Er jeg syk i hodet? Har narssistiske tendenser

[AnonymDiskusjon]

Egoet mitt bruser i det jeg skrev tittelen i innlegget, men jeg innså i går at det er på tide å ta et oppgjør med den jeg har blitt. Jeg har i løpet av de sist årene utviklet meg til en forferdelig drittsekk med to ansikter. De aller fleste kjenner seg nok igjen med å ha to ansikter; ett foran venner og kjære, og ett hvor man ser seg selv i speilet. Sistnevnte er da den man virkelig er, og det bekymrer meg. Jeg har en kjæreste som jeg ble sammen med for et halvt års tid siden, og hun begynner sakte, men sikkert å se hvem meg for den jeg virkelig er. Jeg evner ikke til å se egne feil, og jeg klarer å ro/snakke meg ut av en hver tenkelig situasjon, noe jeg har evnet siden jeg var liten. Jeg er en ekstremt god menneskekjenner, og klarer å tilpasse meg til en hver situasjon, og behandle mennesker deretter. Jeg blir sett på som en "ordentlig kar man kan stole på" av alle og enhver, men det er for faen ingen av de som veit hvordan jeg egentlig er.

 

I går ble jeg tatt på fersk gjerning med noe av min kjæreste, noe jeg selvfølgelig klarte å snakke meg ut av. Det er ikke snakk om noe utroskap, jeg hater det over alt i verden. Det som skremmer meg, er at jeg ikke er forbanna på meg selv for at jeg det jeg hadde gjort, men for at jeg hadde prestert å bli tatt. I løpet av hele den tiden hvor hun stod og skjelte meg ut, klarte jeg bare å tenke på hvordan jeg kan klare å ro meg ut av dette her, med minst mulig "collateral damage" videre. Og det klarte jeg. Selvfølgelig. Jeg spurte min mor i går om hvordan jeg har blitt sånn jeg har blitt, og fikk et enkelt svar tilbake: "Du har alltid hatt snakketøyet i orden, det har du hatt helt siden du var liten". Er det en løsning å få hjelp mot dette i form av psykolog? Hvordan i all verden blir jeg "normal?"

 

Postet av anonym: bab3981b05cc53f70c1856370ff428e1

 

Postet av anonym: bab3981b05cc53f70c1856370ff428e1

[Hippocleides]

Tror vel kanskje ikke det er mulig å "bli" "normal", da man tross alt er den man er.

 

Samfunnet eller andre mennesker sine forventninger og ønsker vil nok alltid være der, som en liten påminnelse om at man ikke er helt mutt putt alene i denne verden, og ikke bare kan gjøre akkurat som man vil alltid.

 

Utover det, er det vel opptil flere som jobber med seg selv, for å kunne bli gode mennesker.

Ikke nødvendigvis for å tekkes andre sine ønsker, men fordi man selv vil.

Og det er jo en grei start.

 

Kanskje det vanskeligste er når man vet hva som er riktig, men det gir en selv liksom veldig lite, rent følelsesmessig, å gjøre det.

Som bl.a. psykopater sliter veldig med.

 

Hvis dama di begynner å skjønne hvordan du er bygget opp inni deg, og hun av og til blir sint på grunn av det, da kunne det kanskje vært en tanke å pratet med henne om det?

 

Altså rett og slett bare være ærlig, og satse på at hun kan takle det, og at forholdet deres ikke rakner bare fordi du kanskje er litt annerledes enn det du fremstiller deg selv som.

Jeg ser for meg at det vil bli vanskelig å satse på å leve tett opp med en annen, og hele tiden skjule hvordan man tenker og føler.

 

Men all den tid: "I går ble jeg tatt på fersk gjerning med noe av min kjæreste, noe jeg selvfølgelig klarte å snakke meg ut av.", så høres det ut som om det hele sitter litt inne, hos deg.

Vanskelig å si hva dette "noe", var, selv når du poster anonymt?

 

EDIT: En litt annen vinkling, er å nevne at det vel er opptil flere som ikke "er normale".

Folk "oppfører seg" og "følger spillereglene" i samfunnet, selv om de ikke alltid forstår hvorfor, eller for den saks skyld er enige i disse reglene.

Poenget her er at fra et praktisk synspunkt, så gjør det liten forskjell for andre om du faktisk _er_ grei, eller om du bare _oppfører_ deg greit.

Endret 16. mai 2011 av Hippocleides

[AnonymDiskusjon]

Tror vel kanskje ikke det er mulig å "bli" "normal", da man tross alt er den man er.

 

Samfunnet eller andre mennesker sine forventninger og ønsker vil nok alltid være der, som en liten påminnelse om at man ikke er helt mutt putt alene i denne verden, og ikke bare kan gjøre akkurat som man vil alltid.

 

Utover det, er det vel opptil flere som jobber med seg selv, for å kunne bli gode mennesker.

Ikke nødvendigvis for å tekkes andre sine ønsker, men fordi man selv vil.

Og det er jo en grei start.

 

Kanskje det vanskeligste er når man vet hva som er riktig, men det gir en selv liksom veldig lite, rent følelsesmessig, å gjøre det.

Som bl.a. psykopater sliter veldig med.

 

Hvis dama di begynner å skjønne hvordan du er bygget opp inni deg, og hun av og til blir sint på grunn av det, da kunne det kanskje vært en tanke å pratet med henne om det?

 

Altså rett og slett bare være ærlig, og satse på at hun kan takle det, og at forholdet deres ikke rakner bare fordi du kanskje er litt annerledes enn det du fremstiller deg selv som.

Jeg ser for meg at det vil bli vanskelig å satse på å leve tett opp med en annen, og hele tiden skjule hvordan man tenker og føler.

 

Men all den tid: "I går ble jeg tatt på fersk gjerning med noe av min kjæreste, noe jeg selvfølgelig klarte å snakke meg ut av.", så høres det ut som om det hele sitter litt inne, hos deg.

Vanskelig å si hva dette "noe", var, selv når du poster anonymt?

 

EDIT: En litt annen vinkling, er å nevne at det vel er opptil flere som ikke "er normale".

Folk "oppfører seg" og "følger spillereglene" i samfunnet, selv om de ikke alltid forstår hvorfor, eller for den saks skyld er enige i disse reglene.

Poenget her er at fra et praktisk synspunkt, så gjør det liten forskjell for andre om du faktisk _er_ grei, eller om du bare _oppfører_ deg greit.

 

Det var snakk om fremtidsplaner vi har lagt sammen, og at jeg hadde valgt en helt annen vei enn hva jeg hadde gitt uttrykk for til henne. Dette kom opp via sosiale meier, under en samtale jeg hadde med en kamerat. Jeg var flåsete i utrykksformen, og ga utrykk for at det var "ikke spilte så stor rolle".

 

 

Postet av anonym: bab3981b05cc53f70c1856370ff428e1

[Hippocleides]

Javel, det høres for meg ut som helt vanlig tullball mellom folk.

 

Tror ikke du er et dårlig menneske bare fordi dere blir uenige.

 

Og seks måneder, nei det er jo kort tid og joda, "spiller ikke så stor rolle" sånn helt enda.

 

Tror du kanskje er litt selvkritisk, i og med "Jeg evner ikke til å se egne feil", men så kommer du med dette...

 

Si hvor gammel du var.