Har kjørt meg godt nedi grøfta... hvordan komme seg opp?

[Shirmah]

Jaja, så tenkte jeg at jeg skulle poste meg en egen tråd her, i håp om å muligens få noen råd og tips.

 

Saken er den at jeg virkelig har kjørt meg ned i grøfta nå, og det har blitt betydelig verre i det siste. Jeg har relativt nylig mistet helt kontakten med de få gode vennene jeg hadde, og vi er virkelig ikke på talefot lenger. Nå sitter jeg igjen med kun et antall "bekjente", men ingen som jeg virkelig kan kalle gode venner, eller som har tid eller mulighet til å sosialisere seg med. Jeg sitter rett og slett for meg selv dagen lang, og prøver bare å få tiden til å gå fortest mulig, noe som fungerer særdeles dårlig. Jeg er i 20-åra, har ikke fullført VGS, og går på AAP. Jeg prøvde meg på diverse ting på VGS, og hadde i praksis NULL sosialt liv med jevnaldrene de 5-6 åra jeg drev med det. En veldig tung og depressiv tid.

 

Nå sliter jeg veldig med alvorlig depresjon og angst, og det gjør det ikke akkurat lettere å bli kjent med nye folk. Etter at ting har gått så galt med folk som jeg engang så på som bestevenner og stolte 110% på er jeg også usikker på om jeg klarer å stole på folk generelt igjen, men jeg ser jo at jeg virkelig trenger å treffe nye mennesker.

 

Problemene er: Jeg er sær og "nerdete". Jeg er skeptisk til folk generelt. Dra på byen er utelukket, det HAR jeg faktisk prøvd en del, og finner ingenting positivt ved det. Jeg er kresen på folk, jeg gidder ikke sitte og diskutere hva slags teite ting man fant på i fylla sist helt, hvilke damer man nedla på ferie i Ibiza osv... Jeg liker folk som er intelligente, reflekterte og som man kan diskutere teknologi, politikk, historie, naturvitenskap osv med. Jeg har også virkelig falt inn i et ekstremt negativt tankemønster og prøver automatisk å finne grunner til å slippe å gjøre ting, og grunner til at idéer er dårlige osv. Sosial angst forhindrer meg også veldig i å bare hive meg uti nye situasjoner, jeg føler jeg skal mestre ting med én gang, og gjøre alt perfekt.

 

Er det noen som har tips? Kanskje noen som har vært/er i en liknende situasjon? Jeg trenger virkelig hjelp her, da dette har gått altfor langt allerede, og jeg er redd for at det bare skal gå dårligere og dårligere fremover.

[Swafty]

Meld deg inn i en klubb eller noe som deler dine interesser?

[Shirmah]

Jeg har tenkt veldig på hva det isåfall skulle være for noe, og har ikke klart å finne ut av det. Det er klart jeg trenger å finne meg noen nye interesser, men hva da? Det skal også sies at jeg fort går lei av hobbyer, slutter/selger unna ting relatert til hobbyen/interessen og prøver å finne meg noe annet. Jeg "bruker det opp" så fort, det har skjedd veldig mange ganger.

 

Dessuten er det utrolig vanskelig for meg å bare "melde meg inn" og plutselig dukke opp som nykommer i en eller annen sosial setting. Jeg er fryktelig sjenert og klarer ikke å opprette kontakt med folk med mindre det er en situasjon der jeg ikke har noe valg (og da går det som oftest veldig greit, når jeg først blir kastet i det. Men det hjelper ikke på at det å faktisk komme i gang er utrolig vanskelig, og føles nærmest umulig) Jeg er veldig avhengig av at ANDRE tar initiativet og oppretter kontakt med meg, det motsatte fungerer ikke.

 

Jeg er også selv meget klar over at disse reaksjonene/tankemønsteret osv virker spesielt logisk, men det er nå sånn jeg faktisk opplever det, og det er så altfor godt innlært. Jeg har alltid vært ukomfortabel, alltid følt meg utafor, men jeg har hatt en venn eller to. Nå har jeg faktisk ikke det lenger...

[Cazzo Grande]

Du har åpenbart havnet i en veldig vond sirker der det ene problemet forårsaker det andre. For meg virker det som den nylige slutten på vennskapene du hadde er årsaken til de fleste andre problemene. Er veldig nyskjerrig på hva som skjedde.

[Shirmah]

Jeg kan med sikkerhet si at slutten på vennskapene ikke er årsaken til de andre problemene. Depresjon og angst har jeg slitt med i årevis, selvom jeg nok har blitt mye mer klar over både det faktumet at jeg faktisk er alvorlig deprimert, samt årsakene til dette, i løpet av det siste året.

 

Det er tilfeldigheter og ting utenfor min kontroll som har sørget for at vennskapene har gått i dass. Klart, det har ikke akkurat hjulpet på humøret den siste måneden, men det har som sagt ingenting med det underliggende problemet å gjøre. Dog bidrar det såklart til at situasjonen er blitt mye vanskeligere, da jeg har fått enda mindre kontakt med folk til daglig, og at jeg tviler mer og mer på om jeg kan klare å stole på og åpne meg for folk.

Endret 8. juli 2011 av Shirmah

[Shirmah]

Den siste uka har jeg faktisk truffet en del folk og vært uvanlig mye sosial i forhold til det jeg pleier å være. Det som er skummelt å se er at jeg ikke føler det har vært til hjelp i det hele tatt. Jeg får ikke noe utav det, jeg klarer ikke føle glede over det. Jeg merker selv at jeg bare blir så innihelvete misunnelig på folk som tilsynelatende har det bra. De har hvertfall venner, kjæreste, hobbyer, et sosialt liv, jobb, ting som de gleder seg over osv... Jeg har ingen av delene.

 

Jeg merker også at jeg blir mindre og mindre hyggelig å være sammen med, noe som da selvsagt igjen gjør det vanskeligere å vanskeligere å skaffe nye venner, og å være sosial. Snakk om ond sirkel, gitt... Dette er en ond sirkel jeg heller ikke vet hvordan jeg skal gjøre noe med. Jeg prøver forgjeves å finne noe som gir en slags hygge eller mening, men neida. Jeg begynner å bli alvorlig bekymret for at jeg begynner å nærme meg et punkt der selvmord blir en reell tanke, selvom den rasjonelle delen av hjernen min sier at det aldri er noe jeg kommer til å gjøre.

[Antatra]

Hvis du er på det stadiet vil jeg anbefale deg psykolog, om du ikke allerede har det.

 

Ellers synes jeg du bør se positivt på fremgangen din. Du sier du har vært mer sosial, og det er jo bra. Fortsett med dette, og prøv å ikke vær så selvbevisst og ikke sammenlign deg med alle andre.

[ntls]

Problemet ditt er at du fremstiller dine nerdete sider, ønsker om intellektuelle samtaler, og din mindre interresse for fyll og ibiza SOM ET PROBLEM.

Du skrev det selv i din første post.

 

Jeg er suuuper nerd selv. Jeg foretrekker smarte samtaler, og folk ser på meg som et avholdsmenneske fordi jeg ikke gidder å være med på fester i stuen og jeg kjøper heller ikke bæreposer med drikke til meg selv. Jeg ser ikke det som et problem at jeg er sånn. Så hvorfor gjør du det da?

 

Du sammenligner deg selv for mye med andre. Som om at livet egentlig handler om å drikke og feste så mest som mulig når du obviously ikke er en person som liker det. Ikke rart du føler deg trist og sjenert når du tror det er noe gale med deg på den måten da.

Det er faktisk første steg mot et ulykkelig liv når man begynner å sammenligne seg selv med mot det andre har og får til. Du har mer enn nok hobbyer og sunne interesser, men du ser de bare ikke fordi du mener selv at du burde ha samme interesse som andre. Men det er helt feil. Det er ingen som sier at du må like øl og sjekking på byn for at du skal være vellykket. Finn ut hva du liker og faktisk: aktivt se om det er flere som som deler samme interesse som deg ved å ta kontakt med andre sosiale sirkler. Av og til så er det noe som så enkelt som å gå ut av huset som skal til.

Endret 22. juli 2011 av ntls

[Shirmah]

Grunnen til at jeg ser på det som et problem at jeg ikke er sånn er jo at jeg ikke klarer å finne folk som er lik meg selv, og som jeg da selv trives med. Det hadde jo vært mye lettere om jeg var litt mer "omgjengelig". Ta kontakt med andre sosiale sirkler er neimen ikke lett, og jeg aner ikke hvor jeg skal begynne engang. Tonnevis med sosial angst stopper meg veldig også her. Som sagt merker jeg også at jeg blir mindre og mindre hyggelig å være sammen med, og jeg får ikke noen glede av å være sosial med folk heller.

 

Antatra: Jeg er under behandling på DPS og tar medisiner, så jeg er absolutt "inne i systemet". Det er dessverre ofte svært tunge perioder fremdeles. Kan ikke si det har blitt stort bedre.

[nostrum82]

Spør om du kan prøve Wellbutrin.

[warneck]

Hei, Shirmah.

 

Jeg har aldri samtaler med andre om hvordan de ikke fant toalettet når de var fulle i helga, eller at de pulte hun blonde baben (som for øvrig også pulte fire andre den samme kvelden). Jeg har ikke noe behov for å høre om hvordan folk bedriver med hjerneløs vandring i søken etter konformitet. Dessverre er det slik at majoriteten av folk konformerer. Spesielt gjelder dette i ungdomsårene, da alle er hormonelle og ønsker å passe inn. De vil finne sin plass i gruppen. Heldigvis er dette noe som endrer seg med alderen, eller... med miljøskifte.

 

Jeg skal ikke fortelle deg at du må sjekke opp kassadamen på Rimi, eller bli med i fotballklubben. Den beste løsning jeg kan anbefale deg er å ta utdanning. Her vil du finne alle de intellektuelle samtalene du måtte ønske. Da snakker jeg om høyere utdanning - akademia. Folk er intelligente, reflekterte og de er supervillige til å diskutere. Jeg sier ikke at alle jeg møter er det, men wow, det er mange å velge blant. Her finner du venner som kun nyter en øl/vin til maten og dessert, og ikke må drikke seg snydens. Jeg har mange venner, og ingen av dem blir fulle. Jeg er sær, nerdete, intellektuelt interessert, skeptisk, spesiell, annerledes. Men, det finnes mange der ute som er akkurat det. Det er dine styrker, ikke svakheter. Framfor å tro at du skal bli som alle dem du ikke liker, må du finne de som er som deg.

 

Hvorfor skal du ikke ha tillit til andre? Hva tjener det deg? Jeg kan si deg at livet er fullt av sorg, skuffelser og mistillit. Det gjelder for alle. Det viktige er hvordan du velger å håndtere det. Ta katastrofen med Utøya. De overlevende som lykkes (og ikke ender med PTSD?), er de som snakker om det. De som drar tilbake på øya. De som tar tyren (følelsene) ved hornene; det er de som takler det.

 

Så til hovedtipset mitt... Prøv! Våg å prøve! Beklager å si det, Shirmah, men du kommer ingen vei uten at du prøver. Om du aldri våger å ta iniativet, aldri prøver utdanning, aldri tror andre kan like deg... Da får du aldri vite sannheten. Sannheten er at du kan ta iniativet, du kan ta utdanning, og andre ønsker absolutt å like deg...

 

----

Vet ikke helt hvordan dette ble. Virker som et surr av tankene mine, som vanlig. Håper du ser noe nytte av det? Bare spør om noe er uklart.

[Shirmah]

Ta utdanning er dessverre svært uaktuelt. Jeg har ikke fullført VGS engang, og å få det til ser jeg på som en uovervinnelig oppgave, enkelt og greit. Jeg har ikke noe motivasjon for å gjøre det, og uten motivasjon har jeg så helvetes mye konsentrasjonsproblemer at det i praksis blir umulig.