Hvordan leve uten tro?

[Spartapus]

Jeg er ikke så interessert i å diskutere noe så løst og definisjonsavhengig som gudsbegrepet, da må man i så fall på forhånd være enige om hvilken type gudsbegrep som skal diskuteres, ellers snakker man forbi hverandre. For å ta ekstremitetene; hvis man mener gud er alt så er gudsbegrepet empirisk uproblematisk, men hvis man mener han (?) er en uavhengig og antropomorf skapning blir det vanskeligere. Jeg er heller ikke så begeistret for å sidestille gudstro med tro generelt. Man kan fint ha såkalt åndelige perspektiver uten å være monoteist eller operere med gudsbegrep overhodet.

 

Jeg ser på meg selv som en nihilist og jeg forholder meg til alt som at det simpelten eksisterer, uten å felle dommer utover det. Alle ideer om høyere mening, godt og ondt, rett og galt er ideer som menneskesinnet overfører på virkeligheten, men som ikke har noen objektiv virkelighet i universet. Jeg ser heller ingen grunn til å være redd for døden, for ingenting i dette universet forsvinner noensinne, det bare forandrer seg. Å dø og bli til intet er umulig, selv fra et rasjonelt ståsted kan man slå fast at du vil alltid ekssitere. Hvis ingenting noensinne blir borte, er det ingen grunn til å frykte at du kommer til å miste noen del av deg selv ved døden. Hva som skjer er ikke fullt ut observerbart, men det er det mye som ikke er.

[Teardrop]

Jeg er ikke så interessert i å diskutere noe så løst og definisjonsavhengig som gudsbegrepet, da må man i så fall på forhånd være enige om hvilken type gudsbegrep som skal diskuteres, ellers snakker man forbi hverandre. For å ta ekstremitetene; hvis man mener gud er alt så er gudsbegrepet empirisk uproblematisk, men hvis man mener han (?) er en uavhengig og antropomorf skapning blir det vanskeligere. Jeg er heller ikke så begeistret for å sidestille gudstro med tro generelt. Man kan fint ha såkalt åndelige perspektiver uten å være monoteist eller operere med gudsbegrep overhodet.

 

Jeg ser på meg selv som en nihilist og jeg forholder meg til alt som at det simpelten eksisterer, uten å felle dommer utover det. Alle ideer om høyere mening, godt og ondt, rett og galt er ideer som menneskesinnet overfører på virkeligheten, men som ikke har noen objektiv virkelighet i universet. Jeg ser heller ingen grunn til å være redd for døden, for ingenting i dette universet forsvinner noensinne, det bare forandrer seg. Å dø og bli til intet er umulig, selv fra et rasjonelt ståsted kan man slå fast at du vil alltid ekssitere. Hvis ingenting noensinne blir borte, er det ingen grunn til å frykte at du kommer til å miste noen del av deg selv ved døden. Hva som skjer er ikke fullt ut observerbart, men det er det mye som ikke er.

 

Men hvordan kan nihilisme tjene som "veiviser"? Det virker som om det er demotiverende snarere enn motiverende, at alt bare er som det er og ikke noe å gjøre med det...

[Spartapus]

Det oppløftende med nihilisme er at du står fritt til å gjøre som du vil, så du behøver bare å finne ut hva du liker. Jeg ser ingen lykke i at en utenforstående autoritet skal dytte en mening på deg. Uansett hva en nihilist velger å bruke livet til så er det likestilt med alle andre alternativer, dermed er det ikke noe rom for å stresse, være misfornøyd med seg selv eller se ned på andre.

[Cthulhu-fhtagn]

Hei,

Lurer på dette med hvordan leve uten å tro på noe? Dere som lever som ateister, hvordan takler dere det? Jeg synes at det virker vanskelig, og derfor hadde jeg satt pris på noen innspill. Ikke teoretiske angående om det eksisterer noe i retning av guddom eller ikke, men hvordan klare seg i det daglige liv så å si.

 

Jeg tenker at det hadde vært fint å ha noe å se opp til, noe å strekke seg etter, et forbilde, noe større enn meg selv, en enhet jeg kunne tenke at stod bak meg, som kunne forsvare handlingene mine og hjelpe meg med å gjøre ting som gjør at livet blir givende. Dette det jeg hovedsakelig savner ved ikke å ha en tro.

 

Så er det andre positive ting med f.eks. det med at det ikke nødvendigvis trenger å være slutt etter at en dør, felleskapet med andre mennesker osv.

 

Hadde vært glad for noen innspill på dette.

 

Hei,

 

Litt vanskeleg å seie korleis ein taklar det då det liksom ikkje er noko alternativ til å takle det. Eg kan i alle fall seie at det går heilt fint av seg sjølv.

Det du seier om religion gjer livet gjevande stemmer sikkert, og eg sjølve som ateist fyller livet med tilsvarande system. Eg engasjerer meg i politikk til ei viss grad, samt andre grupper som eg trur er analoge (i det at dei gjer ein ei følelse av å høyre til noko større en ein sjølve) til religion i det at dei skaper ei følelse av å halde saman under eit felles mål eller interesse. Gjer livet gjevande i alle fall!

 

Døden skjer jo med alle levande skapningar før eller sidan. Eg har komme til å akseptere det at eg vil opphøyre å eksistere og er ikkje redd for det. Eg er meir redd for å miste nære en meg sjølve slik sett.

 

Cthulhu

[phydeaux]

Hei,

Lurer på dette med hvordan leve uten å tro på noe? Dere som lever som ateister, hvordan takler dere det? Jeg synes at det virker vanskelig, og derfor hadde jeg satt pris på noen innspill. Ikke teoretiske angående om det eksisterer noe i retning av guddom eller ikke, men hvordan klare seg i det daglige liv så å si.

 

Jeg tenker at det hadde vært fint å ha noe å se opp til, noe å strekke seg etter, et forbilde, noe større enn meg selv, en enhet jeg kunne tenke at stod bak meg, som kunne forsvare handlingene mine og hjelpe meg med å gjøre ting som gjør at livet blir givende. Dette det jeg hovedsakelig savner ved ikke å ha en tro.

 

Så er det andre positive ting med f.eks. det med at det ikke nødvendigvis trenger å være slutt etter at en dør, felleskapet med andre mennesker osv.

 

Hadde vært glad for noen innspill på dette.

De tingene du lister opp her, sammenfaller ganske godt med en påstand jeg gir uttrykk for tidligere:

Hovedkomponenten bak viljen og motivasjonen til å tro på en guddom, er frykten for meningsløshet, tomhet, ensomhet og intethet.

 

For min del trenger jeg ikke en allmektig farsfigur for verken oppdragelse, moralsk veiledning, støtte eller disiplinering.

Jeg forholder meg til verden rundt meg, og prøver å leve et liv som et anstendig og godt menneske.

Jeg er min egen herre, men feilbarlig som alle mennesker er. Jeg står til ansvar for det jeg selv gjør, og kan enten høste fruktene av gode handlinger eller ta konsekvensen av dårlige.

Livet kan vel sies å være en mix av begge - på godt og vondt...?

 

Den trøsten og søken som du beskriver (fint å ha noe å se opp til, noe å strekke seg etter, et forbilde, noe større enn meg selv, en enhet jeg kunne tenke at stod bak meg, som kunne forsvare handlingene mine og hjelpe meg med å gjøre ting som gjør at livet blir givende) prøver jeg å finne i meg selv og andre.

 

Det antydes da fra den troendes hold at livet på utsiden av religion eller gudetro må være fryktelig tomt og stusselig, fordi vi har valgt å stå utenfor det gode selskap.

Jeg føler ikke det, for selskapet dere befinner dere i er deres eget fantasiprodukt; en illusjon skapt for å ivareta bl.a. de behovene du listet opp i innledningen din.

 

Og hvis jeg da, mot formodning, befinner meg i perleporten når jeg dør, Gud åpenbarer seg i all sin prakt, og humrer i skjegget sitt: "nå... du føler deg vel ikke så lur nå, gjør du vel?".

 

"Tja... da er det jo sånn at du skapte meg og min hjerne med evnen til kritisk tankegang. Jeg er ditt produkt, så skyld på deg sjæl!"

 

Endret 2. juni 2011 av phydeaux

[Ljóseind]

Angående førsteposten, så vil jeg si at min motivasjon er min søken etter kunnskap om den verdenen jeg befinner meg i. Samt er det å leve ut mine impulser en form for inspirasjon.

 

Og når jeg først er i det filosofiske hjørnet, så plager det meg ikke om det ikke finnes noen mening i det hele tatt. For min del spiller det ingen rolle om alt det vi omgir oss med ikke spiller den minste rolle i det hele tatt. Uansett hvor meningsløs tilværelsen måtte være, forandrer ikke det min oppfatning av verden. Jeg kan fremdeles nyte den i samme grad som alle andre, for jeg har nøyaktig de samme sanseapparatene som dem. En cola smaker like godt, en vakker slette er like fin, og en god sang er like flott for meg som en religiøs.

[snartenkt]

Fellesskap med andre mennesker har jeg i dette livet og hva som kommer etterpå har jeg funnet ut at jeg er uinteressert i, jeg vil leve best mulig her og nå.

Forskjellen er at hos de kristne så ender ikke dette fellesskapet med døden, det kristne fellesskapet har ingen ende.

Trådens emne er:

 

"Hvordan leve uten tro?"

[insolvent]

Lever helt fint med troen på vitenskapen, vissheten om at livet er verdifullt selv om vi ikke vet alt om universets opprinnelse.

 

Ser ikke noe som tyder på guddommelig påvirkning noe sted, like lite som jeg ser tegn til at julenissen eksisterer....

 

Jeg har kort sagt ikke noe behov for å tro på en menneskeskapt fantasiskapning for å få sjelefred. Vi må bare akseptere at vi ikke vet alt.

 

 

[snartenkt]

Man trenger ikke tro på vitenskapen, da den for lengst har bevist sin nytte.

[Thitorkin]

Eg tror på deler av viternskapen som eg ikke har utforsket enda, poenget er vel at eg stoler på den etter at den har bevist sin validitet, noe religion ikke har.

[Spartapus]

Argumenter om empirisk validitet og bevisbyrde faller fort på stengrunn da det er få religiøse mennesker som er opptatt av å ha et intellektuelt perspektiv på sitt livssyn. Ofte søker man heller det motsatte; å ta avstand fra rasjonalismen ved å hevde at den er utilstrekkelig og arrogant, at den begrenser seg selv ved å kun være forankret i menneskelig viten. Jeg har selv ingen problemer med å innrømme at menneskets oppfatningsevne kan være begrenset og at vi til og med kan være sansemessig ute av stand til å fullt ut forstå vår egen virkelighet, men for at denne erkjennelsen skal ha tyngde må den komme som et resultat av en helt rimelig mistanke og ikke som et biprodukt av at man er redd for å dø. Å søke svar og å søke trygghet er ikke det samme.

[PanserJohan]

Hei,

Lurer på dette med hvordan leve uten å tro på noe? Dere som lever som ateister, hvordan takler dere det? Jeg synes at det virker vanskelig, og derfor hadde jeg satt pris på noen innspill. Ikke teoretiske angående om det eksisterer noe i retning av guddom eller ikke, men hvordan klare seg i det daglige liv så å si.

 

Jeg tenker at det hadde vært fint å ha noe å se opp til, noe å strekke seg etter, et forbilde, noe større enn meg selv, en enhet jeg kunne tenke at stod bak meg, som kunne forsvare handlingene mine og hjelpe meg med å gjøre ting som gjør at livet blir givende. Dette det jeg hovedsakelig savner ved ikke å ha en tro.

 

Så er det andre positive ting med f.eks. det med at det ikke nødvendigvis trenger å være slutt etter at en dør, felleskapet med andre mennesker osv.

 

Hadde vært glad for noen innspill på dette.

 

Vi "ateister/agnostikere/humanetikere" etc ser verden og universet i et annet perspektiv enn troende. Vi ser på verden i en sammenheng utfra utvikling og evolusjon gjennom milliarder av år, og ser på vår eksistens som kun en blipp/en hendelse i den store sammenhengen/tidslinjen etc. Men alt dette vet du.

 

Grunnen til at jeg ikke tror på noen gud, er b.la at jeg ikke vil forringe mitt ego og min eksistens ved å si at jeg pr. def. ikke har noen påvirkning i den store sammenhengen. Jeg ønsker ikke å avskrive mitt eget ansvar for at ting blir som de blir, ei heller tilegne dette ansvaret for noen metaperson/gud.

 

Jeg tror heller ikke på noen dømmende kraft som skal vurdere og dømme mine handlinger, det er det kun jeg som kan gjøre. Dette tilsier da også at jeg ikke kan dømme andre.

 

At du ønsker at noe gir livet ditt mening er forståelig, for om det ikke finnes noe som er større enn deg selv, får du plutselig ansvaret for deg selv og ditt eget liv.

Svaret har jeg ikke, men meningen med livet for meg, er å oppleve mest mulig glede, latter, kjærlighet, nervøsitet, sorg, iver etc. Oppleve at jeg er et menneske med følelser og kjærlighet ovenfor verden rundt meg.

 

Det finnes ingen bevis for at det finnes noe etter døden, ei heller tror jeg at det er det. Om man ser det i sammenheng med (merkelig sammenligning) f.eks plankton, tror du de har noe liv etter døden, eller dør bare organismen? Dør cellene i organismen, og organismen slutter å eksistere i den formen man kjenner den? Ja, alt vi vet om verden tilsier det.

Da er vi tilbake til å leve her og nå. Ingen stor kraft dømmer deg, ingen himmel å komme til etter du dør, ingen større mening med livet annet enn hva du selv klarer å tilegne det.

 

Det er mine tanker sånn på stående fot.

[snartenkt]

Eg tror på deler av viternskapen som eg ikke har utforsket enda, poenget er vel at eg stoler på den etter at den har bevist sin validitet, noe religion ikke har.

Det du egentlig sier er at du vet at vitenskapen har bevist at det fungerer, og derfor aksepterer du av erfaring resultatene som produseres.

[Slimda]

Jeg tenker at det hadde vært fint å ha noe å se opp til, noe å strekke seg etter, et forbilde, noe større enn meg selv, en enhet jeg kunne tenke at stod bak meg, som kunne forsvare handlingene mine og hjelpe meg med å gjøre ting som gjør at livet blir givende. Dette det jeg hovedsakelig savner ved ikke å ha en tro.

 

Så er det andre positive ting med f.eks. det med at det ikke nødvendigvis trenger å være slutt etter at en dør, felleskapet med andre mennesker osv.

 

Hadde vært glad for noen innspill på dette.

Se opp til. Jeg ser opp til mine brødre, min far, mine onkler og min bestefar. De er alle menn av karaktér, og har flere punkt med seg som er verdt å leve etter (mener jeg). Selvsagt, de er ikke perfekte, men det er her man kan plukke og velge.

De er mine forbilder, og er større enn meg i den forstand at jeg fortsatt bare er en ung mann på 24 år.

Jeg trenger ikke noen "enhet" stående bak meg, da jeg vet at min familie støtter meg og mine valg, og at jeg kan falle tilbake på dem skulle det oppstå en krise.

Mitt ønske i livet er å bli en gammel og koselig bestefar med barnebarn på fanget. Dette er en drøm jeg har hatt i lang tid, og er derfor en drivkraft til å levere videre og utvikle meg.

 

Og siden jeg ikke tror på et liv etter døden, er det viktig for meg å gjøre det nå mens jeg ennå har sjansen. Døden er noe enhver frykter, men det er ikke noe vi kan slippe unna. Derfor er det best å innse at "ja, jeg kommer til å dø." Men det er opp til deg selv hva du gjør med tiden du har tilgjengelig.

 

Og til slutt; "Meningen med livet er å gi livet mening". Dette holder for meg.

[nebrewfoz]

Døden er noe enhver frykter, men det er ikke noe vi kan slippe unna.

Det er vel ikke selve døden folk flest frykter, men det å dø - dvs. overgangen.

 

Som en fyr en gang sa: "Jeg håper jeg kan sovne stille inn slik som bestefaren min gjorde, og ikke hylende og skrikende slik som passasjerene i bussen hans" ...

 

Og til slutt; "Meningen med livet er å gi livet mening". Dette holder for meg.

Enig

[Hieronymus]

Vi "ateister/agnostikere/humanetikere" etc ser verden og universet i et annet perspektiv enn troende. Vi ser på verden i en sammenheng utfra utvikling og evolusjon gjennom milliarder av år, og ser på vår eksistens som kun en blipp/en hendelse i den store sammenhengen/tidslinjen etc. Men alt dette vet du.

 

Herved benytter jeg meg av min rett til å ekskludere meg selv fra gruppen du omtaler som "Vi". Hvorfor blir vi ateister automatisk stemplet som tilhengere av en bestemt teori? Det eneste som ligger i ordet ateisme, er at man ikke tror på en gud.

 

---

BalleB

[kallepetrus]

Før levde jeg helt fint uten cola, nå er jeg avhengig. Før levde jeg helt fint uten fiske, nå må jeg fiske flere ganger i uken. Men jeg hadde ikke noe savn til dette før jeg lot meg selv prøve. poenget er at man klarer seg helt fint uten ting, før man lar seg bli 'avhengig'. Jeg kan helt sikkert slutte å drikek cola uten problemer også, akkurat som en kan slutte å tro. Svart/hvitt? Ja, men alt er ikke så vanskelig.

[Cthulhu-fhtagn]

Vi "ateister/agnostikere/humanetikere" etc ser verden og universet i et annet perspektiv enn troende. Vi ser på verden i en sammenheng utfra utvikling og evolusjon gjennom milliarder av år, og ser på vår eksistens som kun en blipp/en hendelse i den store sammenhengen/tidslinjen etc. Men alt dette vet du.

 

Herved benytter jeg meg av min rett til å ekskludere meg selv fra gruppen du omtaler som "Vi". Hvorfor blir vi ateister automatisk stemplet som tilhengere av en bestemt teori? Det eneste som ligger i ordet ateisme, er at man ikke tror på en gud.

 

---

BalleB

 

Godt poeng BalleB, Det at ein er avhengig av å bli initiert i gudetro for å savne det beviser at det er kjempelett å la leve utan det. Alle ungar er fødde utan religion, og alle som tilfeldig er oppdratt utan, som meg sjølve, klarer seg fint.

[John Keats]

Åhh jeg er så glad for at jeg ble født smart nok til å tenke for meg selv.

Endret 4. juni 2011 av Hello Kitty

[Dellers]

Å leve uten en tro går helt fint, jeg kan ikke skjønne at det skal være noe problem. Jeg forholder meg til de og det jeg har rundt meg og kan se, det er veldig enkelt. Jeg ser ikke helt hvordan det å forholde seg til noe man ikke har noen holdepunkter for at eksisterer skulle hjelpe meg? Det eneste måtte vel vært å få enkle svar på komplekse vitenskapelige gåter osv, men jeg har ingen problemer med å innse at universet er svært komplekst og stort. Jeg tror det å ikke ha noen gudetro går mye på nettopp det å innse at ting er slik de er, og at man ikke på død og liv må skjønne alt (alle kan jo ikke være supersmarte). Dersom jeg begynner å tenke på universets størrelse, og det faktum at det jo teknisk sett bør være uendelig rom for noe annet utenfor, eller på det at det er ulogisk både at alt har hatt en start eller mangel på en tidsmessig blir jeg gal. Likevel innfinner jeg meg med det, og aksepterer at det er umulig å skjønne seg på. Religiøse synes å finne enkleste mulige forklaring på det meste, og da skylder man som regel på en Gud. Kort sagt virker det som om forskjellen mellom religiøse og ateister går på om man aksepterer verden slik den er og kan observeres, eller om man trenger en enklere forklaring. Man kan vel kanskje kalle det latskap...