Sliter, tror jeg..

[Livs]

Hei,

 

Vet ikke helt hvordan jeg skal skrive og forklare dette. Trenger å få skrevet det ned, satt litt ord på det.

 

Jeg føler meg så langt nede. Utrolig deppa, "aldri god nok" til noe. Føler at jeg ikke vil være til nytte i noen sammenheng, at ingen vil ønske å ha meg i jobb eller som selskap. Jeg har veldig lav selvtillit og tenker vel nesten alltid det verste. Har lyst til å dø, ikke ta selvmord eller noe i den retningen, men å dø. Komme utfor en ulykke. Bli borte, og slippe den depressive følelsen jeg hele tiden går med.

 

På barneskolen hadde jeg venner, på ungdomskolen gikk det ratt ned. Mine to og nære venner flyttet begge til Finnmark (fra østfold..). De andre klassekameratene følte jeg meg ikke god nok for. Jeg ble mye værende alene. I friminutt hadde jeg min faste plass i en trappeoppgang med lite "trafikk" hvor jeg satt å så ut av vinduet. Jeg telte ned minutter av skoledagen og dager av skoleåret.

 

På videregående har jeg aldri funnet "min plass" og heller ikke hva jeg skal bli. Det har endt med at jeg har gått VG1 to ganger. Mye fravær på begge årene. Har nå det siste året hatt veldig lyst til å bli ambulansearbeider, men det er et tøft yrke. Og ikke minst, en tøff utdanning som jeg ikke kommer til å klare pga tidligere skolegang. Men jeg vil virkelig, men er vel forsent.

 

Dette med fremtid og venner gjør meg så deprimert. Jeg har ingen ordentlige venner. Jeg kan ikke løfte en finger og telle på hånden hvor mange gode venner jeg har. Har godt selskap i tre dyr, men det er jo langt i fra det samme.

 

Når det skal sies, så prøver jeg. Smile, virke glad, hyggelig og imøtekommende. Men ingen vil ta en "del i meg" likevel. Se der, jeg er ikke god nok. På noen måte. Jeg vil dø på en eller annen måte som sagt, men likevel nysgjerrig på fremtiden. Selvom den aldri virker noe lys.

Alt er min feil, og jeg har ødelagt for meg selv. Hvorfor kunne ikke jeg vært en av de jentene med selvtillit, som turte å snakke foran klassen, få de gode karakterer. Hvorfor måtte jeg bli en av de som sitter langt nede i den dypeste kjelleren og ikke har ork til å komme opp.

 

Har lest råd til "tilsvarende" problemer som dette på nettet. Mange av dem er å snakke med noen. Men hvordan kan det løse noe? Jeg tørr ikke å snakke med noen. Iallefall ikke familie, det vil bli for...kleint.

[AnonymDiskusjon]

Oi. Dette høres akkurat ut som meg

99 % likt.

 

Jeg skal ikke fortelle at alt blir bedre slik som foreldre alltid sier, men du må ikke gi opp av den grunn. Jeg har ingen venner i det hele tatt, har aldri hatt kjæreste, har vært på 2 fester i hele mitt liv, og har slitt veldig med depresjoner de siste årene. Karakterene mine er også uimponerende og ikke universitetsmateriale.

Mine depresjoner kommer av mangelen på venner og sosial kontakt. Jeg har alltid blitt frastøtt uten at verken jeg, mine foreldre eller psykologer forstår hvorfor. Jeg har også alltid vært veldig sjenert.

 

Jeg snakker med folk om problemene. Foreldrene mine kjenner til situasjonen, og jeg har hatt psykologer og psykriatere å snakke med en stund. Det hjelper på en måte, da du får ut det du har på hjertet sånn at du får tenkt på andre ting.

 

Så jeg kan egentlig ikke hjelpe deg noe særlig, men du er i hvertfall ikke alene. Prøv å få kontakt med den psykriatiske helsetjenesten i din kommune. Det kan være vanskelig å snakke med folk i begynnelsen, men når du blir kjent med behandleren og føler deg trygg vil det gå mye lettere. Lykke til og god bedring

 

Hilsen "Gunnar", 20 år

 

Postet av anonym: 275649349a8472280fe7ccededc6fbeb

[Magneten]

Det er nok som mange sier, lurt å snakke om dette med noen, men skjønner jo at familie gjerne ikke er det kjekkeste, her har du en lenke til div info om tjeneser hvor man kan ringe / eller kontakte via nett, som kanskje er en bedre løsning

 

http://www.ung.no/hjelp/186_Oversikt_-_hjelpetjenester.html#C3

 

Ellers så har du en slaks Guide her, som kanskje kan hjelpe noe

 

http://www.ung.no/psykiskhelse/2868_Hjelp_deg_selv_ut_av_depresjonen.html

 

Vet ikke hvor gammel du er, men enkelte slike ting kan jo gå over etter tenårene, men kanskje ikke tilfelle her, noen finner også hjelp i og faktisk flytte å begynne på "nytt" en plass.

 

Men beste er nok å i alle fall fått snakket med noen om dette!

 

Lykke til og prøv å tenk positivt! Du er like god som alle andre, selv om det kanskje ikke alltid føles slikt

[BuffyAnneSummers]

Hva er det som gjør at du ikke er like god som andre? (eller ''verdt mer'' er kanskje riktigere å si?)

[Hamham]

Alt blir vel bra, ta opp en hobby, finn andre som liker hobbyen, finn venner slik. Siden du sier du vil se hva fremtiden vil bringe an du jo like gjerne være litt mer utadvendt på skolen og snakke mer og sånt ettersom det tydeligvis ikke kommer til å senke deg noe lengre ned. Les bøker, tren, hobbyer, få jobb... veldig mange måter å skaffe seg nye interesser på, møte nye folk på og ha en rikere livsstil.

 

Hver gang jeg er deppa eller får angst for noe er det bare å sette meg ned med en bra bok i en dag, så er i alle fall resten av måneden klar for min vrede

[AnonymDiskusjon]

Start en hobby å begynne å tren. De to tingene kan løse veldig mye. De gjorde hvertfall det for meg. Jeg fikk bedre selvtillit, fikk nye venner og hadde det bedre med meg selv.

 

Postet av anonym: a5d9d8bffc3c29a90c3a9954593b88b5

[Livs]

Jeg må dra opp denne tråden igjen, da det var rart og leit å lese hvordan følelsene engang kunne være - at alt var så tungt og leit. Hva jeg har gjort i mellomtiden for å få til ting kan jeg ikke sette fingern på, men har vært ferdig utdannet i noen år nå med fast jobb i ambulansetjenesten, noe jeg ser i teksten bare var en drøm og ikke noe jeg trodde jeg skulle få til. Det løser seg sakte men sikkert, er man bare bestemt nok

[Sverre1969]

Dagens glad-sak. Tomla opp!

Endret 24. juni 2018 av Geirr