Hvilket Nintendo-spill spilte du sist?

[kilik]

Zelda- og Mario-serien er omtrent de siste seriene jeg ville beskyldt for å ikke utvikle seg. Hva da med f.eks. Call of Duty, FIFA, Assasin's Creed, i det hele tatt veldig mye fra de store selskapene som serverer det samme år etter år, bare med bittesmå justeringer?

 

Og hvorfor skal Zelda-serien forandre seg fundamentalt? Alle spillene til hjemmekonsoll siden LttP har fått toppkritikker og det er nå fem år siden forrige "ordentlige" Zelda-spill, så man kan ikke akkurat si at man melker serien. Det er fortsatt også en rimelig unik eventyr/plattform/RPG-hybrid med få direkte konkurrenter.

 

Og med DQX-annonseringen friskt i minne tør jeg ikke tenke på ramaskrikene på ulike forum hvis neste Zelda til Wii U blir annonsert som "Zelda Online"...

[Bytex]

Brynte meg litt på Dracula X: Rondo of Blood i dag før jobb. Vanskelige greier. Det er et slags missing link mellom Super Castlevania4 og Symphony of the Night. Man slipper timelimit på banene som de 4 første spillene har, men hver bane har en definitiv start og (flere) slutt. Man slåss mot en boss, som dropper en orb, og "Level Complete". Litt merkelig krysning.

 

Definitivt jævlig vanskelig også. De flygende monstrene har en tendens til å fly AKKURAT for høyt for å whippe dem fra bakken. Prosjektiler har en tendens til å gå AKKURAT under whippen når man croucher og slår. Og da er det gjerne for seint å hoppe over dem.

 

Er også litt knotete å spille med Wii classic controller siden det bruker Select-knappen til special item attacks, og den er liksom bygget inn i stikka, stikker ikke ut. Så man fomler gjerne og fucker opp under bossfights.

 

Definitivt et verdig Castlevania-spill, en litt rar blanding av SOTN og de gamle spillene. Musikken er også fantastisk, ikke MIDI-tracks. Ser også at veldig mange av SOTN-monstrene er tatt rett fra dette spillet.

 

Spillet ble kun sluppet på NEC sin PC Engine i Japan (Turbografix-16 i USA), og dukket opp i USA på en Dracula X collection på 2000-tallet en gang til PSP. Wii Virtual Console-versjonen er en rein port av PC Engine spillet, men japansk tekst og tale, men engelsk tekst på menyene så man skjønner hvordan man starter spillet

Endret 3. oktober 2011 av Bytex

[Morfeo]

Zelda- og Mario-serien er omtrent de siste seriene jeg ville beskyldt for å ikke utvikle seg. Hva da med f.eks. Call of Duty, FIFA, Assasin's Creed, i det hele tatt veldig mye fra de store selskapene som serverer det samme år etter år, bare med bittesmå justeringer?

 

Og hvorfor skal Zelda-serien forandre seg fundamentalt? Alle spillene til hjemmekonsoll siden LttP har fått toppkritikker og det er nå fem år siden forrige "ordentlige" Zelda-spill, så man kan ikke akkurat si at man melker serien. Det er fortsatt også en rimelig unik eventyr/plattform/RPG-hybrid med få direkte konkurrenter.

 

Og med DQX-annonseringen friskt i minne tør jeg ikke tenke på ramaskrikene på ulike forum hvis neste Zelda til Wii U blir annonsert som "Zelda Online"...

 

Deilig å få litt støtte til dette synspunktet Kilik. Jeg er (som det vel går tydelig frem av tråden) 100% enig med dette!

 

Angående Rondo of Blood så er det et av mine favorittspill i serien, dog, jeg har spilt PSP-versjonen. Det er ekstremt vanskelig, men fantastisk deilig likevel Liker godt hvordan det tar en slags mellomposisjon mellom de eldre lineære og de nyere åpne spillene ved å gi deg muligheten til å gå en rekke ulike veier. Trist å høre det med Select dog, det hørtes ut som en latterlig løsning.

 

Min lille Castlevania-ranking bare for kos:

1. Super Castlevania 4

2. Rondo of Blood

3. Symphony of the Night

4. Aria of Sorrow

5. Order of Ecclesia

[vikingkylling]

Er enig i det du sier. Og hvorfor ødelegge en formel som genial ?

 

Hvis man vil ha større forandringer, så får man heller lage et helt nytt spill ved siden av, med sitt eget navn.

 

Resident Evil 4? Det har ingenting med resten av serien å gjøre, men populært ble det. Castlevania? Lords of Shadow var det siste makkverket med Castlevania-navnet, men mange likte det.

 

Men for å ta Zelda. Prøv å sammenlign Link to the past, Ocarina of Time og Phantom Hourglass. De er veldig forskjellige på mange måter, men de er alle helt klart "verdige" Zelda-spill. Poenget er at de ikke må tviholde på en formel som er brukt i mange år, men heller prøve å fornye seg og likevel holde på det som gjør Zelda til nettopp Zelda. Socom har gått mer og mer over til Call of Duty, så det er ikke så mye igjen av Socom-serien annet enn navnet. Men Call of Duty på sin side kommer med mer eller mindre identiske spill på rekke og rad. Ghost Recon på sin side var først "gammeldags", før det gikk over til nær fremtid med prototyper vi kun har på tegnebrettet, og snart kommer det med en fremtidsvisjon i Future Soldier. Alle tre er svært forskjellige, men Ghost Recon er og blir Ghost Recon. Så hvorfor kan de ikke fornye Zelda? Ocarina of Time lekte med forskjellige tidsepoker og alt det der, så hvorfor ikke la Link dra frem til 1600-tallet? Eller nåtid? (om vi konverterer fra Hyrule-tid til vår tid, selvsagt.) Vi har hatt tog i Spirit Tracks, så hvorfor ikke introdusere biler? Eller motorsykler?

[Morfeo]

 

Resident Evil 4? Det har ingenting med resten av serien å gjøre, men populært ble det. Castlevania? Lords of Shadow var det siste makkverket med Castlevania-navnet, men mange likte det.

 

Men for å ta Zelda. Prøv å sammenlign Link to the past, Ocarina of Time og Phantom Hourglass. De er veldig forskjellige på mange måter, men de er alle helt klart "verdige" Zelda-spill. Poenget er at de ikke må tviholde på en formel som er brukt i mange år, men heller prøve å fornye seg og likevel holde på det som gjør Zelda til nettopp Zelda. Socom har gått mer og mer over til Call of Duty, så det er ikke så mye igjen av Socom-serien annet enn navnet. Men Call of Duty på sin side kommer med mer eller mindre identiske spill på rekke og rad. Ghost Recon på sin side var først "gammeldags", før det gikk over til nær fremtid med prototyper vi kun har på tegnebrettet, og snart kommer det med en fremtidsvisjon i Future Soldier. Alle tre er svært forskjellige, men Ghost Recon er og blir Ghost Recon. Så hvorfor kan de ikke fornye Zelda? Ocarina of Time lekte med forskjellige tidsepoker og alt det der, så hvorfor ikke la Link dra frem til 1600-tallet? Eller nåtid? (om vi konverterer fra Hyrule-tid til vår tid, selvsagt.) Vi har hatt tog i Spirit Tracks, så hvorfor ikke introdusere biler? Eller motorsykler?

 

Det er sikkert mange slike ting de kunne ha gjort, men jeg er enig med Aron og Kilik (og meg selv:)) i at en slik endring nok ville blitt for drastisk for Zelda. Om de skal legge et spill til en slags steampunk alternativ 1800-tallsvirkelighet, så vil jeg mye heller ha en helt ny serie med all den friheten det gir. Det er etter mitt syn en for viktig del av Zelda at det er en fantasi-legende, og selv toget var å dra det litt for langt for meg. Dog, helt konkret hvilke endringer som kan gjøres, trenger vi ikke være enige om. Det kommer jo an på hvilke aspekter ved en serie man liker i utgangspunktet. Men selv om jeg ikke ønsker denne endringen, så hilser jeg mye annen endring velkommen. Dog føler jeg ikke akkurat (som jeg har gjort klart rede for tidligere i denne tråden) at Zelda er den serien med det mest preserende behovet for endring, da alle spillene allerede er såpass unike - både i forhold til hverandre og andre sjangre - at ihvertfall ikke jeg ser poenget med å fokusere på denne serien. Andre Nintendo-serier som derimot kunne hatt behov for fornyelse inkluderer Animal Crossing, Pokemon (greit, jeg spiller ikke Pokemon selv, så skal ikke uttale meg for sikkert, men det er mitt inntrykk) og muligens Fire Emblem (her er det mye potensiale for mer action-orienterte spill).

[Bytex]

Pokemon gikk gjennom sin største omveltning noensinne med Black/White, faktisk. De fjernet ALLE de gamle pokemonene fra første halvdel av spillet, du treffer ikke på dem før du har slåss mot "The Elite 4" og fullført storyen, kanskje etter rundt 100 timer. Enda er det halve spillet igjen for å samle sammen de gamle i pokedexen, og slå badguy-teamet en gang for alle.

 

Så folk ble tvunget til å lære å bruke helt nye pokemons i teamene sine. Det var utrolig deilig etter en lang rekke spill med akkurat de samme monstrene. Og såklart sutret mange over at de ikke fikk bygge team med sine gamle faves som alltid, men det er jo sånn vi er. Vi hater forandringer på ting vi elsker.

Endret 3. oktober 2011 av Bytex

[kilik]

Det er nettopp det. Folk klager både når det skjer for mye og for lite forandringer med en serie. Jeg føler Nintendo har klart den balansen veldig bra med Zelda.

[Morfeo]

Ut ifra det Bytex skriver så trekker jeg gjerne det jeg skrev om Pokemon. Dette viser vel også at de som liker en serie gjerne er fornøyd med graden av endring i den, mens de som ikke liker den like godt gjerne vil ha mer endring. I tillegg så har du noen som står på utsiden og ikke har peiling og uttaler seg i tide og utide om hvilke serier som bør endres. Slik som jeg gjorde med Pokemon her

 

Metroid er forøvrig en annen serie Nintendo har vært meget flinke til å endre, men vi ser jo at både Prime-spillene og Other M (særlig sistenevnte) har hatt svært sterke kritikere blant tradisjonelle fans. Ikke lett å glede alle med andre ord.

[Bytex]

Vel, når de gjorde Samus om til sutrete emo-chick med pappa-syndrom ble det litt mye å svelge..men spillet er jo dødsfett utenom cutscenene, og man blir jo vant til Samus som snakker innimellom.

[Morfeo]

Nei, jeg tror ikke du vil finne mange som forsvarer historien i Other M, men jeg finner det rart at Other M plutselig skal bli så voldsomt fordømt på bakgrunn av denne, Metroid-serien har jo ikke akkurat vært kjent for spesielt interessant historiefortelling tidligere heller, og gameplayet er jo, som du skriver, dødsfett, og på bakgrunn av gameplayet så er spillet faktisk et av mine favorittspill til Wii overhodet, og jeg synes spillet føltes mye mer som Metroid enn Prime-spillene.

 

I tillegg kan man si om historien at de skal ha skryt for en del interessante vrier, og for å forsøke å gjøre Samus til mer enn en kvinnelig Master Chief (altså en stum, kjedelig karakterløs karakter). Jeg vet ikke om feks den Ridley-scenen var veien å gå, men samtidig synes jeg det var modig av dem å tørre å stille frem hennes sårbarhet - selv om det definitivt kunne gått mye bedre. Ridley sin rolle i spillet var forøvrig det mest imponerende med historiefortellingen, jeg forstod faktisk ikke helheten der før jeg leste litt på nettet etterpå (ja, jeg vet, jeg er vel ikke den skarpeste, men Metroid og historie henger liksom ikke helt sammen hos meg). Uansett, et undervurdert spill som kommer til å figurere på sånne lister over "Hidden Gems" i årene fremover.

Endret 3. oktober 2011 av taterfyrings

[Bytex]

Det er ikke ofte jeg sitter og roper til TV'n i frustrasjon, men det får Rondo of Blood meg til å gjøre innen 10 minutter, hehe.

Når du spiller gjennom samme brettet for 5. gang fordi du såvidt greier å komme deg til bossen med halv helse og et par liv, blir drept på 3 treff av bossen, får game over og må starte helt fra starten av brettet igjen..da kikker du ut vinduet og tenker på å kaste kontrolleren.

 

Men du tenker også "Ok, bare EN gang til, nå skal det gå". Nei. Ok, EN gang til. Følelsen av å komme seg gjennom brettet uten å bli skadet, når du har gjort det så mange ganger at du liksom bare cruiser gjennom alt uten å dø, den er deilig. Og da har du ENDELIG nok health igjen eller nok liv igjen til å klare den faens bossen. Så er det neste level, med ny ubeskrivelig feit synthrock-musikk og helt annet miljø i ekstremt sterke primærfarger. Det føles godt. Også at man da kan velge brettet fra startskjermen.

 

Tror ikke jeg har tålmodighet til sånne vanskelige spill lengre. Har holdt på i to dager for å komme til Stage 3

 

 

Og Minotauren banket meg sånn 6 ganger igår kveld før jeg ikke klarte mere.

Endret 4. oktober 2011 av Bytex

[Rottenspacehead]

Mario kart og professor layton curious village ble spilt igår Er ikke så mye igjen, så er Pro layton spillet runda.

[pmba]

Merker at det er alt for lenge siden jeg har spilt noe av Nintendo da Wii-en ikke har vært tilkoblet over lang tid. Naturligvis er den klar til Zelda i neste måned, men blir neppe noe da.

 

3DS-en har vært litt brukt i sommer, med diverse nedlastbare spill fra ambassadørsystemet til Nintendo, uten at jeg husker hva jeg spilte siste. Gratis Zelda-spill var iallefall noe jeg brukte mye tid på i ferien!

[vikingkylling]

Pokemon gikk gjennom sin største omveltning noensinne med Black/White, faktisk. De fjernet ALLE de gamle pokemonene fra første halvdel av spillet, du treffer ikke på dem før du har slåss mot "The Elite 4" og fullført storyen, kanskje etter rundt 100 timer. Enda er det halve spillet igjen for å samle sammen de gamle i pokedexen, og slå badguy-teamet en gang for alle.

 

Så folk ble tvunget til å lære å bruke helt nye pokemons i teamene sine. Det var utrolig deilig etter en lang rekke spill med akkurat de samme monstrene. Og såklart sutret mange over at de ikke fikk bygge team med sine gamle faves som alltid, men det er jo sånn vi er. Vi hater forandringer på ting vi elsker.

 

Har du prøvd Dragon Quest: Monsters: Joker 1 eller 2? De er svært like Pokemon og går ut på å fange monstre og trene dem opp til kamp i Pokemon-stil, og i begge to ser vi karakteren vår fra over skulderen. Det er ikke noe flat 2D-grafikk her. Hvorfor gjør ikke Pokemon-spill det, i stedet for å gi ut remake etter remake?

[Bruker-104685]

Her går det i Super Mario Galaxy 2, Xenoblade Chronicles, Kirby Epic Yarn og Metroid Triology som mine siste spilte Nintendo spill

[Morfeo]

Har vært på en veldig strategispill-bølge lenge, og har spilt en del Civilization 4 (som er et av de beste spillene noensinne etter min mening).

 

Tenkte også jeg skulle gå tilbake å teste litt ting som jeg ikke fikk spilt da det kom. Først fikk jeg spilt noen timer på Rome: Total War. Jeg testet dette da det kom, men ble fort litt oppgitt da jeg syntes slagene var kjedelige, og strategien på hovedkartet simplistisk. Denne gangen har jeg imidlertid bestemt meg for å komme lengre, så jeg er ganske godt i gang. Dessverre ser det ikke ut som om meningen min har endret seg, da jeg fremdeles finner slagene forferdelig kjedelige og strategien på kartet (som jeg liker bedre) å være alt for simplisitisk. Spillet har likevel sine sider, men jeg tenker jeg skriver mer om de når jeg har spilt litt mer.

 

Jeg har også spilt et annet PC-Strategispill som heter Conquest of the New World. Dette minner litt om Colonization, og kan umulig ha fått mye oppmerksomhet da det kom i 96, for jeg hadde ikke hørt om det før for kanskje en fem-seks år siden. I går fikk jeg det endelig til å virke i dosbox, og jeg kom i gang, men har så langt bare spilt tutorialen. Spillet virker å ha kule mekanikker, men et forferdelig interface, og en utrolig stygg grafikk sammenlignet med samtidige spill som Imperialism og Civilization 2 har dempet entusiasmen min litt. Dog, jeg skal ihvertfall spille gjennom en av campaignene før jeg kaster inn håndkleet. Det pussige er at Rome: Total War bare gjør at jeg får lyst til å spille Europa Universalis: Rome, mens Conquest of the New World gjør at jeg får lyst til å spille Colonization

[Crazy Joe Davola]

Har nettopp rundet Kaptain Brawe: A Brawe New World. Det er et pek-og-klikk spill som kan minne litt om Monkey Island, både når det gjelder humor, sjarm og gåter. Likte det veldig godt og kan fint anbefale det til de som liker sjangeren. Men det skal sies at det ikke har noe stemmeskuespill, noe som for mange kan være ødeleggende. Jeg kjøpte spillet for 3-4 euro på Steam en dag det var på salg, men vet ikke hva det koster nå. Brukte ca. 4 timer på hardcore mode (det vil si at du ikke får hint i spillet), så det er ikke så veldig langt. Vil gi det 8/10

 

 

Ellers har jeg rundet Batman: Arkham City, men er ikke ferdig med alle sideoppdragene og har heller ikke tatt alle gåtene. Tviler på at jeg kommer til å orke å ta alle gåtene da det er så veldig mange av dem, men spillet er uansett helt fantastisk. Alt fra grafikk, stemmeskuespill, stemning og spillbarhet er helt i toppsjiktet. Vil gi det 10/10

[Morfeo]

Hyggelig å se at du har fått spilt noen bra spill N4A! Batman skal jeg definitivt spille etterhvert, mens Kaptain Brawe hadde jeg faktisk ikke hørt om, men ble definitivt interessert av å lese dette. Skal sjekke det ut!

 

Ellers har ikke jeg fått spilt så mye i det siste da hverdagens plikter tar opp mye tid. Det gjør at når jeg en sjelden gang har anledning til å sitte meg ned for å spille litt, så velger jeg å spille spill som jeg vet at jeg får spilt gjennom ganske raskt, så ironisk nok, så har jeg faktisk rundet en god del spill denne måneden selv om jeg ikke følet at jeg har spilt så mye.

 

Første spillet jeg rundet denne måneden var vel Shadow of the Colossus (2005) som vel de fleste kjenner. Kort fortalt går hele spillet ut på at du har en stor, tom verden hvor det lever 16 kolosser som du skal beseire. Dette gjør du ved å klatre opp på dem å finne deres svake punkter. Det høres simpelt ut, men fordi disse kolossene er designet på en mesterlig måte, så blir også spillet utrolig gøy og voldsomt engasjerende. Tenk den bossen mot dragen i Twilight Princess, og forestill deg et spill med 16 så episke fighter (og mange av de er også betydelig mer episke). Å overvinne kolossene er i all hovedsak avhengig av kreativ tenkning og puzzle-solving heller enn gode reflekser, så sånn sett minner de definivit mer om Zelda-bosser enn bosser i rene actionspill, noe som appellerer veldig til meg. Dessverre er spillet over veldig fort, og jeg sitter også med en følelse av at spillet ville vært bedre om kolossene var kulmineringen av andre oppgaver heller enn de eneste oppgavene i spillet. Derfor er ikke spillet i mine øyne like bra som mange gir det honnør for, men det er likevel et fantastisk spill og et av mine favorittspill fra forrige generasjon. Inspirert av Nouse4Aname går jeg også over til en ti-poengsskala, og gir Shadow of the Colossus karakteren 8/10

 

Neste jeg gjennomførte var King's Quest IV (1988) til PC. Dette er et typisk old-school Sierra-spill hvor man dør hele tiden, og som baserer seg på at du må skrive inn kommandoer (og rive deg i håret over at du ikke finner ut hva spillet vil du skal skrive). Jeg endte opp med å måtte bruke guide flere steder i spillet, og siden heller ikke historien var voldsomt imponerende, så vil jeg i all hovedsak si at dette spillet var under middels. Det hadde likevel en del positive trekk ved seg, det var det første Sierra-spillet hvor man kunne bruke mus, det har en del kule områder å besøke (og interessante gåter), og det må være et av de første spillene som lar en totalt ikke-seksualisert kvinne spille hovedrollen. Alt i alt et spill som er interessant å spille om man er interessert i spillhistorie, men ikke stort mer enn det. 3/10

 

Fra King's Quest gikk jeg videre til et annet og mer revolusjonerende spill fra samme året, nemlig Lucasarts eget Maniac Mansion (1988). Jeg har spilt dette tidligere, men aldri fullført det, så etter å ha slitt med kommandoene i KQ4, så var det fantastisk å komme over til verb-listen fra de tidlige LA-spillene. Da spillet kom ut var det en revolusjon i brukergrensesnitt, og med sin flotte humor, kule karakterer og veldig få feller for spilleren, så er Maniac Mansion på mange måter en klassiker i sjangeren. Likevel har spillet en del problemer sett med dagens øyne. For det første så er spillet ekstremt kort, og jeg ble overrasket over at jeg klarte å runde det i løpet av en av min sønn sine ettermiddagslurer. Det er også veldig enkelt, og har nesten ingen skikkelige gåter. Gameplayet baserer seg i stor grad bare på å gå til ene enden av huset, plukke opp alt på veien, gå til andre enden og bruke det du har funnet der osv, og det krever veldig lite tenkning å komme gjennom. Dessuten kan man gjøre feil som gjør spillet umulig å komme gjennom, noe som alltid er en ufattelig irriterende spillmekanikk i mine øyne. Dog en kul ting er at du kan velge hvilke karakterer du vil spille spillet med, og siden disse har ulike egenskaper, så vil ulike karakterer gi deg tilgang på noe ulike løsninger på gåtene. Spillet har heller ikke særlig mye historie annet enn på starten og slutten, og med de flotte karakterene så er det litt waste etter min mening, men kanskje derfor de gikk tilbake karakterene i Day of the Tentacle. Alt i alt et revolusjonerende spill den gangen, som bare er brukbart i dag. Igjen et spill jeg ville spilt hvis jeg var interessert i spillhistorie, men for andre ville jeg gått rett til det ekstremt mye bedre Day of the Tentacle. 5/10

 

Etter dette fortsatte jeg i samme sjanger og hos samme selskap, med Lucasarts første halvseriøse forsøk i sjangeren, nemlig Loom (1990). Her er grafikk og lyd ekstremt forbedret fra de tidligere LA-spillene, og en kan ikke lengre hverken dø eller spille seg fast. Dog har du heller ikke hverken det vanlige verb-systemet eller inventory, og du må i stedet løse gåter ved å spille ulike små melodier med din magiske stav. Dette virker fancy, men du finner fort ut at melodiene bare fungerer som vanlige verb, dog kan du spille de baklengs for å gi andre effekter, noe som er en kul funksjon. Historien og verdenen i Loom er vanlig fantasy-greier, men den er ganske kul, og er skrevet av en profesjonell fantasy-forfatter, og den gir virkelig inntrykk av at her er det mye å utforske. Dessverre slutter spillet veldig fort, og med mange ubesvarte spørsmål, og siden det aldri er kommet noen oppfølger, så blir det nesten like mye en ulempe som en fordel. Det største problemet med Loom er dog at det er ufattelig enkelt. Jeg gjennomførte det på to kvelder uten å sjekke guide en eneste gang gjennom hele spillet, og siden historien også slutter veldig brått, så blir man ikke sittende igjen med den tilfredsstillelsen man bør når man fullfører et spill. Igjen et spill som dermed anbefales for de som er interessert i mediets historie, da det tross alt er ganske unikt. 5/10

 

Mens vanlige mennesker ser på Skavlan på fredagskvelden, så sitter jeg og lytter til samtalen mens jeg spiller hjernedøde spill på håndholdte konsoller, og i går fullførte jeg et slikt spill som jeg har holdt på med en stund, nemlig Donkey Kong Land 3 (1997) til den orginale Game Boy-en. DKL-serien spiller helt likt som DKC-serien, noe som i mine øyne er svært positivt da jeg er stor fan av DKC. Dessverre valgte Rare å beholde de store prerenderede karakterene, noe som gjør grafikken fantastisk for konsollen, men kontrollen er dessverre mye dårligere enn den burde være, og man ender opp med å spille spillet mye mer forsiktig enn ihvertfall jeg hadde likt. Dette er derfor definitivt en dårligere versjon av Country-serien, og derfor noe å spille bare om du liker denne godt. Dog, spillet har relativt utfordrende brett, mange hemmeligheter og en helt egen verden å spille om du finner alle, så det er ikke så verst, ihvertfall ikke om man vurderer det i forhold til hvilken plattform det er på. 4/10

 

Sist, har jeg også spilt gjennom Castlevania: The New Generation/Bloodlines (1994). Dette er et klassisk Castlevania etter den gamle resepten, altså ikke noe metroidvania, og det holder rimelig høy kvalitet for å være et slikt spill. Selve gameplayet er likt som i de andre, og du har dessverre ikke noe pisk som slår i åtte retninger (dog har du noe mer fleksibilitet her enn vanlig), men det som er mest unikt med Bloodlines er at spillets baner er spredd utover hele Europa, noe som gir flere skikkelig kule brett som i det skjeve tåret i Pisa og i en tysk industriby. Grafikken er flott, men musikken holder vanlig skrapete Mega Drive-kvalitet, og komposisjonene holder etter mitt syn ikke helt samme nivå som de to andre 16-bitsspillene i serien heller. Vanskelighetsgraden er definitivt en del høyere enn i Super Castlevania 4, noe ihvertfall jeg setter pris på, men ikke i nærheten av et spill som Rondo of Blood, så det er vel ganske godt balansert sånn sett. Alt i alt et bra, men ikke essensielt, Castlevania-spill, som ikke er like godt som Rondo eller Super, men likevel anbefales til alle som liker 2D-plattformspill med kul atmosfære og relativt vanskelig gameplay. 6/10

Endret 29. oktober 2011 av taterfyrings

[Philber Desanex]

Kjøpte Other M i dag tl kr 149 på Gamestop. Jeg er veldig spent på denne i forhold til Metroid 3. Den har fått mye pepper, men sånn sett har jeg allerede lagt en evt skuffelse over historien bak meg, og vil ikke henge meg opp i det. Hvis universet og bosskampene er på godt Metroid-nivå blir det fest.

[Philber Desanex]

Det siste spillet jeg spilte var forresten Sonic the Hedgehog 3, på virtual console. Skal ikke uttale meg om spillet før jeg har kommet lengre, men det er kjekt å ha så enkel tilgang på klassikere.