Akutt innleggelse - hjelp

[myst]

Jeg trenger å legges inn for depresjon og spiseforstyrrelser eller å komme på et omsorgshjem for unge voksne.

Jeg har vært på akutt behandling på legevakt og psykiatrisk klinikk men klarer ikke fortelle hvor dårlig jeg har det i perioder og hvordan jeg kan gå nesten uker uten å spise eller gå ut av senga. I natt har jeg bare grått og grått og moren min ber meg gå på akuttpsykiatrisk på legevakta men av erfaring vet jeg at det eneste som skjer der er 4 timer venting, samtale med 2 sykepleiere og spørsmål om man ønsker å bli kontaktet for oppfølging innen 6 mnd.

 

Jeg har ikke 6 mnd, jeg har timer eller få dager.

 

Kan noen hjelpe meg??

 

Jeg trenger bare at noen skal ta vare på meg, og gi meg mat med glede, stryke meg på pannen og høre om jeg vil spille kort etc..

 

Ullevål Universitets sykehus har bare 2 akutte plasser og der var jeg ikke prioritert.

[theck1]

Hei.

 

Dette hørtes ikke bra ut og jeg håper virkelig du får den hjelpen du trenger.

Beklageligvis kan jeg for lite om slike ting til å gi profesjonelle råd, men hva med moren din? Kan ikke hun gi deg mat med glede, trøste deg og prate med deg som en mor hør og bør?

 

Mvh.

[myst]

Hei Theck 1, tusen takk for at du tok deg tid til å svare.

Jeg er voksen og bor i underetasjen hos min mor , som har sitt eget å stri med og syntes vel det er en stor rein belastning at jeg spør om mat.

Jeg har utmattelsessyndrom i tillegg, så jeg klarer heller ikke lage min egen mat. Derfor blir det ofte sånn at jeg bare slutter å spise i (hyppige) perioder.

Etter å ha vært gjennom 5 psykologer (vært av og på suicidal i 10 år) og endelig truffet en som har greid å sette litt biter på plass, vet jeg at det jeg trenger aller aller mest er TRYGGHET (omsorgssvikt). Noen som passer på meg og spør om jeg har det bra, mater meg (evn intravenøst) og snakker med meg.

 

Jeg tør ikke ringe legevakta å spørre om de kan legge meg inn med en gang, da jeg har vanskelig for å få fram hvor ille det faktisk står til, og at jeg har dårlige erfaringer med akutten der fra før av. Trenger virkelig å vite hvor og hvordan jeg kan gå fram for å snarest(!!) få hjelp, mat og omsorg.

Endret 24. juli 2011 av myst

[dag1234]

Hei

Situasjonen din virker vanskelig. Den vanlige fremgangsmåten for å bli lagt inn er å gå enten via fastlege, psykolog eller legevakten. Siden det er søndag, så arbeider nok ikke legen eller psykologen din. Da står du igjen med å kontakte legevakten og be om innleggelse. Når det er vanskelig for deg å fortelle hvordan du har det, så må du fortelle akkurat det på legevakten, og likevel forsøke å beskrive situasjonen så godt du kan.

 

Hilsen

Dag

[BuffyAnneSummers]

Hvor gammel er du?

 

Dra til legevakten, og selv om det er vanskelig så åpne deg for de du møter, da vil alt gå fortere og sjansene for at du blir tatt på alvor blir større.

 

Jeg vet ikke hvordan reglene er for hjemmehjelp fra staten er, men kanskje dette er noe du kunne dra nytte av? Hva med støttekontaktordningen, hvor du får tildelt en person å gjøre noe morsomt med en gang i uken?

[myst]

Dag: Min fastlege har ferie til langt ute i August og vet heller ikke mye om problemene mine, ettersom jeg fikk han som ny lege for noen måneder siden.

Min faste psykolog er også på ferie, og jeg fikk for 5 uker siden akutt-time hos en annen psykolog ved samme senter, som fulgte meg opp 3 ganger i uka i 3 uker - men som selv dro på ferie og jeg fikk da beskjed om at de ikke ville sette en tredje midlertidig psykolog på meg.

 

På legevakten har jeg søkt hjelp før, ba om innleggelse, og ble sittende 5 timer på venterommet å gråte og banne over hvor dårlig helsevesenet var og fikk ikke stort annen hjelp enn en klem, 30 minutter samtale og 4 elendige 'avslappingspiller' i en papirpose før jeg ble sendt hjem. (rett etter å ha fortalt at jeg hadde natten før søkt etter heroin i sentrum for å ta livet mitt og at jeg ønsket dette fortsatt)

Da min mor ringte legevakten i dag morges sa de at jeg måtte regne med lang ventetid og liten sannsynlighet for å bli overført til noe hjelpeinstutisjon på grunn av mange traume-skadde etter helgens hendelser i Oslo..

 

Buffy: Jeg er 24 år og som jeg skrev til dag så virker det ikke som legevakten kan/vil hjelpe. (Hadde også ei venninde som for et år siden søkte om hjelp der, ble sendt hjem, og tok livet sitt 4 dager senere)

Jeg syntes det er fint at du drar opp både hjemmehjelp og støttekontakt, selvom det kanskje ikke har såå mye med min nåværende akutte situasjon å gjøre - men jeg hadde fått stort utbytte av dette i hverdagen, og spurte NAV om veiledning for snart 2 år siden og de sa de skulle sette meg på en slags venteliste. Hørte aldri noe mere om det, men når min bror og mor (nærmeste familie) dro til fastlegen min rett før han tok sommerferie i mai (for å snakke om meg og at jeg virkelig trengte hjelp NÅ) så sa fastlegen at han skulle sende inn brev til både NAV og kommune og kreve fortgang i prosessen slik at jeg i det minste ville få 'noe' apparat rundt meg. Men som med veldig mange andre ting - så ser det ikke ut som at systemet fungerer eller hjelper som dem SKAL.

 

Det er ikke mye tro eller gnist jeg har igjen, og i tillegg til å ha utmattelsessyndrom og depresjon havner jeg oftere og oftere i bølger hvor jeg blir på grensen til psykotisk, ukontrollerbar, 'ute av meg selv', desperat og hysterisk.

Men siden jeg bor i en kjeller og er lite sosial så er det få som faktisk vet det - eller som tar hensyn til at jeg er syk og kan reagere anderledes enn andre på kommentarer/ting så det er veldig vanskelig å få støtte fra noe som helst hold..

 

Har vært på reise i en uke og hadde det strålende de første dagene. Glimt av at jeg følte meg utrygg, utilpass og uvelkommen (blandt mine nærmeste venninder) etterhvert - og en total knekk dagen etter jeg kom hjem igjen til min triste ensomme kjeller..

Endret 24. juli 2011 av myst

[BuffyAnneSummers]

Du kunne ikke tenke deg å gå til anskaffelse av ett kjæledyr?

 

Katter er veldig selvstendige og det eneste de trenger i hverdagen er tilgang til mat, vann og en kattekasse man rydder i innimellom. Til gjengjeld får man så ufattelig mye kjærlighet og kos, og kjæledyr har en bevist, positiv effekt på psykisk helse.

[frankhaugen]

Jeg trenger å legges inn for depresjon og spiseforstyrrelser eller å komme på et omsorgshjem for unge voksne.

Jeg har vært på akutt behandling på legevakt og psykiatrisk klinikk men klarer ikke fortelle hvor dårlig jeg har det i perioder og hvordan jeg kan gå nesten uker uten å spise eller gå ut av senga. I natt har jeg bare grått og grått og moren min ber meg gå på akuttpsykiatrisk på legevakta men av erfaring vet jeg at det eneste som skjer der er 4 timer venting, samtale med 2 sykepleiere og spørsmål om man ønsker å bli kontaktet for oppfølging innen 6 mnd.

 

Jeg har ikke 6 mnd, jeg har timer eller få dager.

 

Kan noen hjelpe meg??

 

Jeg trenger bare at noen skal ta vare på meg, og gi meg mat med glede, stryke meg på pannen og høre om jeg vil spille kort etc..

 

Ullevål Universitets sykehus har bare 2 akutte plasser og der var jeg ikke prioritert.

Det jeg erfarte som ung, (14åring) var at siden jeg ba om hjelp for psykiske problemer, (PTSD), så uansett hvor kritisk det var var jeg pr. definisjon FOR frisk til akutthjelp og innleggelse da jeg ba om hjelp.

 

Ditt beste håp er å gå gjennom legevakten, eller fastlege-ordningen, (legekontoret vedkommende jobber for er pliktig til å sende deg til en annen lege).

 

Midlertidig kan du oppsøke psykiater/psykolog direkte (det er ikke formellt rigtig, men de er pliktig og æresbunden til å hjelpe deg ved akutt behov), du kan og oppsøke prest, (de har mye trening i å lytte og bidra med trøst, da de ikke er psykologer er de der for å støtte ikke behandle og dekker ditt behov bedre, og kan bistå i å få deg innlagt), selv om du ikke er kristen betyr ikke det at man ikke kan oppsøke prest, de vil ikke prøve å konvertere deg eller fokusere på bønn, det er noe predikanter og pastorer vil fokusere på, så styr unna dem så lenge du er i en akutt situasjon.

 

Ikke gi opp håpet, ikke føl deg glemt, og ikke tro at du er alene. At du inser at du trenger hjelp er en veldig positiv ting, og det er hjelp å få uansett hvor hardt det er, det er krisetelefoner som kirkens SOS (845 33 300), og Mental Helse's hjelpetelefon (11 61 33), begge nr. er døgnbemannet. Trenger du noen å snakke med RING DE!!!

 

-frank

[dag1234]

Hei igjen

Trist å høre at du har det så vanskelig for deg, og at det er så komplisert å få bygget et "apparat" rundt deg.

 

Når fastlegen drar på ferie, skal legen orden med en vikarlege som pasientene kan bruke ved kriser.

 

Jeg skjønner av det du skriver at du har fast oppfølging ved et DPS. De har formelt behandlngsansvar for deg så lenge du er innskrevet der. Du skal du henvende deg der, selv om psykologen er på ferie. Du kan ta kontakt med fagansvarlig/leder og si at du trenger hjelp, for det er ikke din behandler som personlig har ansvar for deg, men DPSet. Det skal være en back-up-ordning i tilfeller som ditt.

 

Jeg antar at du har rett til innleggelse siden du har alvorlige planer om å ta ditt liv. I utgangspunktet ville jeg også tro du burde legges inn, i alle fall til observasjon, siden alle livstruende tilstander skal behandles ved sykehus.

 

Mange DPSer har også et ambulant team som kommer hjem til de pasientene som ikke orker å komme til DPSet. Vet ikke om det finnes der du bor og om det i fall har vært vurdert i ditt tilfelle. Kanskje det ikke er riktig bruk av ambulant team, siden ditt perkære behov virker å ha oppstått i dine vanlige behandleres feriefravær.

 

Det er klart at når det skjer slike forferdelige ulykker som i Oslo og Utøya på fedag, så legger det store begrensinger på hjelpeapparatet. Det slår uheldig ut for andre som også trenger hjelp.

 

Jeg vil ønske deg lykke til, og anbefale deg som frank å ringe Kirkens SOS eller Mental helses hjelpetelefon om du får det så vanskelig at du ikke vet om du orker mer.

 

Med vennlig hilsen

Dag

[myst]

Buffy: Jo, kjæledyr er noe jeg gjerne skulle hatt. Desverre ble jeg tvunget til å selge både hest og hund da jeg ble syk med ME (diagnosen 6 år siden, tviholdt på dyra i 3 år til siden de var alt for meg)..... En katt hadde jeg nok klart, men det blir ikke det samme når man er vant til å kommunisere med hester. Hund klarer jeg ikke påta meg ansvaret for ettersom jeg noen dager er 100% sengeliggende og ikke i stand til å gå turer etc.

 

Dag: Tusen takk for langt og reflekterende svar. Du er en god mann!

Samme til dere andre som også har svart.

 

Jeg har fått plass på Avlastende sengepost ved DPS'en i min kommune. Vært i lang psykologsamtale i går og drar dit for et tre ukers opphold i dag. Er veldig takknemmelig for at noen gadd å svare i tråden min, jeg var/er virkelig desperat. Tips og trøstende ord hjelper og varmer!!!

[dag1234]

Hei

og takk.

 

Så bra at det ordnet seg for deg!

 

Kom på et viktig tilbud først nå. Ved flere DPSer er det brukerstyrte plasser. Det vil si at pasientene enten legger seg selv inn til "avlastning" etter en viss turnus, f eks hver 6.uke eller det som måtte passe den enkelte. Det gir trygghet og forutsigbarhet både for pasient og behandler, og en unngår å måtte berge seg fra krise til krise og gå og kjenne etter om en er dårlig nok til å bli lagt inn (som du jo gjorde).

 

Noen DPSer har også akuttplasser for pasienter som alt er innskrevet kan brukes ved behov. Jeg har forstått det slik at pasientene da ringer og bestiller innleggelse. Det kan virke som om det er en slik plass du ha fått.

 

Hvertfall bra at det ordnet seg for deg i denne omgang. Men tenker også at du er av de pasientene som trenger en koordinator, eller case-manager. Det vil si en behandler som også skal se til at resten av hjelpeapparatet rundt deg (nav, fastlege, DPS, hjemmebaserte tjenester, osv) samarbeider og drar i samme retning. Alt for ofte er det slik at de ulike hjelpeinstansene ikke koordinerer tiltakene godt nok, og at pasienten faller mellom alle stoler. Jeg vet ikke hvor godt utbygd en slik koordinator-funksjon er alle steder i landet, og om det ikke finnes der du er. Men da har du kanskje en oppgave som nybrottsarbeider :-).

 

Lykke til i alle fall, og glad på dine vegne at det ordnet seg.

 

Dag

[BuffyAnneSummers]

Buffy: Jo, kjæledyr er noe jeg gjerne skulle hatt. Desverre ble jeg tvunget til å selge både hest og hund da jeg ble syk med ME (diagnosen 6 år siden, tviholdt på dyra i 3 år til siden de var alt for meg)..... En katt hadde jeg nok klart, men det blir ikke det samme når man er vant til å kommunisere med hester. Hund klarer jeg ikke påta meg ansvaret for ettersom jeg noen dager er 100% sengeliggende og ikke i stand til å gå turer etc.

 

 

Uff, det høres hjerteskjærende ut. Jeg liker også hest og hund veldig godt, men man lærer fort å kommunisere med kattene. Ikke er de så veldig krevende heller, og hvis man sosialiserer dem ordentlig så vil de elske å være i ditt selskap, spesielt de dagene du ikke kommer opp og trenger litt kjærlighet tilbake.

 

Dag: Tusen takk for langt og reflekterende svar. Du er en god mann!

Samme til dere andre som også har svart.

 

Jeg har fått plass på Avlastende sengepost ved DPS'en i min kommune. Vært i lang psykologsamtale i går og drar dit for et tre ukers opphold i dag. Er veldig takknemmelig for at noen gadd å svare i tråden min, jeg var/er virkelig desperat. Tips og trøstende ord hjelper og varmer!!!

[just1user]

Kanskje en interessant blogg her: ?

 

iandme

 

iandme.blogg.no/

 

Håper du har det bra!

Endret 26. juli 2011 av just1user