Sult eller sorg?

[Diane]

Jeg har dager hvor jeg er veldig deprimert, jeg har ikke fått nok kjærlighet i barndommen og har også vanskeligheter med å bygge sunne relasjoner, jeg tilrekkes som oftest mennesker som bruker meg eller ikke bryr seg om meg, det vil si jeg klarer bare å føle meg “trygg” i relasjoner som ligner de jeg har vokst opp med. Det er veldig vanskelig å komme seg ut av denne onde sirkelen og gjøre noe som er godt for meg selv.

 

Jeg har jobbet mye med meg selv de siste årene og går i terapi. Jeg viser tegn til post traumatisk stress syndrom og lett spiseforstyrrelse og det sistnevnte har plaget meg veldig den siste tiden og dette har skapt et stort problem for meg: Når jeg er deprimert, blander jeg følelsen av sorg og følelsen av sult/metthet/overspising. Det føles nesten som at når jeg er kvalm, så er jeg i sorg og når jeg er sulten er jeg forelsket. Jeg er aldri “mett” jeg får alltid vondt i magen etter å ha spist, enten fordi det er for mye eller for lite, jeg kjenner ikke grensene mine.

 

Hva skal/kan jeg gjøre?

[reor]

Innlegget ditt var vellformulert og etter min oppfatning bør du fortsette med terapien.

 

Vil anta at gruppeterapi er en fordel da er det lettere å bygge relasjoner med andre i tilsvarende situasjon.

 

Forøvrig vil jeg vært ytterst forsiktig med råd fra dette forum, mitt eget innlegg innkludert.

 

Jeg var for noen år siden oppi en vanskelig situasjon uten mulighet til å legge den bak meg.

Det jeg gjorde var rett og slett å "skrive en bok", ikke for å gi den ut, men for å samle tankene om tema for å få tankene ned på papiret.

Ikke avsnitt hvor man synes synd på seg selv,men realistiske linjer hvor man prøver å være objektiv.

Dette lettet underbevistheten og problemet ble redusert.

 

I ettertid fortalte jeg dette til en psykolog som mente jeg hadde funnet den beste medisinen for slike saker for mitt vedkommende..

Vet at andre har gjort tilsvarende med hell.

 

Ønsker deg lykke til.

[dag1234]

Hei

Det du beskriver er ikke ukjente fenomen.

Du skal ta det opp med terapeuten din og jobbe videre med problemene dine der. Du har jo alt kommet et langt stykke på vei når du kan sette så godt ord på det du sliter med og skjønner hva problemene stammer fra.

Mvh

Dag

[Diane]

takk for svar

 

reor: jeg har faktisk brukt skriving som en form for terapi en stund nå. Det begynte når jeg gikk til psykolog og følte at jeg ikke rekker å få frem alt jeg vil si i løpet av en terapi time, etter hvert ble det ikke nødvendig å lese det opp for psykologen engang, fordi det ble nok å bare vite at det finnes noen som ønsker å vite hva jeg føler og tenker

 

dag1234: jeg hadde tenkt å ta det opp med terapeuten, men når jeg skrev det innlegget så var jeg i en av disse deppe fasene og følte at jeg trengte hjelp med engang. Jeg skal på terapi til uka, men jeg klarte faktisk å løse problemet selv! Jeg bladde nylig i en av Jesper Juuls bøker, “Kunsten å si Nei”. Jeg fant ut av symptomene mine hadde noe med det å gjøre at jeg som barn ikke fikk dekket grunnlegende behov, men av og til fikk dekket umiddelbare behov noe som har sørget for at jeg ikke helt vet forskjellen på hva jeg virkelig trenger og hva jeg har lyst på der og da. Men nå tror jeg det blir lettere å finne ut av det, da jeg har blitt bevist det.

[dag1234]

Hei igjen.

Det var godt å høre. Jesper Juul er en mann det kan være vel verd å lese.

Lykke til videre.

 

Vennlig hilsen

Dag