Opphengt i fortiden: En form for lidelse?

[Floregnag]

Hallo i natten!

 

Jeg snakker om det å være veldig opphengt i fortiden. Altså helt hverdagslige situasjoner, og egentlig bare positive hendelser. Hvis jeg tenker tilbake på det, får jeg en følelse av angst og stress i kroppen. Jeg blir varm og småkvalm. Jeg blir liksom nedfor i tillegg.

 

Eksempeler på minner som utløser denne "angst-responsen": Gå i butikken en varm sommerdag da jeg var barn. Eller da jeg satt på bussen og så ut av vinduet for en måned siden.

 

Det trenger ikke være fjerne minner engang. Jeg har det ellers bra, og er ingenting som skulle tilsi at dagens situasjon er verre enn hvordan den var før (hvis det skulle være å lengte tilbake til noe bedre som var årsaken her).

 

Har prøvd å google litt, men finner ingenting om dette. Er det noen som kjenner seg igjen i dette? Ettersom det utløser angst hos meg, er det jo en form for lidelse..? Noen tips for å håndtere dette bedre?

[MRN]

Jeg kjente meg igjen her.

 

Det er episoder fra gamlejobben min (jeg er arbeidsledig nå) som jeg tenker på. Det popper opp, og det blir en dagdrøm på det måte, og alt annet forsvinner. Jeg blir fryst.

 

Det gjelder om samtaler/samtaleemner, hvordan (jeg tror) folk oppfatta meg, hvordan jeg oppfatter meg selv. Kan være en "bearbeidelse" eller en [...] hvis jeg havner i en sånn situasjon igjen.

 

Klart livet kunne ha vært bedre, og jeg er ikke noe verre (lenger nede) enn jeg har vært tidligere.

 

Jeg blir ikke kvalm, som du beskriver. Kanskje jeg blir varm? Isåfall er det rødming...(?)

 

Men blir nedfor der og da, ja, siden det er "negative" ting jeg kom til å tenke på der og da.