Historie: imperialisme og nasjonalisme

[Wyrd]

Vil det ikke i tillegg til å fostre en indre sammenknytting, føre til en ytre frastøting som vil være en konfliktfaktor?

 

Når man bevisst verger om sitt eget (inkludert sine nedarvede territorier), vil dette naturligvis före til ekskludering av fremmede elementer som folket ikke önsker å inkludere i sin egen verden.

Så lenge mennesker respekterer hverandres grenser slik at alle folk föler at deres etniske og kulturelle livsgrunnlag ikke trues, vil det ikke bli konflikter.

Men konflikter er jeg nok redd for at det alltid kommer til å väre et eller annet sted. Mennesker er mennesker, og studer historien.

 

Et "folk" og en "kultur" vil vel uansett være flytende fenomener over tid. Er det ønskelig og kunstig tviholde på ofte oppkonstruerte og nostalgiske samfunnsrammer?

 

Hvem har sagt at man "kunstig" skal tviholde på det man bryr seg om? Det er vel neppe noe "kunstig" i å gjöre dette.

[norskgoy]

For å ta en humoristisk vri på temaet;

 

[Spartapus]

Nå oppfattet jeg det som at trådstarter var interessert i å få noen perspektiver på spørsmålet som er gangbare i en skolesammenheng og ikke i de politiske agendaene til brukerne på forumet.

 

En kjapp og enkel analyse (og det må den jo være her) ville være å si at nasjonalismen er en innadrettet ideologi som skal konsolidere og legitimere statsmakten overfor dens egne innbyggere, mens imperialismen er en utadrettet ideologi som skal rettferdiggjøre ekspansjon av den samme statsmakten utover de gitte grensene og på bekostning av andre stater og deres innbyggere. Med dette i bakhodet er det lett å forstå hvordan nasjonalisme kan bygge opp under imperialisme, eller omvendt; hvordan imperialisme kan styrke nasjonalismen. Men samtidig så er det mulig å være nasjonalistisk uten å være imperialist, eller imperialistisk uten å være nasjonalist.