Hvordan leve uten tro?

[Teardrop]

Hei,

Lurer på dette med hvordan leve uten å tro på noe? Dere som lever som ateister, hvordan takler dere det? Jeg synes at det virker vanskelig, og derfor hadde jeg satt pris på noen innspill. Ikke teoretiske angående om det eksisterer noe i retning av guddom eller ikke, men hvordan klare seg i det daglige liv så å si.

 

Jeg tenker at det hadde vært fint å ha noe å se opp til, noe å strekke seg etter, et forbilde, noe større enn meg selv, en enhet jeg kunne tenke at stod bak meg, som kunne forsvare handlingene mine og hjelpe meg med å gjøre ting som gjør at livet blir givende. Dette det jeg hovedsakelig savner ved ikke å ha en tro.

 

Så er det andre positive ting med f.eks. det med at det ikke nødvendigvis trenger å være slutt etter at en dør, felleskapet med andre mennesker osv.

 

Hadde vært glad for noen innspill på dette.

[iChristian]

Jeg har masse å strekke meg etter, andre mennesker, selv om jeg ikke har noen tro. Jeg har vært troende og det er fullstendig uproblematisk å være uten tro.

 

Fellesskap med andre mennesker har jeg i dette livet og hva som kommer etterpå har jeg funnet ut at jeg er uinteressert i, jeg vil leve best mulig her og nå.

[IHS]

Fellesskap med andre mennesker har jeg i dette livet og hva som kommer etterpå har jeg funnet ut at jeg er uinteressert i, jeg vil leve best mulig her og nå.

Forskjellen er at hos de kristne så ender ikke dette fellesskapet med døden, det kristne fellesskapet har ingen ende.

[Locrin]

Det å ha en tro vil ikke redde deg fra døden med mindre det du tror på er reelt.

 

Handlingene mine skal ikke måtte forsvares med en gammel utdatert bok,, men stå på egne ben.

 

Min lykke kommer fra meg selv og de rundt meg. Vi velger å være snille mot hverandre fordi vi mener det er rett. Ikke fordi et allmektig vesen med enerett på moral forteller meg hva jeg skal gjøre. Fellesskap med andre mennesker er ikke noe du trenger religion for. Hvilken religion sverger du til? Jeg er nysgjerrig på hvem du har som forbilde.

 

Fellesskap med andre mennesker har jeg i dette livet og hva som kommer etterpå har jeg funnet ut at jeg er uinteressert i, jeg vil leve best mulig her og nå.

Forskjellen er at hos de kristne så ender ikke dette fellesskapet med døden, det kristne fellesskapet har ingen ende.

Ser ikke helt hvordan et fellesskap med en haug døde folk er givende.

[Kristine Ask]

Hei

 

Synest du stiller et godt spørsmål

 

Jeg tok med meg barnetroen helt inn i voksen alder, så jeg husker godt tiden før og etter at jeg trodde. For meg var det faktisk en lettelse når jeg endelig falt til ro med at "dette tror jeg faktisk ikke på".

 

Det var ikke helt lett å bryte seg løs dog. På den ene siden hadde en tradisjon jeg hadde mange gode opplevelser fra(særlig kristent ungdomsarbeid) og noe jeg delte med familien min. På den andre siden synest det var vanskelig å forholde meg til kirken og bibelen. Om jeg skulle ta litt av den sunne fornuften jeg ble utstyrt med så var det altfor mange ting som ikke hang på greip (maktmisbruk, korrupsjon, selvmotsigelser, mangel på kildekritikk etc etc etc), og hvis jeg skulle kutte ut kirken og bibelen - hva skulle jeg da basere min tro på? Om jeg fant på min egen gud ville jeg da i realiteten gå rundt å snakke med en usynlig venn som bare jeg visste om... Og det hadde jeg egentlig ikke behov for

 

Når jeg endelig fikk fingeren i jorden og innrømmet at troen min ikke lenger var der (det ble umulig for meg å kombinere tro med mine andre verdier som etterspør vitenskapelige bevis, logikk og humanisme) var det godt.

 

For det første var jeg ikke lengre bekymret om hva Gud trodde om meg. Jeg hadde jo blitt fortalt at han var glad i meg, men jeg synest å be var kjedelig og gjorde kanskje ikke nok plass i ham til hverdagen min. Synest han egentlig at jeg var så stas? Jeg skal innrømme at i begynnelsen var det litt skummelt. I nesten 20 år hadde jeg trodd på en Gud, og nå skulle jeg bare kaste det vekk. Hva hvis jeg tok feil?

 

Etterhvert som jeg åpnet meg mer for religionskritikk (som jeg hadde stort sett holdt meg unna som troende) ble jeg også mer og mer sikker i mitt valg om å kutte troen.

 

At det ikke finnes noe liv etter døden var også en befrielse å falle til ro med. Jeg vet hva jeg har å forholde meg til: min eksistens her og nå, og jeg må selv ta ansvar for mine handlinger. Bare fordi at sjelene ikke flyr opp til himmelrike, betyr jo ikke at en person forsvinner helt når de dør. De inntrykkene de har gjort på andre, delte minner, familie og venner, arbeid og omsorg de har bidratt med - de lever videre

 

Det er jo heller ingen problem å finne folk å se opp til. Jeg har både ekte personer og fiksjonelle karakterer som inspirerer meg og som viser kvaliteter jeg ønsker å dyrke fram ved meg selv. Er bare å se seg rundt så finner man mange flotte folk!

 

Siden du stiller det spørsmålet lurer jeg på om du tviler for tiden? Du kan jo prøve tankeeksperimentet "hva om jeg bare slutter å tro nå - hvilke konsekvenser har det egentlig for min hverdag? Hva vil endres?".

 

Er ganske så sikker på at hverdagen kommer til å gå greit, både med eller uten tro

[IHS]

Fellesskap med andre mennesker har jeg i dette livet og hva som kommer etterpå har jeg funnet ut at jeg er uinteressert i, jeg vil leve best mulig her og nå.

Forskjellen er at hos de kristne så ender ikke dette fellesskapet med døden, det kristne fellesskapet har ingen ende.

Ser ikke helt hvordan et fellesskap med en haug døde folk er givende.

De er ikke døde, de lever i fellesskapets kolektive bevissthet.

 

[Kristine Ask]

Fellesskap med andre mennesker har jeg i dette livet og hva som kommer etterpå har jeg funnet ut at jeg er uinteressert i, jeg vil leve best mulig her og nå.

Forskjellen er at hos de kristne så ender ikke dette fellesskapet med døden, det kristne fellesskapet har ingen ende.

Ser ikke helt hvordan et fellesskap med en haug døde folk er givende.

De er ikke døde, de lever i fellesskapets kolektive bevissthet.

 

 

Ønsker ikke å avspore tråden helt her: Men vi skal altså bli del av en større bevissthet? Har man noe valg? Jeg er jo stort sett veldig glad i min individuelle bevissthet der jeg har mine egne tanker som jeg kan dele når jeg ønsker gjennom tekst og tale.

[Locrin]

Folk jeg kjente som har gått bort lever i min og andres bevissthet. Når jeg dør vil jeg leve i andres bevissthet. Trenger ikke religion for det. Jeg har lyst til å be IHS om å være mer konkret, men jeg vet så alt for godt at det klarer hun ikke.

[O3K]

Lurer på dette med hvordan leve uten å tro på noe? Dere som lever som ateister, hvordan takler dere det?

Det er mange ateister som har en tro. Teisme er ikke den eneste form for tro.

 

Jeg synes at det virker vanskelig, og derfor hadde jeg satt pris på noen innspill. Ikke teoretiske angående om det eksisterer noe i retning av guddom eller ikke, men hvordan klare seg i det daglige liv så å si.

Den eneste forskjellen er at jeg ikke ber bordbønn før jeg spiser, så hvorfor skulle jeg ikke klare meg i det daglige liv?

 

som kunne forsvare handlingene mine

Personlig foretrekker jeg å forsvare mine egne handlinger.

 

Så er det andre positive ting med f.eks. det med at det ikke nødvendigvis trenger å være slutt etter at en dør, felleskapet med andre mennesker osv.

1) Man trenger ikke være teist for å ha et fellesskap.

2) Helvete er ikke en positiv ting.

[Pseudopod]

Det er egentlig ganske uproblematisk. Er bare å sette seg noen mål og så jobbe mot de. Det er alltids mange ting å strekke seg etter selv om disse tingene ikke er overmennesklige. Det er veldig mange imponerende mennesker i verden, å ha noen av de som forbilde er jo ikke noe problem.

 

Personlig har jeg ikke noen forbilder egentlig, men jeg har en del ting jeg ønsker å bli god i, som jeg jobber mot.

 

Angående det å dø, mange sier at dersom man er av den oppfattning at dette livet er det eneste man har, så blir tiden her mer verdifull, og man føler en sterkere trang til å gjøre det meste ut av det. Selv så gidder jeg ikke tenke så mye på akkurat dette. Når man dør, så dør man. Skulle det mot formodning være noe etter døden, så er det uansett ikke noe jeg har tenkt å gamble på nå, uten noen form for beviser eller indikasjoner på at et liv etter døden eksisterer.

Endret 31. mai 2011 av Pseudopod

[nebrewfoz]

...felleskapet med andre mennesker osv.

Ateister kan også ha fellesskap med andre mennesker.

 

Uten en guddom som en permanent krykke å støtte seg til, må man ta avgjørelser selv eller sammen med andre. Trøst kan man også få hos andre mennesker. Svar på vanskelige spørsmål kan man også få hos andre mennesker. Mening med livet kan man finne hos/med andre mennesker. Hvis man selv vil.

 

Angående det med "etter døden"; det ser jeg på omtrent som "før fødselen".

Uproblematisk for den det gjelder.

[MrL]

Folk leter alt for mye etter meningen med livet, når det eneste meningen er den du lager selv. Vi takler å leve ved å ha menneskene rundt oss, og nyte gleden av livet, ikke gud. For min del er det sånnsett deilig å være ateist, så slipper jeg å ødelegge det kostbare livstiden min i kirken og troa på Gud, og heller bruke tiden på andre ting.

 

Folk tror mennesker trenger en gud/forbilde for å leve, kun svake mennesker trenger dette.

Endret 31. mai 2011 av MrLG

[Hieronymus]

Hadde vært glad for noen innspill på dette.

 

Jeg synes det er ganske greit å leve et liv uten kronisk frykt for evig fortapelse og skjærsild. Når jeg ser hvilken hindring religion er for enkeltes livsutfoldelse, så er jeg glad for at jeg aldri ble religiøs selv. Og så er jeg veldig glad for å bo i et land uten prestestyre, der offentlig drap og lemlestelse skjer i religionens navn. Men slikt skal man jo ikke snakke høyt om, man kan jo bli anklaget for rasisme!

 

---

BalleB

[IHS]

Fellesskap med andre mennesker har jeg i dette livet og hva som kommer etterpå har jeg funnet ut at jeg er uinteressert i, jeg vil leve best mulig her og nå.

Forskjellen er at hos de kristne så ender ikke dette fellesskapet med døden, det kristne fellesskapet har ingen ende.

Ser ikke helt hvordan et fellesskap med en haug døde folk er givende.

De er ikke døde, de lever i fellesskapets kolektive bevissthet.

Folk jeg kjente som har gått bort lever i min og andres bevissthet. Når jeg dør vil jeg leve i andres bevissthet. Trenger ikke religion for det.

Er det ikke da litt vikig hvem du lever videre i ? Hvorfor leve vidre i de som har det jævlig, når du kan leve vidre i de som har det godt ?

[KarlRoger]

Jeg har nok å gjøre og å tenke på, uten at jeg skal bekymre meg for om det er noen som overvåker meg døgnet rundt, og bare venter på å bruke noe av det imot meg. Samtidig som de sitter og nyter alle lidelsene som pågår rundt omkring i verden.

 

Det begynner å bli lenge siden nå, men jeg husker bare troen som ukomfortabel og forvirrende.

 

Jeg har nok av folk å se opp til, helt vanlige mennesker som resten av oss, men de gjør fantastiske ting. Og det er lett å sette seg mål uten å sikte på noe etter døden. Faktisk ønsker jeg å være frisk nok til å unngå døden i en god stund til, og har ingen interesse av å opphøre å eksistere. Selv om jeg ikke frykter det, for når jeg dør, så vil jeg ikke evne å føle noe som helst.

 

Om du ønsker noe større enn deg selv, så se på sammenhengen, se på samfunnet, vår videre utvikling, vår forståelse av oss selv og det som er rundt oss. Handlingene dine vil påvirke sammenhengen, vil påvirke andre. Om du gjør godt for andre så vil de ha glede av det, om du gjør ondt så vil de lide. Om vi utvikler oss videre så vil framtidige generasjoner nyte godt av det på samme måte som vi nyter godt av mange, mange generasjoner med tidligere utvikling.

 

Og om det ikke er nok, se opp og utenfor vår egen planet. Se på stjernene der ute. Tenk at en av de stjernene kanskje har en planet rundt seg med avansert liv, som vi har her. Kanskje mange av stjernene har liv rundt seg. Tenk om de ser hit og lurer på det samme. Tenk om vi kanskje klarer å utvikle oss langt nok til å en gang møte på liv som ikke har sin opprinnelse på Jorden. Og tenk at likevel så har vi noe til felles, for de vil også være en del av universet, et univers som for 13.7 millarder år siden var samlet på et uforståelig lite punkt, mens nå er spredt større enn vi kan fatte.

 

Selv om vi skulle forbli alene, så er vi en del av universet, alt det vi kan se. Stoffene vi nå er bygget opp av var en gang en del av stjerner, som måtte dø for at vi skulle få tilgang på grunnstoffene vi trengte.

 

Og selv om vi skulle forbli alene, men klarer å utvikle oss langt nok til å spre oss til andre planeter, tenk hvor utrolig mye mer vi kan bli enn vi er nå. Noen usynlige flekker på en planet i et stjernesystem blant hundrevis av milliarder, i en galakse blant hundrevis av milliarder. Tenk om vi en dag kan utforske andre galakser.

[Hyd]

Fellesskap med andre mennesker har jeg i dette livet og hva som kommer etterpå har jeg funnet ut at jeg er uinteressert i, jeg vil leve best mulig her og nå.

Forskjellen er at hos de kristne så ender ikke dette fellesskapet med døden, det kristne fellesskapet har ingen ende.

Ser ikke helt hvordan et fellesskap med en haug døde folk er givende.

De er ikke døde, de lever i fellesskapets kolektive bevissthet.

Folk jeg kjente som har gått bort lever i min og andres bevissthet. Når jeg dør vil jeg leve i andres bevissthet. Trenger ikke religion for det.

Er det ikke da litt vikig hvem du lever videre i ? Hvorfor leve vidre i de som har det jævlig, når du kan leve vidre i de som har det godt ?

 

Jeg har det ganske bra, om jeg kjente fyren så ville han hatt det ganske bra i min bevissthet. Men du har kanskje snakket med noen av disse sjelene som har det jævelig? Eller siterer du den "store boken" som bare spiller på frykt?

 

Kommer aldri til å tro på noe som spiller på frykt for og vinne.

[Red Frostraven]

 

Er det ikke da litt vikig hvem du lever videre i ? Hvorfor leve vidre i de som har det jævlig, når du kan leve vidre i de som har det godt ?

 

Har du det bedre enn meg?

Endret 31. mai 2011 av Red Frostraven

[Hyd]

Edit: så sitatet for sent.

 

Men ja, jeg tror IHS tror det, bare se på signaturen hans. Ikke meningen og svare for han, kanskje IHS kan svare selv?

Endret 31. mai 2011 av Hyd

[OV-103]

Som sagt av flere er det nok av utrolig mennesker å se opp til, og en finner mye glede ved å være med de en er glad i.

 

For min del er det en utrolig glede ved å kunne se opp på himmelen eller hvor som helst egentlig, for så å tenke hvor elegant alt henger sammen, og at vi som mennesker for hver eneste dag som går får bedre og bedre forståelse for mekanismene bak hvordan hele universet virker og henger sammen.

 

En av de filmscene som går mest inn på meg er faktisk oppskytnings scena i Apollo 13. Følelsen av stolthet over at arten jeg er en del av har klart å forstå nok av naturen til å kunne sende noe til månen. Ikke nok med at vi forstår det, vi har faktisk laget noe så utrolig som alle delene som inngikk i Apollo programmet.

 

Den samme fascinasjonen og gleden får jeg ved å stå og kikke på Mars (når jeg har den muligheten). Tenk at akkurat nå, så kjører det noe menneskeskapt rundt på en annen planet.

 

Om menneskeheten hadde vært låst i religiøs tankegang hadde vi aldri kommet så langt.

 

Fascinasjonen over hvor vi kommer fra er også noe som kan gi meg glede. F.eks at mesteparten av atomene i kroppen min ble dannet inni en stjerne, at jeg faktisk er stjernestøv... Er ikke det en utrolig tanke?

 

Når det gjelder døden så er det jo ingen ekstremt behagelig tanke at jeg en dag skal slutte å eksistere. Men, om du er helt ærlig med deg selv, tror du virkelig universet er lagt opp til å fungere på den måten vi synes er mest behagelig?

 

Om jeg tenker langt frem i tid så vil jo atomene i kroppen min være en del av noe helt annet.

Kanskje en del av meg blir en del av et stort tre, mens en annen del av meg er del av et stort dyr som lusker rundt det samme treet. Det er en utrolig fascinerende tanke.

[IHS]

Er det ikke da litt vikig hvem du lever videre i ? Hvorfor leve vidre i de som har det jævlig, når du kan leve vidre i de som har det godt ?

Har du det bedre enn meg?

Kristne har det bedre en ikke-kristne, ja.