Helsestasjon truer oss med barnevern

[AnonymDiskusjon]

Hei,

 

Jeg ønsker å være anonym og vil ikke knytte denne tråden til noe spesielt sted i Norge.

 

Jeg og samboeren min har vært sammen i 4 år. Hun har hele livet slitt med depresjoner og har fått psykiatrisk diagnose depresjon med angst. Dette skyldes mobbing og ustabilt hjem i barndommen. De problemene hun sliter med jobbes med konstant oppfølging av det lokale psykiatriske helsevesenet og hun er på bedringens vei. Hun har gjort så mange fremskritt!

 

Vi har 2 barn sammen. Samboeren min har vært veldig flink og holde dette skjult for barna. Den værste depresjonen hadde hun lenge før hun ble mor.

 

For en stund siden valgte vi å ta en pause i forholdet fordi ting ikke gikk så bra. Da tok hun med seg det ene barnet til mora si.

 

Barnet er veldig lite og ikke går i barnehage enda, fordi jeg er i jobb og kan ikke passe han på dagtid. Mens jeg beholdt det andre barnet der vi bor, fordi det er her hun går i barnehagen.

 

Hun var borte i 3 uker og etter at hun kom tilbake (ca halvt år siden) har forholdet vårt vært bedre enn noen gang, og det å ta den pausen er det lureste vi kunne gjort sett i våre øyne!

 

Men helt siden vi valgte å ta den pausen er det en ansatt på den lokale helsestasjonen som har pustet oss ned i nakken. Hun har ikke noe direkte oppfølgings ansvar for oss, hun er hverken vår dedikerte helsesøster eller har noe med dette å gjøre. hun er førskolelærer og pedagogisk leder.

 

Når vi tok pausen sendte hun bekymringsmelding til barnevernet, med bakgrunn i at vi tok dårlige valg for barna.

 

Etter det har hun vært på samboeren min "som en klegg" og vi synes hun er veldig hissig og impulsiv i sine avgjørelser. Idag kom hun på besøk til samboeren mens jeg var på jobb, og "truet" henne med å få barnevernet hjem til oss for å gjøre en vurdering av hennes omsorgsevne ovenfor det minste barnet.

 

Hun klarer ikke å komme med noen ordentlig begrunnelse for hvorfor dette er nødvendig, annet enn at samboeren min har den psykiske diagnosen, at hun "sperrer seg inne" hjemme med barnet (noe som ikke er sant) og at minstemann ikke er i barnehage enda (han er snart 1,5 år).

 

Jeg føler vi er normale foreldre. Vi har en inntekt som gjør at vi har råd til god mat på bordet, boutgifter, bensin + litt ekstra. Vi gjør normale ting med barna våre og tar de med ut på lekeplasser, dyrepark, happenings, trilleturer osv minst 4-5 ganger i uka. Barna våre er lykkelige og får utrolig mye tålmodighet, omsorg, kjærlighet og oppmerksomhet. Vi har praktisk talt viet livet vårt til at de skal ha det bra!

 

Vi blir satt under ett enormt press som følge av det som skjer nå og føler hele opplegget er veldig urettferdig - og at hu dama faktisk heller burde bruke tiden sin som ansatt på helsestasjonen til å hjelpe familier som virkelig trenger det. Vi sliter med nattesøvnen begge to pga dette her fordi vi er så livredd for å miste barna våre.

 

Er det noen her som har opplevd lignende og har gode råd til hvordan vi bør forholde oss til dette?

 

Vil helst ikke ha "synsing" fra personer som ikke har noe kjennskap til dette.

 

Setter pris på alle svar! :-)

 

Postet av anonym: 87ee07a149df1f6ce659caf2247fc335

Endret 28. juni 2011 av Runar

[vidarkri]

Det skal fryktelig mye til før barn tas fra de biologiske foreldre sålenge det ikke er rus eller vold inne i bildet så dette høres ikke riktig ut.

 

Jeg ville sagt ja takk til å innvolvere BUP som observatør hvis dere har rein samvittighet.

[sveibuen]

Jeg ville sendt en skriftelig klage til arbeidsgiveren til hun som har truet dere.

[Roamine]

Vel, har ikke egen erfaring fra dette, men har ei tante i barnevernet og en god venninne som er utdannet sosionom og er frivillig på et ungdomshjem, så jeg har hørt om både det ene og det andre.

Kan fortelle om en bekjent av meg som er aleneforsørger for ei jente på snart 1 år. Etter en av de vanlige visittene på helsestasjonen ble det satt igang ekstra overvåkning av henne og barnet, da de mente barnet ikke utviklet seg skikkelig mentalt. Vanskelig å få øyelontakt o.l. Moren her skal sies å være litt stå og lite imøtekommende når det gjelder velmente råd. Hun sliter også selv med depresjon og det ble også tatt i betraktning. Det barnevernet gjorde var å plassere de to på mødrehjem, så hun fikk tilbringt tid med andre mødre, og lett tilgjengelig hjelp fra fagfolk. Hun var der i 8 uker og er nå hjemme igjen, men har et tettere samarbeid med helsestasjonen, både når det gjelder barnet og seg selv. Det var manglende sosialisering for begge de var bekymret for.

Jeg tror ikke dere har noe å bekymre dere for. Bortsett fra de få skrekkeksemplene som fins, så er egentlig barnevernet greie. I de fleste slike situasjoner som min tante har vært borti har noen samtaler vært nok, de vil bare være sikre, og i noen tilfeller holder det med at mor og barn(evt at far er med), deltar på aktiviteter med andre mødre og barn, slike som blir arrangert av helsestasjoner.

Viktigste er å vise seg samarbeidsvillige. Jeg ville også tatt meg en prat med de på helsestasjonen som dere har mest kontakt med(deres resulterte helsesøster o.l.). Om de ikke er bekymret er det ihvertfall ingen grunn til bekymring. Disse kan stå god for dere og gi dere støtte om barnevernet blir mer involvert.

[vidarkri]

Som Roamine påpeker så vil det først bli prøvd ut tiltak for å hjelpe/utdanne foreldrene i å mestre evt. utfordringer med tanke på barna.

Hvis BUP etter noen observasjoner mener at dere trenger endringer i hjemmet så vil de tilby dette, enten i form av det Roamine nevner, at det kommer fagpersonell hjem til dere 1-2 ganger i uken for å gi dere, eller trene dere i nødvendige verktøy rundt omsorgen for barna.

 

Jeg har mye erfaring fra dette og såfremt det du sier stemmer og at det ikke er vold, rus eller snakk om seksuelle overgrep så kommer de ikke til å ta barna. Men et lite tips er å være åpen og samarbeidsvillig mot barnevern, bup, familievernkontor eller hva de nå kommer opp med.

Disse instansene er der for å hjelpe, ikke stjele barn fra funksjonelle familier.

[iChristian]

Det er veldig mange barnevernssaker i Norge, veldig få av dem handler om omsorgsovertagelse.

[BuffyAnneSummers]

Dere har lite å frykte hvis dere er imøtekommende. Ingen _ønsker_ å ta fra dere barna.

 

Er det noen sannhet i bekymringen til denne helsesøsteren? Stenger din samboer seg inne?

Endret 28. juni 2011 av BuffyAnneSummers

[AnonymDiskusjon]

Takk for svar. Det beroliger oss litt å lese dette, må si jeg har slitt litt med nattesøvnen.

 

Det skal fryktelig mye til før barn tas fra de biologiske foreldre sålenge det ikke er rus eller vold inne i bildet så dette høres ikke riktig ut.

 

Jeg ville sagt ja takk til å innvolvere BUP som observatør hvis dere har rein samvittighet.

 

Hei, vi har omtrent blitt avholds etter at vi blir foreldre. Hverken jeg eller samboeren vil at barna skal oppleve brisne/fulle personer - og spesielt ikke oss. Så i "værste fall" blir det 2-3 pils på lørdager når barna er lagt. Vi er også litt strenge mot besteforeldrene på dette. Voldelige har vi aldri vært noen av oss, vi lærte veldig fort at hvis man er utålmodig mot ett barn som er "trass" så har det helt motsatt effekt. Så vi utviser største tålmodighet og forsøker å ikke gi så mye negativ oppmerksomhet. Heller gi masse ros når barna gjør gode ting.

 

Så lenge barnevernet er så tolerante som du sier så burde vi jo ikke ha noe å frykte

 

Det er veldig mange barnevernssaker i Norge, veldig få av dem handler om omsorgsovertagelse.

 

Ok, det er godt å høre. Wikipedia sier at 53% av saker som havner hos barnevernet ender i tvangstiltak (statistikk fra 2004). Ble litt urolig av å lese det. Men hva innebærer tvangstiltak?

 

Dere har lite å frykte hvis dere er imøtekommende. Ingen _ønsker_ å ta fra dere barna.

 

Er det noen sannhet i bekymringen til denne helsesøsteren? Stenger din samboer seg inne?

 

Hun er kanskje litt mer innesluttet enn folk som ikke har depresjon og angst. Men ikke i den graden hun på helsestasjonen skal ha det til. Hun er ute minst annenhver dag og har med seg yngstemann på trilletur eller til lekeplasser. Hvis hun er hjemme tar hun med barnet ut i hagen hvor vi har trampoline, sklie, sandkasse +++. På regnværsdager holder hun seg inne. Ellers pleier ofte hele familien å dra ut ca annenhver dag når jeg kommer hjem fra jobb. Enten handling på butikk, besøke besteforeldre, trilletur. Ca 2-3 ganger i mnd drar vi på lekeland hvor det er masse andre barn.

 

Vi får intrykk av at hun på helsestasjonen sitter med ett intrykk av oss som hun har skapt selv inni hodet sitt, med alle fæle tanker om hvor forferdelig barna våre har det og at de bare går inne i boligen vår, innesperret og gråter. Det er ikke fakta, hun vet ingenting om situasjonen vår hjemme. Barna våre går rundt og smiler og ler hjemme. De er lykkelige og de har veldig stor tillit til oss.

 

---

 

Vi prøver generelt sett å være veldig imøtekommende mot alle på helsestasjonen. Og selv om hu dama på helsestasjonen er som hun er mot oss, så har vi forsøkt så godt vi kan å holde maska og smile og være hyggelige tilbake.

 

Selv sier hun at hun absolutt ikke ønsker å ta fra oss barna, og at hun bare ønsker å hjelpe fordi hun er så bekymret for barna. Frykten vår er jo at den prosessen hun nå setter igang - uten at vi føler det er behov for det - vil forårsake at vi mister barna til slutt. Men må legge til at vi har vært så dumme og lest alle mulige skrekkhistorier på nett (som det finnes veldig mange av), og kanskje derfor vi blir så bekymret.

 

Postet av anonym: 87ee07a149df1f6ce659caf2247fc335

[AnonymDiskusjon]

Vel, har ikke egen erfaring fra dette, men har ei tante i barnevernet og en god venninne som er utdannet sosionom og er frivillig på et ungdomshjem, så jeg har hørt om både det ene og det andre.

Kan fortelle om en bekjent av meg som er aleneforsørger for ei jente på snart 1 år. Etter en av de vanlige visittene på helsestasjonen ble det satt igang ekstra overvåkning av henne og barnet, da de mente barnet ikke utviklet seg skikkelig mentalt. Vanskelig å få øyelontakt o.l. Moren her skal sies å være litt stå og lite imøtekommende når det gjelder velmente råd. Hun sliter også selv med depresjon og det ble også tatt i betraktning. Det barnevernet gjorde var å plassere de to på mødrehjem, så hun fikk tilbringt tid med andre mødre, og lett tilgjengelig hjelp fra fagfolk. Hun var der i 8 uker og er nå hjemme igjen, men har et tettere samarbeid med helsestasjonen, både når det gjelder barnet og seg selv. Det var manglende sosialisering for begge de var bekymret for.

Jeg tror ikke dere har noe å bekymre dere for. Bortsett fra de få skrekkeksemplene som fins, så er egentlig barnevernet greie. I de fleste slike situasjoner som min tante har vært borti har noen samtaler vært nok, de vil bare være sikre, og i noen tilfeller holder det med at mor og barn(evt at far er med), deltar på aktiviteter med andre mødre og barn, slike som blir arrangert av helsestasjoner.

Viktigste er å vise seg samarbeidsvillige. Jeg ville også tatt meg en prat med de på helsestasjonen som dere har mest kontakt med(deres resulterte helsesøster o.l.). Om de ikke er bekymret er det ihvertfall ingen grunn til bekymring. Disse kan stå god for dere og gi dere støtte om barnevernet blir mer involvert.

 

Vi har jo vært i møte med hun som er barneverns "representant" (eller noe) på helsestasjonen. Hun var jo stikk motsatt av hun som sendte bekymringsmeldingen. Veldig blid og hyggelig og virkelig viste 100% at hun ville støtte oss. Kom ikke med kritikk og stilte ikke spørsmålstegn ved oss som foreldre. Ville bare prate med oss om ting og forhold i familien. Men hun har bare vært med på ett møte. Egentlig skulle jeg ønske at hun kunne ta over ansvaret og følge opp familien vår videre, da vi føler at vi ble møtt med stor forståelse og fornuftige utsagn fra henne.

 

Postet av anonym: 87ee07a149df1f6ce659caf2247fc335

[AnonymDiskusjon]

Som Roamine påpeker så vil det først bli prøvd ut tiltak for å hjelpe/utdanne foreldrene i å mestre evt. utfordringer med tanke på barna.

Hvis BUP etter noen observasjoner mener at dere trenger endringer i hjemmet så vil de tilby dette, enten i form av det Roamine nevner, at det kommer fagpersonell hjem til dere 1-2 ganger i uken for å gi dere, eller trene dere i nødvendige verktøy rundt omsorgen for barna.

 

Jeg har mye erfaring fra dette og såfremt det du sier stemmer og at det ikke er vold, rus eller snakk om seksuelle overgrep så kommer de ikke til å ta barna. Men et lite tips er å være åpen og samarbeidsvillig mot barnevern, bup, familievernkontor eller hva de nå kommer opp med.

Disse instansene er der for å hjelpe, ikke stjele barn fra funksjonelle familier.

 

Hei, takk for svar! Det var beroligende å høre. Det eksisterer hverken vold, rus eller seksuelle overgrep i vårt hjem - så da får vi se hva skjer i møtene fremover og forhåpentligvis går alt bra. Dersom familien hadde blitt splittet nå så vet jeg at det ville ødelagt familien vår for resten av livet

 

Postet av anonym: 87ee07a149df1f6ce659caf2247fc335

[iChristian]

Det er veldig mange barnevernssaker i Norge, veldig få av dem handler om omsorgsovertagelse.

 

Ok, det er godt å høre. Wikipedia sier at 53% av saker som havner hos barnevernet ender i tvangstiltak (statistikk fra 2004). Ble litt urolig av å lese det. Men hva innebærer tvangstiltak?

Hvis du leser litt ekstra på akkurat det avsnittet du tenker på så ser du at det er 53% av alle sakene som sendes til fylkesnemda med forslag om tvangstiltak som ender i tvangstiltak, ikke 53% av alle barnevernssakene.

 

Derimot sier artikkelen, dog ureferert, at:

Barnevernet har en rekke ulike tiltak å sette inn ved behov. De fleste av dem frivillige hjelpetiltak i familien. Barnevernet kan imidlertid også, ved rettslig avgjørelse, bli tilkjent omsorgen for barn. Dette blir bare helt unntaksvis konklusjonen i de 21 300 undersøkelser barnevernet i Norge starter pr år (2004 – + 6,2 % fra 2003)

 

Barnevernets tiltak kan være:

I de aller fleste sakene kommer barnevernets tiltak til å dreie seg om frivillig hjelp til familien; så som betaling for barnehage-/SFO-plass, organisering og betaling av støttekontakt, organisering og betaling av fritidsaktiviteter. Men også mer faglige tiltak som familieveiledning eller terapeutisk hjelp til strukturering av familiens liv. Barnevernet kan om nødvendig, føre sak for Fylkesnemnda for iverksettelse av tiltakene etter barnevernlovens § 4-4. I saker hvor tiltak etter § 4-4 ikke er tilstrekkelig, eller på annen måte ikke fører frem, kan sak fremmes for Fylkesnemnda etter barnevernlovens § 4-12. Vedtak om å overta omsorgen for et barn. [7]

Hvilket betyr at de strengt tatt kan ende opp med å betale barnehagen for dere...

 

Tvangstiltak er med andre ord at dere MÅ gå med på tiltakene som er bestemt, enten det dreier seg om at de tvinger dere til å sende ungen til barnehage eller at barnet blir tatt fra dere. Det er med andre ord en litt udifferansiert statistikk som henvises til lenger opp.

[AnonymDiskusjon]

Det er veldig mange barnevernssaker i Norge, veldig få av dem handler om omsorgsovertagelse.

 

Ok, det er godt å høre. Wikipedia sier at 53% av saker som havner hos barnevernet ender i tvangstiltak (statistikk fra 2004). Ble litt urolig av å lese det. Men hva innebærer tvangstiltak?

Hvis du leser litt ekstra på akkurat det avsnittet du tenker på så ser du at det er 53% av alle sakene som sendes til fylkesnemda med forslag om tvangstiltak som ender i tvangstiltak, ikke 53% av alle barnevernssakene.

 

Derimot sier artikkelen, dog ureferert, at:

Barnevernet har en rekke ulike tiltak å sette inn ved behov. De fleste av dem frivillige hjelpetiltak i familien. Barnevernet kan imidlertid også, ved rettslig avgjørelse, bli tilkjent omsorgen for barn. Dette blir bare helt unntaksvis konklusjonen i de 21 300 undersøkelser barnevernet i Norge starter pr år (2004 – + 6,2 % fra 2003)

 

Barnevernets tiltak kan være:

I de aller fleste sakene kommer barnevernets tiltak til å dreie seg om frivillig hjelp til familien; så som betaling for barnehage-/SFO-plass, organisering og betaling av støttekontakt, organisering og betaling av fritidsaktiviteter. Men også mer faglige tiltak som familieveiledning eller terapeutisk hjelp til strukturering av familiens liv. Barnevernet kan om nødvendig, føre sak for Fylkesnemnda for iverksettelse av tiltakene etter barnevernlovens § 4-4. I saker hvor tiltak etter § 4-4 ikke er tilstrekkelig, eller på annen måte ikke fører frem, kan sak fremmes for Fylkesnemnda etter barnevernlovens § 4-12. Vedtak om å overta omsorgen for et barn. [7]

Hvilket betyr at de strengt tatt kan ende opp med å betale barnehagen for dere...

 

Tvangstiltak er med andre ord at dere MÅ gå med på tiltakene som er bestemt, enten det dreier seg om at de tvinger dere til å sende ungen til barnehage eller at barnet blir tatt fra dere. Det er med andre ord en litt udifferansiert statistikk som henvises til lenger opp.

 

Ah, takk for at du bragte klarhet i det for meg! :-) Jeg trodde jo det var mye værre. Men jeg bare skumleste litt innimellom igår.

 

Postet av anonym: 87ee07a149df1f6ce659caf2247fc335

[iChristian]

Så lenge dere ikke har noen skjeletter i skapet og oppfører dere relativt normalt og hyggelig så klarer jeg ikke å se at man skal ha noe å frykte...

[AnonymDiskusjon]

Hun helsesøsteren har da strengt tatt ikke lov å komme hjem til dere uten avtale med dere eller barnevernet. Det må du gå videre med.

 

Ellers så gjelder det å være åpen med helsestajonen og barnevernet, går nok kjempe bra

 

Postet av anonym: 9fa4d0f591657be66d8ab4beb87ca3ea