hvordan takler du samlivsbrudd?

[StinaStina]

Meg og min eks hadde en diskusjon i går om hvordan vi taklet samlivsbruddet vårt. Han sier at han takler det bra, og at han ikke er lei seg. Jeg takler det stikk motsatt. Sliter med det, det sitter hardt i meg, og det føles ut som om jeg skal dø. Men det kommer til å gå bra, men jeg føler og føler og føler. Irriterende. Derfor lurer jeg på hvordan dere andre takler slikt? En gang vil nok alt komme seg igjen tror jeg. Når jeg finner en ny en vil alt bli bedre

[Windoge]

Jeg taklet mitt svært dårlig. Gikk konstant rundt og var lei meg, noe som varte veldig, veldig lenge. Hovedgrunnen til dette var at eksen ønsket å være litt for gode venner. Dette førte til at følelsene mine for henne aldri forsvant. Å ha kjærlighetssorg over så lang tid er absolutt ikke til å anbefale, så om du takler det dårlig burde du rett og slett ha deg en pause fra eksen din.

[pakini]

Jeg taklet det veldig greit da jeg og min eks gikk fra hverandre, jeg var klar for å gå videre lenge før forholdet ble avsluttet, noe jeg gjorde fort og! Han sliter enda, føler ting går tregt, og vi er jo nødt å samarbeide da det er barn i bildet.

[V.I.C]

jeg taklet det greit i begynnelsen. Nå som det har gått litt tid er det vanskelig for meg å omstille meg til å bare være venner med eksen, noe som fører til mye krangling og vonde følelser. All logikk tilsier å kutte all kontakt(iallefall for en stund), men det er liksom noe som holder igjen også. Det er ikke lett for meg å akseptere at eksen er slik hun er mot meg, og forventer at jeg skal oppføre meg helt annerledes.

[Jason P. C.]

Here we go again

[spamex]

Jeg taklet det dritt dårlig. Tok meg litt over 5 måneder å komme over ho. Tenkte på ho veldig mye, som jeg har funnet ut at er ganske dumt. Og nå er jeg ganske god venn med ho så det ble litt bra til slutt, men ønsker at ho aldri slo opp.

[AnonymDiskusjon]

helt elendig...

 

Postet av anonym: 0b9a0db2c0ef355bdd62e400dc8ac596

[V.I.C]

Jeg taklet det dritt dårlig. Tok meg litt over 5 måneder å komme over ho. Tenkte på ho veldig mye, som jeg har funnet ut at er ganske dumt. Og nå er jeg ganske god venn med ho så det ble litt bra til slutt, men ønsker at ho aldri slo opp.

 

Det er aldri lett å være den som vil noe mer. Det kjenner jeg meg godt i nå for tiden. Og for oss går det ikke å være venner pr.idag, iallefall ikke mer enn helt overfladisk vennskap, nettopp fordi at mine følelser for henne må bearbeides helt og hun må være trygg på at jeg ikke har følelser for henne lenger som ødelegger vennskapet vårt. Dessverre er vi kommet til det punktet at jeg ikke vet om vi kommer til å bli venner igjen, og det er veldig vanskelig å takle når jeg vet at det kunne vært unngått dersom jeg hadde gjort ting annerledes, dersom jeg ikke var så standhaftig på mine(meningsløse) synspunkt. Mitt råd er å skaffe seg god avstand til eksen, slik at man raskt blir vandt til å være "alene" igjen, uten at man får så mange forvirrende følelser(slik som jeg har hatt etter bruddet nylig).

[StinaStina]

Da er vel de fleste lik meg... Når man har bodd og levd rundt en person i årevis, så er det merkelig å plutselig være uten... og være alene.... Omstilling... samt så har jo man gjerne følelser igjen for personen. Tror en trenger å gi seg tid til å sørge, godta sorgen, og så se fremover. Eksen min ser lettere på det, han forstår ikke at jeg kan takle det så tungt.... Vet ikke om det er bare noe han sier... Men alle er nok forskjellig der, alt etter hva de har bak seg, hvordan de er blitt som personer, osv. Men ser at jeg er ekstremt følsom ihvertfall i en slik situasjon. Blir jo vettskremt av mine egne følelser.

[Windoge]

Da er vel de fleste lik meg... Når man har bodd og levd rundt en person i årevis, så er det merkelig å plutselig være uten... og være alene.... Omstilling... samt så har jo man gjerne følelser igjen for personen. Tror en trenger å gi seg tid til å sørge, godta sorgen, og så se fremover. Eksen min ser lettere på det, han forstår ikke at jeg kan takle det så tungt.... Vet ikke om det er bare noe han sier... Men alle er nok forskjellig der, alt etter hva de har bak seg, hvordan de er blitt som personer, osv. Men ser at jeg er ekstremt følsom ihvertfall i en slik situasjon. Blir jo vettskremt av mine egne følelser.

 

Det kjipeste er nok ensomheten. Brukte ganske mye tid på eksen min den perioden vi var sammen, så hadde ikke så mye å gjøre med verden rundt meg, utenom de gangene jeg var på jobb. Men det gikk greit, for jeg trengte ikke andre enn henne der og da. Når hun gjorde det slutt følte jeg pluttselig at jeg gikk ikke ensom til ekstremt ensom.

Endret 10. juni 2011 av ^Th0mas^

[V.I.C]

Har lignende følelse som Thomas ovenfor, når vi var sammen brukte vi veldig mye tid på hverandre og jeg brukte lite tid på å vedlikeholde vennskapsforhold med andre enn henne. Noe som har ført til at jeg er mye alene nå, og føler meg mye ensom. Noe som i sin tur har forsuret den kontakten jeg har hatt med eksen... Neste gang skal jeg iallefall prøve å være flinkere til å ha "mitt", der jeg har en interesse av å være med andre og kunne bruke tiden min på både kjæreste og venner/fritid...

[1245112654122755325882462]

Eg gjør som eg ellers gjør, eg drikker

[StinaStina]

Ja, sant. Det er ensomheten jeg kjenner på. Frykten for å være ensom, og forbli ensom. Eksen og meg, var rundt hveandre veldig mye, og da blir det veldig tomt pga det også. Føler liksom at livet står på hodet, og har forandret seg helt. Vanskelig å omstille seg, men det går seg nok til.

[nomore]

Nå er eg en person som trives godt i eget selskap, så sånn sett var eg glad for å endelig få tid til meg selv.

 

Eg var selvfølgelig lei meg og trist for at et forhold var over, og eg savnet, og savner for øvrig fortsatt, nærheten, kontakten og samværet med personen. Tross alt var vi glad i hverandre. Men forholdet er over og man må videre i livet. En ting er å savne og minnes det en hadde, en annen ting er å lengte etter det og prøve å erstatte det. Det kaster eg ikke bort tid på.

 

Men folk er forskjellige. Det finnes ingen "rett" måte å gjøre det på. Alle trenger å bruke den tiden de mener er nødvendig på å komme videre. For noen er det dager, for andre er det år.

[StinaStina]

Jeg også trives alene, men ikke for lenge alene....

[nomore]

Alle er forskjellige sier bare eg

 

Eg kan gå i ukesvis uten å ha behov for å treffe på andre enn meg selv i døra. Mens andre uker så er det kun for å sove eg er hjemme(og av til ikke en gang da).

 

Det blir en avveiing om hva man ønsker, og det kan igjen endre seg. Til tider savner eg klart en partner eg kan dele gode og vonde øyeblikk med. Noen som er der for å støtte meg når eg trenger det, og noen som viser at de også trenger meg tilbake. Noen som vekker meg når eg har forsovet meg, pleier meg når eg er syk og varmer senga før eg legger meg.

 

Men eg har troen på at den noen dukker opp en gang i fremtiden når eg venter det minst og er minst klar for det. Så eg bekymrer meg i det minste ikke

[StinaStina]

Ja, gjelder å ta livet med ro. Ikke stresse. Nyte seg selv, uansett om en er singel eller ikke. Nyte livet og kose seg. Man kan faktisk ha det fint som singel, hvis man lager seg et fint liv. Det er alt hva man gjør det til. Ønsker meg mann og flere barn, men jeg prøver å være glad for de 2 jeg har fått, og ikke stresse. Selv om jeg noenganger blir tenkende og stresset over situasjonen. Brudd er vondt, og ønsker ikke å såre meg selv hele tiden heller.

[Gjest Slettet-oVjeg2q2Tk]

Hva er greia med at så mange av dere er venner med eksen? Hvordan klarer dere det? Hvis det er en grunn til at man ikke passer sammen, så passer man vel ikke som venner heller?

[iChristian]

Når det ble slutt mellom meg og eks-kona i september så hadde vi omtrent tilbrakt hver eneste dag og natt sammen de siste 6 årene. Lengste opphold etter de første 5 månedene av forholdet var vel omtrent 3 dager.

 

Men vi har begge taklet bruddet bra. Er hverandres beste venner og spiser middag sammen noen dager i uken sammen med barna. Samarbeidet går bra

 

Hva er greia med at så mange av dere er venner med eksen? Hvordan klarer dere det? Hvis det er en grunn til at man ikke passer sammen, så passer man vel ikke som venner heller?

Det er absolutt ikke noe nødvendighet i det. Hadde det bare vært vennskap som hadde vært nødvendig for et forhold så hadde jeg nok ikke vært skilt i øyeblikket...

[V.I.C]

Det er absolutt ikke noe nødvendighet i det. Hadde det bare vært vennskap som hadde vært nødvendig for et forhold så hadde jeg nok ikke vært skilt i øyeblikket...

 

Henger meg på den, i mitt brudd så var grunnen til bruddet at de romantiske følelsene var borte fra hennes side(i ettertid ser jeg at det samme gjelder for meg igrunn), og ikke at vi hadde noen store uenigheter eller kræsjpunkter. Og det var jo selvfølgelig et vennskap som låg i bunn i forholdet vårt, der det romantiske vokste opp av det.

 

Men det er jo klart at pr.idag fungerer ikke vennskapet godt nok, grunnet at vi er forskjellige steder i bearbeidelsen og orienteringen i den nye hverdagen... Men jeg tenker at når begge har lagt forholdet bak seg og kommet seg videre, da kan vi ta opp igjen vennekontakten.

Endret 13. juni 2011 av V.I.C