(vennligst slett)

[Liquefy]

.

Endret 5. november 2011 av Liquefy

[Pubé]

Jeg har en venninne som mistet sin far like før bursdagen sin, jeg kjente ho ikke så godt da, men tror det var før ho ble 14. Skal jeg spørre om hun er interessert? Ho er femten nå.

[Liquefy]

Hadde vært fint om du kunne gjøre det.

[jajamensen]

trist å lese. Mistet selv min egen far i en sykkel ulykke da jeg var 10.

og ja, livet blir normalt igjen etter en stund

[Dragen]

Du må tenke på de gode tidene du hadde med han. Ikke fokuser på at han er borte. Tiden fremover nå vil være veldig tung, men det vil gå over etterhvert. Savnet vil alltid være der, men minnene vil også være der og det vil hjelpe deg.

 

Du og din din familie har mine sterkeste kondolanser.

[Macklemore]

Kondolerer... Den tidligere bestevennen min mistet også faren sin. Han var veldig utav seg en stund men går over En annen venninne taklet det også greit da faren hennes døde.

[TheNarsissist]

En god venn jeg hadde, mistet moren sin. Tror det var ganske tungt for han, men det gikk ganske fort over.

 

Kondolerer

Endret 26. juni 2011 av TheNarsissist

[sebbur]

Hei.

 

Først og fremst vil jeg kondolere.

 

Jeg mistet min far da jeg var 18. Det er uten tvil der verste som har hendt i livet mitt.

Det tomrommet du føler nå kommer muligens til å være der en stund, men tiden leger alle sår. Du kan jo prøve fylle tomrommet med gode minner og tanker, slik som flere her har foreslått.

 

Det går ikke en dag hvor jeg ikke tenker på min far, og det er heller ikke unormalt. Det kan være alt fra "åh, jeg skulle ønske han var her nå" til mimring om morsomme situasjoner. Du kommer nok til å bli bedre kjent med følelsesregisteret ditt i løpet av den neste tiden, og det er også normalt.

 

Jeg vokste veldig på min fars død. Det tror jeg du og kommer til å gjøre. Du er nå i en situasjon som er utenkelig for de fleste 14-15-åringer, så ikke bli sint om vennene dine syns det er ubehagelig å snakke med deg om hendelsen i nermeste framtid.

 

Tilslutt vil jeg si at ting blir så normalt som du gjør det til. Selv om det er vanskelig akkurat nå, anbefaler jeg å henge med venner, fortsatt dra på fotballtrening/håndballtrening eller hva du gjør på fritida. Men samtidig: Ta tiden til hjelp.

[LarsOl]

Hei Liquefy. Føler med deg for jeg har opplevd det selv for litt over to år siden. Jeg var 30, så jeg hadde nok en eldre far enn deg, men han var veldig sprek og det skjedde brått og uventet. Det finnes vel mange måter å ordlegge seg om dette, men ingen ord kan vel beskrive det. Personlig vil jeg ikke si at "det går over". Sånn jeg opplever det vil tomrommet alltid være der, men de gode minnene sammen tar gradvis over for de vonde minnene om selve dødsfallet. Jeg opplevde den første tiden som utrolig tung og var nesten sjokkert over at livet til "alle andre" kunne fortsette helt som før selv om jeg vet at det er sånn det er. Det føles liksom som at sammfunnet, naturen og mennesker burde ha stoppet opp i respekt, men sånn er det jo ikke.

 

Av egen erfaring så vil det første året være preget av slike tanker. Det andre året begynner ting å gå videre som normalt og man klarer oftere greit å ha det moro, men så plutselig kommer det tilbake. Nå etter to år så har ikke savnet blitt noe mindre, men det er lettere å leve og se fremover. Så jeg vil si at jeg nå bruker mye mer tid på å glede meg til ting enn på å kjenne på det tunge. Håper det kan være til oppmuntring selv om vi har ulik alder og jeg ikke vet helt hvordan jeg ville ha taklet det som 15-åring.

 

Vil legge til at det er viktig å noen å stole på som alltid er der. Jeg har det slik med kona mi og min mor. I tillegg har jeg en tro som hjelper meg, men jeg vil ikke gjøre dette til noen diskusjon om sånt om det ikke er naturlig for deg.