no rart med mamma, hjelp

[IkkeSåPro]

det er noe rart med mamma, hu oppfører seg så rart, hun er liksom så sur, gretten og litt lei seg. men når jeg spurte om hva som er galt ville hun liksom ikke si noe. jeg spurte om hu var lei seg og hu sa ja, også spurte jeg hva det er så sa hun " det er ikke no" det virker som om hu har fått astma ikke at hu har fortalt meg men jeg så en sånn inhalerings medisin. kanskje det er det som gjør dette? også har jeg merket at hu og kjæresten har kranglet litt eller de virker litt "fra værandre i mitt syn" hu har sovet på soffan noen netter. og noen sånne små ting. veit ikke om dette er for realz eller kun meg, men virker som om hu ikke snakker til meg. hu har alltid vert så åpen men nå er det liksom helt stopp. HJELP!

[iChristian]

Det meste kan nok tyde på at de har litt trøbbel i kjærlighetslivet. Det kan også gjøre henne gretten og sur ovenfor deg, selv om det naturlig nok ikke egentlig burde gå ut over deg (men vi er da bare mennesker vi foreldre også).

 

I forhold til medisinen du så så kan det jo være både astma-medisin og anti-allergi, mest sannsynlig det siste tenker jeg. Men jeg ville nok anta at det er avsnittet ovenfor som forklarer mest, selv om reaksjonen på allergi kan gi store utslag hos enkelte, også på humøret.

[IkkeSåPro]

Det meste kan nok tyde på at de har litt trøbbel i kjærlighetslivet. Det kan også gjøre henne gretten og sur ovenfor deg, selv om det naturlig nok ikke egentlig burde gå ut over deg (men vi er da bare mennesker vi foreldre også).

 

I forhold til medisinen du så så kan det jo være både astma-medisin og anti-allergi, mest sannsynlig det siste tenker jeg. Men jeg ville nok anta at det er avsnittet ovenfor som forklarer mest, selv om reaksjonen på allergi kan gi store utslag hos enkelte, også på humøret.

takker for raskt svar =)

ja virker som om det er noe med kjerligheten, men grunnen til at hun ikke sier noe til meg kan ha noe med at vi ikke snakker så mye lenger. jeg er liksom bare han som er her. når jeg er hjemme sitter jeg som regel og spiller (data) eller har noen på besøk. og tar meg liksom ikke tid til og vere med familien så når jeg kommer ned (under etsjen) får jeg den; åja bor du her du og eller lenge siden sist eller noe lignende smelt i trynet. Føler liksom som vi glir lenger og lenger fra værandre med åra. veit ikke om det er normalt jeg. Og mamma tror jeg er synsk ellernoe for hu sier aldri til meg om noe trengs og gjøres, det er liksom den der: du gidder ikke og gjøre en dritt du!. og jeg svarer: TELL ME N I'LL DO IT!, går ann og si hva jeg skal gjøre uten og klikke først jeg er da for faen ingen tankeleser!. også den jævla kragelen også går vi vært til vårt sinte som noen lemmen med dør smelling osv. ovenfor hu er jeg: sta, lat, ego, sur og negativ. jeg føler liksom at jeg kun er han "på rommet" eller han usynelige på en måte. jeg mistet faren min da jeg var 7, så jeg lever med mamma og en stefar. og hele denne saken er da svært vanskelig pga: at jeg liker ikke og føle at jeg ikke er her. MEN jeg vil ungå krangel og unødvendige situasjoner, fordi vææær ting jeg sier angrer jeg så sykt på. selvom en del av meg mener det. jeg er 17 år foresten vis det har noe og si =) jeg vil bare at mamma skal vere glad og lykkelig. og helst ikke si: stikk tell phsykolog ellerno. orker ikke for mye styr. Takker for hjelp =)

[JR Ewing]

Det hadde jo gått an å skrive en lapp til henne, hvor du sier at du gjerne vil prate mer med henne? Kanskje hun har det vanskelig og ikke vil belaste deg, eller at hun bare trenger et lite dytt. Er kanskje et alternativ å legge det i jakkelomma eller veska hennes, så hun får lest det når hun er ute av hus og får sett det litt på avstand?

[Randomizer]

Hvor gammel er hun? Kan virke som om hun er i overgangsalderen, og at dette skaper problemer mellom henne og andre.

 

Noen reagerer KRAFTIG på å være i den alderen.

[Hippocleides]

Mitt umiddelbare innfall: Ta og gjør noe greit husarbeid, og så bare sier du til henne at du synes hun er i litt labert humør, og at hun jo bare kan bed deg om å gjøre litt husarbeid hvis hun selv føler seg slapp.

 

Da har du stoppet kjeften hennes på mer enn en måte, og så blir det opp til henne som angivelig voksen, å skjerpe seg bittelitt.

[Kristine Ask]

Om du er bekymret for henne bør du si det. Det er garantert ikke hva hun ønsker

 

På den andre siden må foreldre også få lov å ha privatliv og dårlige dager. Det er nok ikke alt som er like lett å dele med sine barn.