Jeg tåler ikke faren og broren min!

[Lûïz Ângêl Zâpïcô]

Jeg klarer bare ikke å takle faren eller broren min.

 

De driver med dobbeltmoral, legger all skyld på meg.

 

Nei, de samarbeider ikke for å drepe meg mentalt.

De er ille, veldig ille, på hver sin måte.

 

Jeg vet ikke hvor jeg skal starte, så dere må nok desverre spørre litt om situasjonen min, det er lettere i forhold til at jeg like godt skrevet en hel bok om dette.

 

Men som dere vet, så bør ikke et foruminnlegg da flere sider...

 

Jeg håper jeg kan svare godt nok på spørsmålene deres.

Endret 21. juli 2011 av Cagayan de Oro City

[Gjest Slettet+3165]

Er du yngst?

Kan du dra frem iallefall et eksempel på hvordan de driver med dobbeltmoral og legger skylda på deg, var ikke så lett å forstå hva du mener.

[Gavekort]

Vi trenger eksempler på hva de driver med. Det hadde også vært bra om du hadde skrevet alderen til deg og broren din.

 

Edit: Ser du er 16 år nå.

Endret 21. juli 2011 av Gavekort

[Lûïz Ângêl Zâpïcô]

Jeg er 16. Faren min vet jeg bare at er over 50. Broren er 11.

 

Jeg har skilte foreldre, så broren min blir bare en halvbror, men siden jeg også er addoptert så er egentlig ingen i slekt med meg, ordentlig, her fra Norge.

 

På ''Mamma''-siden så er det ingen problemer, men på ''Pappa''-siden så er det alltid problemer.

 

Han klarer å dra fram negative eksempler om meg flere ganger han skal skjefte, til slutt så begynner jeg å grine. Jeg vet jeg er 16. Jeg spurte han bare i en nylig krangel:

''Du klarer aldri å finne noe positivt å si om meg!''

Svaret var: ''Ok, da skal jeg prøve å finne noe positivt om deg''

 

Dette er nesten tragisk, han kan snakke i en halvtime om de negative evnene mine og alt som er feil ved meg, men han må PRØVE å FINNE, LETE etter de positive sidene ved sitt eget barn? Det er jo nesten trist i seg selv?

 

Lillebroren min provoserer meg bare ved å si ting han vet jeg lar meg påvirke av. Bare jeg hever stemmen min, så begynner han å le, han bruker at jeg er 16 år som eksempel, og at jeg roper til en 11-åring. Mentalt har jeg hørt at jeg er 16-17 år, men jeg mener personlig at broren min kanskje er 5-6 år mentalt, hvis jeg skal dømme han snilt.

 

Problemet er ikke de 100 gale tingene han gjør, men de 10 gale tingene jeg gjør, som egentlig ikke er så gale i det hele tatt, men jeg får likevel så mye mer kjeft.

 

Det triste er vel egentlig at faren min er Advokat. Han skal jo ta folk seriøst, han skal ikke LETE etter noe positivt i sin egen sønn. Han skal jo F*** ikke bare se ting fra sitt og broren min sitt syn. Broren min tok jeg med her, da han provoserer meg så mye at jeg får lyst til å slå han ned, men da får jeg jo kjeft. Jeg har sagt til han personlig at jeg ikke liker han, og aldri kommer til å like han (Broren). Broren krangler med meg, jeg reagerer, broren min startet, pappa kommer, jeg får kjeft og alle de negative evnene mine blir dratt inn. De trengs det ingen leteaksjon for å finne.

 

Jeg sverger, jeg er ikke særlig kristen av meg, jeg går ikke i begravelser og har stort sett sosial angst, og angst generelt, spesielt for kirkegårder, jeg har aldri gått i begravelse til noen, og jeg nekter å gå i faren min sin, heller. Men arven tar jeg gjerne i mot med et smil. Hvis jeg gifter meg en gang, så vet jeg hvilke personer jeg ikke skal ta med, den listen er enklere å skrive, da det bare er 2 personer i hele verden som lever for å ødelegge meg som menneske.

 

Ble jeg addoptert av faren min for å bli skjeftet på?

 

Nyeste tilfellet ved faren min var at jeg bare kom såvidt nær en dør i dusjen, og prøvde å rette den opp, i desperate forsøk for å gå fornøyd ned og si at jeg klarte det selv. Resultatet ble til at jeg fikk kjeftet huden full av at jeg bråkte, hvordan jeg kunne være så inkompetent å klare å ødelegge døren (jeg ødela den ikke) og masse skriking, han vekket jo barna selv, jo...

 

Jeg har gjennom mine 16 år, alltid lurt på bagrunnen min for hvorfor jeg ikke gir gaver til lillebror og pappa, det er bare noe underbevist, og jeg har funnet svaret. Da lillebror ble født, så ble han vel født som ''Djevelen sin sønn''.

 

Dere tenker sikkert at alt er overdrevet, det kan jeg love dere at det ikke er. Hadde ikke pappa vært rik, så hadde jeg meldt meg ut av familien med en gang, m.t.p. arv.

 

Jeg er 60% hos mamma, 40% hos pappa, det skader meg virkelig ikke.

30% av dagen er jeg på skolen, resten hjemme, blir ikke det korrekt regnestykke for snart VGS 1-elev? Uansett, av de 70% som er igjen, så er jeg 55% hos farmoren min som bor rett ovenfor oss. Hun er en inspirasjon for meg til å leve, hun er forbildet mitt, og jeg vet ikke hvordan jeg mentalt skal klare meg uten noen jeg virkelig stoler på, i den harde uken jeg er hos faren min.

[BuffyAnneSummers]

Jeg tror du burde feie for din egen dør før du hopper på andre.

 

Jeg sier ikke at det er slik det er, men det høres ut som om alle bjeffer på hverandre og alt blir bare surr, og du som tenåring har mest sannsynlig de største vanskene med å se situasjonene for hvordan de egentlig er.

Hva er vitsen med å si til din yngre stebror at du aldri kommer til å like han? Lillesøstra mi har vært i fjortispuberteten sin i 6 år nå, men hva hadde jeg oppnådd ved å bjeffe på henne hvis hun bjeffer til meg? Hva oppnår jeg ved å si at jeg aldri vil komme til å like henne?

 

Er du sikker på at det er adoptivfaren din og stebroren din du har ett problem med?

[Lûïz Ângêl Zâpïcô]

Ja, de er skapt for å ødelegge meg som menneske.

 

I 13 år har jeg analysert dette med faren, og i 5 år med broren. De er like ille.

 

Jeg hater begge to. Og jeg har god grunn til det.

[pakini]

Men du er bare 16år, så lite sannsynlig at du har analysert de i så mange år! Broren din er bare 11, et lite barn, et lite barn går ikke bevisst inn for å ødelegge for deg, når de er 4-5år...

 

De problemstillingene du kommer med er ikke store, min samboer har en jente på 13, og tro meg... er mye kjefting, krangling og grining for tiden, men sånt hører med...

[Lûïz Ângêl Zâpïcô]

Men dette har ført meg til selvmordstanker, tanker om å drite i arven, og bare flytte til moren min for godt.

 

Jeg aksepterer ikke å bli behandlet på den måten.

[BuffyAnneSummers]

Jeg hater begge to. Og jeg har god grunn til det.

 

Jada, alle tenåringer har det.

[warneck]

BuffyAnneSummers: Jeg synes du kan holde deg for god til å angripe trådstarter. Ingen trenger en bedreviter når de spør om råd og hjelp. Utsagn som "Jada, alle tenåringer har det [god grunn til å hate f.eks. foreldre]", bidrar ikke til annet enn oppskalering av en mulig konflikt her inne. Jeg kjenner flere foreldre som takler tenåringsperioden utmerket; jenter som ikke skriker, og gutter som ikke slemrer med dørene.

-----

 

Cagayan de Oro City: Det høres ut som du lever i et stressete hjemmemiljø hos far. Dette med dusjdøren var et typisk eksempel på foreldre som ikke behersker affeksjonshåndtering (dvs. hvordan man håndterer følelser som sinne, uro osv.). Det er naturlig at du blir oppskaket når det skjer et hendig uhell, som du selv forsøker å rette opp i. Det naturlige skulle være at far forstår uhellet, og forsøker å være med på å hjelpe deg. Er han en klassisk arbeidsnarkoman, glad i å kontrollere fordi alle andre gjør feil?

 

Du skriver at du har fortalt broren din at du aldri kommer til å like han. Det bidrar ikke til å senke konfliktnivået. I enhver konflikt er det viktig at man forsøker å heve seg over andre, og ikke være like barnslige. Uansett hvor fristende det er å stupe til andres lave nivå, er det beste for deg og dem at du forsøker å være voksen. Det betyr at du også burde gi opp dette "ikke-gave" til lillebror. Du trenger ikke å bruke penger på gavene, men du kan gi noe som du håper betyr noe for han. Synes han gaven er teit, får det stå for hans regning. Du har i det minste forsøkt.

 

Det er egentlig den viktigste mestringsstrategi jeg kan gi deg. Du må forsøke å roe ned forholdet. Om du ønsker å ta opp problemstillinger med far, må du huske at kommunikasjonen må foregå på nøytralt nivå. Å starte med "Nevn en positiv ting om meg!!", hjelper ikke. I steden for burde du si, "Pappa... Jeg synes det er sårt at du sjelden sier noe positivt om meg. Hvorfor er det slik?". Jeg vet det (for deg) høres teit ut, men det fungerer langt bedre.

 

Til syvende og sist kan du også gå for et miljøskifte. Du er seksten år, og har medbestemmelsesrett i hvor du ønsker å bo. Far kan vanskelig tvinge deg til å bo hos han. Du burde heller si at du ønsker tid med han, men at det skal skje mer på dine premisser. Du ønsker ikke å være på et oppholdssted som tilbyr husly og mat. Han vil trolig ta det personlig ("Det er noe galt med meg som foreldre"), i så fall er det viktig at du viser han hva du synes er galt med å være hos han. Du må sette ord på *hva* det er du føler og sliter med, ikke bare si at du har det vondt.

 

---

Om du synes innlegget mitt ble rotete får du bare spørre :-) Lykke til om vi ikke hører mer fra deg.

Endret 22. juli 2011 av warneck

[Gjest Slettet+3165]

Bravo warneck

[Lûïz Ângêl Zâpïcô]

BuffyAnneSummers: Jeg synes du kan holde deg for god til å angripe trådstarter. Ingen trenger en bedreviter når de spør om råd og hjelp. Utsagn som "Jada, alle tenåringer har det [god grunn til å hate f.eks. foreldre]", bidrar ikke til annet enn oppskalering av en mulig konflikt her inne. Jeg kjenner flere foreldre som takler tenåringsperioden utmerket; jenter som ikke skriker, og gutter som ikke slemrer med dørene.

-----

 

Cagayan de Oro City: Det høres ut som du lever i et stressete hjemmemiljø hos far. Dette med dusjdøren var et typisk eksempel på foreldre som ikke behersker affeksjonshåndtering (dvs. hvordan man håndterer følelser som sinne, uro osv.). Det er naturlig at du blir oppskaket når det skjer et hendig uhell, som du selv forsøker å rette opp i. Det naturlige skulle være at far forstår uhellet, og forsøker å være med på å hjelpe deg. Er han en klassisk arbeidsnarkoman, glad i å kontrollere fordi alle andre gjør feil?

 

Du skriver at du har fortalt broren din at du aldri kommer til å like han. Det bidrar ikke til å senke konfliktnivået. I enhver konflikt er det viktig at man forsøker å heve seg over andre, og ikke være like barnslige. Uansett hvor fristende det er å stupe til andres lave nivå, er det beste for deg og dem at du forsøker å være voksen. Det betyr at du også burde gi opp dette "ikke-gave" til lillebror. Du trenger ikke å bruke penger på gavene, men du kan gi noe som du håper betyr noe for han. Synes han gaven er teit, får det stå for hans regning. Du har i det minste forsøkt.

 

Det er egentlig den viktigste mestringsstrategi jeg kan gi deg. Du må forsøke å roe ned forholdet. Om du ønsker å ta opp problemstillinger med far, må du huske at kommunikasjonen må foregå på nøytralt nivå. Å starte med "Nevn en positiv ting om meg!!", hjelper ikke. I steden for burde du si, "Pappa... Jeg synes det er sårt at du sjelden sier noe positivt om meg. Hvorfor er det slik?". Jeg vet det (for deg) høres teit ut, men det fungerer langt bedre.

 

Til syvende og sist kan du også gå for et miljøskifte. Du er seksten år, og har medbestemmelsesrett i hvor du ønsker å bo. Far kan vanskelig tvinge deg til å bo hos han. Du burde heller si at du ønsker tid med han, men at det skal skje mer på dine premisser. Du ønsker ikke å være på et oppholdssted som tilbyr husly og mat. Han vil trolig ta det personlig ("Det er noe galt med meg som foreldre"), i så fall er det viktig at du viser han hva du synes er galt med å være hos han. Du må sette ord på *hva* det er du føler og sliter med, ikke bare si at du har det vondt.

 

---

Om du synes innlegget mitt ble rotete får du bare spørre :-) Lykke til om vi ikke hører mer fra deg.

 

Det er manipulering i bildet her, jeg vet bare at det har skjedd ille ting lenge, små ille ting. Over tid.

 

Han er advokat, så han bør vel være arbeidsnarkoman som vil ha kontroll.

 

Full rett til å velge hvor jeg vil bo? Jeg ønsker arven, han kan gjøre meg arveløs...

 

Broren min er ubeskrivelig ille, jeg takler han ikke. Jeg er rett og slett allergisk mot han, på en måte.

 

Jeg ønsker ikke sympati, eller motsigelser, men jeg ønsker råd som kan hjelpe meg lettere den veien JEG vil gå.

[trollhatt]

Du har selv presentert løsningen, flytte til mor, men det vil du ikke fordi du vil ha arv etter faren din som du hater...

 

 

Om du virkelig syns du har det så ille er litt avstand fra hverandre bare noe du/dere har godt av.

Endret 26. juli 2011 av trollhatt

[warneck]

Cagayan de Oro City: Jeg kan ikke særlig mye juridisk rundt arveretten, men kan si deg det jeg husker: Barna har rett på å dele 1/3 av arven. Han kan med andre ord ikke gjøre deg arveløs.

 

Ut i fra det du skriver, virker det lite sannsynlig at han kommer til å la deg arve noe særlig mer enn det du må. Han er utdannet i det juridiske faget, og kjenner sikkert sine rettigheter. Hvis ikke, så kjenner han en advokat med feltet som ekspertise.

 

Du er 16 år nå, og din far er 45? Han kan godt ha 40 år igjen. Da er du 56 år, og vil helt sannsynlig ikke få særlig nytte av arven. Til slutt må du spørre deg: Ønsker jeg noen skarve hundre tusen av min far, eller ønsker jeg et liv verdt å leve?

 

---

Jeg gav deg ingen motsigelser, jeg gav deg råd for å lette livets vanskeligheter. Om du ikke ønsker dem, er det greit.

[Lûïz Ângêl Zâpïcô]

Han er over 55 år...

Jeg flytter til mamma permanent når jeg fyller 18, og skal ''skjule'' grunnen.

 

Han har 4-5 feriesteder totalt, på 3 barn. Kan man arve feriestedet og selge det, liksom?

[Gjest Slettet-GlDE6z]

For å være helt ærlig mener jeg du er mer drittsekk som gjør alt for å snylte på hans inntjente penger. Det er tydelig at du ikke liker han, noe han kanskje ikke vet. Den eneste grunnen at du blir er for at du ønsker han død så du kan få pengene hans, det virker så latterlig for meg at det skurrer i hjernen min.

[Lûïz Ângêl Zâpïcô]

Jeg er elendig faglig på skolen, og er avhengig av flaks og penger for å fungere på skolen.

 

Det beste hadde vært å få full arv, men bo hos moren min resten av tiden.

 

Ille-skalaen hjemme hos meg, 10 er værst:

 

Pappa 8,7

Lillebror 9,0

Stemor 6,7

Lillesøster 6,3

 

Moren min 5 -

Samboeren til moren min 5 -

Barnet til samboeren til moren min 6,3

[Gjest Bruker-95147]

Ja, de er skapt for å ødelegge meg som menneske.

 

I 13 år har jeg analysert dette med faren, og i 5 år med broren. De er like ille.

 

Jeg hater begge to. Og jeg har god grunn til det.

 

Vel, du er i det minste veldig glad i pappa og bror - og det er joe en positiv side/egenskap hos deg.

 

 

 

[Bytex]

Det skurrer veldig at du hele tiden snakker om å ta arven når han er død, arve hyttene og husene når han er død. Fyren er 55 og kommer sikkert til å leve minst 25 år til.

[Gjest Slettet-GlDE6z]

Jeg er elendig faglig på skolen, og er avhengig av flaks og penger for å fungere på skolen.

 

Det beste hadde vært å få full arv, men bo hos moren min resten av tiden.

 

Ille-skalaen hjemme hos meg, 10 er værst:

 

Pappa 8,7

Lillebror 9,0

Stemor 6,7

Lillesøster 6,3

 

Moren min 5 -

Samboeren til moren min 5 -

Barnet til samboeren til moren min 6,3

For meg viser det at du, ja DU er en tier. De er møkklei av å gjøre ting for deg etc etc. Og dermed begynt å behandle deg som du ikke tåler. Ettersom hva det viser her så ville jeg ikke gitt deg ett gram respekt, så for meg så føler jeg det er riktig at de behandler deg slik. Om du vil ha faren din død for penger, da føler jeg at du har psykiske skader og trenger psykolog.

 

Rådet mitt er, skjerp deg og ta tak i deg sjøl, så skal du se at de faktisk forandrer seg. Kan være lillebroren din er en liten idiot, men han har det med alderen. Deg derimot som sier til han at du aldri kommer til å like han osv, det viser 0 i IQ og heller ingen empati.

Endret 30. juli 2011 av Slettet-GlDE6z