Hvilket Nintendo-spill spilte du sist?

[Malmern]

Problemet til oss gamlinger som ikke eide nevnte konsoller når spillene kom, er at vi har sett hvor mye bedre alt er NÅ, eller har vært de siste 10 årene. Når vi prøver et 1998-spill som har klassiker-status, får vi ikke samme "WOW dette ser jo fantastisk ut"-opplevelsen som en som aldri har sett slik grafikk før på 90-tallet. De som hyper OOT mest, er de samme som spilte det hjemme i stua som barn/ungdommer og har masse positive minner fra tiden. Mens vi litt eldre kynikere får ikke samme opplevelsen, vi har jo spilt Crysis 2, ørten hundre andre 3rd person action adventures, og syns hele greia er ganske "oppskrytt".

 

Du får ikke en fjortis som har vokst opp med FIFA og Gears of War til å si at Doom 2 ser DRITFETT ut.

Men i 1994 gjorde det det, for det fantes ingenting bedre.

 

Det blir litt som å prøve å overbevise en 15-årig emo at Iron Maiden er hundre ganger bedre enn alle screamo/emo-bandene han hører på. Meninga hans er allerede gjort opp, og han tenker kanskje "å herregud, disse gamlingene igjen"

 

Jeg er nok unntaket der,

er 87 modell,

og jeg var vant til spill som HL2,

BF2, D2 etc. og jeg syntes The Secret of Monkey Island var kjempegøy og fikk en wow opplevelse når jeg prøvde det via SCUMM for noen år siden (Amiga versjonen),

jeg har spillt igjennom alle MI spillene (1-4 pluss Tales of MI)

[John Fredrik]

Driver nå på med Dragon Quest VI Realms OF Reverie og er ca 5-6 timer inn i spillet. Spiller også Dragon Quest V Hand Of The Heavenly Bride og er ca 26 timer inn i det

[Alkanide]

Super Mario Sunshine

 

Liker spillet.. (Eneste jeg kan sette fingeren på, er det med de.. 240? blå myntene), men ellers er det knall

 

Noen av de hemmelige Shine Spritesene er litt på kanten, men overkommelige, så jeg anbefaler dette spillet til folket

 

Tips: Marios dobbeltgjenger er Bowser Jr.

 

 

Før dette spilte jeg opp Super Mario 64 DS 100% m/ alle kaniner, Power stars og alt, dette var au et knall spill

Endret 22. september 2011 av Alkanide

[wingeer]

Super Smash BROS melee! Yeah.

[Morfeo]

Sunshine er et fantastisk spill som får alt for mye kritikk. De blå myntene er dog det klart dårligste med det spillet, og jeg tipper det ble slik fordi Nintendo ikke turde å bruke lengre tid på det, da de ville ha ut store spill på Gamecube så raskt som mulig da de så at den slet i markedet. Samme skjedde jo med Wind Waker, som føles som om det mangler ihvertfall to dungeons. Synd det ikke hjalp stort

[Chronilus]

Golden Sun: Dark Dawn til Nintendo DS.

Utrolig bra RPG spill til nintendo ds og ser nesten aldri noen snakke om det, det er nr3 i golden sun serien som begynte på GBA, Golden Sun og Golden sun: The Lost Age er nr 1 og 2, en av de beste rpg spillene jeg har spilt.

 

Helt fantastisk serie og vil anbefale den til alle som er fan av turbasert fighting o.l.

[Philber Desanex]

Jeg vil likevel si at Ocarina of Time - den dag i dag - er et fantastisk action-adventurespill, og etter min mening er det bare andre Zelda-spill (som Majora's Mask og Twilight Princess) som muligens har forbedret det. Med Doom og Wolfenstein forholder det seg anerledes, da det finnet utallige spill innenfor denne sjangeren som reelt sett har både bedre mekanikker og historiefortelling enn de to. Slik er det ikke med action-adventure, eller ihvertfall ikke den typen action-adventure som 3D-Zeldaspillene er, hvor det i dag som da lages generelt veldig få spill. Er Okami bedre? Er Darksiders bedre? Er Star Fox Adventures bedre? Er Beyond Good and Evil bedre? Etter min mening er svaret et helt definitivt NEI til alle sammen

 

Jeg vil ikke si at Doom er bedre enn moderne skytere. Jeg har imidlertid filosofert over at det var mer spillbart, bl.a. fordi man slapp å tenke på å justere siktet i høyderetningen. Allerede i Quake gav man opp litt spillbarhet i bytte mot realisme. Man bruker litt mer energi på å beherske selve kontrollmekanismene, istedenfor å bruke all energi på gameplay. På samme måte er 2D plattformspill litt mer spillbare enn 3D plattform. Realisme ( f.eks 3D) har en pris, etter min mening, selv om jeg kan være villig til å betale den prisen. Håper dere forstår hva jeg mener, og tilgir avsporingen...

Endret 25. september 2011 av Philber Desanex

[Morfeo]

Jeg har stor sympati for det synspunktet, selv om jeg ikke deler det når det gjelder tidlige fps-er som Doom versus mer moderne som Halo (som jeg foretrekker). Dog har jeg definitivt dette synspunktet når det gjelder mer klassiske action-spill, da 2D gir deg en spillkontroll som 3D aldri kan gi deg, og både gameplayet i Mario, Castlevania og ting som Devil May Cry gjør seg etter min mening best i 2D. Dog, er det jo gøy med variasjon, så jeg ville ikke byttet bort 3D-versjonene av disse spillene heller.

 

Et spill som feks aldri kunne vært gjort i 3D er spillet jeg spilte gjennom i kveld, Gunstar Heroes til Mega Drive. Gunstar Heroes er et 2D run&gun plattformspill i samme stil som Contra og Metal Slug, og sånn sett er det ikke tilfeldig at det var det første spillet til Treasure - et selskap som brøt ut av Konami like etter at de hadde laget Contra 3: The Alien Wars (Super Probotector). Det som gjør at Gunstar Heroes skiller seg ut - og muligens er enda bedre enn Contra - er - i tillegg til fantastiske baner, kreative bosser og utrolig grafikk for å være Mega Drive - at gameplayet faktisk er ganske så komplisert for å være et Run&gun-spill. For det første så har du mange flere moves enn det som er vanlig i lignende spill. Du kan gjøre stupangrep, du kan plukke opp fiender og kaste dem på andre fiender, og du kan gjøre nærkampangrep. Alt dette fungerer fordi spillet gjorde noe som selv i dag er ganske uvanlig - det gir deg ikke skade om du kommer borti fiender - i stedet blir du bare skadet av ting som realistisk sett vil skade deg - projejektiler og lignende. Dermed får du et gameplay som tar med seg det beste fra beat-em-upsjangeren, samtidig som det bevarer det superraske tempoet fra run&gun, og gir oss slik en uslåelig kombo. I tillegg så har du fire ulike våpen som du kan kombinere på ulike måter for å gi de andre egenskaper, noe som gir en viss strategi til brettene (dog, noen er dessverre litt for bra), og du kan velge mellom ulike skills som om du vil ha muligheten til å skyte mens du beveger deg, eller om du vil ha høyere presisjon på skuddene dine. Alt i alt er Gunstar Heroes etter min mening det mest imponerende spillet til Mega Drive, og et av de beste 2D action-plattformspillene noensinne, og jeg anbefaler alle å få tak i en venn, laste dette ned på Virtual Console (eller gjøre som meg - kjøre det orginalt på Mega Drive), og spille gjennom dette. Et fantastisk spill! 5/5

[RRhoads]

Jeg og guttungen på 10 spilte igjennom Super Metroid for et par uker siden.

[GRØNÅS]

Donkey Kong Country, snes

[Bytex]

Contra har jo liksom-3D seksjoner da. Syns det funker bra i konteksten til det spillet. Men ville ikke spilt hele spillet sett bakfra sånn, nei.

 

Metroid-spillene gjorde en fantastisk overgang til 3D med Prime-serien. Man tror at "herregud, Super Metroid var jo epic, det kan ikke gjøres i 3D". Men det kunne det. Spillet er fortsatt basert på utforskning og å finne riktige suit upgrades for å komme seg til steder som ikke var mulig før, masse forskjellige våpen, og store bossfights innimellom. Pluss man har den herlige hjelm-scanneren som locker på punkter rundt om i rommene i førsteperson og gir oss snutter med metroid-lore om stedet når vi holder inne knappen en liten stund. Man blir nesten besatt på å finne alle lore-punktene (og spillet sier found x/x lore items for å holde deg gående). Du kan ikke skyte i scanner-modus though, da må man bytte tilbake til skyte-visiret.

 

Man har også puzzles som krever at du scanner visse symboler for å åpne noen dører, og disse symbolene er godt gjemt og kan ofte bare ses i scanner-visiret. Pluss den evige søken etter godt gjemte missile packs og energy tanks og de klassiske små musikksnuttene når man finner items eller reloader fra en save

 

Ved ett punkt i Metroid Prime, er man i en space pirate-base som forsker på Metroids (første gang man ser dem) i vanntanker, alle ser døde ut, du går rundt og scanner metroidene og får masse lore, så går plutselig strømmen, og du må switche over til thermal camera-visir for å se noe. Da våkner plutselig alt til live, inkludert space pirates og du må slåss deg opp flere etasjer igjen med thermal kamera. Det er den skumleste delen av noe spill jeg har spilt. Og mest fargerike samtidig, siden alt blir gult-rødt-blå toner.

 

De forskjellige ballene er også viktige elementer, man finner en "speed boost" ball, og lurer på hvor man skal nå..så kommer man på at "var det ikke et sted som så ut som en halfpipe?", rusler tilbake dit, og joda, boost frem og tilbake i rampen et par ganger så kommer man opp på kanten som er umulig å hoppe til.

 

Eller strømrails i veggene og taket som kun kan brukes av strøm ballen. Og enkelte gulv som kun kan sprenges med ball og power bomb. Rom som har nettverk av ganger under gulvet som ballen må gjennom. Osv osv osv.

 

Og spiller du Wii-versjonen (som er den beste), Metroid Prime Collection, styrer du siktinga med wiimoten. Det funker og veldig bra. Du har også den enorme ensomhets-følelsen, er liksom bare deg og monstrene på hele planeten. Samus snakka heldigvis ikke før i Other M heller. Områdene er også ENORME, og overalt ser du dører som har en farge du ikke kan skyte gjennom enda, eller dører langt oppe på veggen som taunter deg til å finne veien dit.

Endret 26. september 2011 av Bytex

[Philber Desanex]

On topic: metroid: corruption er det nest siste Nintendospillet jeg har spilt. Har kun den siste bossen igjen, men vil egentlig ikke bli ferdig. Sparer det til en lang kveld med meg, Wii og en kald Tuborg til å feire seieren med. Et fantastisk spill når jeg etterhvert forsto hva det gikk ut på (ikke bare fps action). Har brukt flaut lang tid (22 timer).

 

Det siste spillet er Donkey Kong CR.

[Morfeo]

Bytex: Noe av det du skriver om Metroid Prime bør nok kunne kalles en spoiler, og en burde kanskje advart de som ikke har spilt gjennom spillet.

 

Ellers er jeg selvsagt enig i at Metroid Prime er et av de mer vellykkede forsøkene på å gjøre en gammel serie om til 3D, men jeg er likevel ikke enig i at det er som Super Metroid - bare i 3D. Et av de viktigste kjennetegnene til Super Metroid er at spillet er raskt, Metroid Prime-spillene er derimot veldig trege, og sånn sett så lykkes Metroid Other M bedre i å transformere Metroid-gameplayet til 3 dimensjoner (selv om Other M jo i realiteten både er, og spilles som, et 2D-spill).

 

Mye av problemet med førstepersonsspill er at det ikke funker å la spilleren drive med komplisert akrobatikk da synet til spilleren gjerne ville vært rett ned i bakken, eller inn i karakterens armer eller noe slikt. Dette problemet ble løst godt med Morph-ballen, men det ville vært veldig forvirrende om du midt i en kamp skulle ta et heftig dodge-move tilsvarende de du har i Other M - da ville skiftet frem og tilbake av kameravinkel gjort deg mer forvirret enn noe annet. Dermed er det vanskelig å gi en perfekt Metroid-følelse i førsteperson, og personlig likte jeg godt Prime-spillene, og tar gjerne flere av de. Men helst håper jeg at Nintendo bygger videre på det som var bra fra Other M, og lar det bli veien videre for Metroid. (Og Castlevania kan gjerne gjøre det samme!)

Endret 26. september 2011 av taterfyrings

[vikingkylling]

Jeg vil likevel si at Ocarina of Time - den dag i dag - er et fantastisk action-adventurespill, og etter min mening er det bare andre Zelda-spill (som Majora's Mask og Twilight Princess) som muligens har forbedret det. Med Doom og Wolfenstein forholder det seg anerledes, da det finnet utallige spill innenfor denne sjangeren som reelt sett har både bedre mekanikker og historiefortelling enn de to. Slik er det ikke med action-adventure, eller ihvertfall ikke den typen action-adventure som 3D-Zeldaspillene er, hvor det i dag som da lages generelt veldig få spill. Er Okami bedre? Er Darksiders bedre? Er Star Fox Adventures bedre? Er Beyond Good and Evil bedre? Etter min mening er svaret et helt definitivt NEI til alle sammen

 

Jeg vil ikke si at Doom er bedre enn moderne skytere. Jeg har imidlertid filosofert over at det var mer spillbart, bl.a. fordi man slapp å tenke på å justere siktet i høyderetningen. Allerede i Quake gav man opp litt spillbarhet i bytte mot realisme. Man bruker litt mer energi på å beherske selve kontrollmekanismene, istedenfor å bruke all energi på gameplay. På samme måte er 2D plattformspill litt mer spillbare enn 3D plattform. Realisme ( f.eks 3D) har en pris, etter min mening, selv om jeg kan være villig til å betale den prisen. Håper dere forstår hva jeg mener, og tilgir avsporingen...

 

Først og fremst likte jeg Okami bedre enn jeg liker de fleste Zelda-spillene og har ingen anelse hvorfor jeg ikke har Okamiden ennå. Har tenkt å bestille det lenge, men aldri kommet så langt av en eller annen idiotgrunn.

 

Anyway, jeg vil ikke si Doom er bra på noen som helst måte ifølge dagens standard. Selv om vi ignorerer grafikk og lyd er det veldig primitivt selv i måten spillet er laget på. Hele "gameplayet" består i å skyte ting i et rom, gå til neste rom, skyte ting, gå til neste rom osv. Den eneste formen for gåter er å finne rett nøkkel til rett dør (og det var alltid en gul, rød og blå nøkkel), og en sjelden gang måtte vi lete litt for å finne veien videre. Men Doom var på den tiden noe relativt unikt. Før det hadde vi wolfenstein, men de var så ensformige og kjedelige at få gadd spille dem. Det var ikke før Doom at FPS-sjangeren vokste opp og ble populær, og en viktig grunn til det er multiplayer over nettverk. Om jeg ikke tar feil var Doom det første hvor vi kunne spille sammen på nettverk, både i co-op og deathmatch.

 

Skal vi sammenligne Doom med dagens FPSer og justere for tidsepoken de er laget i vil jeg påstå mange av FPSene i dag er bedre, men mange er det ikke. Moderne FPSer har muligheten til å utnytte teknologien bedre og har bedre teknologi å leke med, så hvorfor ser vi stadig bare mer av det samme? Man skulle tro FPS-markedet var stort nok til å ha plass til andre ting enn Call of Duty og Battlefield. Selv spiller jeg Borderlands ganske mye nå for tiden, men selv om det er svært bra kommer det aldri til å bli en ny CoD. Aner ikke hvorfor da det er langt bedre på mange områder. Vi har fire karakterer å velge mellom, noen millioner våpen, bra grafikk, bra gameplay, litt RPG-elementer og så videre. Til og med kjøretøy, for den saks skyld. Men så lenge 'kidsa' er fornøyd med CoD vil Borderlands nok være for de spesielt interesserte, og vi ender opp med mer av det samme, år etter år. Resultatet er at FPS-sjangeren nådde et punkt hvor det er "bare nok" for folk flest, så den har stått stille siden da.

 

(*Borderlands var bare et eksempel, btw.)

 

On-topic var det siste jeg spilte Lufia: Curse of the Sinistrals. Kom til en idiotboss jeg ikke klarer å ta, så blir nok nødt til å legge det fra meg.

Endret 26. september 2011 av vikingkylling

[Morfeo]

Okami er bra, men det er aaaalt for tregt og enkelt til å nå et eneste av 3D-Zeldaspillene til knærne en gang etter min mening. Det er også ufattelig irriterende hvordan man blir "låst" i kamper og ikke bare kan stikke slik som i Zelda, dog, Okami har selvsagt også en del bra ting som ikke Zelda er så bra på, og er også bedre på en del ting. Likevel, der Okami etter min mening er fra "bra" til "veldig bra" (tenk ca 8.5 av 10), så er samtlige av 3D-Zeldaspillene å karakterisere som mesterverk (tenk 10 av 10). Men Okami er bra det også selvsagt.

 

Angående Doom og gamle fps-er, så likte jeg hvordan leveldesign den gangen var mye mer komplisert enn i dag. En skisse kan illustrere dette:

 

Grunnen til at den ekstremt lineære formen brukes i dag skyldes nok både budsjett og fokus på å "hollywoodisere" spillindustrien, altså fortelle halvgode actionhistorier i stedet for å levere interessant gameplay. Likevel, jeg liker også litt hjernedød action av og til, og der leverer vel faktisk de moderne shooterne som Halo bedre enn Doom og dets like.

[g.i.r.l.]

Zelda er da minst like treigt som Okami, treigere etter min mening, men ingen av dem fyker akkurat avgårde, det er sant. Det er egentlig det største problemet med slik spill for min del, det er alt for lite drag og fremgang i spillet, men greier jeg å fortrenge de værste ADHD tendensene og loppene i blodet går da greit likevel xD.

 

Angående 1993 FPS vs FPS 2011 så er det helt klart at eldre spill hadde mer intrikate baner, men hvis en ser på spill som Halo eller Resistance gir disse spilleren flere muligheter til å ta banen i bruk. Nye spill gir en mye bedre følelse av å skyte, søke dekning og utmanøvrere fiendene. I spill som Doom er det jo bare å løpe rundt og treffe så godt en kan på alt som rører på seg. Banene gjør det vanskeligere å finne fram, men de gir lite til gameplayet etter min mening.

Endret 26. september 2011 av g.i.r.l.

[Philber Desanex]

Jeg er enig i at Doom ikke følger dagens standard, bare så det er klart. Poenget mitt er at det ikke bare er fordeler med å simulere virkeligheten best mulig. Man tilfører kompleksitet som ikke alltid gjør at det blir mer gøy. (F.eks bevegelsesstyrte dørhåndtak i Metroid)

 

Noen spill står og faller på realisme/innlevelse. Amnesia, dark descent er et kroneksempel. I det spillet er det et kjempepoeng at dører og invetar er interaktive.

[vikingkylling]

Jeg vil ikke si Okami er spesielt tregt i forhold til Zelda. At man blir låst i kampene er både positivt og negativt, alt ettersom man ser det, og Zelda er milevis fra den penselen til Okami og måten den ble brukt på i selve spillet. Gjør Zelda (dvs Link) noensinne noe nytt? Selv i Skyward Sword har han fint lite vi ikke har hatt siden Zelda 1 (så vidt jeg vet). Er det ikke på tide å gi ham nytt leketøy? Selv den grafiske stilen er standard. Man kan si hva man vil om stilen i Okami, men den er da ganske unik på godt og vondt. Nå sier jeg jo ikke at Zelda er dårlige spill. Tvert imot, jeg har hatt mye glede av dem, og for tiden holder jeg på med hele fire av dem. (Link to the past på emulator, Zelda 1 og 2 og Link's Awakening på 3DS). Fem om man tar med Ocarina of Time 3D. Har egentlig gått lei, men spiller det litt nå og da. Siden "alle" sier det er "historiens beste spill" og "umulig å forbedre" er det kanskje verdt å spille gjennom én gang i det minste.

 

Når det gjelder FSPer har sjangeren utviklet seg voldsomt fra Wolfenstein og Doom, og det er lett å si de har gått over til å bli mer historiedrevet og Hollywood-aktig. Men samtidig må man huske på spill som Serious Sam og Painkiller. Disse er ikke så langt unna Doom i ny drakt. Problemet er at Doom 3 prøvde å være old-school, men ironosk nok klagde folk fordi det ble for gammeldags. Doom 4 kan slite litt. Blir det moderne blir det ikke lengre Doom, og blir det Doom blir det for gammeldags.

[Morfeo]

Det er to debatter gående her nå, en om fps-er og en om Zelda, og to deltakere som har skrevet ting jeg vil kommentere:

 

Angående fps-er, så er jeg egentlig enig med girl i at nyere spill med sine baner ofte har mer intrikat gameplay, og banene er lagt opp for å gi deg noe flere muligheter, mens de eldre sine fordeler mer går på utforskning. Så om en liker utforskning i spill, så er det vel liten tvil om hvilken type fps som en finner mest interessant, mens om en ønsker avansert gameplay, så er de nye milevis forann de gamle. Selv kan jeg like begge deler, og om jeg ønsker utforskningsbaserte spill, så ville jeg likevel ikke gått til en fps (men, gjerne, et spill som Zelda).

 

Angående Zelda og Okami, så er det selvsagt en smakssak hvor godt en liker de ulike spillene, men jeg kan vanskelig se hvordan man kan argumentere for at Zelda er "minst like tregt" som Okami. Zelda-spillene relativt sett er trege i forhold til de fleste andre spill. Det er dog absolutt ingenting mot Okami. Jeg vil anbefale alle å starte opp Okami, og så ta tiden det tar fra du starter spillet og til du får lov til å bruke analogstikken første gang. Ingen Zelda-spill er i nærheten av noe slikt, og selv Twilight Princess som fikk mye kritikk for en lang og kjedelig tutorial i Ordon-landsbyen, er ikke i nærheten. Samtidig så øker tempoet etterhvert i både Twilight Princess og andre Zelda-spill, mens i Okami, så er hvert nytt område du kommer til fult av fiender du må ta for å rydde opp, fetch-quests du må gjennomføre og tonnevis med sjarmerende, men også delvis irriterende tekst. Jeg har ikke spilt gjennom Okami, så jeg skal ikke si dette med 100% sikkerhet, men ut ifra det jeg spilte av det, så er det tregere enn alle Zelda-spill jeg har spilt med en meget god margin, og der Zelda i noen tilfeller (som nevnte Twilight Princess) tenderer mot å gå litt over streken angående treghet, så spurter Okami laaaangt forbi og ser seg ikke tilbake.

 

Den andre diskusjonen angående Zelda som Vikingkylling nevner går på noe litt annet, nemlig om Zelda-spillene noensinne gjør noe nytt. Dette er ikke den samme diskusjonen som treghet, men den følger vel også naturlig av det jeg skrev og som satte i gang denne sammenligningen, nemlig at ingen andre puzzlebaserte action-adventurespill kommer i nærheten av Zelda-spillene. Igjen, dette vil alltid være en smakssak, men jeg velger likevel å gjøre rede for min mening: Okami gjør definitivt noe nytt. Spillet har en fantastisk grafisk stil, det har penselmekanikken som er veldig kul, og det som etter min mening er spillets store styrke er hvordan spillet forsyner seg av Japansk mytologi for å fortelle sin historie (og jeg skulle nesten sett at spillet holdt seg enda nærmere virkeligheten også, med et kart som lignet enda mer på Nippon osv). Så jeg skal ikke argumentere for at Okami ikke gjør noe nytt, for det gjør det definitivt, og det lykkes også godt med det spillet gjør. Imidlertid mener jeg at Okami har noen designvalg som trekker det litt ned, og at dette i all hovedsak ikke gjelder Zelda. Tempoet er allerede nevnt, og fokuset på (meningsløs enkel) combat er det andre. Det er en fantastisk side ved Zelda-spillene at du nesten aldri trenger å utkjempe kampene, dette burde Okami ha adoptert når de likevel valgte å legge vanskelighetsgraden der de la den, for nå bruker man en masse tid på det som i realiteten føles som fyll - litt som i japanske rollespill når designerne av uforståelige grunner bestemmer seg for å doble encounter-raten. Det kunstig forlenger spillet uten å gi meg som spiller noe mer. Zelda lider ikke under dette, og det er den største fordelen med at levling i Zelda-spillene nesten utelukkende er utforsknings-basert og ikke combat-basert som i rpg-er og delvis Okami. Jeg vil også hevde at Okami har betydelig dårligere leveldesign enn Zelda, da puzzlesene er generelt sett mindre interessante. Dog, overgangen mellom dungeons og "field" er gjort mye, mye bedre i Okami, og der har Zelda noe å lære (og Anouma har også nevnt at de ønsker å gjøre noe med dette i Skyward Sword).

 

Så, min mening er at Okami er et godt forsøk på å lage et Zelda-spill, og at det lykkes bedre enn Zelda på en del ting som spesielt historie, grafisk stil og atmosfære, men at det dessverre kommer til kort på det som - etter min mening - virkelig gjelder. Gameplayet.

 

Gjør så Zelda-spillene noe nytt fra gang til gang? Etter min mening så er svaret på det definitivt ja. De kunne nok gjort mer nytt, men ingen av Zelda-spillene gir samme følelse når du spiller de, nettopp fordi Nintendo har vært flinke til å endre utvalgte trekk fra spill til spill. Jeg behandler her bare 3D-spillene, da 2D-spillene er ganske annerledes i struktur (hadde jeg regnet 2D og 3D-Zelda sammen, så ville det vært riktigere at flere spill ikke gjør så mye nytt, som feks Minish Cap og Spirit Tracks).

 

Ocarina of Time - dette var det første action-adventurespillet i 3D noensinne som virkelig fungerte. I dag så er det nok det mest generiske av alle, men det er fordi de andre bygger på Ocarina of Time. Samtidig så gjør spillet en del ting som er ganske unike, feks tidsreiseaspektet og forskjellen det skaper i stemning mellom nåtid og fremtid, den ambisiøse historien, og noen av de aller beste dungeonsene i hele serien (som Forest Temple). Likevel, dette er det frøste 3D-Zeldaspillet, og sånn sett er det naturlig at det "kom først" og er minst unikt.

 

Majora's Mask - dette er etter min mening det mest unike av de alle. Tredagerssyklusen, et spill bygget opp rundt side-quests, maskemekanikkene som gir Link helt andre muligheter i både kamp og ellers, alle sidehistoriene som er veldig godt gjennomført og sammenhengende og viktigst en mørk historie om undergang og desperasjon som gjør at dette spillet ikke ligner på noe annet spill jeg har spilt noensinne. Er selve hovedgameplayet likt som i Ocarina of Time? Ja definitivt, men det er i spillets struktur alt er så ulikt her, sammen med en stemning ihvertfall ikke jeg har sett i noe annet spill noensinne som gjør at dette spillet likevel er helt annerledes enn Ocarina of Time - og jeg tror få av de som har spilt Majora's Mask vil tvile på det.

 

Wind Waker - her introduseres en fantastisk cel-shadinggrafikk, en interesant vri på historien hvor Hyrule plutselig vises etter undergangen, et gigantisk hav, seiling og et betydelig mer komplekst fightesystem enn i forgjengerne. Wind Waker ville likevel ikke vært spesielt unikt uten havet og cell-shadingen, men føles unikt nok pga stilen. Etter min mening det minst unike (og svakeste) 3D-Zelda-spillet, men det er likevel ikke mindre unikt enn at det samme som gjør Okami så spesielt (stilen) gir dette spillet sin helt egne identitet.

 

Twilight Princess - dette er "kjent" som bare en re-hash av Ocarina of Time, og etter den største hype-oppbyggingen for et Nintendo-spill noensinne, så har det fått litt av et backlash siden. Jeg mener det er helt ufortjent, og Twilight Princess ville vært det beste Zelda-spillet som er laget om ikke A Link to the Past hadde vært 2D-perfeksjon, Majora's Mask så ufattelig unikt og Ocarina of Time så revolusjonerende. Twilight Princess har for det første med ulveseksjonene som riktignok ikke er superinteressante, men de gir definitivt variasjon. Videre er det det første Zelda-spillet som mestrer kamp på hesteryggen - ganske unikt bare det, og det er også det første Zelda-spillet som bruker bevegelseskontrollerne til Wii for å forbedre gameplayet. Dette siste er det delte meninger om, men jeg kan vanskelig se at noen ikke mente at pekeren bedret prosjektilbasert kamp i Twilight Princess. Og finnes det seriøst noe mer givende enn å hookshoote seg opp på ryggen til en svær drage, tvinge den i bakken og bare hamre løs med sverdet/wiimoten i hånden for å prøve å knerte den? Uansett, enten man liker det eller ikke, så er det ingen tvil om at det er unikt, og et eksempel på noe Twilight Princess gjør som er nytt. Spillet har også seriens aller beste dungeons om en ser bort fra Forest Temple i Ocarina of Time (City in the Sky, Goron Mines, Snowpeak Ruins og Arbitrer's Ground er alle i en helt egen klasse og knuser alt jeg har sett i konkurrerende spill som ikke har Zelda i navnet), og noen nye items som dessverre ikke brukes så mye som de burde (men dobbelthooken bør være standard i Zelda fra nå). Likevel, igjen så er hovedgameplayet det samme slik det bør være siden det er et spill fra samme serie, men det gjøres en masse nye ting her som gjør at spillet både føles og spiller ulikt sine forgjengere.

 

Skyward Sword har vi ikke sett enda, men jeg vil tro at bare bruken av Motion+ kommer til å gjøre dette til enda en unik Zelda-opplevelse som ikke ligner noe vi har sett før.

 

Så for å oppsummere, gjør ikke Zelda-serien noe nytt? Det kommer selvsagt an på hva man ønsker at Zelda-serien skal gjøre. I forhold til andre spillserier er det likevel en av seriene som har vært flinkest til å få hvert hovedspill til å føles unikt gjennom både å introdusere nye mekanikker, grafiske vrier eller nye kontrollmetoder, likevel blir serien ofte kritisert for å endre seg lite. Jeg tror det i all hovedsak er to årsaker til dette: For det første så er Zelda-spillene generelt svake på historie, og mange føler derfor at de spiller samme spillet siden de går gjennom en lignende historie, og for det andre så er mange rett og slett ikke så interessert i det puzzle-designet som i dag ligger til grunn for Zelda-serien, og føler derfor at den er "gammeldags" og skulle slik ønske at serien var mer action-orientert. Det siste er feilslutningen å mene at en spillserie er gammeldags fordi dens mekanikker ikke appellerer til deg (slik mange også gjør med grafiske eventyrspill), mens det første er forståelig nok om det er historie som driver en til å fullføre spill. Fra et gameplay-perspektiv - som vel er det Nintendo sine spill bør vurderes etter - føler jeg dog ikke at dette holder. Og ihvertfall ikke om en sammenligner med hvordan resten av spillindustrien - med hederlige unntak - gir ut oppfølgere med akkurat samme gameplay gang etter gang.

Endret 26. september 2011 av taterfyrings

[g.i.r.l.]

Hva en opplever som treigt er da også høyst subjektivt, og ikke noe en kan måle. Jeg oppfattet ikke Okami som noe treigere enn de Zelda spillene jeg har spilt. Okami greide jeg jo faktisk å runde, det samme kan jeg hverken si om OOT eller Majoras mask. Bare ta en ting som å svømme eller klatre, ja generelt komme seg framover i disse spillene, det går jo så treigt at jeg bare kjenner spill-lysten sige ut av meg. Imotsetning til Okami der en i større grad kan hoppe, løpe fort, og ta små snarveien for å komme seg litt fortere fram. Jeg er forresten ganske sikker på en enkelt kan løpe vekk fra kampene i Okami via at "hull" i veggen, dog er jeg enig i at kamparenaen i Okami ikke var spillets smarteste designvalg selv om det kanskje var nødvendig for å presse spillet inn på PS2, men ikke noe svært problem for min del uansett.