Vil jeg ha drømmedama?

[Dento]

Heisann!

Jeg sliter med følelsene mine for tiden.

 

For fire år siden var jeg i et forhold med ei jente jeg likte godt, men savna mye ved.

Da begynte jeg å forme den perfekte kjæreste oppe i hodet mitt, og det har jeg gjort siden da. Hun er flink på skolen, åpen, omsorgsfull, klager hverken på at hun er "feit" eller "stygg", eller på hvor vondt hun har det for å få oppmerksomhet. Hun er lett å snakke med, og samtalene er voksne. Hun er en sprudlende og sosial, sporty jente som vil være med på det meste fra båtturer til klatring utendørs, villig til å utfordre seg selv. Hun er gjerne LITT yngre enn meg. Hun liker også bilturer, og har ingenting i mot at vi bruker litt penger på en bil nr 2/koseturbil den dagen det skulle bli aktuelt.

 

Jeg kom plutselig i kontakt med ei jente. Vi kommuniserte fint, og allerede første samtalen følte vi oss trygge på hverandre begge to, og kunne åpne oss for hverandre uten problemer. Var vi åpne mot hverandre den gang, hva er vi nå da?

Hun syter aldri, men er åpen om hvordan hun har det. Jeg merka med en gang hvor voksen hun var. Trofast som en hund, og søt som i en drøm. Alt ved henne stemmer med det jeg har nevnt i avsnittet over, selv om aldersforskjellen på 4 år gjerne skulle vært mindre.

 

Men er hun den rette?

Hun er så godt som alt jeg har drømt om. Så klart finner man aldri noen som stemmer 100% med alt man ønsker. Denne jenta er så nær så nær!

 

- Litt mer sosialt utvikla i grupper kan hun jo bli med tiden, men akkurat nå er det et problem for meg at hun er såpass stille i grupper av mennesker.

- Ellers er hun er alt for ung synes jeg. Hun er 15, jeg er 19. Jeg synes det er særdeles flaut. 4 år er mye i min alder. På en annen side, hvor mye har det egentlig å si når hun er så voksen? 4 år blir jo av mindre og mindre betydning med tiden.

- Det tredje problemet er at hun bor uendelig langt unna. 10 timer hver vei er langt å helge-pendle. Heldigvis har hun ikke noe problem med avstanden, men jeg har. Problemet blir desto større av at jeg neste 2,5 årene kommer til å bo langt hjemmefra, og skal jeg dra noe sted vil jeg så klart helst hjem til vennene mine. Da er det dumt at hun bor såpass langt fra både hjemme der jeg har vennene mine, og der jeg bor til vanlig.

 

Det er de praktiske problemene.

Hovedgreia er at jeg ser særdeles seriøst på dette med forhold. Jeg har avvist mange forhold, fordi jeg vil ha en person jeg er sikker på at jeg kan dele livet med. Derfor har jeg kun hatt 2 forhold, og ett nesten-forhold hvor jenta plutselig trakk seg tilbake. Ingen av disse 3 forhold/flørt har vart spesielt lenge (ca 3 mnd hver), og jeg har vært knust i måneder hver gang. Dette har gjort at jeg sliter med å se poenget med forhold, når man kan være venner. Denne drømmejenta jeg har funnet meg er jeg sykt glad i. Jeg elsker henne som person, men jeg føler ingen forelskelse, eller noe behov for å være sammen med henne, likevel kan jeg tenke meg å dele livet mitt med henne. Uansett hvor rart det høres ut, så er det det som er situasjonen. Jeg er redd for å avvise henne på noe som helst vis, fordi jeg mener det vil virke ødeleggende. Det har ført til at vi er så godt som sammen nå. Men hadde det vært opp til meg skulle jeg gjerne ha venta et års tid med å komme til det stadiet vi er nå.

 

Noen erfaringer?

Noen som kan hjelpe tankene mine litt på vei?

 

På forhånd takk!

[FredTrump]

Heisann!

Jeg sliter med følelsene mine for tiden.

 

For fire år siden var jeg i et forhold med ei jente jeg likte godt, men savna mye ved.

Da begynte jeg å forme den perfekte kjæreste oppe i hodet mitt, og det har jeg gjort siden da. Hun er flink på skolen, åpen, omsorgsfull, klager hverken på at hun er "feit" eller "stygg", eller på hvor vondt hun har det for å få oppmerksomhet. Hun er lett å snakke med, og samtalene er voksne. Hun er en sprudlende og sosial, sporty jente som vil være med på det meste fra båtturer til klatring utendørs, villig til å utfordre seg selv. Hun er gjerne LITT yngre enn meg. Hun liker også bilturer, og har ingenting i mot at vi bruker litt penger på en bil nr 2/koseturbil den dagen det skulle bli aktuelt.

 

Jeg kom plutselig i kontakt med ei jente. Vi kommuniserte fint, og allerede første samtalen følte vi oss trygge på hverandre begge to, og kunne åpne oss for hverandre uten problemer. Var vi åpne mot hverandre den gang, hva er vi nå da?

Hun syter aldri, men er åpen om hvordan hun har det. Jeg merka med en gang hvor voksen hun var. Trofast som en hund, og søt som i en drøm. Alt ved henne stemmer med det jeg har nevnt i avsnittet over, selv om aldersforskjellen på 4 år gjerne skulle vært mindre.

 

Men er hun den rette?

Hun er så godt som alt jeg har drømt om. Så klart finner man aldri noen som stemmer 100% med alt man ønsker. Denne jenta er så nær så nær!

 

- Litt mer sosialt utvikla i grupper kan hun jo bli med tiden, men akkurat nå er det et problem for meg at hun er såpass stille i grupper av mennesker.

- Ellers er hun er alt for ung synes jeg. Hun er 15, jeg er 19. Jeg synes det er særdeles flaut. 4 år er mye i min alder. På en annen side, hvor mye har det egentlig å si når hun er så voksen? 4 år blir jo av mindre og mindre betydning med tiden.

- Det tredje problemet er at hun bor uendelig langt unna. 10 timer hver vei er langt å helge-pendle. Heldigvis har hun ikke noe problem med avstanden, men jeg har. Problemet blir desto større av at jeg neste 2,5 årene kommer til å bo langt hjemmefra, og skal jeg dra noe sted vil jeg så klart helst hjem til vennene mine. Da er det dumt at hun bor såpass langt fra både hjemme der jeg har vennene mine, og der jeg bor til vanlig.

 

Det er de praktiske problemene.

Hovedgreia er at jeg ser særdeles seriøst på dette med forhold. Jeg har avvist mange forhold, fordi jeg vil ha en person jeg er sikker på at jeg kan dele livet med. Derfor har jeg kun hatt 2 forhold, og ett nesten-forhold hvor jenta plutselig trakk seg tilbake. Ingen av disse 3 forhold/flørt har vart spesielt lenge (ca 3 mnd hver), og jeg har vært knust i måneder hver gang. Dette har gjort at jeg sliter med å se poenget med forhold, når man kan være venner. Denne drømmejenta jeg har funnet meg er jeg sykt glad i. Jeg elsker henne som person, men jeg føler ingen forelskelse, eller noe behov for å være sammen med henne, likevel kan jeg tenke meg å dele livet mitt med henne. Uansett hvor rart det høres ut, så er det det som er situasjonen. Jeg er redd for å avvise henne på noe som helst vis, fordi jeg mener det vil virke ødeleggende. Det har ført til at vi er så godt som sammen nå. Men hadde det vært opp til meg skulle jeg gjerne ha venta et års tid med å komme til det stadiet vi er nå.

 

Noen erfaringer?

Noen som kan hjelpe tankene mine litt på vei?

 

På forhånd takk!

 

 

Fire års aldersforkjell er stort etter min mening, spesielt når det er snakk om at jenta er 15 år og du er 19 år. Du sier at dette bekymrer deg og i tilegg skal du reise eller flytte lengre vekk fra hene. Da blir dette et avstands forhold som ikke kan overleve. De gjør som oftest ikke det. Hva med å utvikle et godt vennskap? Ikke bryt kontakten og heller bygg og se hva som eventuell skjer i framtiden.

[V.I.C]

Jeg reagerer litt på aldersforskjellen; ikke fordi fire år er spessielt mye, men fordi hun er så ung(under seksuell lavalder). utover det har jeg ikke noe å utsette på det. Dette med avstand, reise og andre behov må du selv finne ut om det tipper pilen i den ene eller den andre veien. Det siste jeg vil legge til er at du aldri vil finne den "perfekte" kjæresten. Det vil alltid være noe som ikke passer perfekt, og det må man rett og slett bare godta at slik er det.

[ElderScrollsinisten]

Når det gjelder lavalderen er det et problem. Jeg tør påstå at om du bestemmer deg for å inngå et forhold til henne må du ta høyde for at du kan bli straffet for det.

 

Når du en dag sitter å ser tilbake på livet ditt hva ville du angret mest på? At du ga slipp på det som kunne blitt et langvarig og godt forhold eller at du ble straffedømt og at det utelukket flere aktuelle jobbretninger?

 

Rasjonelt sett er valget enkelt, men mennesket er ikke et rasjonelt vesen...

 

- Det er bedre å ha elsket og tapt enn aldri å ha elsket i det hele tatt

 

Det er min filosofi, men jeg begynner kanskje å bli blaut. - Lykke til med valget.

[Dento]

Takker for svar!

 

Når det gjelder lavalderen er det et problem. Jeg tør påstå at om du bestemmer deg for å inngå et forhold til henne må du ta høyde for at du kan bli straffet for det.

 

Når du en dag sitter å ser tilbake på livet ditt hva ville du angret mest på? At du ga slipp på det som kunne blitt et langvarig og godt forhold eller at du ble straffedømt og at det utelukket flere aktuelle jobbretninger?

 

Rasjonelt sett er valget enkelt, men mennesket er ikke et rasjonelt vesen...

 

- Det er bedre å ha elsket og tapt enn aldri å ha elsket i det hele tatt

 

Det er min filosofi, men jeg begynner kanskje å bli blaut. - Lykke til med valget.

 

Er det straffbart å være sammen med noen under 16?

Trodde det bare gjaldt sex..? Sex-delen er jo ikke så viktig, klarer meg fint et halvt år uten..

Faren hennes kjenner jeg ikke, men moren og stefaren ville aldri ha anmeldt meg for å være sammen med henne eller ha sex med henne. Kjenner begge to temmelig nært.

[tom waits for alice]

Det er ikke straffbart så lenge dere holdere dere unna sex, nei. Og 4 år er ikke langt unna standarden i norske ekteskap, vil jeg tippe, men de betyr så mye mer når man er under 20 enn når begge er over. Det er så mye en 15-16 åring ikke kan være med på.

 

Sunn fornuft sier vent til du er tilbake fra studier eller hvor du nå skal. Se om dere overlever et avstandsvennskap. Det nok lettere for deg enn for henne, du er nokså den samme om 3 år, det er ikke nødvendigvis hun.

 

Men jeg lot aldri fornuften lede meg på din alder, så jeg skal ikke kaste stein i glasshus.

 

Geir

[Dento]

Du har noen gode poeng der gitt..

hvordan skal jeg evt. ta opp temaet og fatte en slik beslutning uten å såre henne eller ødelegge et evt. forhold vi kunne hatt om et år eller to..?

[ElderScrollsinisten]

Takker for svar!

 

Når det gjelder lavalderen er det et problem. Jeg tør påstå at om du bestemmer deg for å inngå et forhold til henne må du ta høyde for at du kan bli straffet for det.

 

Når du en dag sitter å ser tilbake på livet ditt hva ville du angret mest på? At du ga slipp på det som kunne blitt et langvarig og godt forhold eller at du ble straffedømt og at det utelukket flere aktuelle jobbretninger?

 

Rasjonelt sett er valget enkelt, men mennesket er ikke et rasjonelt vesen...

 

- Det er bedre å ha elsket og tapt enn aldri å ha elsket i det hele tatt

 

Det er min filosofi, men jeg begynner kanskje å bli blaut. - Lykke til med valget.

 

Er det straffbart å være sammen med noen under 16?

Trodde det bare gjaldt sex..? Sex-delen er jo ikke så viktig, klarer meg fint et halvt år uten..

Faren hennes kjenner jeg ikke, men moren og stefaren ville aldri ha anmeldt meg for å være sammen med henne eller ha sex med henne. Kjenner begge to temmelig nært.

Det er vel ofte en implikasjon, men ingen nødvendighet. Straff gjelder for seksuelle handlinger.

[V.I.C]

Det er ikke straffbart å ha et forhold med en under den seksuelle lavalder, men det er straffbart(selv om lignende alder kan være formidlende) å innlede et seksuelt forhold. Hvis det bare er ett halvt år som skiller henne, og dere er villig til å vente(kan bli vanskelig, hehe) så ser ikke jeg på det som noe spessielt å rope over.

 

Jeg var selv 18 da jeg ble sammen med eksen min på 16.

[Intel94]

Eg må si ho du snakker om her hørtes ut som dama mi, som også er 15(blir 16 i august) eg vart 17 i januar i år. Det er bare 1 og eit halvt år forskjell på oss da, noko som er totalt uproblemastisk, men hadde vi hatt ein så lang reisevei mellom oss som du har, ville det aldri funket, vi bur 2 mil fra kvarandre og eg kjører lett MC, så eg kjem meg fram og tilbake (går ikkje busser ut ditt i gokk som ho bur) men foreldrene hennes jobber her så ho sitter ofte på med dei. om 10 dager har vi vært samme i 1 år og har alltid funket bra. Men eg merker det at eg har siste året mitt til høsten på videregåande skule og skal vidare som lærling og ønsker å reise til Bergen som lærling(3 timer herfra) og ho begynner sitt første år på vidaregåande til høsten noe som betyr at ho går vg2 her når eg flytter, noko eg ikkje gleder meg til, men snakket mye om det og det virker som det går, både ho og eg er fast bestemt på det, ho ønsker også å gå læretida si i Bergen så håper eg kun blir sittande der 1 år før ho kjem.

 

Det kan funke med deg og ho, ingen problem det, men det må tenkast nøye gjennom korleis dere ønsker å få dette til og prate mykje om det, pleier som oftast å hjelpe, enten kjem dere fram til at dette går, eller så går det rett i dass, bedre å vertfal prøve å finne ut av dette tideligast mulig spør du meg

Endret 3. juli 2011 av Intel94

[NemisO]

hahahahahaha

[Intel94]

hahahahahaha

 

Er det noko morsomt eg har gått glipp av eller?

[Dento]

Takker for svar. Vi får nå se etterhvert..

Hvordan skal jeg evt. ta opp temaet uten å såre henne eller ødelegge et evt. forhold vi kunne hatt om et år eller to..?