Den store Nintendokaféen

[fnwilborn]

Hei! WiiU selger kanskje ikke bra, men exclusivene er jo kjempegode.

[Bytex]

De tre Amigaene du nevner var bare like på utsiden Inni var det andre boller. 500 var den første utgaven, 600 var en slags 500+ (hadde litt mere prosessorkraft og et nyere operativsystem), men manglet nummertastaturet på høyresiden.

 

1200 var the king of the hill, den hadde nytt grafikkchipset som økte fargekapasiteten til fra 32 til 16665 farger, og dermed fikk masse spill som utnyttet dette (AGA-spill). AGA-spill var ikke bakoverkompatible, men gamle spill var kompatible med 1200.

Endret 9. oktober 2014 av Bytex

[JoseCuervo]

Noen som har fått testa Bayonetta 2 demoen? Varre bra eller?

[kero79]

Men husker det var mye krangling om Amiga 500 vs Amiga 600 vs Amiga 1200,

Amiga du alle med litt peil veitjo at Atari ST var den klart beste maskinen.

[Bytex]

Nei. Helt umulig å mene det. Den hadde C64-lyd mens Amiga hadde sample-basert lydmotor. Glem det.

[Kadaju]

Noen som har fått testa Bayonetta 2 demoen? Varre bra eller?

 

Det var definitivt Bayonetta i hvert fall xD Føltes som det var bra flyt og alt var like over the top som forrige spill i hvert fall!

[Schreiber]

Hei! WiiU selger kanskje ikke bra, men exclusivene er jo kjempegode.

Jeg har både Sega Mega Drive og Sega Saturn MED ratt. Jeg er kongen av Sega-tullinger. (uoffisiell Mega Drive med en drøss spill innebygd, riktignok, men nært nok.)

 

De tre Amigaene du nevner var bare like på utsiden

Nettopp, ergo full krig hva som var best. Spol frem til i dag, og vi har nøyaktig samme diskusjon, bare med PS4 vs XBone. Det gir fortsatt ikke mening. Absolutt alt av spill på PS4 kan portes over til XBone uten at det gir merkbar forskjell for folk flest, og vice versa. Den eneste som skiller seg merkbart ut er Wii U, og det er kun takket være gamepaden. Nå da Xbone har Smartglass burde det ikke være noe problem å flytte Wii U-spill over til den. Eller bare lage en ny gamepad til XBone (eventuelt bruke en Wii U-gamepad på den), så er det problemet løst.

[Mala]

Sega Master System ftw her, Nintendo spilligen foregikk hos kompiser, frem til N64 kom i hus. Så jeg fikk aldri Mario inn med morsmelken som så mange andre her inne

[Muggkaare]

Her gikk det i NES, så SNES før jeg ble en del av "the glorious pc master race". Endte med at jeg "mislikte" alt av konsoller, og syntes det var det kjipeste som fantes. Sånn minus gode, gamle NES og SNES da. Så kjøpte en kamerat PS3 for noen år siden, og jeg fikk PS2en hans dritbillig siden det var noen spill jeg ville spille. Kjøpte meg i etterkant PS3, 360 og Wii (og enda senere 3DS), og elsker nå konsoll. Men PC vil nå alltid være min foretrukne plattform.

[fnwilborn]

Nei. Helt umulig å mene det. Den hadde C64-lyd mens Amiga hadde sample-basert lydmotor. Glem det.

Digger denne siden av tråden, om enn litt OT.

[Spartapus]

Jeg kjente en som hadde Sega Megadrive og en som hadde Amiga, alle andre hadde SNES (eller ingenting ). Jeg har ingenting å utsette på maskinkraften til verken Megadrive eller Amiga, men det hjelper lite når spillutvalget er så mye kjipere - med mindre man er veldig glad i typiske arcade-titler, for da er nok Segas konsoller å foretrekke jevnt over. For min del er Phantasy Star IV så og si det eneste spillet som interesserer meg på Megadriven (og det eneste jeg har fullført). SNESen derimot hadde kanskje det beste spillutvalget av noen konsoll noensinne.

[Okapi]

Jeg kjente en håndfull mennesker med Mega Drives, men det de alle hadde til felles var at de ikke var spesielt interesserte i spill. De hadde gjerne bare et par stykker (gjerne Sonic pluss et par andre), kjøpte aldri spill og snakket aldri om spill. De jeg kjente med NES og SNES, derimot, hadde ofte spill som hovedhobby, leste Nintendo Magasinet og diskuterte sånt hver dag i skolegården. Var en helt annen kultur.

[fnwilborn]

De færreste hadde mange spill på den tiden. Prisene var jo syke. Jeg tror jeg hadde en 3-5 spill, resten leide vi eller lånte av kamerater.

[Spartapus]

Ja, jeg himler med øynene hver gang folk snakker om at dagens spill er dyre. På begynnelsen av 90-tallet hadde spillene samme pris som nye spill har i dag, det kom sjelden tilbud eller billigutgaver senere og i noen tilfeller hadde de faktisk en høyere pris enn i dag (husker Street Fighter 2 lå på 699 eller 799), som når man tar høyde for pris- og lønnsutvikling de seneste 20 årene tilsvarte det samme som om dagens spill skulle vært 2-3 ganger så dyre og ligge på mellom 1000 og 2000 kroner stykket. Det er utrolig at foreldrene den gangen hadde råd til å kjøpe noen spill til oss i det hele tatt.

[Okapi]

NES hadde en fastpris på 599,- og tilbud var egentlig veldig sjeldne, iallefall der jeg bodde. Var ikke som om eldre spill var noe billigere heller. Prisene falt noe etter at SNES hadde vært ute en stund, men ikke under 449,- iallefall.

 

Super Street Fighter II kom jeg over til 898,-, husker jeg, lurer på om det var på Edwiss på Aker Brygge. Tror det er det dyreste spillet jeg har sett i en norsk butikk (sett bort fra spesialutgaver med ekstra hardware). 7-800 var vel standardpris på SNES. Pris var faktisk en greie Sony snakket høyt om da PlayStation kom ut, og det meste lå på ca. 500 kroner veldig lenge, før nypris gikk opp til 600, samtidig som Platinum-serien kom og tilbud ble mer vanlige.

[Bytex]

joda, men heldigvis hadde de fleste videoutleie butikker også dataspill til utleie, så man kunne leie et spill for en 50 lapp over helga

Endret 10. oktober 2014 av Bytex

[Donkey Kong]

7-800 var vel standardpris på SNES.

 

Stemmer. Selv vokste jeg opp i utkanten av Bergen, og vi drog inn til Bergen sentrum (Brio, Galleriet), for der hadde de SNES-spill til "bare" 599. Spillene ble kanskje litt billigere på N64 (muligens pga konkurranse fra billige PS-spill), men jeg husker DK 64 til 799. Da fulgte imidlertid expansion pack med.

Endret 10. oktober 2014 av Donkey Kong

[Schreiber]

Ja, jeg himler med øynene hver gang folk snakker om at dagens spill er dyre. På begynnelsen av 90-tallet hadde spillene samme pris som nye spill har i dag, det kom sjelden tilbud eller billigutgaver senere og i noen tilfeller hadde de faktisk en høyere pris enn i dag (husker Street Fighter 2 lå på 699 eller 799), som når man tar høyde for pris- og lønnsutvikling de seneste 20 årene tilsvarte det samme som om dagens spill skulle vært 2-3 ganger så dyre og ligge på mellom 1000 og 2000 kroner stykket. Det er utrolig at foreldrene den gangen hadde råd til å kjøpe noen spill til oss i det hele tatt.

I tillegg var jo spill til spesielt NES mye kortere enn de er i dag. Å pløye gjennom et spill to noen timer var ikke umulig - hvis man visste hva man gjorde, i alle fall. Mange spill er svært vanskelige i forhold til dagens, for å strekke ut lengden på spillet. Mange spill kan ikke lagres, og har ikke passord. Har f.eks Donald Duck: Quackshot til Mega Drive (glimrende spill som har holdt seg svært bra, btw), og det må spillet gjennom i strekk. Men med tanke på hvor bra det er, er det faktisk verdt det. Skulle mer enn gjerne hatt en HD-remake. Ducktales er jo bra, men synes Quackshot er langt bedre.

[Okapi]

Ducktales husker nok mer for musikk enn gameplay.

[HansiBanzi]

Usikker på hvor mye dere andre bryr dere, men barndommen min er nå tilgjengelig på WiiU e-shop. Den er også kjent under navnet Uforia: The saga, og bør absolutt spilles. Lett et av de beste spillene til NES. "Mitt Zelda", faktisk.