Min flammende brannfakkel...

[Intellektro]

Jeg befinner meg i det kranglevorne hjørnet på denne grå nedstemmende fredagsmorgen. Jeg våkna nettopp med en voldsom hodepine. Det føles som om selveste Tor med Hammeren er i skallen min og banker hardt og nådeløst; dunk, dunk, dunk. Jeg burde holdt meg unna den nyinnkjøpte whiskyflaska, men men; fristelsen ble rett og slett for ustyrlig stor og jeg innlot meg i alkoholens sorgbedøvende virkning.

 

Men nok om det. Jeg skal ikke sjenere dere mer med mine viderverdigheter.

 

Jeg kaster en flammende brannfakkel nå, når jeg påstår - og det med en klar og modig røst - at samfunnet vi lever i er fokvaklet. Mange vil forfekte det norske samfunnet med brennende patriotisme, og ja, jeg skjønner dere veldig godt; Norge har tatt vare på dere og brydd seg om dere og forbarmet seg over dere som en kjærlig, omsorgsfull mor. Men - sier jeg da, og reiser meg bestemt og med en dirrende irettesettende finger -; Er ikke nettopp problemet at det norske samfunnet er for paternalistisk. Vi blir født med fallskjerm på ryggen. Vi klipper aldri over den navlestrengen som knytter oss det norske samfunnet. Vi er ubønnhørlig lenket fast resten av livet.

 

Jeg mottar selv trygd hver måned fra vår ømhjertede mor - den norske stat -, gjennom NAV, som forøvrig overhodet ikke fungerer på en tilfredstillende måte - men det er et annet betent kapitell som vi lar ligge til en annen gang. Jeg har vært trygda i mange år, og kan ikke akkurat si at det fremkalles mishagsrynker i panna av det, MEN; Jeg nærer en svak ulmende motvilje mot det å være "avhengig" av staten. Aller helst ville jeg stått på mine egne, kvapsete bein og vært fri fra alt. Misforstå meg rett her, jeg dytter ikke hele ansvaret over på staten, noe av ansvaret hviler uvegerlig på mine skuldre. Men jeg tror hardnakket at hvis staten ikke hadde vært så storsinnet og sydd vinger under mine armer, så hadde jeg måtte lære meg å fly på egenhånd. Da ville jeg blitt tvunget til å ta grep om min trøstesløse tilværelse. Isteden slumrer jeg rundt i min travelige leilighet mens livet renner ut i sanden.

 

Er jeg helt på villspor når jeg spør; Burde noe drastisk gjøres med velferdsstaten?!

Endret 15. juli 2011 av Intellektro

[Rampage]

Vel, brannfakkel og brannfakkel, men du har veldig rett i mye her.

 

Det å ta vare på folk som faller utenfor kan fort bli en litt ond sirkel, man sørger for å ta vare på de og de befinner seg i en posisjon hvor de er "content" med livet. De lever greit, de blir tatt vare på og det er ingen overhengende trussel til liv.

 

Problemet med det er at da blir man sittende der med ideen om at livet er OK, men man skulle gjerne hatt noe mer å gjøre, et ønske om å bidra, et ønske om å ha noe å henge fingrene i som ikke er hva enn man finner på utenfor det økonomiske livet. Problemet er at støtten man får blir et hinder i forhold til å komme seg på beina igjen, særlig hvis ikke det er innebygde mekanismer i støtten som fungerer som en drivkraft (kurs, planlegging av potensielle arbeidsområder som man kan håndtere og som kan være interessante og oppfølgeling) og da blir man sittende der og har det helt ok mens livet som du sier, renner ut i sanden.

 

Så sitter man igjen med følelsen av at man er avhengig av alle andre, som er en ganske kjip følelse vil jeg tro for de fleste, å være maktesløs, ikke ha kontroll utover sitt eget liv annet enn innenfor paradigmet hvor man får penger av staten og lever det livet det tillater samtidig som man føler at man ikke utretter noe, at man kanskje ikke mestrer noe, for livet tillater ikke at man utfordrer seg selv utover det leiligheten og nærmeste sirkel har å by på.

 

Staten bør begynne å legge mer til rette for at støtten skal være midlertidlig og rettet mot å få de som får den ut i arbeidslivet på en eller annen måte slik at de klarer å stå på egne bein og i langt større grad kontrollere sitt eget liv og føle at de er "sin egen herre". Det blir fort puter under armene som er enklere både for mottaker og for staten, enn å tilrettelegge for utfordringer. Og som du sier, sliter staten nok med førstedelen, så er det klart at andre delen også lider kraftig.

[1245112654122755325882462]

Eg var faktisk 100% sikker på at det her var en tråd der noen skulle si at "jødene har ikkje skylda for alt" siden det er omtrent det einaste vi ikkje hører her inne .. men som nevnt over, ingen brannfakkel..

 

Det du sier her er helt sant, men i litt mer moderate mengder, siden vi er et land som klarer seg ganske bra når det kommer til det å få familie medlem ut av huset, se på Italia, der hele familien opp til 3 generasjoner bur under samme tak å steller hverandre, eldre steller barna, dei eldre barna steller dei eldre. Men Nav er jo et kapittel for seg selv.