Telefonhackingsskandalen - tanker om moral og hva som skjer videre

[Simon Aldra]

Her om dagen erklærte James Murdoch, Rupert Murdochs sønn og leder for News Corporation, at tabloidavisen over alle tabloidaviser legges ned. Siste utgave av avisen som har holdt det gående siden 1843 er allerede ferdigstilt, og i morgen er siste utgave til salgs i Storbritannia.

 

Hva betyr skandalen? Og hva vil oppsigelsen av 200 kvinner og menn hos News of the World bety?

 

Jeg har noen ideer, og skal prøve å redgjøre nogenlunde godt for dem.

 

Punkt 1: Den historiske leksen

 

Her om dagen fikk 200 ansatte hos News of the World beskjed om at de står uten jobb. Det er lovnader om at de skal favoriseres ved ansettelser i andre aviser innen News International (en del av News Corporation), men det er nok liten tvil om at dette kun vil gi fast arbeid for en brøkdel av de som mistet jobbene sine. I praksis er det svært mange som må se frem til en usikker jobbsituasjon, frilansarbeid i et svært hardt marked.

 

Det er en generell regel innen sikkerhetsorganisasjoner at man ikke bør skape enkeltindivider med hevnmotiv mot dem selv. I denne sammenhengen mener jeg det er korrekt å sammenligne News of the World med en sikkerhetsorganisasjon, av flere årsaker. For det første er journalistikk skummelt likt etteretningsinnhenting. En nytter seg av anonyme og hemmelige kilder som ofte risikerer å tape materiell eller annen sikkerhet dersom de avsløres. Man arbeider også med dokumentasjon og papirer som andre ønsket å holde hemmelige. Man arbeider også med sterkt hemmelighold mot utenomverdenen, slik at man ikke gir fra seg et scoop som kan selge aviser (mens det er mer sikkerhetsrelaterte spørsmål i en sikkerhets- eller etteretningsorganisasjon).

 

I tillegg kommer det at News of the World i denne situasjonen har benyttet virkemidler som mange vil påstå minner om metoder normalt reservert for sikkerhets- og etteretningsorganisasjoner. Selv om 'hacking' av mobilsvar definitivt ikke er et like intrusivt tiltak som reell telefonavlytting, er det fortsatt et ingrep som minner sterkt om praksis innen etteretningsinnhenting.

 

En annen faktor er at man spesielt i denne situasjon har et publisitetsproblem, mye av det som gjøres er av en slik art at det ikke tåler publisering av åpenbare årsaker.

 

På begynnelsen av 70-tallet fikk en mann ved navn Håkan Isacson sparken fra det som på den tiden het IB. IB er en forkortelse for Informationsbyrån, som på denne tiden var operasjonsavdelingen i svensk militær etteretningstjeneste. Isacson ble sparket ut av IB over en mindre underslagssak. Hans rolle i IB var heller ikke av de viktigste, han var en kontorist.

 

Men det som skjer videre viser med all klarhet hvor farlig informasjon kan være. Nedslått og sint tar Isacson i 1972 eller 1973 kontakt med journalist Peter Bratt. Sammen med journalist Jan Guillou arbeider Bratt intensivt med Isacson i ett år for å innhente informasjon om IB, i noen tilfeller benytter de hans kjennskap til interne rutiner for å innhente f.eks. IBs post.

 

I to utgaver av venstremagasinet Folket i Bild/Kulturfront publiserer Guillou og Bratt i 1973 det som i ettertid må kunne kalles et nærmest helt korrekt bilde av Sveriges mest hemmelige organisasjon. De kan avsløre at IB i en årrekke har infiltrert venstresidens ungdomsorganisasjoner. Infiltrasjon av lovlige organisasjoner er alltid en varm potet i et demokrati, men at IB driverer med infiltrasjon av politiske organisasjoner i Sverige er desto mer alvorlig siden den militære etteretningstjenesten ikke skal operere i Sverige, dette er fremfor alt en oppgave for Rikspolisstyrelsens säkerhetsavdelning, senere kjent som Säpo.

 

De kan også avsløre at IB har operert på tvers av svensk nøytralitetspolitikk (ved bl.a. å innhente etteretning for USA via sin ambassade i Hanoi, og ved å gjøre det samme for Israel i diverse arabiske land).

 

På toppen av dette kan de identifisere flere titalls mennesker i operativ tjeneste samt apparatet innad i IB, informasjon som er strengt hemmelig.

 

Både Guillou og Bratt, for ikke å snakke om Isacson, blir etter hvert arrestert og dømt for spionasje. Men skaden er allerede gjort. Man snakker for det første om en politisk skandale som mangler sidestykke helt til Palme-etterforskningen overtas av tåpen Hans Holmer, dessuten er IBs operative evner totalt satt ut av spill, siden en ikke kan driver operativ etteretningsinnhenting med personer som kan identifiseres i et magasin som kan kjøpes av hvem som helst.

 

Kort sagt var IB-avsløringen katastrofal. La oss se raskt på sakens kjennsgjerninger. Håkan Isacson var en kontorist i IB uten alt for stor kjennskap til operativ aktivitet i IB. Men med sin innsidekjennskap til IB kunne han lede veien i svært mange tilfeller, og åpne dører til informasjon.

 

Hvorfor snakker jeg om en svensk spionasjeskandale fra 70-tallet i en tråd om hacking av mobilsvar på 2000-tallet?

 

Årsaken er enkel. Mens konsekvensene av en sur og sutrete tidligere ansatt fikk katastrofale konsekvenser for IB på 70-tallet, hva vil da 200 piss forbanna journalister bety for News International i dag? La oss igjen se på kjennsgjerningene. Vi har ikke bare en sur mann, men 200 sure kvinner og menn. De har sansynligvis innsideinformasjon av stor betydning. La oss huske på at selv om en avis vil ha mange av de samme kjennemerkene som en sikkerhets- eller etteretningsorganisasjon, så er det likevel ikke snakk om operativ sikkerhet på samme måte. Liv settes sjelden i fare ved avsløringer, og internt hemmeligholt og seksjonering er nok på langt nær like promotert i News of the World som hos IB.

 

Det vil være direkte underlig om det ikke finnes minst en person blant de to hundre som ikke bare vet for mye, men som også vil være villig til å rævkjøre sine tidligere herrer. Det er definitivt svært spennende å se hva som vi følge i akkurat denne sammenhengen.

 

Punkt 2: Hva skjer videre?

 

Det snakkes allerede blant politikere på alle sider om at det vil være nødvendig med ny lovgivning for å regulere pressen. Både det britiske Arbeiderpartiet og det Konservative partiet distanserer seg fra Murdoch og News International (noe som ville være uhørt for ett år siden). David Cameron bruker harde ord, og det er oppsiktsvekkende historisk sett, men likevel ikke overraskende.

 

Men hva slags lovgivning kan man se for seg? En mulighet er at man i sterkere grad vil søke å regulere hva som skrives av pressen. Det er også mulig at man vil skape en ny Press Complaints Commission, med sterkere autoritet over pressen, kanskje noe som ligner vårt eget PFU.

 

La meg redgjøre for noen faktorer.

 

Privatliv

 

Det er essensielt å sikre individets privatliv i et samfunn. Man skal kunne forvente å nyte privatliv når man er på do. Man skal kunne forvente å ha privatliv i sitt eget hus, at ens egen epostkonto, når man prater i telefonen. Man kan selvfølgelig ikke forvente privatliv når man er på et offentlig sted, men i utgangspunktet bør eget hjem ha et særlig vern.

 

I denne sammenhengen vil jeg påstå at britisk lov allerede gir et dekkende vern for privatlivets fred, dersom den håndheves.

 

Hemmelighold

 

Nasjoner og private aktører har ofte et behov for hemmelighold. Da Wikileaks avslørte amerikanske diplomatiske telegram ble dette et diskusjonstema. Dersom vi ser for oss at slemming a og slemming b diskuterer et omstridt tema bak lukkede dører, la oss si at det er grenseforhandlinger, kan slemming a gjøre en innrømmelse først, slik at slemming b kan gjøre en oppfølgende innrømmelse.

 

Når avtalen offentliggjøres kan både slemming a og slemming b nikke og være fornøyde, og man kan si "begge parter har kommet med innrømmelser", uten at noen taper ansikt ved å være den første til å gi en innrømmelse.

 

Det samme kan sies for spørsmålet om regjeringers behov for hemmlighold. En regjering må kunne diskutere saker internt, og komme til en konsensus for så å presentere avgjørelsen offentlig. Nå er dette i det britiske tilfellet et mer spesielt problem, siden et av prinsippene i Westminister-systemet er at man skal presentere en samlet front utenfor regjering. I Norge har vi sett statsråder som viser offentlig uenighet med egen regjering, dette er nærmest uhørt i britisk politikk der kabinettet skal vise fullstendig enighet offentlig, selv om diskusjoner i kabinettet kan være svært friske. Derfor er det et reelt behov for hemmelighold, slik at man kan ha en virkelig debatt der medlemmer av regjeringen kan være ærlige og ikke må holde tann for tunge.

 

I denne sammenhengen er det juridisk uproblematisk. Å gi hemmelig informasjon til en som ikke skal ha denne informasjonen er ulovlig. Det er godt regulert.

 

Pressefrihet

 

En uavhengig, fri og uhindret presse er essensielt for ethvert demokrati. Som uoffisiell del av demokratiet fyller pressen rollen som vaktbikkje. Det er blant annet med dette som grunnlag at trykkefrihet og talefrihet er essensielle deler av ethvert demokrati.

 

På den ene siden er det essensielt at både muligheten for hemmelighold og respekten for privatliv opprettholdes, men på den andre siden må man også sikre at pressens evne til å rapportere nyheter vernes.

 

I denne sammenhengen tror jeg ikke man trenger videre lovgivning. For å verne om privatlivets fred og behovet for hemmelighold bør det være tilstrekkelig å håndheve lovene som allerede eksisterer for å verne om privatliv og hemmelighold. Det er ikke ulovlig å skrive om hemmelig informasjon, men å lekke denne informasjonen er hemmelig. Å skrive hva noen sier i en privat melding er i seg selv ikke ulovlig, det er å bryte seg inn i denne private meldingen til en telefonsvarer som er ulovlig.

 

Nøkkelen fremstår for meg å være å faktisk håndheve eksisterende lover.

 

En PFU-lignende ordning for britisk presse tror jeg ikke kan gjøre annet enn godt. Men å regulere hva pressen kan skrive om virker som en dårlig ide. Det vil da bli et spørsmål om når man skrive og når man ikke kan skrive. Og å lage en linje i sanden som vil være korrekt i alle tilfeller virker direkte umulig.

 

Punkt 3: Sannhet

 

For de som ikke er klar over det har jeg bakgrunn innen journalistikk og arbeider med det. Årsaken til dette er fremfor alt at jeg er glad i sannhet. Det jeg mener med dette er at jeg brenner for å fortelle den sanne historien, om det er sannheten om en politisk historie som påvirker tusenvis av mennesker, eller sannheten om hva som skjer en lørdagskveld på byen.

 

Det handler til syvende og sist om hva som er sant, hva jeg som journalist kan fortelle deg som leser om x, y og z.

 

Dersom journalistikken ikke handler om sannhet har den mistet sin misjon. Vi har en god presse i Norge, som stort sett, i ni av ti tilfeller vil forsøke å fortelle leserne hva som er sant. Jeg vet at dette vil møte motstand hos noen brukere, og aksepterer det. Men det er i realiteten korrekt. Man skal selvfølgelig ta høyde for vinkling basert på politiske agendaer.

 

I britisk presse ser vi det samme mønsteret, men det er unntak, der er News of the World et godt eksempel. Avisen har et svært dårlig forhold til kildekritikk. Det er ikke bare ulovligheter som feller News of the World, det er også en ukultur der sannhet ikke lenger sto i fokus som spiller inn.

 

Skal journalistikk overleve er det essensielt at vi som lesere, og vi som skriver og fotograferer nyheter og saker av betydning for samfunnet setter sannheten, så langt den er tilgjengelig for oss, i hovedsetet.

 

Men det er bare mine enkle tanker om temaet. Jeg kan ta feil. Hva mener forumets brukere?

 

Tråden kunne vært postet i Media-kategorien, men jeg mener saken har en så sterk politisk betydning at den heller hører hjemme i Politikk og Samfunn. Dersom noen er sterkt uenig i dette, send meg en PM, så tar vi en prat om det.

[del_diablo]

Kommentar: Burde ikke Håkan Isacson ha sluppet straff, da han avslørte lovbrudd innenfor en organisasjon som ingen hadde oversikt over?

 

Kommentar 2: Hvilklen mekanisme skal brukes til å drepe tabloid media? Siden det er "den store kilden til ondskap" innenfor denne kilden?

[Simon Aldra]

Det er vanskelig å definere hvorvidt handlingene som ble avslørt var direkte ulovlige. De var problematiske, pinlige og definitivt vanskelig å forsvare, men hvorvidt det var direkte lovbrudd blir et åpent spørsmål. Han var uansett bundet av hemmligstempling, ulovligheter eller ei. Strengt tatt ser jeg et større problem i at Bratt og Guillou ble fengslet, siden deres rolle (som i retten ble bevist) ene og alene var journalistisk, selv om vi i ettertid vet det retten ikke viste, nemlig at de stjal IBs post.

 

Men jeg tar poenget ditt.

 

I det andre spørsmålet tror jeg det er umulig å drepe tabloidavisen (og jeg antar du her mener tabloid som i innhold, ikke i format). Men den kan forbedres.