Kebab-disputt

[abcdabcd]

Heisann folkens, trenger noen tredjepersoner til å løse en disputt over en kebab.

 

Situasjonen er denne: To personer skal spise kebab. Person A og person B går begge inn i sjappa bevisst på at de skal betale for seg selv. A byr seg å betale for begge for å raskere og enklere bestille kebabene ved å si "jeg kan betale for begge". Dette også for å spare B fra å bruke penger for øyeblikket slik at han heller skylder A penger i ettertid, men denne baktanken nevnes ikke av A. Kebabene spises, og ved en senere anledning ber A om pengene tilbake. "De får du ikke", sier B som mener han ble spandert på, siden han ikke hørte noe om å låne penger.

 

A mener det var en misforståelse fra begge parter, B mener det hele er As ansvar.

 

Bør A få igjen for kebaben?

[j--]

Et siste alternativ er at folk slutter å være smålige.

Endret 19. juli 2011 av µp1is

[abcdabcd]

Prinsipper er viktige...

[iNeo]

Prinsipper er overhode ikke viktig. Nevnt ett prinsipp som er viktig. Prinsipper er bare tull for personer som tror de har en løsning som er bra for alle.

 

Uansett, svar på sprøsmål: Nei, karen skylder ingen ting da dette ikke ble nevnt på forhånd.

[krikkert]

Jeg ser iNeo deltar i diskusjonen på andre premisser enn meg - hele vårt rettssystem er bygd opp på mer eller mindre fast definerte prinsipper, for eksempel prinsippet om at den som er arbeidsufør av andre årsaker enn sykdom, skade, eller lyte ikke har krav på sykepenger etter folketrygdloven kapittel 8.

 

 

Spørsmålet er om det er inngått en bindende avtale om forskuttering mot senere gjenytelse. Her er det heller tvilsomt om noen slik avtale er inngått. Situasjonen slik den er beskrevet i førstepost beskriver en handling der det omtrent like lett kan forstås at A spanderer på B som at A legger ut for B. Etter norsk avtalerett er det den som burde ha formulert seg klarere som "taper" i tolkningsprosessen - i dette tilfellet er det A. Det kan derfor ikke sies å foreligge noen rettslig plikt til å betale tilbake.

 

 

Når det gjelder en eventuell moralsk plikt er jeg av den soleklare oppfatning at den som spiser på en annens regning normalt er forpliktet til tilsvarende gjenytelse på et senere tidspunkt, men dette er da ikke en plikt man kan kreve håndhevet for domstolene.

[frevild]

Dette handler ikke om prinsipper, men om unødig bry om bittesmå summer. For øvrig er det ofte veldig vanskelig å se forskjell på de som er prinsippfaste og de som er kranglefanter.

 

Over to the legal stuff:

 

Spørsmålet her er formelt sett hva som ble avtalt mellom A og B. Det er her på det rene at den ene har fått noe (en kebab) av den andre. Spørsmålet er om dette skal klassifiseres som en gave eller en forskuttering/et utlegg.

 

Klarligvis har kebabkjøperen ment at han bare la ut, og at han skulle ha penger senere. Det er ikke nok at han har ment dette. Hvis jeg kjøper en bil og bare mener at jeg skal ha med vinterdekkene også, hjelper det lite. Det avgjørende er om den enes mening eller forutsetning kom klart nok frem for den andre. Spørsmålet her blir om B forstod eller burde ha forstått at A forutsatte betaling for kebaben i etterkant.

 

Hva B faktisk forstod, aner vi ikke. La oss derfor spørre hva han burde forstå.

 

Denne vurderingen beror på de enkelte fakta i denne saken. Noe som imidlertid er sentralt, er at Bs fortolkning av situasjonen var at han skulle få noe gratis. Han kunne like gjerne fått 40 kroner (eller hva det nå kostet). Siden man normalt ikke deler ut verdier uten videre, kan en spørre: Hvilke grunner hadde han for å anta at han ikke skulle betale? Hvorfor trodde han han skulle få gratis det han var beredt til å betale for?

 

Ser man det på denne måten, er det B som må forklare hvorfor han IKKE skal betale - og ikke A som må forklare hvorfor han skal ha pengene igjen fra ham. Dette synes jeg er en synsvinkel som har gode grunner for seg, bl.a. fordi B ikke risikerer noe enn å stilles i 0 (han taper uansett ingenting).

 

Så til de konkrete omstendighetene: Var f.eks. A og B venner eller i familie? I så fall ville det være mer naturlig at A spanderte - og mindre naturlig at han la ut. Og stor betydning vil det nok ha om A var gutt og B var jente, om A var i godt humør osv.

 

Når alt dette er sagt, er mitt klareste råd: B, betal for kebaben din hvis A vil ha penger - ikke vær en freeloader. Og A, livet er for kort til å kjekle om småtterier, det er bare snakk om en kebab.

Endret 18. juli 2011 av frevild

[Kenny Bones]

Har vært oppi denne situasjonen plenty ganger. Og nei, det er IKKE ok å "spandere" og etterpå si at det det var et lån. Eller å plutselig komme en dag og si "hey, jeg spanderte på deg forrige helg. Nå kan du betale for meg". Det har med at det hele er svært uforutsigbart å gjøre.

[*F*]

Når noen spanderer betyr det som oftest at den ene personen gir den andre personen noe, og da kanskje bør få noe tilbake i en annen anledning.

 

Om jeg får en Kebab ev noen når vi er ute å spiser pleier gjerne jeg å gi en tilbake neste gang f.eks, selv om det ikke er en direkte del av avtalen.

 

Dog somregel ordnes det med en gang ved å si "ok, jeg legger ut for deg", "ey, betal du så betaler jeg neste gang" elns.

[Ljóseind]

Hadde jeg vært person B hadde jeg gjort opp for meg, men funnet situasjonen litt irriterende. Men jeg hadde selvsagt aldri kommet i person Bs situasjon fordi jeg har forhåndsregler som jeg alltid tar i slike situasjoner, f.eks. spørre person A om jeg skal betale tilbake.

[The Avatar]

Det er vel rimelig å anta at denne kebaben var å betrakte som en gave frå A til B.

Særlig med tanke på at det vel heilt marginalt at det er

raskere og enklere bestille kebabene ved å si "jeg kan betale for begge"

Situasjonen hadde kunne vært ein anna dersom person B ikkje får betalt fordi butikken ikkje tar bankkort eventuellt at person B måtte betale med småmynt som tar lang tid å telle opp. Men stort sett er det ikkje spesielt raskare at ein person betaler for to varer enn det er at to personer betaler for kvar sin vare.

 

Det er også verdt å merke seg at det her er person A som tilbyr noke som person B ikkje har bedt eller spurt om å få.

 

 

Eg vil også tru at reint moralsk sett så burde vel dette løysast ved at person B spanderer kebaben neste gong? Det er også betre at kebaben blir tilbakebetalt med kebab og ikkje kontanter, det siste virker som at person A prøver å utnytte person B for økonomisk vinning. Antar med stor sannsynligheit at person A vil ha tilbakebetalt 100 kroner for å ha kjøpt ein kebab til 89 kroner til person B.

[Gavekort]

B er en egoistisk drittsekk, det er det ingen tvil om. Juridisk sett så tror jeg B har fordelen, med mindre noen ytterlig muntlig avtale ble gjennomgått.