Sliter med å skille mellom fortid og nåtid

[oeyex]

Beklager en lite beskrivende tittel, men kom ikke på noe bedre. Psykisk helse er vel forsåvidt også helserelatert, men mod får bare flytte hvis feilpostet.

 

Har opplevd dette som tungt en god periode nå, men har holdt det for meg selv i frykt for at det skal være helt normalt, og at jeg egentlig bare er en furtete fjollegutt. Det er liksom ikke så gøy å eksponere seg selv for en vennekrets hvor håndflate-mot-håndflate-kommunikasjon stort sett er så avansert det blir. Here goes everything.

 

Jeg klarer ikke å skille mellom nåværende hendelser og ting som har hendt i fortiden. Hvis jeg nå bevisst tenker på en konkret hendelse fra f.eks. 2009 er det null problem, men forvirringen kommer om jeg uvitende blir påminnet noe som har hendt tidligere. I hodet mitt blir jeg da tatt tilbake til den situasjonen, og må ha noe konkret som bryter illusjonen for å snappe ut av det. Tar et konkret eksempel:

 

Skulle ut i går kveld. Tok taxi. Dro kjensel på taxisjåføren, men klarte ikke å plassere ham. Lot det ligge. Så ringte sentralbordet ham. Måten han tok telefonen på gjorde at jeg husket ham. Det var han som kjørte meg til min første offisielle date med min nåværende eks for cirka to år siden. Hele situasjonen med henne var en lang og slitsom greie som mildt sagt ikke endte bra. Jeg er fullt klar over at det er helt normalt å bli litt satt ut av slike påminnelser, men jeg trodde, 100% oppriktig, at jeg var tilbake i 2009 og på vei til første date med henne. Det overrasket meg da han kjørte forbi veien mot hennes leilighet, og jeg ba ham tom. å snu, selv om han selvsagt korrekt kjørte mot adressen jeg fem minutter tidligere hadde gitt. Jeg var helt overbevist om at jeg var på vei til en date med et menneske jeg ikke har hatt kontakt med dette året, og satt med akkurat samme spenning og forventning som den gang (dette var selvsagt før hun hadde vist sine mindre attraktive kvaliteter), og innså ikke at jeg rotet før jeg tok opp telefonen. Det er som å være på vei til en drømmedate med en person som virker beyond perfekt, ha oppriktig tro på at du skal fikse det (hvilket jeg riktignok gjorde), og så bare få slengt i ansiktet en beskjed om at dette går rett til helvete. Det føles omtrent som om alt relevant til den tidligere hendelsen passerer i revy (med alle tilhørende følelser, positive og negative) helt frem dagen i dag.

 

Her kan man selvsagt hevde at dette er fordi jeg ikke har kommet over henne enda, men det har jeg gjort - problemet er jo at det jævla såret blir revet opp igjen hele tiden av slike filleting. Det skjer også med positive hendelser, hvilket skulle knuse all tro på at dette skyldes at jeg ikke har klart å komme over henne.

 

Jeg kan ikke innbille meg at dette skal være normalt. Er det? I så fall får jeg bare investere i sorte klær først som sist og akseptere min skjebne som emoboy.

[vidor]

To ting som slår meg umiddelbart.

 

1. Det er assosiative ting som trekker deg tilbake til gamle tankemønster. Helt normalt.

2. Du har enda ikke kommer over henne. Hvis du hadde det hadde ikke påminnelsen gjort så vondt. Det å midlertidig glemme saken er noe helt annet enn å kommer over den.

 

Finn deg en god tankefelt terapeut eller lær teknikkene ved å studere på nettet (Emotional freedom technique) så får du det nok mye bedre.

 

Lykke til!

[oeyex]

Hei. Takk for svar.

 

Som sagt gjelder det ikke bare henne. Situasjonen nevnt ovenfor var bare den som hendte sist. For et par uker siden så jeg en film. Jeg innså jeg hadde sett den før, hos min bestefar. For elleve år siden. Jeg har aldri tenkt eller sett på filmen siden den gang, men likevel lå den i minnet. I det sekundet jeg gjorde den koblingen begynte jeg igjen å tro at bestefaren min levde, enda han døde for snart ti år siden. Jeg kan besøke graven hans, hjemmet hans og kikke på bilder av ham uten at det påvirker meg nevneverdig.

 

Som nevnt tidligere gjelder det også utelukkende positive hendelser, som det ikke finnes noen grunn til å tro at jeg skulle ha behov for å "komme over".

[vidor]

Ved hjelp av assosiasjon så henter du opp minner fra fortiden og kan "reise" i hele epoken du har aktivert som om det er virkelighet. Det som egentlig er problemet er at du forveksler det med nåtiden fordi minnene dine virker så reelle. Husker jeg har lest om dette fenomenet en gang, men jeg husker ikke nøyaktig hva det var i relasjon til. Enkelte har rett og slett en hjernefunksjon som gjør at de har denne egenskapen.

[oeyex]

Ja. Den beskrivelsen passer bedre.

 

Jeg skjønner hva du mener i det første innlegget (og jeg hadde det også slik en periode, slik de fleste har etter et brudd), men det er en viss avstand fra det til å i flere, flere minutter tro jeg er på vei til date med en person jeg aldri kommer til å ha noe som helst kontakt med igjen, og være ekstra spent fordi det er vår første skikkelige date etter flere måneder med småflørting. I det sekundet jeg blir revet ut av det kommer "reisen", som du kaller det, gjennom epoken.

 

Edit: Og dette er som sagt ved ubevisste assosiasjoner. Hadde jeg umiddelbart husket hvor jeg hadde sett taxisjåføren ville jeg trolig bare sett på det som et artig sammentreff. Når jeg aktivt og bevisst prøver å huske ting skjer dette ytterst, ytterst sjelden.

Endret 14. mai 2011 av oeyex

[vidor]

Da er vel det som er vesentlig at situasjonen du havner i må være veldig lik for at du skal trigge denne egenskapen. Har prøvd å finne ut litt mer ang. årsaken og mulig dette var rus-relatert, eller relatert til de med stor spenningstrang, raske biler, blinkende lys og generelt mye action.

[oeyex]

I alle fall lik nok, ja. Ruser meg ikke, og spenningstrangen med dertilhørende uforsiktig kjøring er der, men jeg tror ikke vi snakker Fast & the Furious-nivå, akkurat. Ikke mer enn de fleste i midten av 20-årene, i alle fall.

 

Husker du hvor du leste om dette? Om ikke nøyaktig direktelink, så i det minste på hvilken side?

[vidor]

Beklager, det er noen år siden jeg leste om det, og jeg bruker veldig mange kilder, så det er ingen enkel sak for meg å sprore det opp igjen.

 

En god psykolog vil vel være godt egnet til å diskutere dette med.

Evt. prøve å google litt.

 

Mener noe av essensen som ble tatt opp var den mekanismen som hjernen bruker for å skille minner og virkelighet ikke fungerer tilstrekkelig og at dette var mer utbredt hos den menneske-sterotypen jeg skrev om.

[oeyex]

Fullt forståelig. Har bestilt en time hos psykiater nå (mulig det var psykolog), så får vi se om han klarer å hjelpe meg med dette. Frykter en slags tvekamp hvor jeg omtrent må kverulere meg frem. Får også se om jeg starter en tråd på et større psykologiforum.

 

Tusen takk skal du ha, vidor.