Junifest 2011 – Euklid – Epitaphs of the War

[Euklid]

Takk, Ratleto og Eivind! Frykter at fortsettelsen blir mer kronglete enn åpningen, Rhinens bredder er unektelig bedre egnet til studier av krigshistorie enn de Portugisiske småbyene jeg har planer om å bruke en del tid i fremover.

 

5. – Come up from the fields

 

She with thin form presently drest in black,

By day her meals untouch'd, then at night fitfully sleeping,

often waking,

In the midnight waking, weeping, longing with one deep

longing,

O that she might withdraw unnoticed, silent from life escape

and withdraw,

To follow, to seek, to be with her dear dead son.

–Walt Whitman, Come Up From the Fields Father

 

En av krigens mange tragedier er de som står igjen. I den lille byen Srebrenica ble 8000 gutter og menn massakrert i juli 1995, noen av kvinnene var tilstede da saken mot Mladic nettopp startet i Haag. Kan noe annet enn generasjonenes forløp bringe en videre?

 

6. – Row on row

 

In Flanders fields the poppies blow

Between the crosses, row on row,

That mark our place; and in the sky

The larks, still bravely singing, fly

Scarce heard amid the guns below.

–John McCrae, In Flanders fields

 

En av mine vaner på reise er å besøke kirkegårder. Egentlig synes jeg dette kan være ganske oppløftende turer: vitnesbyrd om liv som er levd, lange samliv og store ambisjoner.

 

Krigskirkegårder er derimot en tragedie fra start til slutt: tapte ambisjoner, brutte familieforhold og brutale liv endt alt for tidlig. Bildet er fra Commonwealth War Cemetery i Südfriedhof i Köln. Her ligger 2482 krigsfanger som døde under 1. verdenskrig og 676 falne soldater fra 2. verdenskrig.

 

Under 1. verdenskrig ble hundrevis av soldater sendt «over the top» – på veien til fiendens skyttergrav ble de lett meid ned av maskingeværer, en meningsløs slakt utført i god tro. De store krigskirkegårdene banker inn tragediens skala på en helt annen måte enn noen talloversikt klarer.

[kaian]

Fantastisk, igjen!

 

Synes Anew sier det godt, om rød tråd og substans. Diktene, dine egne refleksjoner og bilder går opp i en helhet som nesten gjør meg stum - en relativt sjelden opplevelse.

 

Gleder meg til å følge tråden videre.

[Euklid]

7. – Trains, trains, trains


They rush past our camp, 


Which lies against the railroad


With the crossing alarm jangling 


And fade into the dust or night. 


Leaving us to conjecture where, 


As they have left others to wonder--


As they must wonder themselves 


When they are done


With the shouting and hand-shaking 


And kissing and hat-waving and singing.

John Pierre Roche, Trains

 

Å reise er å ramle over historier en ellers ikke ville hørt, sjeler en aldri ville møtt. Krigens omkalfatring er beslektet; radiosendinger har bragt nyheter om slag på fjerne strender, britiske krigsfanger i Italia magnetiserte sikkerhetsnåler for å navigere seg rundt i spaghettiens land, bak fiendens linjer.

 

Slitne tropper på vei hjem, de dødsdømte og forfulgte stuet sammen som kveg, naive patrioter på vei mot døden i skyttergravene, stolte prøyssiske offiserer på vei til østfronten, skolebarn på vei ut fra bombemålet London: å tenke seg en 1900-tallskrig uten tog er vanskelig, å vinne en krig uten fungerende infrastruktur umulig.

 

De alliertes bombing av kulturbyen Dresden mot slutten av 2. verdenskrig har lenge vært omstridt; enorme mengder bomber ble sluppet like før freden, enorme kulturskatter ble jevnet med jorden og lokalbefolkningen påført unevnelige lidelser. Var ikke dette krigsforbrytelser fra vest?

 

Dresden var – og er – et jernbaneknutepunkt, store mengder tropper og militært materiell ble flyttet gjennom byen. I jakten på moralsk overlegenhet etter freden ble bombingen av DDR- og Sovjetmyndigheter brukt flittig; i fjor høst kjøpte jeg en bok utgitt i desember 1945 med bilder som sammenligner byen før og etter bombingen. Opprinnelig er bildetekstene skrevet både på tysk og russisk, men en ivrig sjel som gjerne ville skjule noen vonde minner har sirlig tusjet over alle kyrilliske tegn.

 

8. – Home by christmas

 

«It will be months before the North Sea is safe for yachting.» –Commodore Tyrwhitt, Royal Navy, september 1914

 

Nasjonalismen blåste friskt høsten 1914. Alle sider var hjertelig enige om at motparten ville slås lett, troppene ville uansett være hjemme igjen så de fikk feiret jul med familien. Virkeligheten er ikke alltid fullt så enkel som den noble drømmen vil ha det til.

 

Jeg er nå i Portugal, et av flere Euro-land som ikke helt har klart å fatte hvilken virkelighet de befinner seg i. Etter å ha kvittet seg med diktatur, blitt innmeldt i EU og fått samme valuta som det staute Tyskland er velstandens konturer her, men fysikaliteten mangler.

 

Metroen er splitter ny, en masse bygg er i fritt forfall. Fortau og gateskilt jålete, fattigdom påtrengende. Virkelighet og oppfatning stemmer ikke overens – når noen forteller en at ens verdensbilde er feil er det nødt til å bli bråk. Klarer Spania og Tyskland å lage konflikt over noen skarve agurker skal det finnes godt med potensiale for djevelskap også i det fredelige Europa.

 

9. – Everyone sang

 

Everyone's voice was suddenly lifted;

And beauty came like the setting sun:

My heart was shaken with tears; and horror

Drifted away... O, but Everyone

Was a bird; and the song was wordless;

    the singing will never be done.

–Siegfried Sassoon, Everyone Sang

 

Fred kan vanskelig beskrives som annet enn positivt, der jubelen setter inn er det ikke plass til melankolien. Mange har viet livet til en levemåte som plutselig er borte, endt okkupasjon har gjort forhold skammelige og barn uønskede – de som aldri kom hjem etterlater dype spor.

 

They disembarked in '45,

And noone spoke, and noone smiled,

There were too many spaces in the line.

–Pink Floyd, Southampton Dock

[Euklid]

10. – And now, for something completely different

 

«Mr Pudey, the very real problem is one of money. I'm afraid that the Ministry of Silly Walks is no longer getting the kind of support it needs. You see there's Defence, Social Security, Health, Housing, Education, Silly Walks ... they're all supposed to get the same. But last year, the Government spent less on the Ministry of Silly Walks than it did on National Defence! Now we get £348,000,000 a year, which is supposed to be spent on all our available products. Coffee?»

 

Coimbra, Portugal.

[Euklid]

11. – The White Man's Burden

 

Take up the White Man's burden—

 Send forth the best ye breed—

Go bind your sons to exile

 To serve your captives' need;

To wait in heavy harness,

 On fluttered folk and wild—

Your new-caught, sullen peoples,

 Half-devil and half-child.

 –Rudyard Kipling, The White Man's Burden

 

I mange portugisiske byer er livet trivelig nok, men melankolien aldri langt under overflaten: storhetstiden er over, i mange tilfeller for flere hundre år siden. Imperiet forlengst falt, stolte seire i beste fall glemt, i mange tilfeller humanitære katastrofer og umoral av verste sort.

 

Monumentet i sentrum av Lisboa feirer portugisiske krigsseire gjennom århundrene, blant annet de mange gledene okkupasjonen av Angola bragte. Strie flommer av turister som tar bilder av monumenter er mer enn velkomne, men ofte kunne man nok ønske at historien som bringer massene hit hadde sett annerledes ut.

[Euklid]

12. – Epitaph on a tyrant

 

When he laughed, respectable senators burst with laughter,

And when he cried the little children died in the streets.

–W.H. Auden, Epitaph on a tyrant

 

Om broen overfor virker kjent fra andre kontinenter er det ikke helt tilfeldig: barnelærdom i Lisboa-turisme er at byggherren for 25. April-broen var den samme som for Golden Gate. American Bridge Company konstruerte riktignok Bay Bridge som heller ikke er helt uvesentlig i San Francisco-trafikken, men realiteten er unektelig en effektiv demper for entusiasmen.

 

Broen har fått sitt nåværende navn fra 25. april 1974, dagen kuppet som kastet diktatoren Salazar ble innledet. Frem til dette var det Salazar-broen en kunne beundre. Kun fantasien setter grenser for hvordan historien kan formes.

[Anew]

The Withe Man's Burden - et uttrykk jeg bruker så ofte jeg kan i så mange sammenhenger som mulig. Det er dessverre alt for få som skjønner hva jeg snakker om...

[Euklid]

13. – Verses to my daughters

 

Ye mortals with success elate, 


Who bask in hope's delusive beam, 


Attentive view Mohammed's fate, 


And own that bliss is but a dream.

–Prince Mohammed Ben Abad, Verses to my daughters (400-tallet e.kr.)

 

Mange tenker på Festung Europa som fritt og hvitt i all historie, men først i 1492 falt de afrikanske maurernes siste region i dagens Spania. 1492 er bedre kjent som året italieneren Columbus bommet på India, en av de virkelig sentrale hendelsene på vei mot europeisk dominans av jorden.

 

Førti minutters togtur fra Lisboa ligger den lille byen Sintra. For den som klarer å navigere seg opp noen bratte bakker og gjennom en hel del andre turister har stedet mye å by på, blant annet restene av et maurisk fort.

[tomsi42]

En sterk serie; må si jeg er rimelig blank når det gjelder dikt, så denne tråden blir som en liten leksjon i tillegg til det visuelle.

[kaian]

The Withe Man's Burden - et uttrykk jeg bruker så ofte jeg kan i så mange sammenhenger som mulig. Det er dessverre alt for få som skjønner hva jeg snakker om...

Hm, ja. Det uttrykket har jo blitt brukt og missbrukt så mye at selv om man kjenner det godt, så må man i tillegg kjenne den som bruker det for å kunne være trygg på meningen. Blir komplisert da.

 

 

Flott presentasjon av festningen i Sintra, som og ser ut til å være blant de mer idylliske.

 

Dresden er en fryktelig sak, omtrent på linje med Hiroshima og Nagasaki på flere plan. Bjørnebo leverte intense skriverier, både prosa og lyrikk, om dem alle. På tide å friske opp igjen min Bjørnebo kjenner jeg...