Føler at jeg feiler på de fleste punkter i livet

[AnonymDiskusjon]

Hmmm, vet ikke helt hvorfor jeg poster her, men trenger kanskje bare å ventilere litt.

Jeg er i hvertfall en mann på 24 som føler at jeg ikke klarer å gjøre noenting riktig.

Jeg har hatt en ganske alternativ oppvekst med en mor som har vært psykisk syk mer enn halvparten av livet mitt og en far som har bidratt økonomisk, men ellers var veldig lite til stede fordi han var opptatt med en kriminell løpebane i et velkjent belastet miljø.

Jeg fikk barn i tidlig alder men klarer ikke å være den faren jeg føler at jeg bør være, og sitter ofte med tanker om at det eneste farskapet har gjort for meg er å hindre meg i å leve livet mitt som jeg ønsker. Og når disse tankene dukker opp føler jeg meg jo bare enda mer mislykket som far. Det er ikke noe jeg ønsker å tenke/føle, men dukker bare opp.

Jeg er fortsatt sammen med moren til barnet, og merker at hun blir frustrert over at jeg ikke fungerer hverken på følelsesmessig eller seksuelt plan.

Sliter med å uttrykke meg og prøver vel egentlig mest å unngå å snakke om dette, så vi har blitt mer som venner som bor sammen enn et par.

Jeg har kredittkortgjeld, forbruksgjeld, og studiegjeld, men ingen utdannelse fordi skole var noe jeg gjorde fordi jeg "måtte", og har aldri fullført noe. Mye fordi jeg i fra svært ung alder var mer opptatt av alkohol og andre, mer alvorlige rusmidler (både bruk og salg).

 

Nå har jeg fast jobb i et annerkjent firma, ruser meg ikke (blir jo litt helgefyll men på et "normalt" nivå).

Jeg er i god, veltrent fysisk form og får høre at jeg er smartere enn de fleste jeg kjenner (deres ord), men alikevel føler jeg at jeg ikke "får det til". Føler meg rett og slett ulykkelig og har ved flere anledninger sittet med tanker om å rømme fra alt. Enten byen/landet eller livet generellt, men tnaken på hvordan det ville påvirket de rundt meg er det eneste som har stoppet meg. For min egen del har jeg følt at det ikke ville hatt noe å si.

 

Hvorfor jeg skriver dette her, og hva det skulle hjelpe for aner jeg ikke. Men gjorde det da alikevel...

 

Postet av anonym: 5c1a2046eddc1a28d2d929811305b401

[nO0_o]

Det virker som du er ulykkelig med samboeren din. Som du selv skriver har du jobb, er veltrent og smart. 24 år og hele livet foran deg. Hva med å snakke med vedkommende samboer? Kanskje hun føler det samme, og det beste er å flytte fra hverandre. Dette kan åpne et bedre miljø for barnet hjemme, deg og nåværende samboer.

Endret 18. juni 2011 av -Linda.

[notalive]

Blir kort dette, etttersom jeg tenkte å ta meg en tur ut straks.

 

Jeg håper virkelig du ikke rømmer fra det. Det at du har fast jobb, fortsatt forhold med moren til barnet ditt og ønske om å forbedre ting, så burde du så absolutt prøve å forbedre ting.

 

Du sier det selv at du vil være en bedre far for barnet deres. Du vet jo hvordan det kan bli dersom faren ikke er til stede(tenker da på din far).

[AnonymDiskusjon]

Linda: Mulig du har et poeng, men samtidig så føler jeg ikke at det er samboeren jeg vil rømme fra, men "meg selv" og mine egne personlige "problemer". Jeg vet ikke jeg. Kanskje jeg lver i fornektelse fordi jeg så gjerne vil at det skal fungere.

 

Har gått to ganger tidligere for noen år siden, men kommet tilbake begge gangene fordi jeg ikke har merket noen forskjell på mine egne tanker og følelser.

 

notalive: Hadde jeg kunnet forbedre ting så hadde jeg jo selvfølgelig gjort det, men jeg aner ikke hva jeg skal gjøre...

 

Postet av anonym: 5c1a2046eddc1a28d2d929811305b401

[nO0_o]

Og dine personlige problemer er gjeld og forhold til barnet? Forklar litt nærmere er du vennlig.

[BuffyAnneSummers]

HAr du vurdert å dra til en psykolog? Det kan ofte hjelpe å bare prate med noen åpent og alt.

[V.I.C]

Enig med Buffy, det kan ofte være veldig nyttig å snakke med en psykolog ev.en familieterapeut/rådgiver dersom det gjelder samboerforholdet. Ellers synes jeg du skal ha en stor klapp på skulderen og jeg vil at du skal tenke at du faktisk har en god jobb, at du er i fysisk god form og at du er en smart kar, også har du noen utfordringer(det har alle) som du kan forbedre. Men husk det; du er en tusenlapp, med mange flotte egenskaper

[chili89]

Hva vil du gjøre da, hva ønsker du med livet ditt? Hvordan forhold ønsker du å ha til barnet ditt? Jeg tror det er der man må starte... Spørre seg selv hva man ønsker. Samtidig som hva er det som hindrer en i å klare det.

 

Jeg tror psykolog kan være lurt. Det er alltid verdt et forsøk. Tviler på at det kan bli verre i allfall. Eller en behandler eller noen å prate med.

 

Jeg vet godt iallfall hvordan det er å ville rømme ifra seg selv. Selv har jeg prøvd noen ganger med alkohol, uten at det har hjulpet særlig. Har aldri aktivt prøvd å tatt mitt eget liv eller skade meg på noen måte, men tanker kommer hele tiden opp og ekstra til syne med nok promille.

 

For meg høres det ut som noen veldig gode grunnlag du har da. Veltrent, smart og har jobb. Jeg skulle gjort mye for å hatt det der. Men jeg vet også at uansett hvor tilsynelatende fint man har det, om man har jobb, familie, kjæreste, er rik... De kriteriene som skal til for at man skal være lykkelig, allikevel er man ikke det bestandig. Ingen problemer for store, ingen for små.

 

Men jeg tror du har veldig mye mer å gi til verden, og til barnet ditt. Men kanskje må det allikevel en drastisk livsstilsendring til? Kanskje må du bare kjenne på tankene og følelsene rundt forholdet til deg og kjæresten din. Og tror du dere hadde vært sammen hvis dere ikke hadde barnet sammen?

 

Og hvis du bare tenker på deg selv, uten noen andre, hva er det du da ønsker med livet ditt?