Holde samtale gående + en talefeil :/

[AnonymDiskusjon]

Hei

 

Jeg har i flere år slitt med det sosiale. Jeg har enorme problemer med å holde samtaler gående, samme hvem jeg prøver å snakke med. Jeg hadde venner da jeg var yngre, men etterhvert som jeg har blitt eldre, blitt ferdig med vgs og militæret og flytta på hybel, har problemene virkelig toppet seg og jeg har blitt veldig ensom. Det har utviklet seg til å bli en type angst. Angst for å være på tomannshånd, for da må jeg bære halve ansvaret for at samtalen skal holde seg i gang.

 

Jeg tror det kan ha startet ved at jeg på et eller annet tidspunkt begynte å henge meg opp i når jeg kom i fare for å stokke ordene litt. Snuble litt liksom. Det kommer bare ut av det blå. Jeg har lyst til å si noe, men så er jeg redd for å stokke ordene når jeg prater. Det kan kanskje sammenliknes med stamming, bare en litt annen type talefeil. Dette er noe jeg synes er flaut. Virker som at dette er noe jeg har arvet etter mamma, for hun har svake tendenser til det samme. Søsteren min har tydeligvis ikke arvet det :/ heldig for henne.

 

Uansett.. Denne talefeilen har fått meg til å holde mye igjen i sosiale situasjoner, og å si ting som faller meg inn har blitt litt vanskelig pga dette. Så har jeg altså blitt mer stille av meg enn jeg egentlig er. Også har jeg blitt veldig anspent tror jeg. Nå har dette pågått flere år uten at jeg har klart å komme meg ut av det, og jeg tenker som så at jeg muligens bare burde gi F i at det skjer. Så får folk gjøre hva de vil. Le hvis de synes det er gøy, eller bare lytte videre. Jeg har fått en litt negativ reaksjon på det tidligere, og en annen gang ble det bare nevnt (ikke negativ forstand).

 

Noen her som har tanker eller erfaringer med dette?

 

Postet av anonym: 232c87060c3563a2d63ec3e280e9e962

[ixa]

Bedre å stokke ordene litt, enn at 50% av det du sier er bare tull - som med meg...

Jeg har alltid sagt det som vil ut, og tatt straffen etterpå. Den har vært forbausende mild.

 

 

Vi er såpass opplyste nå om dagen, at jeg tror ikke folk bryr seg så mye om slikt som du tror.

Og om det skulle være noen, så er det de som har et problem - ikke deg.

 

Er det tungt for deg å snakke på tomannshånd med familien din også?

 

Jeg har snakket med flere som sliter med liknende problem men av forskjellige årsaker, og jeg forstår godt at det ikke er lett.

Men det er vel ikke snakkingen som egentlig er problemet? Det er følelsen av å ha driti deg ut som er det verste virker det som.

 

Jeg lærte av eksen min (som snakket voldsomt mye feil) at det enkleste var å le av det selv.

Det gjør jeg selv av mine feil - tar meg ikke høytidelig i det hele tatt.

Det gjør alt så mye lettere å drite i om man har driti på draget.

 

En god øvelse for å få dette til er imo å være flink til å be om unnskyldning når du gjør noe galt.

Da lærer du å svelge stoltheten, og forstår at den som oftest er mer i veien enn til nytte.

Dermed blir det også lettere å tørre å drite seg ut.

 

 

Og sist, men ikke minst ; husk at vi alle har problemer - noen er bare bedre til å skjule dem enn andre...

[AnonymDiskusjon]

Ja er de som er idioter hvis de kommenterer det negativt.

 

Det blir det samme med familien også. Har i det siste prøvd å pushe meg mer da. Prøver i større grad å si det jeg har lyst til og det som faller meg inn, til tross for at jeg vet at jeg fort snubler i ordene. Det er litt anstrengende.

 

Det er følelsen av å ha driti seg ut som er verst ja. Jeg sliter jo hardt med å snakke, men dette er jeg nesten sikker på er pga at jeg holder meg selv igjen pga talefeilen. En burde jo være avslappa når man prater med folk, men jeg føler jeg ikke får slappet av. Det blir til at jeg spenner meg når jeg sier noe, konsentrerer meg veldig sånn at det kommer ut riktig.

 

Det kjipeste med dette er at hvis jeg skal komme med en fresk kommentar til et eller annet, f.eks. hvis noen er litt småyppete mot meg først, blir ikke kommentaren så fresk lenger hvis jeg ender opp med å knote med ordene:P haha. Da virker jeg bare nervøs og føler heller bare at jeg burner meg selv=P Er no jævla dritt

 

Postet av anonym: 232c87060c3563a2d63ec3e280e9e962

[ixa]

Ja, man burde absolutt være avlsappet når man snakker med folk - spesielt på tomannshånd.

Hadde ikke vært en idé å kontakte en talepedagog?

Får du hjelp med snakkinga, kan det være selvtilliten kommer etter - og kanskje den drar med seg enda mer hjelp til snakkinga.

 

Har en kjenning som reagerer likt, bortsett fra han ender opp med å snakke utrolig fort når han spenner seg.

Vet han sliter mye med det, men det går ikke bort av seg selv regner jeg med.

 

Ikke alltid like lett å være tøff når en tviler på seg selv nei.

[AnonymDiskusjon]

Har vurdert det tidligere, men så har jeg tenkt at dette er ting som man ofte prøver å fikse når man er i barnealderen? Skader uansett ikke å forhøre seg hvertfall.

Jeg nevnte det for fastlegen en gang. Han sa det ikke var stort å gjøre med det. Det som er litt problematisk når jeg forklarer problemet, er at det ikke umiddelbart høres at jeg har et slikt problem. Jeg er jo konstant knytt og passer hele tiden på.. Men er jeg sammen med venner og skal si noe impulsivt kan det fort komme ut feil-artikulert. Det er nesten så ille som 50/50 sjans for at det skal komme ut feil, og da blir jeg jo veldig vaktsom og velger derfor dessverre ofte å ikke si noe.

 

En annen ting er at folk tenker ikke at jeg har problemer med noe slikt siden det for andre ikke er så veldig åpenbart. Så skjer det at jeg sier noe feil (de få gangene jeg åpner munnen) og da kan det fort bli at man ler av det, slik som når en "vanlig" person uttaler noe feil (når det en sjelden gang skjer), også ler folk av det. Men for meg skjer det så ofte at det ikke er morsomt i det hele tatt. Det blir veldig hemmende.

 

Postet av anonym: 232c87060c3563a2d63ec3e280e9e962

[ixa]

Min kamerat ble anbefalt dette i voksen alder, så det er vel aldri for sent?

Har fastlegen din nok kompetanse på talefeil til å hevde at det ikke er mulig å fikse?

Dette er jo viktig - det hemmer deg jo i sosialiseringen.

 

Jeg lar ihvertfall ikke en almennpraktiserende fortelle meg hva som ikke går an å fikse.

De er til for generelle oppgaver - når det går utenfor normalen får de værsågod henvise til en spesialist.

 

Dine venner vet vel at du strever med dette, ikke sant?

 

Hvordan reagerer du når du sier noe feil?

Forteller du folk hvordan du har det, eller er det å bli flau nok for en dag?

 

Du sier det er det samme med familien også, men er din reaksjon den samme med familien? Folk du stoler på...

[AnonymDiskusjon]

De vet at jeg strever sosialt, men at det er pga taleproblemene vet de ikke.

Btw: Tidligere har jeg vært litt forsiktig med å "skylde på" taleproblemene, at det er derfor jeg ikke snakker så mye. Har alltid gått rundt og trodd at jeg er en litt sjenert type, men de siste årene har jeg stilt et stort spørsmålstegn ved dette, da dette med taletrøbbelet heller kan være årsaken til at jeg har blitt veldig stille av meg.

 

Hvis jeg sier noe feil gjentar jeg ordet, men jeg blir litt avbrutt i setninga og det gjør at jeg videre i samtalen blir usikker. Derfor har jeg hatt en tendens til å korte ned det jeg sier til et minimum og latt andre stå for mesteparten av praten. Men dette skaper jo store problemer hvis jeg vil opp og fram her i livet. Da hjelper det lite å bare sitte og holde kjeft.

 

Jeg misliker å fortelle folk om hvordan jeg har det, det føles feil. Også vil jeg ikke virke sutrete. Det er jo ikke noe ålreit å være sammen med folk som bare klager.

 

Reaksjonen er vel nesten den samme med familien. Jeg blir litt satt ut når det skjer, så bare fullfører jeg setninga. Så prater de andre igjen.

 

Postet av anonym: 232c87060c3563a2d63ec3e280e9e962

[ixa]

Det er jo hverken sutring eller klaging å opplyse hvordan man har det.

Det er vel ikke noe ålreit å være sammen med folk som ikke tåler at ikke alle har det like bra som en selv heller vel?

 

Første bud for å komme over det må vel være å klare å være åpen om det?

Tror ihvertfall det vil gjøre det mye lettere for deg.

 

Prøv en psykolog eller talepedagog - hva kan det skade?

[AnonymDiskusjon]

Det er jo hverken sutring eller klaging å opplyse hvordan man har det.

Det er vel ikke noe ålreit å være sammen med folk som ikke tåler at ikke alle har det like bra som en selv heller vel?

 

Første bud for å komme over det må vel være å klare å være åpen om det?

Tror ihvertfall det vil gjøre det mye lettere for deg.

 

Prøv en psykolog eller talepedagog - hva kan det skade?

 

Nei det er sant. De er forsåvidt omtenksomme de jeg en gang i blant er sammen med. Det har bare ikke hjulpet meg noe særlig å være åpen om det. Annet enn at de vet hvorfor det kan ta lang tid mellom hver gang jeg kontakter dem, dersom jeg er i en veldig dårlig periode. Jeg har fått diagnosen dystymi og sosial angst (litt uvanlig type angst), så det føles veldig vanskelig å komme ut av. Jeg trenger noen å føle meg nær. Det er mangelen på dette (som en konsekvens av å ha vært for sjenert) som har fått meg ut i uføret.

 

Så jeg har vært hos psykolog 1,5års tid. Litt periodevis. Venter på å starte opp med gruppebehandling nå, men det er oppstart først i august. Føles veldig lenge å vente.

 

Jeg kommer til å kontakte en talepedagog, i og med at jeg har grublet så mye over det.

 

Og takk for dine tanker rundt dette

 

Postet av anonym: 232c87060c3563a2d63ec3e280e9e962

[ixa]

Heldigvis er jo både dystymi og sosial angst mulig å behandle.

Grupperterapi tror jeg du har godt av.

 

En kjenning av meg gikk i gruppeterapi, og sa det var veldig befriende å snakke med folk han slapp å forklare hvordan det egentlig var - de forstod, for de hadde det likedan.

Slapp å være redd for at folk skulle le av ham - selv om ingen gjorde det.

 

Det tok ham et par ganger før han løsnet opp, men nå er han i full jobb og fungerer helt fint.

 

August er jo bare rett etter sommeren. De 2 månedene går jo fortest av alle

[AnonymDiskusjon]

2 måneder i den situasjonen jeg er i nå føles som minst det dobbelte :/ spesielt når det er sommer og jeg tenker på alt det morsomme jeg går glipp av. Grillfester, strandturer, ferieturer med venner ++++++ det suger jævlig balle, men men. Ser positivt på det: når jeg er kommet meg ut av det her kommer jeg til å være bedre rusta til å møte motgang enn de aller fleste Det er i alle fall noe

 

Så har jeg fått time hos talepedagog nå. Skal dit 1.juni. Gleder meg til å høre hva hun har å si

 

Postet av anonym: 232c87060c3563a2d63ec3e280e9e962

[AnonymDiskusjon]

Da fikk jeg vært hos logoped. Hun sa at jeg kunne være en skjult stammer. Jeg har fått ny time der til neste uke, og i tillegg kommer jeg sannsynligvis til å starte i en psykomotorisk fysoiterapi-gruppe. Hun virket å være sympatisk og veldig ålreit så jeg tror jeg har truffet en god behandler. Føler dette treffer mer rota til problemet mitt ift da jeg gikk hos psykolog i kognitiv behandling. Det er nå 4 år siden at jeg for første gang tok opp taleproblemene mine med fastlegen. Jeg har hele tiden gått og tenkt mye på dette, så jeg tror virkelig at dette kan hjelpe

 

Postet av anonym: 232c87060c3563a2d63ec3e280e9e962

[1245112654122755325882462]

Eg sliter av og til med noke lignandes, viss eg foreksempel skal forklare noke som eg har tenkt på en stund, foreksempel i jobb sammenheng.

 

Det blir liksom som at eg ikkje finner riktige ord i forhold til reste av setningen, det går som regel greit så lenge eg prater impulsivt, men i en lengre diskusjon kan eg få litt problemer, ikkje at det plager meg, er bare at det av og til blir litt stilt i noen få sekunder, men bare lag en liten spøk utav det, damene liker sånt