Hvordan får jeg meg kjæreste?

[Alvorlig]

Hei!

 

Jeg har allerede hatt noen kjærester. Ikke mange, men langvarige forhold.

Nærmer meg med stormskritt slutten av tjueårene mine, og er dønn ærlig og oppriktig når jeg sier dette: Jeg vet ikke hvordan jeg ordner meg kjæreste, for jeg tør aldri ta kontakt med jenter, og jeg har hatt mine glansdager hvor jeg var populær (mest fordi jeg var glad, og fordi jeg er en noenlunde kjekk fyr, ser ikke så verst ut, men er heller ikke kjempepen). Har aldri i mitt liv sjekket opp ei jente, men ofte blitt lagt an på selv.

 

Hundre prosent uerfaren, ønsker ikke tilfeldige sengepartnere som er fisket opp fra avløpene i sentrum ved nattetid i helgenes eskapader - men hvis det er nødt til å være ei startgrop er jeg villig til å nedverdige meg selv nok til det også. Er en litt snusfornuftig fyr, som - vel titt og ofte gjerne kan drikke meg fra sans og samling i godt selskap - men tar sjeldent sjanser. Er ikke særlig sjenert, men liker ikke at ting er overfladiske, meningsløse og at svada skal være helt ok.

 

Har en tendens til å være litt for alvorlig i perioder (derav brukernavnet mitt), men dette er først og fremst mer en misoppfatning av at folk ikke forstår at jeg ikke kommer med påtatte smil eller later som om jeg er noe annet enn det jeg er. Dessuten er jeg kjent for å kunne holde meg dønn alvorlig og spøke uten å bli avslørt. Jeg kan vel egentlig sitte og dikte opp en historie uavbrutt og ta løpet helt ut, og kanskje enda litt lengre, hvis jeg først vil. Jeg har god overtalelsesevne og er langt over gjennomsnittet interessert i atferdspsykologi og er veldig observant av meg. Studerer lett kroppsspråk, men har aldri i livet brukt det til noe særlig bevisst, annet enn å bare fleipe med venner - eller at jeg til tider har blitt oppmerksom på det selv at jeg sitter og "speiler" kroppsspråk.

 

Uansett, dette i betraktning, så er jeg egentlig ikke noen kløpper på å holde en samtale i gang. Jeg kan aldri ta initiativet, men jeg prater gjerne som en foss dersom jeg er trygg på en person eller de har tatt initiativet først. Takler dårlig avvisning og eneste "issuet" jeg har er akkurat det; når det kommer til selvtilliten. Hvis noen flakker med øynene og jeg ikke får deres fulle konsentrasjon, slik jeg prøver å etterstrebe selv når jeg lytter til andre, så blir jeg nærmest med en gang deprimert og føler de ikke bryr seg. Har en liten utfordring der, og selv om det er bedre nå enn noensinne så er jeg fremdeles helt elendig og dustete på det, og når jeg føler det lyser av meg at jeg er slik, så gjør det bare vondt verre.

 

Sånn, dette var mye rundt grøten her. Poenget mitt er fremdeles at jeg har vanskelig for å forstå hvordan jeg skal ordne meg kjæreste. De fleste av forholdene mine har vært "nettbaserte", altså truffet jenter jeg har snakket med over flere år (og i andre tilfeller noen måneder) på nett først. De har variert alt ifra 7 år yngre til 3 år eldre enn meg, så den spennvidden er forsåvidt ikke noe problem. Jeg kunne fint hatt en kjæreste på 40 år når jeg er 28 selv, eller 20. Ønsker bare å finne ei å dele livet med, er litt panisk angående den forestående "midtlivskrisen" (jada, veldig alvorlig sagt) - så det er vel på tide at jeg begynner snart og gror meg litt guts til å komme meg utpå der...

 

Noen tips?

Jeg føler meg desperat og patetisk. Hadde vært greit å motiveres og inspireres litt.

[Outcasted]

Vel.. Er det noen du liker eller har i kikkerten i det hele tatt eller er det bare at du vil finne en jente ut av det blå?

[Alvorlig]

Ingen har passet i kikkerten på over ett år, så det blir nok utifra det blå.

[D_czipher606]

Jeg hadde bare tatt tiden til hjelp. Du høres ut som en sosial og trivelig fyr slik du beskriver deg selv, så da dukker det garantert opp ei dame om ikke så alt for lenge

 

Jeg har heller aldri sjekket opp ei dame. De jeg har vært sammen med har jeg møtt helt tilfeldig og funnet tonen med. Sendt litt meldinger frem og tilbake og så funnet på ting sammen, før vi har blitt ett par. Gått litt av seg selv egentlig.

[Coltiefication]

Du høres jo direkte fornøyelig ut!

Plutselig dukker den rette opp og da går det som regel av seg selv, nesten ihvertfall!

[Nellyy]

Hva med å finne den rette på nett og så møte henne?

[ElderScrollsinisten]

Ville ikke sett i " byens rennesteiner" hvis jeg var deg, ettersom det ikke høres ut som disse er typene for deg uansett.

 

Personlig har jeg hatt mye større hell med venninner av venninner. Fordi 1) Du får nesten litt automatisk aksept fra dem, ettersom du allerede er godkjent av venninnen og viktigst 2) Like barn leker best. Venninnene dine er personer du trives med og de har sannsynligvis en håndfull venninner av samme kaliber i sin omgangskrets.

 

Klistre på et smil (ja, uansett om du ikke har gjort til nå) når du er utadvendt. Folk føler seg mer komfortable rundt deg og de slapper mer av da, - samtalene går da mye lettere!

Du sier du er interessert i atferdspsykologi. Se på hvordan folk som er flinke til å konversere(f. eks venner av deg) holder samtaler og imiterer dem. Start opp samtaler så ofte du kan med alle du kan, ikke bare jenter. - Dette er fantastisk øvelse og slår et hvert lesestoff ned i støvlene, øvelse og prøving og feiling!

 

 

Aktuelt lesestoff på siden (ingen erstatning for praktisk øvelse! Les det heller på senga når du kommer hjem):

Dale Carnegie - How to win friends and influence people.

Mystery Method - (Ikke dra dette for langt, noe av det funker greit, noe av det funker simpelthen fordi man får ut fingern og faktisk prøver noe!)

[Outcasted]

Høres ut som de andre her har rett ja, du må nok bare ta tide til hjelp. Presser du det fram kommer det til å skjære seg etterhvert, noen ganger fort andre ganger tar det litt tid, men det ender som oftest opp uansett. La det hele komme som det kommer, og ikke bare ta den "første og beste"

 

Helt enig med @ElderScrollsinisten at venninner er det beste å gå ut ifra, ettersom.. Ja, han forklarte det ganske godt

 

Lykke til og kos deg masse!

[Alvorlig]

D_czipher606: ...

 

Tja' date=' jeg er ikke særlig sosial. Det spørs nok litt hva man legger i den definisjonen, og spør man mine venner så vil de nok si både/og. Per dags dato isolerer jeg meg mye pga. uhelbredelig kjærlighetssorg for noe som skjedde for 3 år siden (tror jeg, for å være ærlig er jeg ikke sikker). Dessuten mistet jeg med forholdet også kontakten med en stor del av vennekretsen - en ulykke kommer sjeldent alene.

 

Det sosiale jeg gjør består i å drikke pils med kompiser eller å for det meste henge med mine to nærmeste venner - og byturer er aldri noen suksess når det kommer til kvinnfolk. Det har aldri virket innbydende nok på meg, og selv om jeg får et blikk her og der iblant så klarer jeg ikke fatte nok interesse for dritings tøs på byen - og det virker ut som om det er gjensidig også. Det er når jeg allerede er i et forhold at jeg virker mest interessant ut. Sånn er det vel for mange andre også.

 

ElderScrollsinisten: Ville ikke sett i " byens rennesteiner" hvis jeg var deg, ettersom det ikke høres ut som disse er typene for deg uansett.

 

Personlig har jeg hatt mye større hell med venninner av venninner. Fordi 1) Du får nesten litt automatisk aksept fra dem, ettersom du allerede er godkjent av venninnen og viktigst 2) Like barn leker best. Venninnene dine er personer du trives med og de har sannsynligvis en håndfull venninner av samme kaliber i sin omgangskrets.

 

Takk for tipset - det høres godt ut å få en bekreftelse på at kjøttmarkedet/bruktmarkedet (bruktkjøttmarkedet?) ikke er noen optimal mingleplass for å oppdage kjærester

 

Det du sier om venninner hadde nok appellert mye til meg om jeg fremdeles hadde noenlunde integritet med gamle vennegjengen som før besto av en del jenter. Nå har jeg fremdeles noen venninner, men de er som oftest opptatte selv og derfor henger de ikke så ofte med store venninnegjenger og selv om jeg til tider har hatt flere jentevenner enn guttevenner, så tror jeg det også begynner å jevne seg ut nå... Jeg vet simpelthen ikke når anledningen hadde bydd seg for noe slikt! Og om ikke det var nok, jeg har bare prøvd å blitt spleiset/introdusert for venninners venninner et par ganger før - da føltes det helt kunstig ut for meg, så det var ikke noen suksess. Kanskje jeg aldri har forstått å ta en sjanse bare...

 

ElderScrollsinisten:

Klistre på et smil (ja, uansett om du ikke har gjort til nå) når du er utadvendt. Folk føler seg mer komfortable rundt deg og de slapper mer av da, - samtalene går da mye lettere!

Du sier du er interessert i atferdspsykologi. Se på hvordan folk som er flinke til å konversere(f. eks venner av deg) holder samtaler og imiterer dem. Start opp samtaler så ofte du kan med alle du kan, ikke bare jenter. - Dette er fantastisk øvelse og slår et hvert lesestoff ned i støvlene, øvelse og prøving og feiling!

 

Vel, takk for disse tipsene også! Du er definitivt inne på noe. Jeg er fullt klar over at det du sier er bra tips, sånn rent "lesestoffmessig" (som du også var inne på), men igjen så har jeg aldri tatt det med ut i praksis. Jeg er for mye bare rett frem meg selv, og jeg gir liksom aldri noe ekstra. Det er kanskje en ting jeg bør jobbe litt med.

 

Outcasted:

Høres ut som de andre her har rett ja' date=' du må nok bare ta tide til hjelp. Presser du det fram kommer det til å skjære seg etterhvert, noen ganger fort andre ganger tar det litt tid, men det ender som oftest opp uansett. La det hele komme som det kommer, og ikke bare ta den "første og beste"

[/quote']

 

OK, først en innrømmelse:

 

Det er over ett år siden jeg fikk meg noe. Det har aldri i mitt liv skjedd før. Så når du sier at jeg bør ta tiden til hjelp får jeg en panisk innstilling instantly, etterfulgt av et dypt hjertesukk og et lite latterutbrudd innvendig i meg selv som egentlig skyldes fortvilelse. Det er rett og slett avholdenhet fordi jeg og "samfunnet" (buhu, godt å skylde det på resten av verden) mer eller mindre har skjøvet meg ut i.

 

To one-night-stands er det eneste jeg har hatt i mitt liv, og det var med venninner. Resten av mine intime opplevelser er gjennom daglige og kanskje oftere erfaringer i faste forhold som var langvarige. Det er derfor jeg i forrige innlegg kalte meg uerfaren - for så rådvill er jeg blitt nå; at jeg skriver rett fra sjel og lever, og på skamløst vis - men med innrømmelser om hvor patetisk jeg føler meg.

 

Jeg akter ikke ta tiden til hjelp lengre - og det er derfor jeg skriver her! Det var forøvrig derfor jeg også kom med en beskrivelse av meg selv til en viss grad, og det er derfor første innlegget mitt lyser av desperasjon. Men desperasjonen er way back nå, den er så implementert i meg at jeg tror ikke engang den viser lengre. Nå er det håpløshet, og veien tilbake til håpet er ugjenopprettelig (tilsynelatende)...

 

Dét - nettopp DET - er jo grunnen til at jeg skriver her!

Hjelp!

Endret 29. juni 2011 av Alvorlig

[Outcasted]

Da gutten min, ville jeg heller bygget opp selvtillit, kvittet meg med håpløshet og desperasjon ved å akkurat få meg one-nights Dette gjennom helt idiotiske og merkelige måter. Vet ikke helt hvordan jeg skla beskrive det for deg, men jeg var ikke langt unna jeg heller for 2 år siden. Da min eks gjorde det slutt med meg rabla det bare for meg.

 

Jeg tok nå og gikk ut og bare møtte nye folk, hele tiden, prøvde å sjarmere så mange jenter i seng som mulig, noen ganger gikk det, andre ganger ikke. Men til slutt kvittet jeg meg med sorgen og følelsene.

 

Når så skal nevnes gjorde hun det samme tilbake, da hun fant ut at jeg hadde liggi med venninnen hennes, som nå er grunnen til at hun ikke snakker med meg lenger

 

jeg vet ikke hva jeg -eller vi, kan gjøre for å hjelpe. Har du en god kamerat kan du prøve å avtale med ham om å være wingman, det fungerer, da spesielt i one-nights, men kanskje også dersom man får noen fine, søte og fantastiske jenter på kroken. Det betyr ikke at selv om dere har liggi sammen en natt at dere ikke kan bli bedre kjent

 

Jeg føler hvertfall med deg, og jeg skal tenke godt over saken. Kanskje i morgen klarer jeg å gi deg et bedre svar, men akkurat nå hadde jeg ikke noe smartere på lur. Bær med meg så lenge

 

Snart er det helg også Da kan jo mye spennende skje

[Jupptitu]

Er enig med han som posta over meg nå jeg Få deg et one-night stand eller to, så kanskje føler du ikke presset fra å ikke ha fått deg noe på over et år lengre, og du blir mye mer likanes

 

Når du er på byen holder et smil og god selvtillit LANG vei! Om god selvtillit er et problem, er det bare å late som Funker sikkert det og. Bli litt "kompis" med alle der du går ut, og før du vet ordet av det ramler det ei lita søt ei inn i vennekretsen din, og om du er en trivelig kar med gode kvaliteter er veien kort derfra til å ha en flott kjæreste...

 

Lykke til!

[ElderScrollsinisten]

D_czipher606: ...

 

Tja' date=' jeg er ikke særlig sosial. Det spørs nok litt hva man legger i den definisjonen, og spør man mine venner så vil de nok si både/og. Per dags dato isolerer jeg meg mye pga. uhelbredelig kjærlighetssorg for noe som skjedde for 3 år siden (tror jeg, for å være ærlig er jeg ikke sikker). Dessuten mistet jeg med forholdet også kontakten med en stor del av vennekretsen - en ulykke kommer sjeldent alene.

 

Det sosiale jeg gjør består i å drikke pils med kompiser eller å for det meste henge med mine to nærmeste venner - og byturer er aldri noen suksess når det kommer til kvinnfolk. Det har aldri virket innbydende nok på meg, og selv om jeg får et blikk her og der iblant så klarer jeg ikke fatte nok interesse for dritings tøs på byen - og det virker ut som om det er gjensidig også. Det er når jeg allerede er i et forhold at jeg virker mest interessant ut. Sånn er det vel for mange andre også.

 

ElderScrollsinisten: Ville ikke sett i " byens rennesteiner" hvis jeg var deg, ettersom det ikke høres ut som disse er typene for deg uansett.

 

Personlig har jeg hatt mye større hell med venninner av venninner. Fordi 1) Du får nesten litt automatisk aksept fra dem, ettersom du allerede er godkjent av venninnen og viktigst 2) Like barn leker best. Venninnene dine er personer du trives med og de har sannsynligvis en håndfull venninner av samme kaliber i sin omgangskrets.

 

Takk for tipset - det høres godt ut å få en bekreftelse på at kjøttmarkedet/bruktmarkedet (bruktkjøttmarkedet?) ikke er noen optimal mingleplass for å oppdage kjærester

 

Det du sier om venninner hadde nok appellert mye til meg om jeg fremdeles hadde noenlunde integritet med gamle vennegjengen som før besto av en del jenter. Nå har jeg fremdeles noen venninner, men de er som oftest opptatte selv og derfor henger de ikke så ofte med store venninnegjenger og selv om jeg til tider har hatt flere jentevenner enn guttevenner, så tror jeg det også begynner å jevne seg ut nå... Jeg vet simpelthen ikke når anledningen hadde bydd seg for noe slikt! Og om ikke det var nok, jeg har bare prøvd å blitt spleiset/introdusert for venninners venninner et par ganger før - da føltes det helt kunstig ut for meg, så det var ikke noen suksess. Kanskje jeg aldri har forstått å ta en sjanse bare...

 

ElderScrollsinisten:

Klistre på et smil (ja, uansett om du ikke har gjort til nå) når du er utadvendt. Folk føler seg mer komfortable rundt deg og de slapper mer av da, - samtalene går da mye lettere!

Du sier du er interessert i atferdspsykologi. Se på hvordan folk som er flinke til å konversere(f. eks venner av deg) holder samtaler og imiterer dem. Start opp samtaler så ofte du kan med alle du kan, ikke bare jenter. - Dette er fantastisk øvelse og slår et hvert lesestoff ned i støvlene, øvelse og prøving og feiling!

 

Vel, takk for disse tipsene også! Du er definitivt inne på noe. Jeg er fullt klar over at det du sier er bra tips, sånn rent "lesestoffmessig" (som du også var inne på), men igjen så har jeg aldri tatt det med ut i praksis. Jeg er for mye bare rett frem meg selv, og jeg gir liksom aldri noe ekstra. Det er kanskje en ting jeg bør jobbe litt med.

 

Outcasted:

Høres ut som de andre her har rett ja' date=' du må nok bare ta tide til hjelp. Presser du det fram kommer det til å skjære seg etterhvert, noen ganger fort andre ganger tar det litt tid, men det ender som oftest opp uansett. La det hele komme som det kommer, og ikke bare ta den "første og beste"

[/quote']

 

OK, først en innrømmelse:

 

Det er over ett år siden jeg fikk meg noe. Det har aldri i mitt liv skjedd før. Så når du sier at jeg bør ta tiden til hjelp får jeg en panisk innstilling instantly, etterfulgt av et dypt hjertesukk og et lite latterutbrudd innvendig i meg selv som egentlig skyldes fortvilelse. Det er rett og slett avholdenhet fordi jeg og "samfunnet" (buhu, godt å skylde det på resten av verden) mer eller mindre har skjøvet meg ut i.

 

To one-night-stands er det eneste jeg har hatt i mitt liv, og det var med venninner. Resten av mine intime opplevelser er gjennom daglige og kanskje oftere erfaringer i faste forhold som var langvarige. Det er derfor jeg i forrige innlegg kalte meg uerfaren - for så rådvill er jeg blitt nå; at jeg skriver rett fra sjel og lever, og på skamløst vis - men med innrømmelser om hvor patetisk jeg føler meg.

 

Jeg akter ikke ta tiden til hjelp lengre - og det er derfor jeg skriver her! Det var forøvrig derfor jeg også kom med en beskrivelse av meg selv til en viss grad, og det er derfor første innlegget mitt lyser av desperasjon. Men desperasjonen er way back nå, den er så implementert i meg at jeg tror ikke engang den viser lengre. Nå er det håpløshet, og veien tilbake til håpet er ugjenopprettelig (tilsynelatende)...

 

Dét - nettopp DET - er jo grunnen til at jeg skriver her!

Hjelp!

Depresjon og subjektiv velvære er egentlig nokså genetisk betinget, men hvis du sliter med det bør du få oppsøkt hjelp (Du trenger overhodet ikke være fullstendig sinnsyk for å gå til lege eller psykolog). Blir dette for drastisk kan du dra på et apotek og kjøpe Johannesurt. Effektiviten er omdiskutert (slik det forsåvidt også er med vanlige antidepressiva som SSRI), men en del studier har funnet signifikante resultater for behandling av lett til moderat depresjon (vurdert opp mot placebo, selvsagt). Du må gå på det over noen måneder og funker det ikke så har du heller ikke tapt annet enn noen skarve hundrelapper.

 

Uansett kan jeg bare oppfordre deg på det sterkeste til å komme deg ut og sosialisere så mye som mulig. Dette er på alle måter gunstig i forhold til det du ønsker å oppnå. På denne måten får du trening sosialt sett, har større sjanser for å komme i prat med jenter av interesse og det kommer til å hjelpe på følelsen av håpløshet (om ikke av andre årsaker, så i hvertfall av den at du ikke får tid og mulighet til å tråkle rundt i mørke tanker slik du ville gjort alene).

 

Uttalelsen som du sikkert har hørt om å "bare være deg selv" for å bli akseptert og tiltrekke, er en sannhet med modifikasjoner. Å fremstå som deprimert, uten håp og nedtrykt er sjeldent tiltrekkende hverken for jenter eller gutter. Prøv å fokusere på positive ting i samtaler, vær engasjert og ikke vis tegn på dårlig selvtillit. (Obs! Det er ikke snakk om å skuespille, men prøv å lete frem til de genuint positive tankene du kan finne i deg. Tenk for eksempel tilbake på da du var glad for noe og prøv å finn frem den følelsen og den oppførselen du hadde da.)

 

Du kan også gjøre det lettere for deg selv ved å kle deg bra, ta på litt parfyme, fikse håret osv. Dette vil både gi deg bedre selvfølelse og andre vil gi deg flere oppfattede positive responser (Du kan også finne at disse to reagerer med hverandre "bedre selvfølelse -> flere oppfattede positive responser, flere oppfattede positive responser -> bedre selvfølelse"

 

Og husk SMIL. Et interessant forsøk som vil understreke nøyaktig hvor viktig dette er, ikke bare i forhold til å lette samtaler som nevnt i tidligere post, men også for deg selv, skal jeg fortelle deg om: I et forsøk ble deltakere gitt en blyant som de skulle ta i munnen. Noen av deltakerene ble gitt instruks om holde den mellom tennene. Andre fikk beskjed om å holde den mellom leppene. Deretter ble de vist humoristiske tegneserier. Da de ble bedt om å vurdere hvor morsomme tegneseriene var, svarte de som hadde hatt blyanten mellom tennene at den var morsommere enn de som hadde hatt den mellom leppene. Et smil på ansiktet ditt kan med andre ord ubevisst gjøre deg gladere. Dette kalles gjerne "The Facial-Feeback Effect" og for deg som er interessert i sosialpsykologi kan det nevnes at det er en del av pensumet for PSYC1204/PSY1101 eksamen i sosial psykologi ved UiO.

[NiJoh]

Tren, få deg sixpack, gå ut på stranda, funker gang på gang

[QUiPS]

[Alvorlig]

Outcasted,

Jupptitu og

ElderScrollsinisten:

 

Tusen takk for rådene deres!

Spesielt dine innsiktsfulle, svært konstruktive og fargerike råd, ElderScrollsinisten

Det er komt fram flere svar i denne tråden som jeg sjeldent får en slik inspirerende følelse av.

 

Virkelig, oppriktig ment: tusen hjertelig takk!

 

Får gå ut der og oppsøke verden litt (og kanskje kjøpe litt johannesurt omsider)

 

 

T0rd: Takk for ditt bidrag også! Det er ikke verst tegnet av deg med tanke på syndromet ditt

[D_czipher606]

T0rd: Takk for ditt bidrag også! Det er ikke verst tegnet av deg med tanke på syndromet ditt

 

Han tegnet den ikke selv engang! Han kopierte tegningen fra internetten!

[Alvorlig]

T0rd: Takk for ditt bidrag også! Det er ikke verst tegnet av deg med tanke på syndromet ditt

 

Han tegnet den ikke selv engang! Han kopierte tegningen fra internetten!

 

Å, herregud - for en juksepave!

Så er han lat også, da... nå er jeg veldig, veldig skuffa...

[Prusk]

Med fare for å bli avvist som tragisk.

 

Jeg har flere venner som har registrert seg på datingsider, med hell. 2 av dem har fått seg samboere og er forlovet. Hurray.

 

Selv fant jeg kona gjennom venner...

[Alvorlig]

Takk, Sovehest!

Det er kanskje også et tips som fungerer.

 

Har prøvd selv, men aldri sånn at jeg har betalt for det.

Aldri fått noe napp gjennom datingsider, men artig nok har jeg møtt et par kjærester gjennom et diskusjonsforum. Så nettet i sin helhet har store muligheter for denslags... jeg har nok bare vært uheldig eller noe sånt - siden datingsider aldri har virket ut som noe for meg.

 

Men det er definitivt et bedre alternativ enn å treffe ei dame på fylla, mener jeg.

[Outcasted]

Hvordan gikk det i helgen?