Jeg fikk venner. Folk som faktisk likte meg fordi de syntes det var hyggelig å henge med meg, ikke fordi helsesøster hadde spleiset oss. Men for et par dager siden dimmiterte hele julikullet på tjenestestedet mitt, dette inkluderte to jenter som jeg, som nevnt over, var hemmelig forelsket i. Nå er jeg plutselig ensom igjen, da alle vennene mine nå befinner seg timesvis unna, ikke på rommet over gangen. Noe jeg også har lært av militæret er at jeg er i altfor dårlig form til å kunne satse på en militær karriere, og at jeg hater å være i felt. Mitt siste karriereønske gikk fløyten. Jeg har i dag to måneder igjen før jeg dimmiterer, da vet jeg virkelig ikke hva jeg skal gjøre. Militæret har blitt det eneste faste holdepunktet i livet mitt.

 

For litt siden opprettet jeg en Facebook-konto, da jeg for første gang i livet har hatt ordentlige venner. Jeg har sett gjennom bildene til vennene mine, og alle ser ut til å ha levd et spennende liv. Folk har opplevd så mye, jeg har bare sittet hjemme og vært deprimert. Jeg har aldri vært på byen (jeg drikker bl.a. ikke), russefeiringa mi var en særdeles beskjeden en, jeg har aldri vært på guttetur til Syden, har aldri gjort noe vilt og spontant... Jeg er så bitter, hvorfor måtte de jævla foreldrene mine oppdra meg til å bli den jeg er? De 19 første årene av livet mitt har vært innholdsløse, og det er ikke noe jeg får gjort med det, og det gjør meg veldig deprimert.

 

Jeg vurderer seriøst å ta livet mitt når jeg dimmiterer, ikke nødvendigvis fordi jeg er så lei meg, men fordi jeg ikke har et liv. Jeg nekter å bo hjemme mer, det kommer til å ødelegge meg for godt. Jeg er fattig, venneløs, uelsket og uten karrieremuligheter. Hjelp? Hva skal jeg gjøre? Hvis noen har vært, eller vet om noen som har vært, i lignende situasjoner og klart å redde seg ut av det, så er jeg veldig interessert i å høre om det. Jeg har ikke noe dødsønske, men om to måneder har det seg slik at livet mitt blir 100% meningsløst. Jeg ser nesten ingen annen utvei... Jeg ender heller opp død enn å følge i min mors fotspor.

 

Beklager at jeg skrev hele livshistorien min her, og takk hvis du tok deg bryet med å lese alt. Det ble kanskje litt rotete, men jeg måtte bare få det ut, jeg har mye på hjertet, men ingen å snakke med...

 

Postet av anonym: 5a604c6e4d1756e89008fc82dff42854

[Pliscin]

Dette høres så skummelt likt ut som meg, at jeg seriøst ble litt redd. Men jeg kan jo alltids anbefale hobbier til å syssle med, eller et arbeide som gir deg sosiale fordeler. Men gi meg grunnen til at du ikke drikker?

[dag1234]

Hei

Du er modig som forteller så åpent om problemene dine. Det beundrer jeg deg for. Du har en veldig styrke i din åpenhet.

 

Å ta livet sitt er aldri en god løsning. Det er et valg du ikke kan gjøre om, og det er bedre å være i live enn å være død.

 

Jeg kjenner mange som har hatt det så vanskelig som du, selv om det ha vært annerledes enn dine problem. Det er ikke hva vi har vært utsatt for som er det viktigste, men hvordan vi blir preget av det og hvordan vi klarer å komme oss videre.

 

Jeg har ikke noe quick-fix på dine problem, men jeg tror du er inne på noe av det som kan bli løsningen. Du forteller at når du er vekke fra den dysfunksjonelle familien din, og blir vurdert ut fra dine prestasjoner, så har du det mye bedre med deg selv.

 

Kan det være at du kan flytte for deg selv og starte med noe du får til, slik at selvfølelsen din blir bedre? Det virker som om du har mye i deg som du ikke får forløst på grunn av alle problemene i livet ditt. Skulle du forsøke å forbedre karakterene fra vgs? Eller er det noe annet du heller kan tenke deg?

 

Jeg synes også du skal alvorlig vurdere å gå i psykoterapi. Det trenger ikke være en enkel prosesss, men mange med din bakgrunn har veldig nytte av det. Da kan du få mulighet til å legge bak deg deler av det du bærer på og en sjanse til å få øyne på dine sterke sider.

 

Hadde det vært en idé å begynne å trene? Om du går ned i vekt vil det hjelpe både på psyken og på selvfølelsen din. Du har alt forsøkt, men tenk gjennom det om du ikke skal gjøre en ny innsats.

 

Du virker som en snill fyr og en god venn, det kan man ikke si om alle. Det synes jeg også du skal ta med deg.

 

Jeg ønsker deg lykke til.

 

Med vennlig hilsen

Dag

[Zabaniya]

Det virker på meg som du ikke har noe ønske om å komme deg videre i livet. Du mangler gøts og handlekraft.

[Carl_Abraham]

Til trådstarter:

Det virker som du har hatt uflaks med spillekortene du har fått utdelt her i livet. Det finnes mange idiotiske mennesker der ute, og du har uheldigvis møtt mange av dem.

 

En ting som er viktig å huske er:

Selvom du har fått mye av familien din, oppvekst, mat, tak over hodet etc. Så betyr ikke dette at du må finne deg i at de behandler deg som dritt. Ta en god prat med de, forklar hvordan du føler deg. Hvis de ikke klarer å forstå dine synspunkter så kom deg vekk fra dem!

Hva med å fortsette en utdannelse i militæret? befalskole? Den fysiske formen kommer seg uansett gradvis, det er ingenting å være redd for!

 

Alt er muligens veldig svart for deg nå, men jeg garanterer deg at du en dag vil komme deg ut av situasjonen og få et nytt perspektiv

[Locrin]

Hvis du snart er 21 burde du hatt kontroll på hva du spiser i 3 år allerede. Ta kontroll over kostholdet. Hvis du vil spise annen mat så foreslå at du kan handle inn og lage mat heretter. Det er hverken dyrt eller vanskelig å lage grønnsaker og brun ris med litt kjøtt attåt.

Jeg er selv sosialt tilbakestående, men jeg kommer langt med å nikke og smile. Det er vanskelig for alle som ikke har en ettertraktet utdanning å få seg jobb. Ikke bare for deg.

Måten du sutrer om kjærlighet på får deg til å høres ut som en 14-år gammel jente. Skjerpings. Du er en voksen mann.

Skaff deg en jobb. Spar alt du har i et par måneder, skaff deg en leilighet og begynn å spise sundt og trene.

 

Bare du kan dra deg selv ut av dette. Gjør det i stedenfor å sitte å forsterke det negative selvbildet du har. Du har antageligvis brukt årevis allerede på å sitte å deppe og klage på oppdragelsen din. Ja greit, den sugde. Men det løser ingenting.

[frevild]

Hei.

 

For enkelte går livet nesten automatisk fremover, den ene positive tingen følger den andre; knallgod russefeiring, spennende ferie, studier med mange nye venner og erfaringer. Det går av seg selv, man har god vind i seilene.

 

Du har derimot kommet skjevt ut, du har fått en dårlig start. Du er i en bakevje, det har ikke vært mye vind i seilene dine.

 

Men jeg er sikker på at du kan endre dette. For å fortsette analogien; du kan ta grep om roret og skifte kurs og begynne å ro i riktig retning, vekk fra der du har vært nå. Etterhvert vil du komme dit hen at du får god vind i seilene.

 

Mer konkret: Bestem deg for å endre livet ditt. Ikke vent på at noe skal komme inn i livet ditt og endre det FOR deg. Men finn hjelp hvis du trenger det. Det er ikke noen skam å gå til psykolog.

 

Jeg tror du bør komme deg vekk fra det destruktive barndomshjemmet ditt. Og ok - det var trasig. Men det er historie nå, ikke dvel ved det. Det hjelper deg ikke. Det her handler om alt som er FORAN deg.

 

Og hva du enn gjør, ikke gjem deg inne i depressiv passivitet. Snu deg rundt, vær aktiv. Våg å prøv nye ting, ting du ellers vil angre på at du ikke gjorde. Ta kontakt med folk, snakk med folk. Finn deg en hobby og meld deg inn i en klubb. Ta initiativ med noen du kjenner litt til en kaffe eller en øl en kveld (du trenger ikke drikke). Meld deg opp til et studium. Finn en deltidsjobb. Hørt om Folkehøgskole?

 

Stå på. Hold oss gjerne oppdatert