Mind over matter - Proporsjonene av følelsesliv og fasade

[Balthier]

Hei allesammen.

 

Jeg har ofte fått høre at jeg har ett isblikk. Ett gjennomtrengende blikk - ett ondt øye.

 

Dette kommer av min nesten sykelige besettelse av å observere andre personer. Jeg tar meg selv titt og ofte i å stirre .. studere ansiktet til en person jeg går forbi, sitter på trikken med, eller snakker til i en totalt random sammenheng.

 

Jeg søker etter en personens sinnstemning, forandring derav eller generelt interessante genetiske trekk på vedkommende. Jeg finner det utrolig interessant å observere dette.

 

Saken er den at mange, inkludert meg selv, ikke liker å bli observert - På så måte føler jeg ubehag av å bli observert eller sett på selv av andre, i det hele tatt det å bli sett.

 

Det er jo forståelig, man både gir og tar hva enn det måtte være, men jeg klarer ofte ikke å dy meg.

 

Dette ender mere i, enn oftere, at jeg ikke ser på en person i det hele tatt og derfor kan virke ekstrem unnvikende, uintressert og følelseskald. Typ asperger syndrom ting.

 

I tillegg har jeg svært vanskelig for å kommunisere tanker, følelser og intensjoner til andre rundt meg. Jeg har veldig korte, ikke-eksisterende sosiale antenner. Det har jeg blitt fortalt og er noe jeg har forsont meg med.

 

Tar meg selv ofte i å tenke, etter møte med noen jeg liker at: Hvorfor sa jeg ikke at jeg liker vedkommende og gjerne vil bli bedre kjent eller finne på noe med dem? Jeg får jo titt og ofte et smil og det kan jo tolkes som en innbydelse til videre samtale..?

 

Hvorfor er jeg på overflaten så kald og uintressert i andre mennesker, når det eneste jeg vil er å bli bedre kjent?

 

 

Saken er den at jeg ( i alle fall selv ) føler at jeg fremstår som en relativt myk og behagelig person på papiret ( i skriftform, her på internett eller medier hvor man ikke står i person mot person ). I alle fall langt mere presentabel enn det jeg ville vært IRL.

 

Jeg vil så klart bli bedre på dette. Bli en bedre person. Jeg vil være en venn, rett og slett, men er desverre bedre til å ta enn det å gi på alle plan.

 

Dette høres kanskje ekstremt trippa ut og jeg er redd for å fortelle psykologen noe om dette, da det mest sannsynlig kan legges til grunn for en eller annen tvangsinnleggelse..

 

Det er masse mer jeg går rundt å tenker på, men det er hemmelig så det får dere ikke vite

 

Derfor vil jeg vite: er det noen av dere som kjenner dere igjen i noe av dette jeg går rundt å tenker på?

 

Finnes det noen form for diagnose for noen av disse tankemønstrene?

 

Som alltid, deres gode venn

 

 

~Balthy