Juli - freeman

[internaut]

Da var det en ny måned, og jeg tar over etter en flott og variert måned av blade-bunny med bra innslag av musikk fra 70-tallet. 70-tallet er et tiår jeg selv ikke har peiling på, så jeg går fra 1979 til 2010 i min måned, siden Juli har 31 dager i år. Jada, jeg klarer å ta ett år av syttitallet.

 

Det blir nok høyst variert fra min side, kjent og ukjent, men får håpe at jeg ikke skremmer vekk folk fra tråden av den grunn. Vokste opp med diverse rock- og metalsjangere som så mange andre, men har i de senere år blitt mer og mer interessert i andre sjangere som blant annet elektronika og klassisk musikk. La oss begynne!

 

1979

The Clash - London Calling

 

Vi starter med noe som sannsynligvis er kjent og kjært for mange, "The Only Band That Matters": The Clash. Enten om man liker punk eller ikke er det unektelig en viktig del av musikkhistorien, og da særlig albumet London Calling som med sin miks av punk, ska og reggae ble hyllet av kritikerene og tok England med storm, for å si det med journalistiske klisjéer.

 

 

Helt frem til år 2004 var demotapene til albumet London Calling regnet som fortapte, etter at en glemte igjen demoene på et tog. Men Mick Jones (frontmann i The Clash) fant en kopi av det som blir kalt "The Vanilla Tapes" og disse er med på 25-års jubileumsutgaven av London Calling. Paul's Tune nedenfor er egentlig en tidlig demo av låta over (The Guns of Brixton), en instrumentalversjon der bassen er mer fremtredende. Ganske reaggaelicious denne uferdige låten.

 

Denne youtuben viser også coveret, som er inspirert av coveret på Elvis Presley's debutplate. Slik skal et skikkelig punkecover se ut!

 

BBC driver forresten på med en The Clash-biografi basert rundt produksjonen av London Calling, så det er absolutt noe å se etter fremover.

[gard.]

Virker som du er en person som verdsetter god musikk, og med en start som denne lover det bra. Skal følge med her!

[internaut]

Takk for det!

 

1980

Talking Heads - Remain In Light

 

Fengende afrikanske rytmer, trompeter og gitarsynther er bare noe av det man finner på Talking Heads' mest kjente verk, Remain In Light. Også vokalene er inspirert av afrikansk musikk ved at man bruker stemmen som en rytmemaskin med lydord når man ikke synger en tekst, og man har gjerne flere vokaler i bakgrunnen til å få musikk med mange lag av rytmer. Det klareste eksempelet på dette er kanskje i sangen The Great Curve nedenfor, der soulartist Nona Hendryx er støttevokalist til David Byrne. Sangen har også bongotrommer, et altfor lite brukt instrument etter min mening.

 

http://www.youtube.com/watch?v=UW1IqW6kNdU

 

Remain In Light er et herlig variert album og det er derfor ganske vanskelig å sette det i en sjanger, her finner man litt funk, litt rock og litt verdensmusikk. Stemningen varierer også en hel del fra det lystige og energiske til noe mer ironisk og fjernt. Coveret som ble mest brukt (i videoen over) virker å være en hyllest til The Beatles, så man skal ikke se bort fra at Talking Heads har hentet mye inspirasjon fra den varierte diskografien til tidenes største band.

 

 

1981

Mission of Burma - Signals, Calls and Marches

 

Sleit litt med å finne noe fra dette året siden veldig mye fantastisk var allerede tatt (Venom, The Cure, Rush, Men At Work), men Mission of Burmas EP Signals, Calls and Marshes er ganske ålreit det altså. Noen av låtene på denne post-punk EPen er nok ganske utdaterte, men noe gull er det. Favoritten min må bli All World Cowboy Romance, en flott instrumental som avslutter EPen og passer fint på en ellers grå søndag. Kan jo faktisk minne litt om post-rock ala Explosions in the Sky eller Russian Circles dette her.

 

[internaut]

1982

Mercyful Fate - s/t

 

Mens Ozzy Osbourne bet hoder av duer og flaggermus ga King Diamond og noen av hans disipler ut debuten til det nye bandet Mercyful Fate, som skulle vise seg å bli ett av pionerene i den første svartmetallbølgen. Dette mest på grunn av tekstene og live-showene, som ikke var vanlig kost innen heavy-metallen på den tiden. Bandet splittet opp i 1985 etter to råbra og essensielle album (favoritten er Melissa). Det ble gjenforening i 1992 og fem nye album, som desverre ble minst tre for mange og de har aldri klart helt å leve opp til kvaliteten på de to første albumene og den første EPen.

 

Allerede fra andre sekund i åpningssporet på denne debuten går det unna, fantastisk vokal og gitarspilling, er vel umulig å ikke like dette her.

 

http://www.youtube.com/watch?v=toifnKW4LZs

[Kakebakelate]

Mercyful Fate var ikke så ille, noen flere album av de som burde sjekkes ut?

["""]

Start med Melissa, også videre til Don't Break the Oath.

 

Mercyful Fate er direkte massivt! Kongeband!

[internaut]

Sier meg enig med OhMyOhMy angående Mercyful Fate.

 

 

1983

Yes - 90215

 

Det er sjeldent at det ellevte albumet fra et band faktisk ender opp med å ikke bli det samme gamle resirkulerte opplegget, så prog-rock bandet Yes skal definitivt ha ros for det. Kanskje ikke bandets beste album, men absolutt det beste fra dem på åttitallet og de ni (!) albumene som fulgte når ikke opp til denne.

 

Den rare albumtittelen er rett og slett katalognummeret til albumet. Åpningssporet Owner Of A Lonely Heart er definitivt den mest kjente sangen på plata, ja kanskje til og med i hele Yes-diskografien. Om man tåler mye synth og ultralett tromming kan resten av albumet anbefales, samt albumene Fragile og Close To The Edge. Særlig Fragile.

 

http://www.youtube.com/watch?v=lF6D5Dis8gA

["""]

Har ikke så veldig god kjennskap til Yes, men mye av det jeg har hørt har vært kult. Låta her var også veldig kul.

[internaut]

1984

Manuel Göttsching - E2-E4

 

Det er ingen tvil om at technomusikken oppsto i Tyskland, og flere vil påstå at Manuel Göttsching oppfant house med E2-E4. Målet med plata var i følge legenden å lage noe som gikk ann å høre på en flytur, og dette ble etterhvert til en lang sang som gikk over en time. Egentlig ble denne sangen komponert i 1981, men ble ikke gitt ut før tre år senere av uvisse grunner. Navnet på plata er den vanligste åpningen på et sjakkbrett.

 

Dette minimalistiske synthverket er fortsatt svært hørbart i dag om man har tålmodigheten til det, dette er massasje for ørene. Drømmelignende og repeterende elementer blandes med sporadiske synthsoloer, resultatet er et svært hypnotiserende og avslappende verk. Etter en halv time kommer en gitar inn i sangen gjør det som allerede var bra helt enormt. Fantastisk.

 

[internaut]

1985

Exodus - Bonded by Blood

 

Vi koser oss med litt god gammal thrash i dag fra Exodus. Bandet hadde før denne debutplaten Kirk Hammet med i bandet, men i 1983 forlot han Exodus for å spille i et lite band som heter Metallica. Med andre ord er han ikke med på Bonded by Blood, som ble spillt inn i 1984 og gitt ut året etter. Det er svært mange likheter mellom Exodus og Slayer, men Exodus ble dannet ett år før Slayer, så Exodus vinner et argument der. Slayer's første album kom dog ett år før denne ble spillt inn.

 

Exodus hadde mange utskiftninger av bandmedlemmer i sin tid, og gitarist Gary Holt er den eneste som har vært med på alle utgivelsene. Det niende og foreløpig siste albumet kom i 2010, en ganske solid plate det også, med minst like rå vokal og like raske og tekniske riffer som i låta under.

 

http://www.youtube.com/watch?v=B4zjr8uiL7A

[Vowels]

Fet plate! Denne tråden hadde jeg oversett, masse bra du har presentert.

 

Spennende lesing om E2-E4 forresten, aldri hørt om før. Skal prøve å få tid til å høre på hele

["""]

Bonded by Blood er jævlig bra! Synd bandet har blitt muggent med åra. Comebackskiva Tempo of the Damned er jo vilt bra, men de fire siste er jo krisedårlig. Spark klovnen Rob Dukes og skriv thrash-låter igjen. Dropp groove metal tullet.

 

Men BBB = max fet!

[Illuminant]

Speaks the truth! Legendarisk skive, og mye annet bra her også.

[internaut]

Kult at flere liker det jeg kommer med her.

 

1986

The Smiths - The Queen Is Dead

 

Kanskje ikke det mest originale valget, men jeg synes det er vanskelig å ikke velge The Smiths tredje album for dette året. Morrisseys vokal er på sitt aller beste her og sangtekstene på sitt mest kyniske, ironiske og tidvis humoristiske. Man kan egentlig ta hvilket som helst sang fra dette albumet og man har en "instant hit", derfor er nok dette et av mine aller mest spillte album i samlingen min. Sangtekstene i seg selv er så bra at jeg ikke går lei, og det sier jeg som sjeldent bryr meg om tekst overhodet i musikk.

 

 

Noen vil kalle det depressiv musikk, noe jeg kan være enig med på mange låter, men The Smiths klarer å unngå at albumet får en ensformig stemning med låter som "Some Girls Are Bigger Than Others", som bare rett of slett er en litt bisarr humorlåt. Utfordrende låter som dette er med på å gjøre albumet en virkelig klassiker. The Queen Is Dead har nok inspirert mange alternative rockeband oppover årene, og mye av det kunne vi klart oss uten, men så har man en del bra greier også. Radioheads Ed O'Brien sa blant annet i et intervju en gang at det var gitaristen i The Smiths som var grunnen til at han begynte å spille gitar.

 

http://www.youtube.com/watch?v=zH18_dZIYOE

["""]

The Smiths er kult som bare juling. Selv hadde jeg dog vært så kjip at jeg hadde valgt Bigmouth Strikes Again. Kremlåt fra et kremalbum!

[internaut]

Ja, fantastisk låt det også, elsker introen. Funfact: Den lyse backvokalen i den sangen er faktisk Morrissey det også. Trodde det var ei lita jente eller noe sånt ganske lenge.

["""]

Jupp, vet det. Er pitcha opp, vel. Men ja, ekstremt kul låt. Sykt catchy, uten at man blir lei den av den grunn. Veldig, veldig kul tekst også.

[gard.]

Remain in Light er råbra. Mission of Burma skal sjekkes ut! Mercyful Fate er gromt, dog ikke noe jeg hører på lengre. Yes er råtøft, men foretrekker mye heller det gamle som du sier selv. E2-E4 virker interessant, sjekker muligens ut om jeg får tid. Exoudes er fett, men heller ikke noe jeg hører på lengre. Og The Smiths er ikke annet enn elskbart, spesielt nevnte plate.

Alt i alt, knall tråd!

[internaut]

1987

Sarcófago - I.N.R.I.

 

Mitt fødeår er for meg det svakeste musikkåret på 80-tallet. På hitlistene toppet møkk som U2, Los Lobos og Heart og flere av mine favorittband ga ut sine svakeste skiver. Band som Anthrax og Helloween ga antagelig ut sine mest kjente album, men disse har aldri falt helt i smak for min del.

 

Noe som har falt litt i smak på jakten etter noe bra fra 1987 er Sarcófago, et brasiliansk metalband som ikke er Sepultura. Sjangeren er ekstremmetall og uttrykket er så aggressivt som man fikk det, særlig sangtekstene er brutale. Bruken av blast beats blir kanskje litt vel overdrevent hele albumet sett i en helhet, men absolutt et flott lite stykke Brasil dette her.

 

["""]

Håhåhå! Du vant stafetten, om man ser bort i fra meg, da. HELVETE for ei SINNSYKT fet skive! Et av tidenes absolutt feteste black metal-album. Rett og slett et forbanna mesterverk!

 

Sjekk forresten ut Abhorer. Du kommer ikke nærmere I.N.R.I. uten å være en ripoff, enn hva Abhorer er. Kremband! Burde falle i smak hos alle som liker Sarcofago.

 

Edit: Måtte nesten sette på "Deaththrash" nå. Det er så latterlig fett. DEFFTRÆÆÆÆSJ!!!!

 

"If you are a false don't entry"

Endret 9. juli 2011 av OhMyOhMy