Skolereunion med mennesker jeg hater

[€uropa]

Hvis du bare er ute etter å få fram at du hadde det vondt, så er det bare å skrive et brev. Men hvis avslutningen din er avhengig av at de føler seg dårlige etterpå, så vil du nok bli skuffet.

 

Du bør være hovedpersonen i ditt eget liv, ikke de som mobbet deg for ti år siden da dere var barn.

 

Dette er ikke den første og eneste muligheten som byr seg. Når som helst de siste ti årene kunne du oppsøkt hver og en av de som mobbet deg og konfrontert dem. Da må de i det minste svare for seg eller komme med en unnskyldning. Hvis du konfronterer hele gruppa, så vil skylden bli fordelt og det vil bli lite igjen til hver person. De vil igjen være i flertall og være den sterke parten, mens du plasserer deg selv alene i offerrollen.

 

De har sannsynligvis lagt ungdomsskolen langt bak seg, så hvis du vil, har dere blanke ark. Du har altså muligheten til å framtre som suksesshisotrien, istedenfor å gjøre deg selv til offeret igjen.

Endret 8. mai 2011 av Zarac

[Tå.]

Kommer du noen gang til å tilgi de som mobbet deg? Tror du at du noen gang vil klare å legge dette bak deg uten å gi dem tilgivelse? Ønsker du å legge det bak deg?

 

Det som har skjedd har skjedd. Har du virkelig lyst å dvele over dette resten av livet? Ønsker du å sitte om 10år og daglig tenke over at du ble mobbet for 20år siden og at disse personene ødela livet ditt?

 

Tilgivelse høres kanskje ut som noe religiøst tullball og du tenker kanskje at disse personene har vært så jævlige mot deg at de ikke fortjener tilgivelse. Men tilgivelse er ikke noe du gir til andre for at de skal føle seg bedre, tilgivelse er noe man gir for at man selv skal kunne komme seg videre i livet. Det er med andre ord en intern prosess.

 

Forstår at dette kan høres helt umulig for deg og at jeg trolig snakker for døve ører. Men dette handler om deg og din livskvalitet. Slik jeg ser det lar du fremdeles mobberne påvirke din hverdag. Skal du få en "avsluttning" så må du konfrontere deg selv, ingen andre.

[TheMartine]

Jeg takker så mye for engasjementet. Dere har gitt meg mye å tenke på og mange nye perspektiver. Det liker jeg.

 

Nå har jeg postet en liten beskjed på Facebook-siden deres, hvor jeg føler jeg fikk sagt det jeg ville, uten å virke survete. Jeg regner ikke med å få noen respons, men du verden så deilig det kjennes.

[BuffyAnneSummers]

Hva skrev du??

[TheMartine]

Jeg skrev:

 

Jøss, for et bra initiativ.

For min del var ungdomsskolen de tre verste årene av mitt liv, takket være mange av de som er samlet her. Hvorfor jeg da skulle velge å frivillig tilbringe tid med de samme menneskene som gjorde tre år til et levende mareritt for meg, blir da et helt sentralt spørsmål jeg dessverre ikke kan finne noe godt svar på.

Av den grunn må jeg takke nei, og isteden ønske dere en hyggelig sammenkomst.

[Lemon]

Tøft gjort.

[TheMartine]

Takk, Lemon. Det anbefales. Litt som en detox.

[iChristian]

Post gjerne responsen du får

[TheMartine]

Kan godt gjøre det, iChristian, selv om jeg tviler på det blir noe særlig. Hva svarer man på sånt, liksom? Og hvem skal svare?

[iChristian]

Desto mer interessant om noen svarer

[Slimda]

Det var et godt innlegg. Så håper vi alle at du kan legge mobbingen bak deg og gå videre. Det er deg vel unt.

[TheMartine]

Desto mer interessant om noen svarer

 

True that. Skal bli oppriktig overrasket om noen tør ta i det :b

 

Det var et godt innlegg. Så håper vi alle at du kan legge mobbingen bak deg og gå videre. Det er deg vel unt.

 

Takk, takk. Håper det samme selv, og tror faktisk at det vil hjelpe på nettopp det.

[Kikyet]

Livet er rett og slett for kort til å bry seg med drittsekker. Gjør noe anna den dagen...

[TheMartine]

Ja, så fikk jeg faktisk en melding fra en jente jeg aldri hadde kontakt med, men som visstnok husket meg godt. Hun innrømmet å ha levd i sin egen lille boble, og håpet at hun ikke var blant dem som gjorde ungdomsskolen til et mareritt. Samtidig ga hun meg kudos for å ha sagt ifra, og det synes jeg var enormt hyggelig. Varmet mitt kalde hjerte, gjorde det ^^

[ugotabanana]

Mennesker forandrer seg, jeg gjorde mye rart for 10 år siden. Gi dem en sjanse, det er sikkert mange som var "håpløse" som sikkert har blitt både ladies og gentlemen's.

[Gjest Harley Quinn]

Mennesker forandrer seg, flere av de som mobbet meg på ungdomssolen angrer voldsomt nå, og kommer det en invitasjon til reunion neste år går jeg, for å møte de jeg omgikk dengangen. Mobberne kan gjerne dø og brenne i helvette for min del, men å bruke energi på å tenke på de gidder jeg ikke engang. Forskjellen her er dog at jeg ikke har noen sukses historie. Jeg har angst, depresjoner, jobber kun 50% pga dette og går på AAP, vært sykemeldt i to år og fungere særdeles dårlig...

[TheMartine]

Har du snakket med dem i etterkant, AnnChristin? Det må vel bety mye for deg at de faktisk sier at de angrer.

[Gjest Harley Quinn]

Har du snakket med dem i etterkant, AnnChristin? Det må vel bety mye for deg at de faktisk sier at de angrer.

 

 

Har ikke snakket med dem, men ei jeg kjenner var gift med en av de og jeg hadde fortalt hva som hadde skjedd på skolen, det hadde hun nevnt til han, og han + noen andre sa at de angret.

 

Og nei, det betyr absolutt ingenting for meg. At de angrer nå gjør ikke om på det de har gjort mot meg selv. Uansett hvor mye de angrer vil jeg fortsatt ha depresjoner og angst, jeg vil fortsatt være like ubrukelig pga mobbing og ha like dårlig selvtillit.

Dog en liten faen i meg blir derimot glad når en av de som mobbet mest nå går på landbrukshøyskole (jeg ble mobbet den siste tiden fordi jeg hadde søkt landbruksskolen for å utdanne meg innen hest, som gikk til helvette pga depresjoner) og han er sammen med ei som er "alternativ" (som jeg merkelig nok også ble mobbet over).