Skolereunion med mennesker jeg hater

[kloffsk]

Litt av et selvbilde du har fått. "Jeg er suksesshistorien", hva med å komme ned til jorda? På en ungdomsskole er det aldri slik at alle mobber. Møt opp og prat med dem du likte - og overse dem andre. Hvorfor dvele ved fortiden? Voks opp.

[Nie]

Det er liten forskjell mellom å aktivt mobbe og å bare stå og se på, og på det viset vise solidaritet med mobberne.

[KjemikerJon]

Selv om det høres fristende ut med en brutal blodhevn over mobbebandittene som effektivt ødela deler av en verdifull ungdom, vil ikke nødvendigvis ditt lille personlige vendetta utarte seg like elegant i virkeligheten. For å gjennomføre denne operasjonen på en måte som setter inntrykk (noe som jo må være målet) kreves det verbale og mentale ferdigheter i verdensklasse. Du må unngå stamming, usikkerhet, nervøsitet og Kong Alkohol, og samtidig manøvrere deg gjennom et mylder av ymse personligheter du har en personlig og høyst variabel historikk med. For hvis alt du oppnår i dette hevntoktet er å bli full, gråtkvalt og si "at dere var slemme" har du ikke oppnådd noe som helst.

 

I lys av disse problemstillingene anbefaler jeg deg heller å benytte deg av Facebookplanen. Skriv en gjennomtenkt og kjip liten tekst om hvorfor du har null intensjoner om å delta, og forhåptenligvis vil akkkurat det sette en liten demper på denne sammenkomsten av forferdelige individer.

[kloffsk]

Nie: eh, vel, jo. Det er stor forskjell på å se på og faktisk mobbe. Ved å stå opp for andre risikerer man da unektelig å bli mobbet selv. Ikke alle har mulighet til å stå opp for andre.

 

KjemikerJon: Støttes.

Endret 6. mai 2011 av kloffsk

[Nie]

Kloffsk: Jeg sier meg uenig, både av personlig erfaring og pga moralen min. Å være vitne til en gal handling og å være i stand til å stå opp mot noen, uten å gjøre det ser jeg på som absolutt like ille som å utføre den gale handlingen. Det gjør ofte vondere å se dem som står og ser på, enn dem som kaster stein og ukvemsord.

 

TheMartine: Bare fordi slike beskjeder er vanskelige å skrive, så tenkte jeg å slenge ut noe som kan brukes som inspirasjon.

 

En reunion kunne vært skikkelig koselig. Se alle igjen etter gammelt, og mimre de gode tidene. Desverre, for min del er det ikke så veldig mange gode minner å mimre om. I alle fall ikke sammen med de som sørget for at mine ungdomskoleminner er de verste jeg har. Alle de gangene dere kastet sten på meg i skolegården, kalte meg de styggeste navnene dere kunne komme på. Det er ikke gode minner. Det dere sa var stort sett løyn, men jeg var ikke eldre enn 15. Når en løyn blir gjentatt ofte nok føles det som sannhet. Dere tok fra meg menneskeverdien min, selvtilliten min og selvrespekten min. I mange år var jeg uten. Men jeg er ett sterkt menneske, jeg trengte aldri å rakke ned på andre mennesker, jeg vant tilbake selvrespekten min fordi jeg fortjente den.

 

Åh, jeg sier ikke dette for å sutre, tvert om har jeg klart meg bra de siste årene til tross for hva dere lot meg gjennomgå på ungdomskolen. Til tross for at dere brøt ned ett selvbilde som allerede da var shaky og sørget for at det var absolutt ingenting igjen av det, klarte jeg meg. Jeg led. I flere år led jeg. Fremdeles tenker jeg tilbake på den tiden med en vond klump i magen, men det ligger bak meg, og foran meg ligger det til tross for dere (og etter hva jeg har hørt, i motsetning til enkelte av dere), en fantastisk fremtid.

[kloffsk]

Nie: en nobel innstilling, men som ikke alltid er like lur å implementere i praksis. Det skjedde jo nylig at en utenforstående som prøvde å hjelpe naboen sin ble drept. Det er ikke alltid fornuftig å stå i mot flertallet. Jeg er også dypt uenig i at man viser solidaritet med mobbere ved å unnlate å gripe inn.

 

Synes også trådstarter bør få formulere sitt eget innlegg uten innspill fra din side.

Endret 6. mai 2011 av kloffsk

[Nie]

Kloffsk: Står man bak en mobber og bare ser på akten, så tror jeg det vil bli oppfattet som støtte av de fleste. Eller i alle fall ikke uenighet. Og jeg ber ikke folk bryte inn i en heftig slåsskamp som inneholder kniv. Jeg ber folk slutte å se på når en gjeng slenger dritt til en enkeltperson. Ikke bare er det mulig at mobberen gir seg, det at noen er villige til å stå opp for en kan bety utrolig mye for mobbeofferet. Og jeg ber alle gjøre det. Kan vi få innstillingen prentet inn i folk, så vil mobberene være i mindretall.

 

Trådstarter spurte om innspill, jeg gav henne det jeg ville skrevet, og spesifiserte også at det var til inspirasjon.

Endret 6. mai 2011 av Nie

[Tå.]

Hadde det ikke som i himmelen selv på ungdomskolen. Ble både mobbet og var en mobber. Var nå uansett på 10år reunion for noen år siden. Den dagen har vært den eneste dagen i mitt voksne liv hvor jeg har kjent den knipende angst følelsen i magen.

 

Uten å bære nag til noen så møtt jeg opp med godt humør. For meg var det bare artig å møte personer man ikke har sett på flere år. Dette var en fest med voksne mennesker og man oppførte seg deretter. En av de jeg trolig snakket mest med var den personen som gjorde livet mitt ekstra surt på ungdomskolen. Morsomt at flere av jeg ansåg som drittsekker tidligere behandlet meg likeverdig. Møtte ungdomskoletendenser fra en enkelt person, gav han ganske enkelt en kald skulder og forsatte å ha det jævla artig.

 

Var også en jente der som tok opp det at jeg ikke hadde gjort livet hennes så enkelt, verken på barne eller ungdomskolen. Noe jeg var fullstendig klar over. Virket heldigvis ikke som hun gikk rundt med drapstanker i hodet.

 

Så mitt tips er ganske enkelt. Aksepter at du ikke kan endre fortiden og gjør det beste du kan ut av fremtiden. At du ikke har lagt dette bak deg for lengst er ikke bra i det hele tatt. Å dra dit bare for å gjøre livet surt for andre er ikke en handling som blir utført av en person med god karakter.

 

Legg bitterheten bak deg så har kanskje du også mulighet til å oppleve en fantastisk 10år reunion.

Endret 6. mai 2011 av Tå 2.0

[J-nome]

Tja er jo en grei måte å få med seg hvordan det har gått med folk er nå en grunn til å dra på reunions. ellers er det viktig at du ikke lar barndommen din styre livet ditt. Du trenger ikke tilgi dem, men man vil aldri like alle man møter og da er det viktig å kunne oppføre seg. Er jo en sjangs at de har endret seg.

 

vil bare ikke at du skal bære på gamle nag og bli bitter over det. Det har en tendens til å forgifte andre relasjoner senere i livet. Du vil nok aldri kunne gi dem den samme følelsen de ga deg og om du forsøker vil det bare bli sett på som litt patetisk.

[TheMartine]

Litt av et selvbilde du har fått. "Jeg er suksesshistorien", hva med å komme ned til jorda? På en ungdomsskole er det aldri slik at alle mobber. Møt opp og prat med dem du likte - og overse dem andre. Hvorfor dvele ved fortiden? Voks opp.

 

Hva med å si farvel til Janteloven? For min del er det en suksess bare det at jeg fremdeles er i live. At jeg er yrkesaktiv, har utdanning, venner og kjæreste er i tillegg en kjempebonus, med tanke på hvilket utgangspunkt jeg hadde for ti år siden. Så dersom du synes det er blærete å si seg stolt av det, er ikke det noe som plager meg nevneverdig.

 

Når det er sagt så er det ikke mitt problematisk høye selvbilde som er tema her, så jeg vil heller svare på det andre du spør om: Hvorfor dvele ved fortiden? Fordi hos noen mennesker er sinnet så uendelig stort, rettferdighetsønsket overskyggende alt annet og behovet for en ordentlig avslutning så påtrengende, at når det dukker opp en slik mulighet, kan man ikke gjøre annet enn å gripe den. Den neste spørsmålet blir da: Hvordan gjøre det på best mulig måte?

 

Nie: Veldig bra forslag. Det er noe sånt jeg kunne tenke meg å skrive. Begynne med noe trivielt, for så å snøre nettet strammere og strammere helt til det blir ubehagelig å lese.

[TheMartine]

Selv om det høres fristende ut med en brutal blodhevn over mobbebandittene som effektivt ødela deler av en verdifull ungdom, vil ikke nødvendigvis ditt lille personlige vendetta utarte seg like elegant i virkeligheten. For å gjennomføre denne operasjonen på en måte som setter inntrykk (noe som jo må være målet) kreves det verbale og mentale ferdigheter i verdensklasse. Du må unngå stamming, usikkerhet, nervøsitet og Kong Alkohol, og samtidig manøvrere deg gjennom et mylder av ymse personligheter du har en personlig og høyst variabel historikk med. For hvis alt du oppnår i dette hevntoktet er å bli full, gråtkvalt og si "at dere var slemme" har du ikke oppnådd noe som helst.

 

I lys av disse problemstillingene anbefaler jeg deg heller å benytte deg av Facebookplanen. Skriv en gjennomtenkt og kjip liten tekst om hvorfor du har null intensjoner om å delta, og forhåptenligvis vil akkkurat det sette en liten demper på denne sammenkomsten av forferdelige individer.

 

Heldig for meg at jeg er avholds, kjapp i kjeften og ganske overbevisende når det kreves. Men ja, jeg er enig i at Facebook-planen er den beste. Mest fordi jeg ikke ønsker å se dem igjen, men også fordi det tross alt er lettere å formulere seg akkurat slik man vil når det er skriftlig.

 

Var også en jente der som tok opp det at jeg ikke hadde gjort livet hennes så enkelt, verken på barne eller ungdomskolen. Noe jeg var fullstendig klar over. Virket heldigvis ikke som hun gikk rundt med drapstanker i hodet.

 

 

Jeg vil bare spørre deg da, hvordan føltes det å høre dette? Og som mobber, hvilke tanker har du hatt i ettertid? Visste du da at det du gjorde var feil?

[TheMartine]

Tja er jo en grei måte å få med seg hvordan det har gått med folk er nå en grunn til å dra på reunions. ellers er det viktig at du ikke lar barndommen din styre livet ditt. Du trenger ikke tilgi dem, men man vil aldri like alle man møter og da er det viktig å kunne oppføre seg. Er jo en sjangs at de har endret seg.

 

vil bare ikke at du skal bære på gamle nag og bli bitter over det. Det har en tendens til å forgifte andre relasjoner senere i livet. Du vil nok aldri kunne gi dem den samme følelsen de ga deg og om du forsøker vil det bare bli sett på som litt patetisk.

 

Du kan se det litt som å frivillig møte igjen sin egen voldtektsmann. Kan det bli særlig trivelig?

 

Det siste du sier er jeg absolutt enig i. Men jeg vil jo ikke prøve å få dem til å føle som jeg gjør, jeg vil få dem til å føle anger. Noe annet ville nok krevd noen års arbeid.

[greygenic]

Her var det jammen mange gode råd å få...

 

Nå gjør dere meg veldig usikker, altså.

 

Jeg skjønner godt at det sikkert er mest behagelig å la hele greia gå forbi i stillhet, og at jeg risikerer latterliggjøring ved å si det jeg har på hjertet. Samtidig har jeg de siste ti årene hatt et brennende hat mot disse menneskene, og hevnlysten har ikke dabbet av et fnugg siden vi sluttet på ungdomsskolen. Hvordan kan det da bli bedre av at jeg ikke gjør noe nå, nå som jeg har muligheten?

 

Å gå på reunion og late som ingenting, det er nok ikke løsningen for meg. Det er ikke mulig for meg å omgås mennesker jeg har så sterke negative følelser mot, og ikke la det synes. Det er nok oppskriften på katastrofe, om jeg skulle gått dit.

Jeg tror heller ikke du bør gå dit, for hele vitsen med "festen" er at man skal se-, hilse på-, treffe-, og slå av en trivelig prat med de man gikk i klasse med, på ungdomsskolen. Det er for å mimre (og man husker jo selvsagt bare alt det morsomme som skjedde..). Det blir derfor feil sted og feil tidspunkt.

 

Og ihvertfall om skal stelle istand et munnhuggeri/holde tale rett fra levra. Det vil i beste tilfelle kun bli pinlig, både for deg og alle andre som er der. Verre er det, om folk bare begynner å le av deg..., da har du gjort vondt verre.

 

Å gå verbalt til angrep på voksne folk, på en fest, vil overhodet ikke fungere.

 

Du må se det fra deres synspunkt; En dag, 10 år etter at de sist hadde noe å gjøre med deg: "Jeg tok på meg finstasen, og reiste på klassereunion, der begynte jeg å prate med gode gamle kompisen min - Per. Å ja, det var sant: Det dukket plutselig opp ei sur gammel kjærring som snøvlet i veg om at jeg var så fryktelig slem.... Også begynte hun plutselig å grine, og bare stakk av... Hehe, det var morsomt."

 

Å møte opp 10 år etter, for å holde en tordentale slik..., helt ut av intet..., det blir bare tull.

 

Å få hevn; der all negativ energi du har fått spart opp de siste 10 årene skal forsvinne, tror jeg ikke er mulig. Ihvertfall ikke om du vil ha det i ditt navn. Skal du kunne klare å forårsake samme grad av psykiske smerte tilbake, blir det på det stadiet hvor du er nødt til å kverke vedkommendes familiemedlemmer..; ett i hver familie til den personen som har gjort deg vondt.. Fysisk ødeleggelse, som massivt hærverk på privat eiendom, brannstiftelse, ran.., o.s.v., vil ikke engang komme i nærheten.

 

Derfor : Å håpe på at du skal kunne skape samme grad av ubehag tilbake - som det du har opplevd, det kan du bare glemme.

 

Toget er gått. Nå handler det om å legge ting bak seg.

 

(Alternativt: For å markere litt for deg selv, så møter du opp - men du gjemmer deg. Og når alle har gått inn, dynker du bilene til de du hater i rosa lakk.).

Endret 6. mai 2011 av greygenic

[TheMartine]

Med unntak av det siste alternativet virker det som du ikke har lest noe av det jeg har skrevet, greygenic.

 

Jeg har ingen ambisjoner om å avgi noen tordentale på festen, og jeg har heller ikke tenkt å prøve å påføre disse folka den samme smerten som de har påført meg. For å klare det måtte jeg ha vært en form for gud, og det er jeg jo ikke. Jeg har to mål: Få dem til å forstå hva de har gjort, og få dem til å angre.

 

Når det er sagt, kan det godt være at å dynke bilene i rosa oppnår akkurat det, men jeg er skeptisk :b

[greygenic]

Med unntak av det siste alternativet virker det som du ikke har lest noe av det jeg har skrevet, greygenic.

Jo, jeg har det. Men, har du lest det jeg har skrevet? Begge innlegg?

 

Jeg har ingen ambisjoner om å avgi noen tordentale på festen [...]

Det beløper seg til det samme:

- Å enten skrive på Facebook, og skarpt nok til at folk forstår (før de glemmer det).

- Eller holde "tale" på festen.

- Eller, å forsiktig lette på trykket, men nok til at folk forstår at de har gjort deg vondt, når du er på festen. Og når du går rundt for å prate med forskjellige folk.

 

[..] jeg har heller ikke tenkt å prøve å påføre disse folka den samme smerten som de har påført meg. [...]

Ikke tull da, du har selv sagt at du vil ha hevn.

 

[...] Jeg har to mål: Få dem til å forstå hva de har gjort, og få dem til å angre.

Kanskje kan de forstå at de gjorde deg vondt. Men, at de virkelig vil angre har jeg overhodet ingen tro på. Det stapper det heller i "det kunne jeg kanskje gjort annerledes"-kategorien - som så mye annet her i livet, også er det plutselig glemt.

 

Når det er sagt, kan det godt være at å dynke bilene i rosa oppnår akkurat det, men jeg er skeptisk :b

En "liten" hevn, bare for å markere det, og for å begynne å legge det bak seg.

Endret 6. mai 2011 av greygenic

[Tå.]

Jeg vil bare spørre deg da, hvordan føltes det å høre dette? Og som mobber, hvilke tanker har du hatt i ettertid? Visste du da at det du gjorde var feil?

 

Det hun kom med var jo ikke akkurat noe nytt for meg, men det føltes ikke nødvendigvis så bra å høre det akkurat.

 

Og det at jeg har mobbet er ikke noe jeg går og tenker så mye over akkurat. Relekterte kanskje litt rundt det for en del år tilbake. Visste jeg at det jeg gjorde var feil når jeg gjorde det? Både ja og nei. Som mobber er man ikke nødvendivis klar over at det man gjør faktisk er mobbing. At "uskyldig moro" fører til et helvete for andre mennesker er en kobling som ikke alltid er like lett å se.

 

Uansett, les litt om offermentalitet. Noe jeg mistenker at du besitter, om så er tilfellet er det ikke bra.

 

Og ja. Folk forandrer seg.

http://www.vg.no/nyheter/innenriks/artikkel.php?artid=10021696

 

Verden er ikke så svart hvitt som mange her skal ha det til.

[€uropa]

Jeg har ikke lest hele tråden, men de tidligere mobberne var umodne på den tiden, som ungdommer flest. Det er gått ti hele år siden ungdomsskolen, da disse menneskene sikkert har utdannet seg, jobbet og fått masse livserfaring. De har sikkert modnet og innrømmet for seg selv at det de gjorde var galt.

 

Hvis du velger å delta på festen, så vil de sikkert hilse på deg som alle andre. De vil vegre seg for å snakke om det tidligere forholdet deres, for de skammer seg.

[greygenic]

Jeg har ikke lest hele tråden, men de tidligere mobberne var umodne på den tiden, som ungdommer flest. Det er gått ti hele år siden ungdomsskolen, da disse menneskene sikkert har utdannet seg, jobbet og fått masse livserfaring. De har sikkert modnet og innrømmet for seg selv at det de gjorde var galt.

 

Hvis du velger å delta på festen, så vil de sikkert hilse på deg som alle andre. De vil vegre seg for å snakke om det tidligere forholdet deres, for de skammer seg.

Så mange antagelser...

[€uropa]

Det er ikke rene antakelser. Det er som regel slik mennesker fungerer. Har du en annen mening, eller ville du bare pirke?

 

Klokka var nesten 4 da jeg jeg skrev det innlegget, så jeg kom ikke til poenget. Ingen mennesker er den samme personen 25 år gamle, som de var på ungdomsskolen. De tidligere mobberne husker hva som skjedde. De angrer, eller de synes i hvert fall ikke det var særlig snilt av dem. Men mennesker er feige. De kommer ikke til å unnskylde seg, selv om de synes det er ubehagelig. De vil som sagt hilse, og så vil de unngå å snakke med trådstarter resten av kvelden. De vil ikke risikere å komme inn på mobbetemaet. De føler seg skyldige, og i lys av alt de har forstått i ettertid, vil det være svært vanskelig for dem å forsvare det de gjorde.

 

Jeg mener at trådstarter bør dra på festen, så sant du hadde én venn du kunne tenke deg å se igjen. Men dra for å hygge deg. Du behøver ikke å tilgi noen, men de har vokst opp. Hvis noen fortsatt utviser ungdomsskoleoppførsel, så gi vedkommende en kald skulder. Du vil aldri oppnå noe mer. Uansett hvor mye du ønsker det, så vil du ikke klare å påføre dem noe mer ubehag enn du vil bare ved å være der. Hvis du finner på noe oppstyr, enten du holder en tale akkurat der eller skriver et brev på facebook, så vil du bare sette deg selv i offerrollen igjen. Da vil du bli den svake igjen, istedenfor den oppegående personen du sier du er blitt. Det er på tide å legge hele ungdomsskoleaffæren bak seg, men på en sunn måte.

Endret 7. mai 2011 av Zarac

[Slimda]

Jeg kan ikke annet enn stille meg helt bak Zarac her. Helt enig.