Miserabel i skapet

[AnonymDiskusjon]

Jeg drømmer om- og forelsker meg i jenter, men tviholder på at jeg kan være hetero, selv om det føles latterlig og patetisk overfor meg selv. Vi lever i 2011 og å komme ut er lettere enn det noen gang har vært. For meg er dette en totalt umulig tanke, av titalls av grunner. Overalt leser jeg om tøffe mennesker som viser hvem de er og nærmest vaier med regnbuefargede flagg. Jeg vet ikke helt hva jeg vil med dette, men er deilig å få ut litt frustrasjon. Hadde også vært interessant å høre om noen er i min situasjon- eventuelt har kommet ut etter å ha vært like overbevist som jeg er, om å aldri våge. Plis, hold tilbake ytringer om at jeg er en feig masochistisk weirdo- er altfor klar over det, og altfor sårbar for slike tilbakemeldinger.

 

Jente 22

 

Postet av anonym: 0402611aacd4842f217b1629853e7d37

[iChristian]

Du trenger ikke veive rundt med regnbueflagget bare fordi du skal komme ut av skapet. Meld deg inn på gaysir (kanskje litt vel kjøttmarked, men men) og ta det rolig. Du trenger jo ikke stille med bilde i første om gang heller. Vær deg selv (i ny og forbedret utgave?) så kanskje du får funnet ut av dette

 

Edit: ny og forbedret som i mer i kontakt med deg selv

[AnonymDiskusjon]

Takk for godhjertet svar, men det er helt utelukket for meg å dyrke dette. Er paranoid av natur, og hadde vært livredd for at noen skulle oppdage gaysir-profilen uansett.

 

Postet av anonym: 0402611aacd4842f217b1629853e7d37

[iChristian]

Du føler det kanskje som at det er umulig å komme ut av skapet, men folk i "umulige situasjoner" har klart det tidligere. Ikke det at jeg rakker ned på dine grunner for det, men jeg prøver bare å si at det i de aller fleste tilfeller nok er mulig.

 

Du kan kontakte LLH anonymt hvis du føler for noen å snakke med som antagelig er i/har vært i samme/tilsvarende situasjon som deg: http://llh.no/nor/homofil/noen_a_snakke_med/

 

Om du ikke ønsker å ha siden i besøkshistorikken din så finner du kontaktinformasjonen her:

Hvis du trenger noen å snakke med eller du har spørsmål om seksualitet eller identitet eller andre ting, så kan du alltid ta kontakt med oss her på LLH, på nummer 23 10 39 39! Men, vi driver ikke med terapi, og svarer dessverre bare på telefon på dagtid. Dere kan gjerne sende oss en epost, til [email protected], eller dere kan prøve en av tjenestene herunder:

 

Ungdomstelefonen

Lesbisk, homofil og bifil ungdom svarer unge på spørsmål om homofili, identitet, forelskelse og sikrere sex. Driftes av Skeiv Ungdom. 


Åpningstider: Alle dager unntatt lørdag, kl 18.00 til 22.00.

Telefon: 810 00 277

http://www.ungdomstelefonen.no

[Hippocleides]

Luksusproblem.

 

Toleransen for jenter som liker andre jenter, er egentlig veldig, veldig høy.

Endret 17. mai 2011 av Hippocleides

[iChristian]

Det kan du strengt tatt ikke vite, ettersom du ikke vet hvilket miljø TS er i/kommer fra...

[Hippocleides]

Uansett tror jeg det er viktig at folk får godt inn i hodet at det er feil å skamme seg over å være seg selv.

 

Det er faktisk helt greit at du er deg.

Og at du tenker og føler og lengter og ønsker, som du gjør.

 

Vi hater deg ikke, da. Langt ifra.

[Gormers]

Tror det er lettere å forstå gleden av å veive med flagg etc hvis du først er ute av skapet (hvis du lurte på det).

[Sapere_aude]

Hei TS!

 

Jeg er gutt, og kjæresten min stod frem som bifil for halvannet år siden for meg. Hun var faktisk redd for at jeg skulle bli sint og slå opp, men til slutt turte hun altså å si det til meg. Hun ble veldig glad da jeg tvert mot hennes bange anelser ønsket hennes legning velkommen og sa at jeg ikke hadde noen problemer med dette. Siden da har hun blitt betatt av et par jenter og forelsket i en, uten at det har blitt til noe og uten at det har plaget meg. Hun har merket selv at, slik jeg fortalte henne, bifile og lesbiske jenter i dag møter ganske stor grad av aksept, i hvert fall i urbane miljø. Hun er egentlig fra en liten vestlandsbygd hvor de generelt er ganske konservativ (etter norsk standard), med fremmedfiendtlighet, anser homofili som noe feil og videre ned den veien med galskap.

 

Nå vet jeg ikke hvilket miljø du bor i, kan tenkte meg det er noe lignende da du ikke ønsker at det skal komme ut. Kjenner et par folk som er negativt instilt til homofile, og de kan være ganske ubehagelige og nedlatende så skjønner du vil unngå dette. Personlig mener jeg alle bør få leve slik de vil, så lenge de ikke skader andre og at du bør få utfolde din legning dersom du ønsker, man skal stå fritt til å være den en vil være! Kan også anbefale Kvinneguiden sitt forum om du lurer på mer, det har vesentlig mer aktivitet på underforumene "Seksualitet" eller "Samliv og relasjoner" enn de her på Diskusjon har.

 

Lykke til!

[AnonymDiskusjon]

Heisann. Jeg er vel i en ganske lik situasjon som deg, dog er jeg gutt. Jeg har aldri utført noe seksuelt med en gutt noengang, men jeg har hatt en avstandsforelskelse i en, og jeg vet at jeg er seksuelt tiltrukket av begge kjønn.

 

Jeg er ikke direkte flau over å være som jeg er, men jeg er redd for at det skal endre ting med venner og familie om jeg skulle fortelle det. Alle hadde nok godtatt det greit, men plutselig skal liksom da alle ta hensyn til at jeg er annerledes og føle at de må være forsiktige med hvordan de snakker rundt meg etc. Jeg er ikke spesielt feminin, og jeg skjuler egentlig ingenting av personligheten min i dag så det er ikke sånn at jeg hadde gått over til å bli veldig flamboyant og jævlig.Det går mest på andres oppfatning.

 

Jeg synes forsåvidt det er ufattelig gay å skulle komme ut av skapet. Folk kjenner meg som den jeg er i dag og så lenge jeg ikke begrenser meg selv for å passe inn synes jeg ikke det er noe galt i å holde noe skjult. Moren min hadde sikkert ikke brydd seg, men det å måtte fortelle til alle at man har en seksuell preferanse er egentlig vanskelig nok i seg selv. Folk flest man møter og ser er liksom bare folk, man tenker ikke på at han der sikkert liker nakne damer, men om man møter en som er åpent homofil er det liksom så eksplisitt at han der liker å suge pikk. Jeg innser hvor pinglete jeg høres ut, men som person har jeg flere interessante kvaliteter enn at jeg liker både gutter og jenter, jeg har en rett til å ikke ville sette fokus på det uten grunn.

 

Om jeg så møter en gutt jeg er keen på kan jeg vel gjøre akkurat hva jeg vil med han, og da skjønner jo folk hvor landet ligger uansett. Jeg tenker nok på det en del, men jeg har delvis kommet fram til at jeg ikke skal stresse med å måtte putte en merkelapp på meg selv, og heller bare la ting skje.

 

Postet av anonym: 8cf7152ebed1eed4c52ffc909ded42b2

[Demonfudge]

En kamerat kom ut av skapet for et par måneder siden. Har var jo livredd for at jeg skulle bli sint, og han har vel fortalt det til to personer totalt.

 

For min del så er det helt greit, og det viktigste er jo at kameraten min har det bra med seg selv. Her er det snakk om en som har holdt det inni seg i litt over 10 år.

 

Vi har snakket litt videre rundt det og vi har vel funnet ut at de i omgangskretsen hans som blir sure for at han nå er ute av skapet, de holder vi oss unna. Han har så vidt begynt med litt dating nå og synes det er både spennende og skummelt. Om han ikke debuterer med en agurk og litt babyolje så tar han det hvertfall rolig.

 

Trådstarter, hvorfor er det en totalt umulig tanke å komme ut av skapet? Altså, er det din omgangskrets som reagerer på det eller er det andre ting som spiller inn?

[isaac elric]

Ville fulgt iChristians råd. Jeg tror det å prate med noen og helst få en slags veileder, mentor eller støttekontakt ville vært best. Om du kun får utspill for dine frustrasjoner via et forum som dette må jeg nok bare si at det er veldig lite trolig at du klarer å lære deg selv til å godta seg selv 100%. En slik person bør være noen som har vært i samme situasjon, gjerne noen litt eldre men som fremdeles er oppvokst i og kjent med vår generasjons kultur. Du trenger å komme i kontakt med et miljø hvor det er helt vanlig å være homofil.

 

Problemet, om jeg får lov å synse litt, er at enda man klarer å ha en fornuftig dialog med seg selv og forstå at det er helt OK å være homofil, så er det en liten frykt for at ens omgangskrets vil endre sin atferd i forhold til deg som person. Og da tror jeg i de fleste tilfeller ikke det er snakk om at folk ikke godtar det, men heller det at man blåser det opp til en litt større greie enn det trenger å være. Man merker det på folks atferd, for de vet plutselig helt ikke hvordan de skal forholde seg til deg som person. De er koselige, smiler og inkluderer deg kanskje, men man merker at de er en smule nervøse. "Ja, kristine har kommet ut av skapet, visste du det?", og så blir det the talk of the day en stund framover. Enda vi er liberale og tolerante, så er dette med homofili fremdeles noe som gjør folk som ikke er vant med det en smule ukomfortable. Det er fremdeles noe uvant som vi legger merke til. Statistisk sett er det en abnormalitet. Personlig har jeg merket en stor forandring i meg selv etter at jeg gikk på folkehøgskole og fikk to svært gode venner av samme kjønn. Begge to litt femi, den ene biseksuell og den andre homofil. I begynnelsen var jeg ukomfortabel med dette og de likte å kødde noe voldsomt med meg. Nå føles det helt naturlig å omgås homofile mennesker, men jeg ser på min omgangskrets her fra nærområdet at gutta og noen av jentene, enda de er forståelsefulle og ålreite mennesker, blir en smule nervøse når de kommer i møte med homofili, enten det er mennesker eller homo-kjærlighet på TV. Her om dagen var det sykt artig å se Game of Thrones med to kompiser og observere hvordan de lo nervøst og tulla mens vi så to menn som kjærtegnet hverandre.

 

I en helt vanlig samtale der homofili blir nevnt, føler alle en umiddelbar trang til å stadfeste at de "har ikke noe mot det altså, men det er ikke min kopp te" etc., og slike samtaler kan gjerne pågå en stund. Og det er problemet. Vi snakker fremdeles om det og vi gir det oppmerksomhet. Om vi nevner at en person er homofil, blir det umiddelbart en merkelapp som får veldig mye mer oppmerksomhet enn heterofil-merkelappen. Plutselig begynner folk å forholde seg til personen som om han/hun er av en annen art. Den dagen vi er forbi dette punktet hvor vi overhodet snakker om homofili og føler trangen til å påpeke "ja, han/hun er homofil forresten, i tilfelle du lurte", så vil det føles langt mer naturlig å komme ut av skapet.

Jeg synes ikke du er feig, for jeg tror jeg forstår hvordan situasjonen oppleves for din del.

 

Ja, som et samfunn er vi veldig tolerante og ålreite i forhold til de fleste andre steder, men flertallet av oss er fremdeles som noen små uerfarne barn når vi kommer i møte med homofili.

 

Og så er det jo selvfølgelig ikke til å feie under teppet at det er noen folk der ute som overhodet ikke godtar homofili, og om det finnes slike folk i ditt nærområde vil det nok være enda vanskeligere. Men om du først tar steget ut av skapet er det modig gjort uansett, og om folk ikke klarer å respektere deg for den du er, så skal du vite at det ikke betyr en dritt. Det er du som skal respektere deg selv og være komfortabel med den du er, og om ikke det er nok så har du hvertfall min respekt og i all sannsynlighet respekten til flertallet av oss brukere her på diskusjon.no

[about]

Kjære kjære deg.

 

Jeg har alltid på et vis vært tiltrukket av jenter, men har vært veldig usikker på om dette kom til å gå over eller om det var varig. For et års tid siden måtte jeg innse at jeg virkelig liker jenter, det er bare sånn jeg er. Jeg turte heller ikke være medlem på gaysir i frykt for at noen skulle finne meg. Men igjen - de som eventuelt finner deg på gaysir er jo skeive på et vis de også? Kan brått vise seg at du har lesbiske, bifile eller homofile venner Uansett kan du skaffe deg et nettverk med likesinnede på gaysir.

 

Bestemte meg for å fortelle det til de nærmeste vennene mine i fjor sommer. Det var kjempeskummelt - for tro meg, noen av vennene mine er sykt dømmende overfor andre personer. Det gikk kjempebra. Har ikke fått noen negative tilbakemeldinger. Både gutter og jenter synes det er greit, og spennnende hehe. Viser seg at de mest "hetro" jentene jeg kjenner også tenker på jenter en gang i blant.

 

Synes du bør prøve å fortelle det til den/de nærmeste vennene dine. Kan nesten garantere at de tar det bedre enn du tror Vet det er kjempevanskelig å finne ut HVA man skal si. Så jeg sa bare. "Øøh, jeg må si deg noe. Øøh, jeg er bifil". Og da var det gjort

Endret 29. mai 2011 av about

[AnonymDiskusjon]

Åh, fine, snille mennesker. Setter utrolig pris på det dere sier, selv om jeg innerst inne vet mange av disse tingene fra før.

 

Jeg er fra oslo-området, og er i en veldig liberal sosial konkest sånn sett.

 

likte innlegget ditt, "AnonymDiskusjon", spesielt delen med å "la ting skje" og ikke stresse med dette selvom jeg ikke finner noen utvei as we speak. "Jeg synes forsåvidt det er ufattelig gay å skulle komme ut av skapet." ufattelig morsomt skrevet. Veldig obvious, men du er inne på noe. Har ingen behov for at noen skal se på meg og tenke sitt om hva "sånne som meg" kunne finne på å gjøre med en "sånn som meg". det har andre ingen verdens ting med, men jeg vet jo at de kommer til å tenke det. jeg gjør det, ufrivillig, om folk jeg vet er homofile.

 

Hvorfor dette er en umulig tanke for meg? som sagt, har mange grunner. Men jeg er veldig konsistent på hvilken person jeg er (ironien danser tango). vanskelig å forklare, men ærlighet trygghet og naturlighet har alltid vært essensielle egenskaper ved meg som jeg lever veldig på (I alle andre sammenhenger enn preferanse av kjønn). Jeg kan skryte her, siden jeg poster anonymt, jeg føler jeg har en veldig sentral rolle i vennegjengen, og føler at jeg er viktig og en nær venn, for mange. Er jo viktig å legge til, oppi det hele, at jeg har fortrengt dette for meg selv i så lang tid at jeg ser på det som ekstremt vanskelig å skulle ta en helomvending i mitt trygge ståsted og gode sosiale rammer. dette er ikke helt logisk, jeg ser den. men ikke helt ulogisk heller. det er ikke mindre "sånn" av den grunn.

Jeg har en teori om at den store umulighetstanken bunner i en tro om at foreldrene mine ikke hadde taklet dette, og at det har vært en så grunnleggende tro (viten, egentlig. de har sagt det rett ut, de hadde synes det var ekkelt og en umulig tanke om JEG var el lesbiano. da de har vært så sikre på min heterofile legning fordi jeg som barn var helt guttegæren) som aldri har latt meg vurdere muligheten, da jeg, i syvende klasse kjente at- hey- jeg føler meg rar og hjertet banker når HUN er nær meg. hva i guds navn?

 

Jeg har vurdert, som du(siste mann) skriver, å si det til bestevenninnen min. Det er et ENORMT skritt for meg, og er glad og livredd for at jeg har tenkt tanken. Var med henne for ti minutter siden, og tenkte tanken, men la den fort fra meg. det SKJER ikke! no fucking way! helvete heller...

 

takk for støtten folkens, kanskje et mirakel skjer og jeg gror et par i nær eller fjern fremtid.

 

Postet av anonym: 0402611aacd4842f217b1629853e7d37

[Karbutar]

Jeg har en teori om at den store umulighetstanken bunner i en tro om at foreldrene mine ikke hadde taklet dette.

 

Det er jo veldig stor forskjell på folk, men hadde forundra med om dei ikkje hadde takla det at du var Homofil/bifil. Kunne kanskje blitt litt "rar" stemmning i huset i ein liten periode, men dei venner seg nok til det ganske raskt. (Dette er i følge 2 stk i vennekretsen min)

 

Men som sagt, dei kan reagere forskjellig frå andre.

 

Jeg har vurdert, å si det til bestevenninnen min. Det er et ENORMT skritt for meg, og er glad og livredd for at jeg har tenkt tanken.

 

Om du stola på venninna di, so er det nok den enklaste måten å "komme ut av skapet på".

Endret 3. juni 2011 av Karbutar