kjærlighet og Aspergers syndrom

[isprins]

Hei, jeg er en 31 år gammel mann som har Aspbergers Syndrom, noe som til tider ikke er like lett å leve med.

 

Alle med Asperger er selvsagt ikke like, og har ulike behov akkurat som alle andre. Det som forener er vanskeligheten med å tyde kroppsspråk og vanskene med å forstå at andre ikke tenker likt som en selv. Å ha vanskeligheter med å sette seg inn i andres følelser og sette ord på sine enge kan skape problemer når det handler om kjærlighet og intimitet, men det betyr jo ikke at ikke en med Asperger er uinteressert i kjærlighet, intimitet og sex.

 

De fleste lengter etter følelsesmessig og fysisk nærhet, selv om behovet for ro og fred kanskje er mer tilstede en vanlige mennesker..

Mange lever nok ensomme mot sin vilje.

 

Vi kan også til en viss grad lære oss å forstå sosiale koder gjennom erfaringer. Det vi ikke klarer å forstå instinktivt, kan vi istedet for lære gjennom intellektet.

 

HVA som er de største utfordringene - om det er noe det er lett å leve med, mulig å få styre om man velger å være sammen med vedkommende, eller noe som gjør en bra person mindre attraktiv som partner. Jeg forstår godt at noen kan bli for sære til at det funker med forhold, men det er dumt å utelukke noen pga diagnosen og ikke hvordan de faktisk er som personer. Det er heller ikke sånn at de bare lever i en boble, graden av sosiale evner kan trenes opp og varierer i utgangspunktet.

Jeg selv er ikke noen spesielt utadvent/sosial person,smiler ikke så mye, setter pris på egentid, har "småsære" interesser osv...

 

Asbergers syndrom er en SVÆRT vid diagnose hvor de individuelle forskjellene kan være enorme. Så store kan forskjellene være at man kan ha asperger og fungere meget bra. Måten en med asperger forholder seg til andre mennesker på er også svært varierende. Tilnærmingen til en med asperger blir derfor som med alle andre mennesker, individuell. Graden folk er rammet av det er veldig varierende. Jeg vil si det er påfallende at det har gått folk som har vært i forhold med aspergere hus forbi nettopp hvor stort sprik det er innenfor diagnosen.

Og ja, jeg har fått høre " HÆÆ? har DU Aspergers?!?" ..

 

Ofte er sinnet til en med Asperger mer følsomt enn normalt. En som har asberger har foreksempel ikke like stor psysisk motstandskraft som andre vanlige.

Derfor kan man lett bli oppfatta som en "sytete" person. En kan også ha lav smerteterskel og bli lettere sliten en andre mennesker.

 

Aspergers og kjærlighet er heller ingen lett sak, det virker på meg som om de fleste jenter ikke vil ha noe med en gutt som er litt annerledes. Kanskje de er redde for at en med en slik diagnose skal bli en belastning for de? På meg så virker det som om den sosiale radaren hos jenter lett merker at en er litt annerledes, og er litt usikker rundt det med jenter.

 

Jeg er iallefall sånn at jeg ikke liker for mye folk, og høy musikk. Jeg trives best med en 4-5 personer rundt meg maks. Da blir det "dobbelt opp" når en går på byen og ikke trives og samtidig skal prøve å snakke med ei som sitter oppi ei dynge med 10 andre personer. Det er rett og slett uggent.

 

Har heller aldri hatt noe sans for av det opplegget med å drikke seg full og dra ut på byen for å sjekke opp en partner.

 

I USA finnes det faktisk en gruppe "normale" folk som dyrker aspergere som en type "overmennesker". Dette utifra det faktum at de fleste personer som har utmerket seg i et felt, for eks; Mozart, Einstein, Leonardo Da Vinci, Glenn Gould etc menes å ha hatt asperger.

 

Men problemet hver gang noen begynner å nevne denne "diagnosen", så brukes jo den først når noe er et problem for individet samt at det å ha en diagnose er pokker så stigmatiserende!

 

Mennesker med diagnosen Asperger er like ulike som folk flest ellers, og det finnes gode og dårlige mennesker blant aspergere som ellers i samfunnet.

 

Felles for oss som har Asperger syndrom er at vi har vansker med å forstå sosiale koder ( og det og dating er ikke en god kombinasjon), men hvordan diagnosen arter seg kan være ulikt fra person til person.

 

Man er så MYE mer en en diagnose.

 

Er det noen som har erfaringer rundt dette, så fyr løs!

Endret 19. mai 2011 av isprins

[OJ Doe]

Jeg har en tremenning som er like gammel som meg med Asbergers syndrom. Vi bor bare noen kilometer fra hverandre, så vi har gikk på samme barne og ungdomsskole. I tilegg er vi gode venner, så vi møtes på fritiden også. Han var tidligere i et forhold, og jeg ble veldig imponert over hvordan de løste ting. Han var åpen om sin tilstand, og de var veldig nøye på at signalene jenter sender, ikke var gyldige hos dem. Hun fikk ikke lov til å irritere seg over at han ikke plukket opp signalene hennes. Hun var tydelig, og fremfor å maskere hva hun ville, eller bruke kroppspråk, sa hun det rett ut. Åpen kommunikasjon var nøkkelordet i hele forholdet. Det tok slutt fordi hun måtte flytte p.g.a. studier, og i ettertid har han nevnt interesse ovenfor andre jenter, hvor jeg og andre venner har tipset litt, og prøvd å være behjelpelige.

 

Det virker som om det ikke er et problem å være i et forhold med noen med Asbergers syndrom, men det er vanskelig å innlede et forhold. Da kan venner være greit å ha. Jeg tenker på min tremenning som en helt vanlig person, som er uerfaren på noen områder.

[Gjest Slettet+3165]

For å snakke litt fra min erfaring, og forsvare oss som faktisk har prøvd "å omgås" med noen som fikk diagnosen.

 

En av mine beste venner fra barndommen fikk diagnosen asperger rundt ungdomsskolen, jeg mener det startet da han var veldig liten pga. av at han ble mobbet og i 4-5. klasse begynte han å utvikle div. "sære" interesser og likte seg litt for seg selv. Disse interessene utviklet seg såpass at tilslutt mistet vi noe av det viktigste barn har til felles, felles interesser.

Samtidig som dette pågikk fikk han kortere og kortere lunte og dolket meg flere ganger.

 

Etter han fikk diagnosen gikk alt rett vest, han sklidd ut av skolen, ble kastet ut hjemmefra pga "interessene" og den dag idag har jeg ikke snakket med han på 2 og et halvt år, hvor det siste av de har han sittet inne i fengsel.

 

Poenget mitt er, de med asperger gjør sånn som du sier, de motarbeider deg selv og gjør det vanskelig for oss som faktisk vil støtte opp, jeg som den gang var ung hadde ikke peiling på hva jeg skulle gjøre (jeg behandla han slik som alle mine andre kompiser) og hadde jeg (samt de andre vennene hans) hatt litt bedre kjennskap til syndromet den gang, kunne nok ting vært annerledes for han idag.

 

Jeg syns det er trist at noen med et såpass sosialt hemmende syndrom ikke bare får hjelp, men at de rundt ham får hjelp til og forstå, da det er trossalt disse som han er sosial med.