Tror venninna mi er bipolar, hvordan gå fram?

[AnonymDiskusjon]

Hei! Jeg har en venninne som i det siste har hatt mange symtomer på bipolar lidelse (altså det som tidligere ble betegnet som manisk depressiv). Jeg deler leilighet med henne, og hun er en av mine nærmeste venner. Tidligere i vår hadde hun en alvorlig depresjon, det gikk nesten så langt at hun tok sitt eget liv. Hun fikk hjelp av lege og psykolog og gikk på antidepressiva (tror hun har sluttet med medisinen nå), og det virket en periode som om det gikk bra.

 

Problemet er bare at det den siste tiden har gått alt for bra, hun er rett og slett manisk! Energinivået er helt vanvittig, hun legger masse planer, snakker i et kjør, sover nesten ikke, er ekstremt utadvendt, og blir svært lett distrahert. Har aldri sett henne sånn før! (Har kjent henne i tre år.) Atferden hennes er utrolig slitsom (er nesten like frustrerende slik hun er nå som da hun var deprimert), og hun klarer ikke holde styr på livet sitt. Det kan nevnes at hun har en mor som er bipolar (dette har hun nylig fortalt), og jeg tenker da at det er desto mer sannsynlig at hun lider av det samme, slike ting går jo ofte i arv.

 

Spørsmålet er nå hvordan jeg skal gå fram, både for å hjelpe henne, men også for å takle det bedre selv? Det er rett og slett utrolig slitsomt å leve med henne! Jeg frykter også at legene kun har oppfattet at hun var deprimert, og at hun ikke har fått riktig diagnose. Tenker at jeg burde spørre henne rett ut om hun noen gang har tenkt over at hun kan være bipolar, men aner ikke hvordan hun vil reagere.. Hun er ikke av typen som har lett for å snakke om egne problemer, og resten av familien er likedan, virker som om de helst vil fortrenge alt av psykiske plager. En annen sak er jo at når hun er mansik slik som nå, så er det jo nesten umulig å snakke alvor med henne, virker ikke som om noe går inn.. Blir veldig glad dersom noen har erfaringer og tips å komme med!

 

Postet av anonym: 840a04fad2e8d0c68bf428307222c0b7

[kris98]

[...] Energinivået er helt vanvittig, hun legger masse planer, snakker i et kjør, sover nesten ikke, er ekstremt utadvendt [...]

 

Jeg ser ikke helt problemet

[dag1234]

Hei

Jeg skjønner at du er bekymret, og det du beskriver er typisk ved mani. Hvor gammel er hun?

Hvis hun ikke selv vil ta dette opp med legen/psykologen (noe som er vanlig ved disse tilstandene), kan det være riktig å kontakte pårørende.

 

Mvh

Dag

[AnonymDiskusjon]

[...] Energinivået er helt vanvittig, hun legger masse planer, snakker i et kjør, sover nesten ikke, er ekstremt utadvendt [...]

 

Jeg ser ikke helt problemet

 

Vel, jeg kan jo skjønne at dette kanskje høres veldig positivt ut, men tro meg, det er det ikke. Kan legge til at alle planene hun legger er totalt urealistiske, og utadvendtheten er så ekstrem at folk rundt henne blir ille til mote (hun er "bestevenn" med alle hun møter, og oppførselen hennes er helt upassende), hun er gira 24/7 og har problemer med å forstå hvorfor vi andre rundt henne ikke er like entusiastiske. Kort sagt, hun går rundt og tror hun er verdensmester, og er helt ute av kontakt med virkeligheten. Slik hun er nå, så klarer hun ikke å holde styr på livet sitt. Hun bruker vanvittig masse penger, shopper helt ukritisk, og greier ikke å passe på tingene sine. (Har ikke tall på hvor mange ganger hun har mistet lommebok, telefon etc.) Det går heller ikke an å planlegge ting med henne, hun blir ekstremt lett distrahert, er superspontan hele tiden, og kommer dermed for sent til alle avtaler. Selv om alt dette kanskje høres uproblematisk ut, så er det utrolig slitsomt for alle rundt henne, og det gjør jo at hun får store problemer med å leve et normalt liv. Et annet poeng er jo at det har skjedd en ekstrem personlighetsendring hos henne, noe jeg også opplever det som veldig bekymringsfullt.

 

dag1234: Takk for svar! Hun er 20 år gammel. Skjønner jo at det ville være best om hun fortalte alt dette til legen, men greia er jo at hun ikke selv skjønner at hun har et problem! Selv synes hun at hun er så frisk som hun aldri har vært før. Jeg vegrer meg også litt for å kontakte pårørende, av den nærmeste familien har hun kun kontakt med moren, og som jeg tidligere nevnte er moren selv syk. Jeg sa ifra til moren flere ganger da hun var deprimert tidligere i år, men hun greide ikke å gjøre noe. Til slutt måtte jeg og en annen venninne rigne legevakta slik at hun fikk hjelp. Denne familien er slik at de ikke snakker om problemene sine og heller fortrenger dem. Tror også at moren selv er såpass syk at hun ikke greier å takle at dattera også sliter.. Huff! Kanskje jeg rett og slett burde kontakte legen hennes og fortelle om symtomene? Eller ville det være helt feil?

 

 

Postet av anonym: ce33d44f503f3c5820fbc775f31fdff1

[BuffyAnneSummers]

Er det ikke slik at hvis man er bipolar så svinger humøret noe ekstremt fra all-time-low til all-time-high ganske ofte?

[Konto brukes ikke]

Syns du skal snakke med legen jeg, de har taushetsplikt btw. Så får du kyndig hjelp og råd.

[Gar0]

whoah. kjenner meg veldig igjen i denne historien Oo.

Endret 22. juni 2011 av Runar
Fjernet setning som kan identifisere vedkommende.

[Lommebok]

Vær snill å ikke legg ut navn Gar0. Dette er tross alt et offisielt forum og skulle hun se dette så tror jeg det ville blitt verre enn det det er nå. IMO

 

 

Til saken.

Jeg syns dette høres ut som at hun er bipolar.

 

Hun har vært igjennom den depressive episoden der hun nesten tok sitt liv og var veldig neden for.

 

Jeg vil nå tro hun er i den maniske episoden der hun fort blir distrahert, blir vansklig å prate til, økt energi, hun kjøper i hytt og pine.

 

Vær en god venn å skaff henne hjelp. Jeg ville ringt legen.

 

Lykke til!

[Runar]

Ett innlegg har blitt redigert for å beskytte vedkommende. Vennligst ikke forsøk identifisering.

Dette innlegget skal ikke kommenteres. Har du reaksjoner på moderering tar du kontakt med meg via en privat melding.

[dag1234]

Hei igjen.

 

Det er alltids en og annen umoden person som må tøffe seg fra tid til annen, og komme med sleivete kommentarer i slike tråder som dette - det er bare å overse den slags flåsete bemerkninger.

 

Det er heller ikke et sjakktrekk å legge ut navn, og i alle fall ikke når en selv ligger ute med navn. Da kan den det gjelder bli avslørt eller en som dette ikke gjelder kan få mistanken kastet på seg.

 

Bipolare sykdommer finnes i alle styrkegrader, og det trenger ikke være ekstreme svingninger. Man kan være litt bipolar, slik som man kan være litt allerisk eller litt deprimert, ha litt feber, osv.

 

Det er to hovedkategorier av Bipolar lidelse; Type I og Type II. Type I svinger opp og ned, mens Type II har svake svingninger opp, men flere dype svinginger ned. Det er viktig å komme raskt til med behandling, for slik å forhindre tilbakefall.

 

Til TS's sin venninne, vil jeg si at hun har så tydelige symptom at de er som tatt fra en lærebok i psykiske plager. Benekting og manglende sykdomsinnsikt er vanlig i alvorlige variasjoner av sykdommen. Det er ikke uvanlig at venner eller pårørende ikke kommer noen vei med å snakke til den syke, og at de må kontakte lege. Gjør heller det en gang for mye enn en gang for lite. Hva legen velger å bruke informasjonen til, får så bli legens ansvar og valg.

 

Hilsen

Dag

Endret 22. juni 2011 av dag1234

[AnonymDiskusjon]

TS her. Fikk ikke helt med meg hva som skjedde nå, men vennligst ikke prøv å identifisere personen! Er jo en grunn til at jeg har valgt å poste anonymt. Når det er sagt, så tror jeg ikke det er noen andre som kjenner nok detaljer rundt denne saken til å kjenne igjen vedkommende. Tviler sterkt på at vi tenker på samme person.

 

Takk for nok et godt svar, Dag! Ut ifra det du beskriver, så høres det ut som om hun har Type I; hun har som sagt svingt fra å være på bunn til å bli ekstremt høyt oppe. Tror jeg skal prøve å snakke litt alvor med henne igjen (selv om det sikkert ikke går inn), og i tillegg prøve å ringe legen hennes. Tenker at det er vikig at legen får vite om symptomene, slik at han har en mulighet til å stille riktig diagnose, og deretter gi henne riktig behandling. Er det forresten noen som vet noe mer om hva slags behandling de gir for denne typen tilstand? Har prøvd å lese litt rundt, og det virker som om den eneste formen for behandling er å gå på medisiner resten av livet.. Det høres jo ikke noe særlig ut! =/

 

Videre så har jeg også et dilemma i forhold til moren. Tenker jo at hennes nærmeste familie bør få vite om disse symptomene, men når moren selv har samme sykdom og sliter mye med det, så er jeg redd for hordan hun vil takle det. Men hun er jo nesten nødt til å få vite om det dersom dattera er syk.. Eller?

 

 

Postet av anonym: ce33d44f503f3c5820fbc775f31fdff1

[dag1234]

Hei TS

Vanskelig spørsmål om du skal informere familien eller ei. Vennninnen din er 20år, og derfor myndig. Jeg hadde neppe gjort det, fordi jeg hadde ønsker å beholde vennskapet. Jeg hadde kontaktet legen hennes. Det er ikke umulig at legen alt er klar over sykdommen hennes, og vil kunne ta dette opp på en seriøs og respektfull måte med henne.

 

Det er uansett begrenset hva du kan utrette for henne direkte, behandling av alvorlige psykiske sykdommer er for profesjonelle, derfor mener jeg at det viktigste du kan gjøre er å hjelpe henne til legen.

 

Behandling av Biploar lidelse skal bestå av to hovedkomponenter; medikamenter og samtaleterapi. Det er ganske gode medisiner mot dette, og det har det vært i mange år, og få har store bivirkninger av dem. Sykdommen er kronisk og livslang, noe som betyr at mange må bruke medisiner livet ut. Men husk at det er det for mange somatiske sykdommer og, f eks diabetes, eller høyt kolesterol. Tar man medisinene, så er man frisk - først når man ikke tar medisinene står man i fare for å bli syk.

 

Mange pasienter får dessverre ikke tilstrekkelig samtaleterapi. Det er vel så viktig for å forhindre tilbakefall og styrke mestringsevnen til den syke. Men uten medisiner vil de fleste få tilbakefall.

 

I dag er de fleste enige om at årsakene til Bipolar lidelse i hovedsak er genetisk, men at den utløses av spesifikke psykososiale belastninger. Det typiske er - i motsetning til venninnen din - at sykdommen starter med en manisk fase, for så gå over i depresjon.

 

Tidligere trodde man at Bipolar var en rein psykologisk betinget sykdom, og mange ble forsøkt behandlet med kun samtaler. Dette synet er nå forlatt av de aller fleste, selv om mange fagfolk synes at elementer av disse tidlige teoriene fremdeles er gyldige.

 

Hilsen

Dag

Endret 23. juni 2011 av dag1234