Utro. Kan jeg slutte?

[CasaNuovo]

Jeg er gift, men på vei ut av et langt ekteskap med barn involvert. Jeg har truffet en annen, uten at min kone vet noe om det eller tidligere hendelser. Jeg har i perioder vært "ganske utro", både i langvarige og kortere forhold på siden. Jeg sliter litt med å forklare hvorfor for meg selv selv om jeg tror det dels er seksuelle behov, ønsket om å føle seg mer ettertraktet, fascinasjonen over "noe nytt og spennende" både på et personlig og fysisk plan, et ønske om spenning samt den deilige, forelskede følelsen når man begjærer og beundrer hverandre.

 

Jeg er nå forelsket og tenker selvsagt ikke helt klart. Men min elskerinne er heldigvis oppegående. I tillegg til at jeg har vært utro med henne er hun også godt kjent med tidligere eskapader utenfor ekteskapet. Dette skaper selvsagt et tillitsproblem, for hvordan kan hun stole på at jeg ikke gjentar mønsteret mitt?

 

Og løsningen her er jo ikke hvordan hun overbevises. Snarere hva jeg (eller vi) kan gjøre for å endre min oppførsel, mine valg. Som forelsket sverger jeg selvsagt dyrt og hellig at dette ikke skal skje igjen, noen gang. Men hva om noen år, når hverdagen inntreffer, flammen brenner svakere? Hvordan vil jeg velge å håndtere det da? Tatt i betraktning min historikk burde hun jo egentlig holde seg langt unna - hun skjønner vel det egentlig selv, og det verste er at det gjør jeg også. Jeg er rett og slett ikke noe å satse på. Men jeg har samtidig et ønske om, en vilje til å endre meg. Jeg vil få dette til.

 

Det fine er at min kjære elskerinne er svært flink til å kommunisere, hun tenker og uttrykker seg klart. Vi har åpne samtaler, kjenner hver vår historikk sånn nogenlunde og burde ha potensiale til å kunne håndtere et forhold gjennom tykt og tynt - også når ting kan bli litt kjedelig og rutinepreget.

 

Jeg ønsker tilbakemeldinger som kan hjelpe meg, og synes fordømmelse fra den moralske overklasse eller folk som har blitt dypt såret kan spares til andre tråder. Her blir det lite konstruktivt.

 

Egenopplevde erfaringer, eller innspill fra profesjonelle tas imot med stor takknemlighet.

[iChristian]

Hvordan er/har kommunikasjonen med din soon-to-be-eks vært? For hvis du nye flamme er god til å kommunisere i motsetning til forrige absolutt være med på å holde deg på den rette stien.

[CasaNuovo]

Hvordan er/har kommunikasjonen med din soon-to-be-eks vært? For hvis du nye flamme er god til å kommunisere i motsetning til forrige absolutt være med på å holde deg på den rette stien.

 

Ja, glimrende spørsmål! Kommunikasjonen med soon-to-be-eks er ikke spesielt bra. Vi har vel alltid vært på forskjellige nivåer - jeg vil påberope meg å være litt kjappere i hodet, men samtidig er jo hun nettopp en hunn og dermed mer opptatt av å snakke om "ting". Men jeg er ikke den klassiske neandertal-typen, jeg klarer som regel å uttrykke meg og snakker enkelt om følelser f.eks.

 

Nettopp vår (min elskerinne og meg sin) evne til å kunne kommunisere åpent, at vi har et ganske likt syn (erfaren, realistisk) på relasjoner, gjør at jeg har tro på og vilje til dette.

Endret 26. mai 2011 av CasaNuovo

[iChristian]

Da hørtes det ut som forutsetningene i hvert fall er bedre

[tickinghd]

Jeg ønsker tilbakemeldinger som kan hjelpe meg, og synes fordømmelse fra den moralske overklasse eller folk som har blitt dypt såret kan spares til andre tråder. Her blir det lite konstruktivt.

 

Egenopplevde erfaringer, eller innspill fra profesjonelle tas imot med stor takknemlighet.

Hvorfor skal du endre deg for henne når det uansett blir lite konstruktivt å se den andre siden av problemet? Om du var en alkoholiker ville du vært typen som sier "ja jeg har ett problem men om det går ut over andre er det deres problem". Sannsynligvis er du på utkikk etter noen som kjenner problemet og som du kan prate om dette med over en mugge øl. Jeg var visst ikke den personen gitt, så jeg skal steppe til side. Tvi tvi.

[vidor]

Synes du har en rimelig god refleksjonsevne for å være hodestups forelsket.

Jeg lurer litt på hvorfor du fraskriver deg nettopp moral og sårbarhet fra svarene du vil ha. Kan det være en refleksjon av det som er essensen i din underbevissthet om hva du føler som skurrer ved å ta den avgjørelsen ?

 

Hvor gamle er f.eks barna ?

Alder og personlighetstype har mye å si på hvordan de takler at de kjente familierammene går i oppløsning. Dette kan være svært traumatiserende på barn som ofte føler skyld/skam og lojalitetskonflikt i etterkant. Hvordan kona de takler dette er jo også en del av konsekvensen og hvordan forholdet dere imellom blir etterpå.

 

Med den selverkjennelsen du har gjort om at du er forelsket i forelskelsen så er det vel kanskje den beste løsningen at du spiller med åpne kort at du er gift og at dette er et forhold på si som kommer til å forbli det og håpe at konen din ikke finner ut av dette.

Etisk dilemma der på hva som er værst av to onder. Skilsmisse/separasjon eller å bli potensielt avslørt som utro senere for å stabilisere familien, og mitt oppi dette er dine egne behov og lyster.

 

Kan det være en tanke å oppsøke en parterapeut for å lufte disse tingene for å finne en løsning som er akseptabel for alle parter. Du sitter jo i en kompleks relasjon og uansett hva du gjør får det jo konsekvenser for både deg og de andre. Noen av disse kan det være veldig vanskelig å se i forkant, og en terapeut eller psykolog kan ha nyttige innspill til deg og få deg til å se ting i forskellige perspektiv før du tar beslutningen din.

[CasaNuovo]

Tusen takk for ditt innspill, vidor. Det setter jeg veldig pris på, og jeg håper du tar deg tid nok en gang

 

Aller først, jeg ser at mitt opprinnelige innlegg kunne vært mer utfyllende. Min kone (fremdeles) og jeg har allerede vært til mekling et par ganger, hun vet at jeg vil skilles og aksepterer at vårt forhold er over. Jeg ønsker å fortsette å holde utroskapen skjult for henne av hensyn til videre samarbeid og til hennes psyke - hun vil bli fullstendig knust og jeg kjenner henne absolutt godt nok til å være sikker på at hun ikke vil vite det.

 

Min beslutning er altså tatt - jeg er på vei ut, men det gjenstår både praktiske ting og at vi snakker med barna som er henholdsvis tre og syv år. Det tegner an til å bli en relativt velfungerende skilsmisse, vi er enige om svært mange ting med barna i sentrum. Det er selvsagt omfattende spørsmål knyttet til dette, men i denne omgang er det fremtiden med min nye partner jeg er opptatt av.

 

Så videre til det jeg er opptatt av: rehabiliteringspotensialet for min utroskap. Selv om min elskerinne og jeg må etablere en hverdag sammen der vi først bor hver for oss, er det svært sannsynlig at vi om kanskje et års tid flytter sammen og etterhvert prøver å få egne barn. Hun har ikke egne barn selv, men er reflektert rundt hva det innebærer å være stemor på deltid - en rolle jeg tror hun vil få til helt fint.

 

Men hvis jeg selv ikke tror at utroskap er et tilbakelagt stadium holder jeg henne for narr og får nye barn som kanskje igjen utsettes for en skilsmisse, kort sagt det blir et ulykksalig rot. Så spørsmålet blir: Hvordan kan jeg forandre meg?

 

Jeg tror nok samtaler med en psykolog kunne hjulpet meg med å sortere dette, latt meg utforske spørsmålet og hjelpe meg til å føle meg tryggere på at jeg har tatt et valg jeg vil stå ved og at jeg må være bevisst. Jeg har aldri tidligere oppsøkt en psykolog så det vil sannsynligvis være Pandoras eske som åpnes. Dette kan kanskje også være et emne som kan egne seg for parterapi?

[CasaNuovo]

Forøvrig var min innledende kommentar vedr. moral kun et forsøk på å holde tråden saklig uten fordømmende one-linere. Jeg ser selvsagt at min egen moral er svært relevant for å holde meg unna utroskap.

[Thrillseeker]

Skam deg! Misbruke din partners tillit på denne måten. Er iallefall godt du er på vei ut av ekteskapet. Hvorfor ikke skille seg tidligere?

[logaritmemannen]

Jeg tror nok samtaler med en psykolog kunne hjulpet meg med å sortere dette, latt meg utforske spørsmålet og hjelpe meg til å føle meg tryggere på at jeg har tatt et valg jeg vil stå ved og at jeg må være bevisst. Jeg har aldri tidligere oppsøkt en psykolog så det vil sannsynligvis være Pandoras eske som åpnes. Dette kan kanskje også være et emne som kan egne seg for parterapi?

 

Der har du svaret.

[ElderScrollsinisten]

Tusen takk for ditt innspill, vidor. Det setter jeg veldig pris på, og jeg håper du tar deg tid nok en gang

 

Aller først, jeg ser at mitt opprinnelige innlegg kunne vært mer utfyllende. Min kone (fremdeles) og jeg har allerede vært til mekling et par ganger, hun vet at jeg vil skilles og aksepterer at vårt forhold er over. Jeg ønsker å fortsette å holde utroskapen skjult for henne av hensyn til videre samarbeid og til hennes psyke - hun vil bli fullstendig knust og jeg kjenner henne absolutt godt nok til å være sikker på at hun ikke vil vite det.

 

Min beslutning er altså tatt - jeg er på vei ut, men det gjenstår både praktiske ting og at vi snakker med barna som er henholdsvis tre og syv år. Det tegner an til å bli en relativt velfungerende skilsmisse, vi er enige om svært mange ting med barna i sentrum. Det er selvsagt omfattende spørsmål knyttet til dette, men i denne omgang er det fremtiden med min nye partner jeg er opptatt av.

 

Så videre til det jeg er opptatt av: rehabiliteringspotensialet for min utroskap. Selv om min elskerinne og jeg må etablere en hverdag sammen der vi først bor hver for oss, er det svært sannsynlig at vi om kanskje et års tid flytter sammen og etterhvert prøver å få egne barn. Hun har ikke egne barn selv, men er reflektert rundt hva det innebærer å være stemor på deltid - en rolle jeg tror hun vil få til helt fint.

 

Men hvis jeg selv ikke tror at utroskap er et tilbakelagt stadium holder jeg henne for narr og får nye barn som kanskje igjen utsettes for en skilsmisse, kort sagt det blir et ulykksalig rot. Så spørsmålet blir: Hvordan kan jeg forandre meg?

 

Jeg tror nok samtaler med en psykolog kunne hjulpet meg med å sortere dette, latt meg utforske spørsmålet og hjelpe meg til å føle meg tryggere på at jeg har tatt et valg jeg vil stå ved og at jeg må være bevisst. Jeg har aldri tidligere oppsøkt en psykolog så det vil sannsynligvis være Pandoras eske som åpnes. Dette kan kanskje også være et emne som kan egne seg for parterapi?

Leser av innlegget at det er helt avgjort at det blir skillsmisse og at hensikten er å avvende seg med utroskap. Støtter som poster ovenfor at å oppsøke psykolog nok er veldig lurt. Selv om det kanskje sitter langt inne kan det nok hjelpe.

 

Ellers virker det som om du har god selvinnsikt. Du spør deg selv om hva som kan være årsaken til ditt utroskap, enten det er behov for anerkjennelse eller spenning. - Kanskje du kan finne andre måter å dekke disse behovene på?

 

En kan finne korrelasjon mellom gitte personlighetstrekk og utroskap, men personlighetstrekk er i utgangspunktet vansklig å gjøre noe med.

Da jeg studerte psykologi lærte vi derimot om noe som ble kalt den "fundamentale attribusjonsfeilen". Man velger, spesielt her i den vestlige verden med en individualistisk kultur, å tilskrive for mye av forklaringen for et handlingsmønster til personlige egenskaper i forhold til hvor mye en tilskriver situasjonen. Dette har jeg reflektert over i kontekst med mine forhold. - Merker jeg at jeg har potensiale for å bli interessert, trekker jeg meg fra, eller unnlater å sette meg selv i en situasjon der følelser eller utroskap kan få grobunn.

 

Selvsagt er ikke dette alltid like lett da man noen ganger må omgåes med andre der kjemien stemmer, men hvis man er i et tilfredstillende forhold og er bevisst på at man har en "gresset er alltid grønnere på den andre siden-tankegang" evt. at en egentlig aldri når noe metningspunkt for tiltrekning kan det hjelpe litt. - Det har i alle fall hjulpet meg holde meg på rett kjøl, på tross av instinkter.

 

- Uansett er det nok et godt utgangspunkt å oppsøke psykolog.

Endret 27. mai 2011 av ElderScrollsinisten

[CasaNuovo]

Tusen takk for ditt svar, ElderScrollsinisten.

 

Jeg slo opp noen av begrepene du brukte og leste litt. Jeg tror for min del man kan omskrive det gamle "leilighet gjør tyv" til "mulighet gjør utro" for min del. Hvis jeg har muligheten og oppdagelsesrisikoen er lik null, hva hindrer meg? Jeg må jo nettopp ønske å la være, jeg må ville være trofast.

[Nihilist1]

Du har helt feil utgangspunkt - poenget er ikke å hindre utroskap, men å hindre at interessen fra din elskerinne/snart samboer daler.

 

Dersom hun er interessert, og du holder parforholdet spennende, er neste spm hvordan du kan være utro, uten at det blir for åpenlyst.

 

Hvordan skal du få nok iskrem slik at du aldri mer vil ha potetgull? Er ikke det ganske absurd å stille spm slik? Skjønner du hvor jeg vil?

 

Du er en heldig, heldig kar, som tydelig har dametekke. Kjør på videre. Men ikke glem ungene dine oppi det her. Folk som neglisjerer ungene sine angrer ofte maradona-bittert på det senere.

[Whist1er]

En av one-linerne du nok ikke ønsker er "en gang utro - alltid utro". Kanskje man bør stille spørsmålet; Hvorfor er man utro. Slik du legger det frem kan det se ut som at drivkraften ikke er mer enn at oppdagelsesrisikoen er lik null. Det kan jo ikke være riktig. Det må jo være noe mer enn det? Jeg tror at man er utro av en av følgende årsaker:

-Ingen sex hjemme

-Fyll med påfølgende sviktende vurderingsevne (helt klart kurerbart)

-Man har preferanser man ikke får drive med hjemme

-Det er bekreftelsen som er selve drivkraften mens sexen er uviktig

 

For de som er notorisk utro tror jeg det er bekreftelsen som er nøkkelen, og som flere over antyder er det nok nødvendig med hjelp fra en tredjeperson man kan "sparre" med.

 

Om et forhold mellom to personer som gjensidig har vært utro mot andre kan fungere vil vel bare tiden vise.