Hvem får danne koalisjonsregjering?

[-Serenity-]

Under "Koalisjonsregjering" på Wikipedia står følgende skrevet som årsak til situasjonen:

 

"Etter valgopptelling; Dersom det viser seg at ikke noe enkelt parti har flertall i Stortinget, blir oppdraget om å danne regjering gitt til det partiet som har størst sjanse til å vinne støtte for politikken sin i Stortinget."

 

Har bare ett spørsmål; dette høres nesten ut som en skjønnsmessig vurdering. Hvem avgjør hvilken parti dette blir??

[Atlanterhavet]

Det er suverent Kongen som har siste ordet (regjeringa er etter lova Kongen sitt råd). I praksis vil han likevel lyda nøye på kva dei ulike partileierane gjev av råd før han tek ei avgjerste, og ofte rådføra seg med andre. Ingen er tent med ei regjering som fell når fyrste saka kjem opp i røysting i Stortinget.

[iChristian]

Det er strengt tatt den avtroppende statsministeren som gir kongen sin anbefalning. Men ettersom antallet partiledere er relativt lite så har, antagelig, relativt høy grad av kontakt seg i mellom etter valgresultatet slik at man til en hver tid er klar over regjeringssjansene til de diverse partiene.

 

Det er jo også slik at man ofte har signalisert retning før valget...

[sosialliberal]

Du referer til det som betraktes som lovmessig, men praksisen er helt annen. Det er som regel det partiet som har fått størst oppslutning som sitter med det siste ordet. I slike situasjoner er resultatet gjerne at vi får en mindretallsregjering dannet ut i fra det partiet som har fått størst oppslutning ved det siste valget. Denne type regjering fungerer på nåde fra parlamentet fra sak til sak, siden de mangler flertall. Vi har hatt noen mindretallsregjeringer i Norge, men dette er ikke et foretrukket alternativt siden det er veldig vanskelig å styre under slike omstendigheter.

Endret 1. juni 2011 av statsviter

[Simon Aldra]

Norges grunnlov gir Kongen makt til å utnevne regjering. Dersom et parti har flertall i Stortinget har Kongen etter konstitusjonell praksis plikt til å utnevne lederen for dette partiet til leder av en ny regjering, eller for den saks skyld be ham eller henne fortsette som leder for regjeringen.

 

Konstitusjonell prasksis i koalisjonsspørsmål blir selvfølgelig mer komplekst, men normalt vil Kongen diskutere spørsmålet med den sittende Statsministeren, denne vil anbefale Kongen å invitere lederen for den koalisjonen som samlet sett har den beste evne til å danne regjering.

 

Dersom vi forestiller oss valget i 2005 da de rødgrønne fikk flertall i Stortinget, var det ganske åpenbart at Arbeiderpartiet, SV og SP samlet hadde et flertall i Stortinget. Det var også klart at lederen for disse tre partiene i et eventuelt regjeringssamarbeid ville være Jens Stoltenberg, lederen for det største partiet, dessuten tidligere statsminister.

 

Praksisen bak dette har lang tradisjon. For eksempel manøvrerte de borgerlige partiene en del for å få Kongen til å utnevne hvem som helst andre enn Arbeiderpartiets leder Hornsrud til statsminister i 1928. Kong Haakon VII valgte til slutt å utnevne Hornsrud til leder for den neste regjeringen.

 

[LucarioX]

Vi har hatt noen mindretallsregjeringer i Norge, men dette er ikke et foretrukket alternativt siden det er veldig vanskelig å styre under slike omstendigheter.

Er vel heller mindretallsregjeringer som er normalen, hvertfall etter andre verdenskrig? Stoltenberg II er jo den første flertallsregjeringen siden Kåre Willochs regjering 1983-85. Selv tror jeg faktisk at jeg fortetrekker mindretallsregjeringer, da avgjøres sakene i Stortinget og ikke på bakrommet, skaper mer debatt og et mindre blokkbasert politisk landskap

[sosialliberal]

Vi har hatt noen mindretallsregjeringer i Norge, men dette er ikke et foretrukket alternativt siden det er veldig vanskelig å styre under slike omstendigheter.

Er vel heller mindretallsregjeringer som er normalen, hvertfall etter andre verdenskrig? Stoltenberg II er jo den første flertallsregjeringen siden Kåre Willochs regjering 1983-85. Selv tror jeg faktisk at jeg fortetrekker mindretallsregjeringer, da avgjøres sakene i Stortinget og ikke på bakrommet, skaper mer debatt og et mindre blokkbasert politisk landskap

 

Ja, vi har hatt en god del av mindretallsregjeringer etter andre verdenskrig. Vi kan egentlig si at Bondevik-regjering I og II hadde flertall siden Frp i praksis ga sin fulle støtte til den sittende regjering, til tross for de selv ikke satt i regjering.

 

Jeg ser helt klart fordeler med mindretallsregjerning, spesielt ved tanke på at parlamentet i dette tilfellet fungerer i forhold til sin hensikt – dvs. som et kontrollorgan overfor regjeringen. I dette tilfellet får man ikke det parlamentariske problemet som under flertallsregjering der regjeringen fungerer både som den lovgivende og utøvende makt, nettopp fordi parlamentet stemmer i takt med regjeringen på bakgrunn av flertallet.

 

Men det jeg ønsket å fremme i mitt forrige innlegg som et problem med mindretallsregjering, er at det i mange tilfeller kan oppstå regjeringskrise som resultat av uenigheten mellom parlamentet og regjering. Dette alternativet undergraver litt av kontinuiteten, spesielt i tilfeller der parlamentet reiser mistillitsforslag mot regjeringen – noe som parlamentet gjør i mye større grad under mindretallsregjering enn under flertallsregjering.

Endret 2. juni 2011 av statsviter

[iChristian]

Problemet når vi har mindretallsregjering er at folk med en gang begynner å klage på stortingsstyring...