Hvorfor bør / bør ikke ikke, samfunnet gripe inn overfor de valg foreldre gjør for sine barn

[JAAB]

I tråden om omskjæring av barn har Spartapus følgende yttring:

 

 

Jeg skiller ikke mellom det umyndige barnets og foreldrenes saker, kun mellom myndige menneskers. Hvis man ser på barnet som foreldrenes eiendom blir barnet juridisk sett kun som en forlengelse av foreldrene frem til myndig alder, altså er alt hva foreldrene gjør med barnet noe de gjør mot seg selv. Det finnes ikke noe alternativ til det hvis man ønsker at foreldre skal ha fullstendig råderett over egne barn.

 

Det stilles spørsmålstegn ved mitt menneskesyn men jeg vil heller stille spørsmålstegn ved det menneskesynet som antar at mange foreldre vil ødelegge ungene sine så snart staten ikke holder dem i skuldrene. Selv er jeg overbevist om at nesten alle foreldre kun ønsker å gi barna det de anser som en ideell barndom, enten det betyr å spille fotball eller gå på koranskole. Det vil selvfølgelig være sære tilfeller med foreldre som bryter ned barna sine fysisk og mentalt, men disse vil aldri bli så mange at de setter noe preg på samfunnet.

 

Jeg har følgende spørsmål:

 

1. Hvorfor er det riktig å se på barn som foreldrenes eiendom, eller hvorfor er det galt å gjøre det?

 

2. Hvis det er riktig å se på barna som foreldrenes eiendom, betyr det at det vil være galt å gripe inn mot foreldrenes handlinger overfor barna, i så fall hvorfor det?

[iChristian]

Jeg mener at det er feil å se på barna som foreldrenes eiendom fordi at barna er selvstendige individer. Jeg eier ikke barna mine, jeg låner dem og beskytter dem for en begrenset tidsperiode.

 

Det er heller ikke slik at i menneskelig historie så har barna vært regnet som foreldrenes eiendom, derimot så har som regel slekt/klan/familie/ oppdratt barna i varierende grad av fellesskap.

[KarlRoger]

Vi er alle selvstendige individer med rettigheter, men barn trenger å bli tatt vare på av voksne. Foreldrene er de som i utgangspunktet er ansvarlige for å passe på barna. Barna er ikke eiendeler som de kan gjøre hva de vil med. De har friheter til å styre mye av oppdragelsen selv, men barnet er et menneske som alle andre.

[RWS]

I dagens samfunn har vi snart sertifikater for å kunne bevise at vi kan alt mulig rart, men enhver idiot kan gå hen å få barn....

 

I fremtiden tror jeg at dette også kommer til å komme inn som et fag på skolen. Vi ser dessverre ganske ofte unger som går på lut og kaldt vann i det norske samfunnet og behovet for forster foreldre er skrikende på grunn av dette... For ingen SPØR en gravid kvinne og hennes mann OM de er skikket til å være foreldre, vi går bare ut i fra at de er det og når det skjærer seg... Det burde vi gjort.... En del som får unger er også veldig unge og noen har bare ikke fått inn hjemmefra hva de skal gjøre i slike situasjoner og har ofte ikke noe sosialt nettverk de kan falle tilbake i å støtte seg på og dette går ut over ungene, ingen tvil om det... Hvorfor er sjansen så stor for barn som vokser opp i alkoholiserte hjem å selv ende opp som alkoholikkere liksom... Et altenativ er at det er dette de er oppvokst med og derfor føles det trygt, hvor enn sykt det kan høres... Spørsmålet JEG ofte har stilt meg er hvordan en del kvinner som går i fra menn som slår klarer å finne en ny mann som slår også, DEN skjønner jeg derimot ikke... Men i alt dette så lider barna... Helt klart.

 

Kanskje det er modellen vi i dag godtar vi må endre? Kanskje mann + kvinne = gift for livet ikke er svaret, da vi fra naturens side overhodet ikke er skapt for å leve sammen et langt liv, skilsmisse statistikken taler et ganske klart språk om det, der over halvparten skiller seg igjen... Alt var så mye bedre før er det noen som sier, men det tror jeg ikke. At det ikke var sosialt akseptert å skille seg gjorde at du ble i helvette til døden skilte deg av med vedkommende og dette gikk ofte ut over ungene det også. Men den gangen kunne ungene bankes så de fulgte linjalen, med all lidelse og faanskap som kom ut av det....

 

 

Nå valgte jeg bevisst å angripe trådspørsmålet og ikke selve trådens innhold, da det under alle omstendigheter er ren idioti å skjære i tissen til gutte barn fordi man tror på noe som kun er innbillning så langt (Ingen bevis er det samme som imaginær). Det burde være så selv innlysende at det ikke burde vært nødvendig å diskutere dette en gang. For prøv å si at du må kappe av lille tærne til ungen din fordi du tror at den guden DU tror på krever dette og se om de ikke stenger deg inne på mental sykehus i løpet av noen minutter... Er du jøde og krever å få kappe i tissen til den nyfødte sønnen din er det liksom opplest og vedtatt at jøder er så syke i hodet at ingen syntes det er noe rart... Sinnsykt!!! Totalt og hemningsløst sinnsykt er hva dette er! I USA er jo dette også vanlig praksis og det er vel gjort på omtrent samme premisser... pga en imaginær gud... Er det virkelig mulig å bli så dum selv om man er religiøs?

[iChristian]

For å svare på noe av det du skriver, så er det bare få barn i Norge, relativt sett som har unge foreldre, ettersom gjennomsnittsalderen for førstegangsforeldre ligger rundt 30 år. Men ja, det er noen hvert år.

[Josten]

1. Jeg synes overhodet ikke at barn skal regnes som foreldrenes eiendom, da dette vil legitimere en del grusomme hendelser som vold og seksuell misshandling av barn. Derimot mener jeg også som de fleste at foreldrene skal ha noe å si når det gjelder barnets oppdragelse, så som i de fleste litt vanskelige spørsmål må linjen trekkes et sted mellom.

 

2. Hvis barna betraktes som foreldrenes eiendom, i den normale betydningen av ordet, vil det vel være galt å gripe inn. Stort sett kan man tross alt behandle sin egen eiendom omtrent som man vil. Unntaket i Norge er vel husdyr, som på tross av at de beregnes som eiendom ikke kan behandles helt som man ønsker (dyremisshandling feks).

Endret 7. mai 2011 av Josten

[Ph.D]

1. Jeg synes overhodet ikke at barn skal regnes som foreldrenes eiendom, da dette vil legitimere en del grusomme hendelser som vold og seksuell misshandling av barn. Derimot mener jeg også som de fleste at foreldrene skal ha noe å si når det gjelder barnets oppdragelse, så som i de fleste litt vanskelige spørsmål må linjen trekkes et sted mellom.

 

2. Hvis barna betraktes som foreldrenes eiendom, i den normale betydningen av ordet, vil det vel være galt å gripe inn. Stort sett kan man tross alt behandle sin egen eiendom omtrent som man vil. Unntaket i Norge er vel husdyr, som på tross av at de beregnes som eiendom ikke kan behandles helt som man ønsker (dyremisshandling feks).

Jeg forsvarer ikke påstanden om at barn er foreldres eiendom, men jeg vil stille deg et spørsmål: Husdyr er personens eiendom, men personen kan ikke, som du sier, mishandle husdyrene. Hva om barna regnes som foreldrenes eiendom på samme måte, bare med flere rettigheter enn husdyr?

[For Your Eyes Only]

Foreldre bør bestemme over sine egene barn. men staten bør gripe inn hvis det blir for drøyt. Tenker med gru på Alvdalsaken.