Føler meg utenfor, deprimert og vet ikke helt hva jeg skal gjøre. Snakke med noen?

[AnonymDiskusjon]

Rask historie, bakgrunn og planer. Jeg er Gutt/mann på snart 22. Blir lærling i september, har vært lærling i lignende retning i 2008 men droppet ut pga feil interesser og valgte en retning jeg liker mye bedre i år. Jeg fullførte skolen 2010/11 med et snitt på 4.3 og er generelt fornøyd med mine prestasjoner.

 

Nå skjer det litt for mye rundt meg. I mai ble jeg sammen med en jente på 19. Hun har vært hos meg omtrent hver dag siden da. Og vi deler mye av de samme interessene.

 

Nå den siste uken skjedde det veldig mye. Kanskje litt mer enn jeg takler, selv om mye er positivt. Jeg fikk bekreftet lærlingplassen, jeg ser etter hybel, og jeg og mine foreldre har snakket om å etterhvert ordne lån og en leilighet i byen. Samtidig har jeg brukt opp pengene på forbrukskontoen, brukte bl.a 1000 på nye briller til dama.

 

Tidlig denne måneden fant vi ut at hun var gravid. Det kom ikke som noen overraskelse, men hun vegrer seg veldig for å snakke om dette og klarer ikke å snakke om dette, jeg vet ærlig talt ikke hva hun tenker, om hun ønsker å beholde det eller ikke. Uansett vet hun at hun tar valget, men at mine ønsker bør være tatt med i vurderingen. Men hun vil jo ikke la meg ta opp dette med henne.

 

Nå idag så ble Oslo bombet og flere blitt drept i to tragedier, jeg bor langt unna men jeg føler med dem for det. Dama mi lå i sengen og nærmest hulket, både på grunn av tragedien og at hun har hjemlengsel. Hun har i det siste vært litt fraværende, mistet lysten på sex, klemmer og kyss (kan være på grunn av svangerskapet). Hun har ligget andre veien i senga og ikke vært interessert i at jeg holder rundt henne.

 

Etter noen minutter med hulking i senga bestemte hun seg for at hun ville hjem. Greit nok. Hun pakket ned tingene sine og vi satte oss i bilen. To minutter fra hjemmet hennes spurte jeg henne om det var greit for henne at jeg snakket om graviditeten for mine foreldre, noe jeg fikk et klart nei på. På dette punktet ble jeg ganske tung. Jeg regnet med et nei, og ønsket en bekreftelse på dette før jeg faktisk tok det opp hjemme.

 

Da vi var hjemme hos henne stanset jeg bilen, utvekslet noen farvel og vi kysset. Hun gikk ut bilen og tok med tingene, også sa hun at hun ville bli med meg over til byen imorgen (jeg skal på visning på hybel).

 

Etter at hun gikk ble jeg på gråten, kjenner et lite tilbakefall når jeg skriver dette. Jeg snudde hodet mot skogen og lot noen tårer falle. Kjørte ned på første busstopp og lot tårene trille før jeg kjørte videre hjemover.

 

Jeg vet ikke helt hva jeg skal gjøre. Er det nå jeg skal snakke med noen? Kanskje en psykolog eller lege? Burde foreldrene mine egentlig vite at hun er gravid? Burde jeg vente til vi vet om hun vil bære barnet fullt ut?

 

Velger hun å ha barn er jeg innstilt på å være faren. Men jeg foretrekker at hun velger abort da jeg synes det er for tidlig.

 

Postet av anonym: fe67c6af0be8614a0c37f7165697a130

[snillekim]

For det første: Det er ikke ditt valg om hun ønsker å ta abort eller ei.

Personlig så syntes jeg og at hun ikke burde ta abort, siden det til ettertid også kan bli negativt på flere måter.

Men siden hun ikke ønsker at foreldrene dine skal vite om at hun er gravid, så er det kanskje mulig at hun ikke er 100% sikker på at hun er gravid?

Om det er bekreftet, så er det ikke galt av deg å fortelle at hun er gravid. Men du burde da si ifra om at hun ikke ville at du skulle si det. Så de later som ingen ting intill videre altså.

 

Ellers så er det viktig at dere er sammen når det trengs. Uansett om hun eller du ikke klarer å prate, så er det mye bedre å være der stum, enn å ikke være der.

Men det virker som hun skyver deg litt vekk ja. Det hjelper vel heller ikke så lenge hun ikke vil snakke om det. Det vitkigste er å støtte henne så langt det går.

 

Men ikke la dette gå ut over lærlingsplassen din. Å bli ferdig med lære er veldig viktig.

 

Om du fæler at du trenger å snakke med en psykolog, så er det jo et alternativ. Det finnes også andre personer du kan snakke med, som og kan gi deg råd og hjelp. (Også med taushetsplikt altså)

 

Spørsmålet er vel om hva du selv er usikker på. Om problemet bare er dama som er gravid, så vil det uansett løse seg på en måte.

 

Uansett, lykke til! Det ordner seg sikkert.

[AnonymDiskusjon]

Hei og takk for et hjelpende svar!

 

Jeg vet veldig godt at jeg ikke bestemmer om hun tar abort. Men jeg vet at hun bør vurdere mine grunner til at hun tar abort. Dette er "problemer" som jeg anser i forhold til utdanning og økonomi.

 

Først av alt så er jeg redd for at nattesøvn blir ødelagt med et skrikende barn om natta.

Deretter så er det økonomi, om hun får seg jobb i tide etc..

 

Jeg ønsker forresten barn, men helst etter mine to år som lærling.

 

Ellers så er hun er gravid, det har graviditetstest fra både Clear Blue og A1 påvist. Samtidig som en menustrasjonssyklus har uteblitt.

 

Vi har vært sammen veldig mye av tiden. Sett bort fra to helger, fem dager hun var i England og en skjelden ukedag har hun vært hos meg 24/7 og vi har forsøkt å finne på ting sammen som kino, bading og turer. Så hun har kanskje vært litt for lenge hos meg, siden hun har hatt hjemlengsel.

 

Det med at hun legger seg med hodet andre veien i senga forklarer hun med at hun ikke helt forstår hvorfor, men bare er sånn.

 

Av og til får jeg litt paranoia og tenker tanker som kanskje hun brukt emeg for å bli gravid, men innerst inni meg vet jeg hun ikke har planer om å forlate meg. Hun planlegger tross alt sammen med meg om å flytte sammen i felles leilighet og skaffe jobb.

 

Det er vanskelig å sette fingeren på hva som er "problemet". Jeg tror det kan være fordi livet mitt forandrer seg for mye av gangen, hun er gravid, jeg skal ut som lærling, jeg skal flytte ut, tjene til mitt eget brød (igjen) osv..

 

Jeg regner med at foreldre fra begge sider vil støtte oss økonomisk og psykisk. Men jeg er samtidig usikker på reaksjonen fra mine foreldre, de må allerede støtte meg med 2000 for at jeg skal få råd til å bo på hybel, og hjelpe meg med lån til leilighet.

 

Postet av anonym: fe67c6af0be8614a0c37f7165697a130

[AnonymDiskusjon]

Ting begynner å bli bedre nå. Fikk sikret meg hybel idag, og har fått kommet meg over hendelsen som skjedde igår. Tror det var den som tok knekken på meg.

 

Jeg klarer fortsatt ikke å si det til foreldrene mine at hun er gravid med meg. Men det har jeg fortsatt noen dager igjen på å nevne.

 

Hun (dama mi) kommer til å gå på almenfaglig påbygging for å få studiekompetanse i år og privatist for noen tapte skolefag året etter. Mange puslebiter som faller på plass.

 

Hun er nå hjemme, og blir vel der en 3-4 dager etter å ha vært hos meg daglig i to måneder, litt godt å være alene igjen etter å ha vært i samme rom så lenge. Ikke at jeg vil vekk fra henne, men savnet litt å være ensom og.

 

Postet av anonym: fe67c6af0be8614a0c37f7165697a130

[warneck]

Hei,

 

Aller først vil jeg si meg meget uenig med snillekim. På prinsippielt og etisk nivå burde også den ev. barnefaren få ta del i en beslutning vedr. abort. Når far er økonomisk og følelsesmessig ansvarlig for barnet er det ren rettferdighet at hans ord teller. At vi per nå har en annen juridisk forståelse er synd, men jeg har håp om å en gang nytte min faglige makt for å diskusjon rundt dette. AnonymDiskusjon, du burde ta det opp med kjæresten. F.eks. kan du starte slik: "Jeg har tenkt mye på graviditeten. Det kom litt som et sjokk på meg. Hva tenker du, er *vi* klare for å bli foreldre?". Aller helst er det slike verdier dere bør snakke om i det daglige. Noe mange foreldre glemmer er å etablere en felles forståelse for oppdragelse før barnet ankommer. Om dere velger å beholde barnet burde dere diskutere hvordan dere ønsker at barnet skal ha det. Alt fra hvem som skal stå opp, bleieskift, skal barnet bruke smukk, osv.

 

Mange velger å bruke tiden sin på å gruble og prøve å intuitivt forstå hva den andre tenker, framfor å spørre åpent. Essensen er å være spørrende, ikke fordømmende eller frampå. Ledende spørsmål som, "Du skal ta abort?", eller "Liker du meg ikke lengre?" bør unngåes!

 

Du sier du ønsker å snakke med foreldrene dine om graviditeten. Det synes jeg ikke hun kan nekte deg. Framfor å si det til foreldrene dine, og be de holde det skjulte, bør du heller si til henne at du vurderer å si til dem. Spør hva hun synes om det. Du ønsker å vite hvorfor du ikke skal si det. Aller helst er dette noe du burde snakke om etter dere selv har snakket om det. Slik at om hun ikke ønsker å fortelle om sine følelser ang. graviditeten, kan du si at du ønsker å søke støtte hos dine foreldre. Du synes følelsene blir for mye, og du ønsker noen å snakke med. Forsøker hun å nekte deg det, må du bare på rolig måte vise henne at det er ditt valg hvorvidt du ønsker å snakke om dine følelser. Du kan respektere hennes ønsker, men du er herre over eget liv.

 

Si i fra hvordan det går :-)

[snillekim]

Beklager at du ikke har hørt noe fra meg, om du forventet det. Men jeg har vært opptatt av jobben og terrorgreiene.

 

Det vil ordne seg for deg fremover. Det er er ikke alltid så lett når flere ting skjer samtidig nei.

 

Men du trenger uansett ikke å fortelle foreldrene dine i dag om at hun er gravid altså.

Det kan uansett vente til dere begge er klare for det, om du ønsker det.

Men om du føler at det vil være godt å få det ut, så syntes jeg ikke at du må være bundet med å kunne fortelle om det.

 

Godt du har funnet plass å bo da. Håper og at du vil trives på jobben. Godt arbeidsmiljø er viktig. Det er for meg mye viktigere enn "god" lønn.

 

Men blir du og dama fraskilt fra hverandre fremover? Hvs dere ikke kan treffes så ofte, så får dere ihvertfall nyte tiden dere har sammen.

 

Uansett så vil alt gå bra fremover vettu

[AnonymDiskusjon]

Hei. Takk for dine synspunkt warneck.

 

Jeg har forståelse for at mine meninger rundt abort bør vurderes. Men at norsk lov sier noe annet. Uansett så er hun i et "meh" humør hver gang jeg prøver å ta det opp, selv når jeg forsøker å bare få frem mine ord og meninger.

 

Jeg skal prøve å starte en samtale slik du beskriver neste gang jeg finner anledning til det (neste gang vi er i samme rom og alene)

 

Jeg skjønner at vi bør snakke løst om slikt i det daglige, men siden hun ble overbevist om at hun var gravid har det blitt veldig stille. Derfor ender jeg ofte opp med å analysere og prøve å gjette meg frem til hva hun vil. Selv er jeg, etter det slekt, foreldre og andre sier, veldig voksen for alderen og oppfører meg som om jeg var noen år eldre enn jeg egentlig er. Og det gjør kanskje dette temaet mye enklere for meg å ta opp enn det er for henne. Hun sa forøvrig klart ifra da en av de første ukene i forholdet at hun ikke ville ha barn før hun var blitt 22/23. Om hun virkelig mente dette da hun gikk med på å utføre ubeskyttet sex vet jeg ikke. Men vi droppet kondomen etter en måned fordi det føltes unaturlig og feil for oss begge.

 

 

Dine tips til hvordan jeg bør gå frem med dette (henne først, foreldrene etterpå hvis det er greit) har overbevist meg om at vi må snakke sammen neste gang hun kommer hit igjen. Jeg har regnet på frist for abort så jeg vet hvor "point of no return" er. Altså nest siste uka i August, så det er fortsatt en måned igjen.

 

Takk for at du deler verdifull informasjon med meg!

 

Postet av anonym: fe67c6af0be8614a0c37f7165697a130

[snillekim]

Aller først vil jeg si meg meget uenig med snillekim. På prinsippielt og etisk nivå burde også den ev. barnefaren få ta del i en beslutning vedr. abort.

Vel, så du mener at faren til barnet har mer rett til å bestemme om dama skal ta abort eller ikke?

Det viktige en mann skal gjøre, det er ihvertfall å kunne respektere damer.

Kanskje du er typen som sparker dama hardt i magen, for å tvinge henne til å ikke kunne føde barnet. Men da er du nesten like syk som Breivik

 

Husk og at dama kan bare gjøre det slutt, og føde ungen uten at faren kan gjøre noe med det. Og i tillegg må faren betale barnebidrag.

 

Det er uelemper med abort. Du kan og se video på Youtube om hvordan fosteret har det under en abort.

Det kan også forminske sjansen for at dama kan bli gravid senere, og andre skader.

Om man og angrer senere på at man tok abort, så vil man slite med det i lange tider.

 

Men jeg dømmer ikke folk som tar abort altså. Det er uansett deres egen avgjørelse.

Man må iblant gjøre det som er best for seg selv.

 

Men til trådstarter, om dere ønsker å beholde ungen, så er jeg sikker på at dere vil klare det fint, uansett om dere ikke vil bli noen "rike" foreldre. Ungen vil uansett få en bra oppvekst.

Uansett, dette kan bare dere avgjøre. Uansett så er det ikke trådstarter som bestemmer avgjørelsen alene.

[AnonymDiskusjon]

Beklager at du ikke har hørt noe fra meg, om du forventet det. Men jeg har vært opptatt av jobben og terrorgreiene.

Dette er et forum. Jeg hadde ingen tanker rundt om du kom til å svare mer i tråden så ikke gi deg selv skyldfølelse for det. Du er ikke engang pliktig til å hjelpe meg eller skrive svar i tråden, så jeg er takknemlig for at du skrev i det hele tatt.

 

Men blir du og dama fraskilt fra hverandre fremover? Hvs dere ikke kan treffes så ofte, så får dere ihvertfall nyte tiden dere har sammen.

Om hun ender på skole blir det følgende scenarioer:

A: Hun får gå på skole i samme by som meg og dersom stipendet hennes holder, kan vi bo sammen. Hvis ikke må hun pendle med ferge daglig , og jeg kan hente henne etter skoletid de dagene vi ønsker det.

B: Hun får gå på den andre skolen som gjør at hun må ta hurtigbåt. Etter skoletid kan hun ta denne hurtigbåten til samme by som jeg er i for noen kroner og jeg kan hente henne.

C: Hun får jobb på hjemsiden og må ta ferge

D: Hun får jobb på bysiden og kan bo hos meg

 

Det som skremmer meg er at dersom hun må bo hjemme, får hun da barn er vi adskilt og hun må ta seg av barnet sammen med sine foreldre eller hjem hos meg og mine foreldre, familien hennes har allerede fire barn der 3 av dem trenger mye oppmerksomhet fra før pga alder (3,7 og 9 år).

 

 

Uansett hvordan dette ender så vet jeg det går bra, bare ikke hvor bra. Aller helst hadde jeg sett at vi venter men om hun velger å ha barn så er jeg innstilt på å være far og gjøre at jeg kan for å oppdra det sammen med henne.

 

Postet av anonym: fe67c6af0be8614a0c37f7165697a130

[snillekim]

Får håpe hun slipper å bo hjemme da ihvertfall.

Men det er vel ikke så lenge igjen før hun får det bekreftet.

 

Usikkerheten er alltid det verste. Men det varer ikke evig heldigvis.

 

Jeg syntes du burde ta dag for dag fremover, og prøve å ikke uroe deg. Tenk heller på det som er bra i dag.

 

Men ikke press henne til å ta abort, om hun absolutt ikke vil. Da vil du bare miste henne og omsorgen til barnet.

 

Har hun mange skoleår igjen?

[AnonymDiskusjon]

Hun vil ta et år almenfaglig påbygging og et år som privatist i to fag hun strøk i for å få studiekompetanse.

 

Jeg skal forsøke å tenke på andre ting. Vurderer å ta tidlig kveld, har vært litt trøtt i det siste som følge av tungt vær, festivalbesøk og en smule for mye tenking. Blir vel slik når hun viser mindre interesse, legger seg andre veien i senga og ikke vil snakke om slike tema.. Jeg vil forholdet godt og tenker meg flere ganger om før jeg sier noe som kan såre henne eller forholdet, tar det skritt for skritt. Ingen tvang til hverken å ta abort eller å få henne til å gå med barnet. Jeg vet jo ikke hva hun vil ennå heller så ser liten vits i å tvinge henne til å ta et valg.

 

Postet av anonym: fe67c6af0be8614a0c37f7165697a130

[warneck]

Vel, så du mener at faren til barnet har mer rett til å bestemme om dama skal ta abort eller ikke?

Det viktige en mann skal gjøre, det er ihvertfall å kunne respektere damer.

Kanskje du er typen som sparker dama hardt i magen, for å tvinge henne til å ikke kunne føde barnet. Men da er du nesten like syk som Breivik

 

Haha, lo litt av galgenhumoren din. Samboeren min får ingenting annet enn kjærlighet fra meg. Det mangler både på spark, slag og annet mot mageregion og andre kroppslige deler. Det nærmeste er vel at jeg løfter henne under akten.

 

Jeg nevnte aldri tvang. Om du oppfattet meg slikt så misforstod du meg, kanskje var jeg ikke tydelig nok. Jeg ønsker kun at far skal ha *medbestemmelsesrett* på abort, ikke at han skal bestemme over graviditeten.

 

Jeg er klar over de konsekvenser abort medfører. Jeg er også klar over konsekvenser ved spontanabort, bilkjøring, strikkhopping, sport og så videre i det endeløse. Likevel kjører jeg og kjæresten en motorsykkel hver (wow, likestilling, sier du?!). Til syvende og sist må de sammen få bestemme seg hvorvidt de ønsker å beholde barnet, ikke hva de ev. konsekvensene av en abort måtte være, med unntak av emosjonelle. Hvorvidt hun *eller* han får seg en knekk av en abort er avhengig av dialogen de har, og hvordan de forbereder seg på emosjonene. Alle får en reaksjon på abort - de færreste ender opp med PTSD!

----

 

Anonym: Du skriver at andre kommenterer din modenhet, ut fra dine tanker her vil jeg bekrefte sådan. Jeg håper du lever slik du preker. Jeg synes det er leit at hun bare snur seg i senga, men jeg tror det handler om at hun har følelser som hun sliter med. Trolig er det felles følelser dere har. Du gjør klokt i å snakke med henne. Om hun ikke ønsker det, trenger du bare å la henne vite at døren er åpen. Derfor er det også viktig at man støtter andre selv om det de forteller kan være horribelt og galt (i.f. oss selv). Om hun sliter med å mestre sine følelser, kan du hjelpe henne ved å være der for henne. Du kan ta iniativet, for å lære henne å gjøre det samme. Man gjør slik andre gjør, og man gjør det man får bekreftelse på. Om andre tidligere ikke har respektert hennes følelser, kan det være hun kvier seg for å ta de opp.

[AnonymDiskusjon]

Takk for at du også bekrefter modenheten min.

 

Slik jeg har beskrevet meg selv, mine handlinger og tanker i denne tråden er det nærmeste jeg klarer å beskrive det med egene ord. Jeg forsøker alltid å ta den riktige veien og gjøre de rette valgene.

 

Med mindre hun er for trøtt legger hun seg samme vei som meg til å begynne med, vi prater litt løst om alt mulig av de temaene hun ikke tar seg nær av. Prøver jeg å ta opp graviditeten eller temaer rundt det så blir hun i "meh" modus og enten snur seg vekk eller legger seg med hodet i andre enden av senga.

 

Er vel verdt å tilføye at hun har slitt psykisk på grunn av voldtekt (3 år siden). Hun har vært på psykiatrisk for dette og har deler av siste skoleåret vært hjemme i uker på grunn av depresjoner (før vi ble sammen). Dette er en av hovedgrunnene til at jeg velger å være så tålmodig som jeg er. Jeg prøver å gi henne så god tid som mulig på vanskelige samtaleemner og respekterer henne om det er noe hun ikke vil snakke om eller gjøre.

 

Postet av anonym: fe67c6af0be8614a0c37f7165697a130

[warneck]

Mange ganger er det viktig å være harde mot de som sliter. Du kan kalle det tøff kjærlighet. Noen ganger må du ta de tøffe valgene på vegne av dem, slik at de får kontroll over situasjon. Det mest klassiske eksemplet er vennen som hele tiden ringer sin deprimerte kompis og drar han med på utflukter. Slik vil den deprimerte kunne oppleve kontroll og glede over livet, og få muligheten til å gripe det igjen.

 

I din situasjon kan det være å si: "Hver eneste gang jeg forsøker å snakke om graviditeten, så snur du deg vekk. Du er ikke alene; vi er to om dette. Jeg er overbevist om at du vil ha det godt av å snakke om det. Alle gledene og problemene du kan se. Jeg ønsker at vi skal våge å snakke om det."

 

Det er vanskelig å helt gi tips på hva som er lurt å si til *henne*, men å være streng er ikke nødvendigvis feil. Det fungerer veldig godt som en løsning når den andre personen slår seg vrang grunnet dårlige affeksjonshåndteringer. Det kan være eksempelvis personer som vegrer seg og blir innesluttet når følelsene tar overhånd. Din kjæreste virker typisk slik. Da trenger hun hjelp til å åpne seg. Det siste du må gjøre er å gi opp. Da har du i praksis gitt opp (ikke bare) henne, og deres felles framtid. Jeg ser sjelden par som overlever uten god kommunikasjon. Du må våge å ta ansvar!

[AnonymDiskusjon]

Kloke ord du kommer med. Når hun føler hjemlengselen er over og vil hit igjen skal jeg få frem en diskusjon så snart jeg ser muligheten. Skal spørre pent om hun vil hit imorgen, jeg savner henne, det å være i samme rom som henne og det å dele seng med henne.

 

Postet av anonym: fe67c6af0be8614a0c37f7165697a130

[AnonymDiskusjon]

Idag besøkte jeg henne hjemme hos henne. Vi tok en tur til butikken og hun kjøpte seg en riskrem. Da vi var hjemme var både jeg og hun utslitt. Hun ble det av å passe barna på bading. Jeg er bare trøtt og lite motivert.

 

Rett før jeg skulle dra så fikk jeg i det minste plantet det inni henne at jeg faktisk er for å ha barn og vil støtte hennes valg uansett hvilken vei hun går. Hun bøyer seg forover og presser hodet nedi dyna hun har over seg og bare vrir seg vekk fra samtalen. Da påpeker jeg at det ikke bare er hennes barn, men vårt barn det er snakk om, og at vi må snakke om det, men at vi kan vente. Jeg så det tydelig at nå var den minst passende tiden å diskutere det. Men jeg følte jeg måtte fortelle henne dette siden jeg følte det var så viktig.

 

Forventet igrunn ikke noe respons, men det at hun sa ja til at vi tok det opp en annen gang virker lovende.

 

Postet av anonym: fe67c6af0be8614a0c37f7165697a130

[AnonymDiskusjon]

Vurderte å lage en ny tråd, men endte opp med å fortsette på denne siden jeg da slipper å ramse opp alt på nytt.

 

Vi var på fest sammen inatt. Var vel 12 personer på det meste, og det var en slektning av dama som arrangerte. Festen i seg selv var ok, litt mye glassknus og en uønsket gjest, men som sagt, ok.

 

Jeg fikk litt mer innsikt i hvordan dama mi tenker, siden folk er lettere å snakke med i fylla. Jeg vet at kanskje ikke alt hun sier er sant, men jeg har fått vite at hun tror det blir abort, det var rett fra levra, og virket som om det var det hun ville sett bort ifra morsinstinktet. Hun sa også at hun ikke er typen til å ha kortdistanse-forhold (hun har vært sammen med folk fra Finland og England, via msn) og at hun ikke viste om forholdet vårt ville vare (sa det på en indirekte måte). Jeg svarte med at jeg ønsket dette forholdet skal vare så lenge som overhodet mulig, og at jeg kommer til å gjøre alt jeg kan for å beholde det. For selv om det ikke vil vare mer enn kanskje et halvår eller mindre så ønsker jeg en jente å dele livet mitt med så lenge som overhodet mulig. Jeg har ikke lyst til å være singel igjen, selv om det ser ut til å bli utfallet tilslutt uansett.

 

Hun var veldig avvisende i perioder, hun ville ikke sitte i samme sofa som meg eller sitte på fanget etterhvert som hun drakk. Hun har selv sagt at hun blir veldig villig i fylla men det så jeg ingen tegn til.

 

Uansett utfall håper jeg det ordner seg. Håper på tips fra dere om hva vi/jeg bør gjøre. Har planlagt hyttetur til uka forresten, som kan benyttes til en prat om dette.

 

Postet av anonym: fe67c6af0be8614a0c37f7165697a130

[AnonymDiskusjon]

Idag følte jeg meg verre igjen, fikk snakket ut med broren igår og lettet trykket. Snakket med en vennine av meg idag som også kjenner dama mi, fikk mye støtt der. Prøve et par ganger å nå igjennom på telefon, men det gikk ikke. Plutselig ringer hun tilbake og vi ble enige om hyttetur imorgen. Føler meg mye lettere. Idag tidlig ville jeg bare sove, selv om jeg ikke var trøtt. Spiste en halv brødskive klokka 8 og la meg igjen. Sto opp etter 12 og fikk snakket ut med venninna mi.

 

Rotete skrevet, men alt i alt føler jeg meg mye bedre.

 

Postet av anonym: fe67c6af0be8614a0c37f7165697a130

[warneck]

Jeg ser du skriver at du forsøkte å ta det opp med henne, men at det ikke virket å være et passende tidspunkt. Det er aldri et upassende tidspunkt, med mindre man bedriver noe viktig (som å være på jobb). Det er vanskelig om folk bruker det argumentet, spesielt fordi det da blir trukket opp i tide og utide.

 

Jeg håper du får tatt opp alt med henne på denne hytteturen. Det virker å være prekært for deg å få snakket ut om hva du føler og mener. Hun har vært ignorant overfor dine behov.

 

Helt ærlig virker det ikke alltid å være så mye tak i henne. Jeg tror ikke at hun er noen som overlever lenge i et forhold, mtp holdningene hennes. Har dere vært i krangler og gjort det slutt noen gang?

[AnonymDiskusjon]

Jeg fikk snakket om det, prøvde først etter en økt i sengen mens hun fortsatt var i godt humør igår, men ble avvist med at hun snudde seg og nektet å snakke om det.

 

Dagen etter (idag) var jeg ganske nedbrutt og på vei mot kompostnivå da jeg snakket ut om det. Hun så jeg hadde det tungt og at jeg gråt. Jeg fikk litt ut at henne da. Blant annet at hun ikke hadde bestemt seg om det blir barn og at hun ikke følte seg klar til å fortelle moren sin om det. Men ellers ble hun veldig tom i sinnet og så stivt mot veggen i egne tanker. Jeg endte da med å ta meg en tur og forklarte henne at jeg gikk for å la hun og tankene hennes være i fred. Jeg gikk da ned mot vannet der det er brukbar mobildekning og ringte min mor.

 

Noen dager før dette har jeg snakket med moren min om det, jeg la alle kortene på bordet så hun så situasjonen. Vi kom frem til at hun fikk ringe moren til dama mi og snakke ut om det mellom dem.

 

Så tilbake til idag, etter jeg ringte mor min, snakket noen minutter og endte med å ringe mor til dama mi. Vi snakket i 90 fornuftige minutter og jeg lærte mer enn jeg hadde gjort med å kun snakke med dama mi de snart tre månedene vi har vært sammen. Jeg fikk for eksempel vite at det er en kombinasjon av en spesiell type ADHD og bipolar som gjør henne så vanskelig som hun er.

 

Jeg latet etterpå som om denne samtalen ikke fant sted, og vi fortsatte hyttedagen som planlagt og pakket oss hjemover.

 

Nå, etter å ha kjørt henne hjem og vet hun får råd av moren sin sitter jeg fortsatt og vet ikke hva jeg skal gjøre. Jeg er på gråten bare av tanken av henne. Håper moren får ryddet opp i noe.

 

Vurderer tur til lege på grunn av depresjoner om dette vedvarer til over helga.

 

Postet av anonym: fe67c6af0be8614a0c37f7165697a130