Ditt favorittspill på konsoll - den offisielle tråden

[Licht]

Denne tråden er sterkt inspirert av tråden Ditt favorittspill på PC - den offisielle tråden. Grunnkonseptet her er det samme: I stedet for stadig tilbakevendende tråder om favorittspill hvor manglende rammeverk og listepreg gjør trådene mindre interessante enn de kunne ha vært, har vi nå denne tråden, spesifikt for det du mener er verdens beste konsollspill. For PC-spill brukes fremdeles den andre tråden, som nå modereres aktivt igjen. Her er det din mening som gjelder, ikke metacritics, anmelderes, eller andres.

 

 

Følgende regler gjelder for å sikre at denne tråden blir både morsom og informativ:

 

• Ett spill per bruker. Det beste konsollspillet. Dette er tidspunktet for å ta en sjefsavgjørelse i forhold til spillsynet ditt.
   
   
  
• Spillet må være et konsollspill, per tittel og mål med tråden. Det er likegyldig om det er snakk spill til NES eller Xbox 360, så lenge det er til en konsoll.
   
  
• Posten må inneholde en beskrivelse av hva spillet handler om, og hvorfor det er favorittspillet ditt. Det stilles visse krav til innholdet her, rett og slett fordi det burde være mulig for alle å skrive mer enn to linjer om det absolutte favorittkonsollspillet sitt, dersom de har et såpass reflektert forhold til saken at de kan velge seg ut et spill. En avhandling er ikke påkrevd, men en beskrivelse og grunngivelse som strekker seg litt lengre enn "<Spillet> er fantastisk fordi <man skyter/løper og hopper/gjør andre morsomme ting> og jeg elsker å gjøre det og derfor er <spillet min favoritt>" burde man kunne spandere på seg.
   
  
• Krydre gjerne med bilder, både cover og in-game, men husk at fokuset er på teksten - hvis du vil lage en spillcollage passer den bedre i Brukernes Bidrag. Bruk vedleggsfunksjonen på forumet for å laste opp bildene. Google er behjelpelig med bilder fra de aller fleste spill, i tillegg til at både Wikipedia og GiantBomb har utfyllende bildearkiver.
   
  
• Innlegg som er kommentarer på andres innlegg, innlegg som består av bare spillnavn, og innlegg som ellers ikke forholder seg til trådens retningslinjer kan og vil bli slettet uten videre varsel, for å holde tråden ryddig.
  

 

 

Følgende mal kan gjerne benyttes:

 

Coverbilde, spill- eller franchiselogo
[b]Spilltittel[/b]: Blabla
[b]Plattform, sjanger, eventuelt utgiver og utvikler[/b]: Blabla
[b]Omtale - hvordan er spillet, og hvorfor er det favoritten din?[/b]: Blabla

 

 

Så satser vi på at tråden blir full av utmerkede innlegg om konsollfavoritter.

Jeg poster mitt eget nokså snart, for å få i gang tråden.

[Licht]

 

Tittel: Red Dead Redemption

 

Plattform, sjanger, utviklere og utgiver: Xbox 360/PS3

Open World Western/Tredjepersonsaction

Utviklet av Rockstar North og San Diego, utgitt av Rockstar

 

Omtale: En skulle kanskje ikke tro at en gammel grinebiter (i spillsammenheng) som meg ville rangere et såpass "moderne" spill høyest, men Red Dead Redemption er en av de mest alltoppslukende spillopplevelsene jeg har hatt, noensinne. Jeg vil gå så langt som til å si at RDR alene kan forsvare et innkjøp av enten en 360 eller PS3 (selv om spillet visstnok ser hakket bedre ut på 360, hvor jeg spilte det). Men for å komme tilbake til selve spillet:

 

RDR følger John Marston, en karakter som lener seg mot "retired gunslinger"-tropen, på hans ferd mot "Redemption". Jeg kommer ikke på et godt, norsk ord for redemption sånn på stående fot, men totalt kan en vel si at det er en kombinasjon av tilgivelse (både fra andre og ikke minst seg selv), å konfronteres med fortiden sin, og å finne tilbake til et sett moralske føringer du hadde mistet. Historiemessig har manusforfatterne gjort noen interessante valg, for eksempel ved å sette spillet så sent som 1910, snarere en de tjue årene på hver side av 1870, som kanskje er den mest "klassiske" westernepoken. Man befinner seg i skjæringspunktet mellom den utemmede villmarken i de vestlige grensestatene, og den urbane sivilisasjonen lengre bak. Marston er helt klart et barn av førstnevnte tradisjon, og stilles ofte i skrikende kontrast til blant andre agentene fra de nye, ikke-navngitte "statlige byråene" som såvidt var begynt å dukke opp på denne tiden.

 

Det er også nettopp dette byrået som tvinger Marston ut fra det halvsøvnige rancherlivet med kone og sønn. Ved å kidnappe nevnte kone og sønn har de det eneste esset i ermet som kan brukes mot Marston, og sender ham ut for å fange sine tidligere kumpaner, som har fortsatt sin karriere etter at Marston trakk seg tilbake. For å unngå spoilers lar jeg være å fortelle mer om historien, men - som en kan forvente - oppstår det komplikasjoner underveis, twists forekommer, og man møter et av de mest fargerike karaktergalleriene Rockstar noensinne har snekret sammen.

 

 

 

Man kan redusere kjernegameplayet til at det består av å prate med folk i historiesekvenser, ri rundt på prærien, og ellers skyte folk med et kurant utvalg tidsriktige våpen, samt noen man ikke ofte ser i Westernfortellinger (i 1910 hadde man begynt å lage halvautomatiske pistoler!) - men det synes jeg ikke yter rettferdighet til måten alt fungerer sammen på som en helhet. Med forbehold om at jeg har en svakhet for open world-spill, som gjør at jeg kanskje er mer glad i den sjangeren enn folk flest, så er spillområdet i RDR noe av det mest imponerende jeg har sett. Alt er selvsagt litt komprimert, men man har likevel klart å inkludere alt fra klassiske prærie til stekende meksikanske fjellplatåer, sumpområder, gressletter fulle av bøfler, og snøkledte skoger fulle av gigantiske trær.

 

I motsetning til urbane open world-spill kunne de ikke her sette opp pappkulisse-bygninger som dekker 70% av spillverdenens overflate for å spare tid og ressurser, noe som gjør landskapet desto mer imponerende. Legg til dette den enorme mengden tilfeldige møter med folk som vil ha hjelp, prøver å drepe deg (eller stjele hesten din), eller små tablåer du bare får være vitne til, og du har en spillverden det er vanskelig å ikke leve seg inn i. Spillet lar deg bruke flere former for taxier og fast travel, men like ofte frister det mer å slenge seg på hesten og ri inn i solnedgangen.

 

Nå skal jeg ikke framheve hestene som det beste siden oppskåret brød, men i forhold til en del andre spill med hester (Oblivion, Two Worlds...), så fungerer de såpass godt i RDR at de lar seg integrere som en naturlig del av spillet, helt uten å være et frustrerende prosjekt i å forstå hvordan utvikleren har tenkt. Vedkommende som laget hestene har iallefall forstått det mest vesentlige: En hest er ikke en bil som tilfeldigvis lager hovtramp-lyder underveis.

 

Siden dette er nå en western, og ikke minst en western i spillform, blir det mye skyting. Skytingen har (ikke uventet) en del til felles med GTA IV sin, men det hele føles litt lettere og ledigere. I tillegg har helseindikatoren (både din og fiendene sine) blitt droppet, slik at du kan konsentrere deg om å treffe dem, helt uten en gigantisk rødgrønn sirkel rundt dem. Dersom man ikke forandrer på kontrollene kommer RDR med et slags autosikte, som smekker siktet ditt fast på det mest fiendtlige i den generelle retningen du ser, men uten å låse det fast - vil du følge målet med siktekornet, må du gjøre det selv. Man kan imidlertid skru av hele siktehjelpen, noe jeg vil anbefale alle som synes spillet er litt for enkelt å gjøre. Det er kanskje en tanke for enkelt å meie ned grupper av fiender så lenge man - i rask rekkefølge - kan sikte, skyte, slippe siktet, sikte igjen (slik at det "klistrer seg" til et annet mål), og skyte. Også videre.

 

Marston har kanskje baller av stål, men han tåler ikke så mange skudd før han detter om - og han kan heller ikke svinge innom nærmeste våpensjappe og kjøpe seg en skuddsikker vest. Der kommer dekningssystemet inn. Det er, igjen, nokså grunnleggende og minner om GTA IV sitt, men også her føles det litt lettere og mer organisk - det skjer ikke fullt så ofte at Marston slenger seg bakom ting du ikke egentlig ville slenge deg bakom. For at spillet likevel skal være mer spill enn ArmA: 1910, valgte utviklerne å gi Marston en ekstra fordel i skuddvekslinger: Dead Eye. Dead Eye spiller på inspirasjoner fra både Max Payne og Call of Juarez, og jeg antar målet er å gi spilleren opplevelsen av hvordan det er å være den som trekker raskest, eller har best reflekser - et sepiafilter legges over alt, tiden går veldig sakte, og du kan i ro og mak markere hvem du vil skyte. Når tiden så hopper tilbake i gir, kan Marston gjerne tømme et magasin i løpet av et sekund, og følelsen av å være en genuin badass er er rimelig overveldende.

 

 

Bare i singleplayer er det utrolig mye å ta seg til, utenom hovedhistorien. Man kan tjene penger som dusørjeger, jakte på villdyr (nevnte jeg at verdenen føles veldig levende, nettopp fordi den er smekkfull av små og store dyr, fugler og planter?), finne skatter, være en legendarisk skarpskytter, renske steder for banditter, minigames i form av Texas Hold'em, Blackjack, terningspill, også videre. Underveis låser man stadig opp nye ting, det være seg neste nivå av en "ambient challenge", eller nye klesdrakter.

 

Og da har vi ikke engang vært innom flerspillermodusen, som bruker hele den åpne verdenen som en slags lobby (hvor alle i utgangspunktet er fritt vilt for alle andre), co-op-moduser for rensking av bandittleirer, kompetitive moduser i alt fra klassiske deathmatches til westernvarianten av capture the flag - og i tillegg gir deg et fullblods progresjonssystem med experience, opplåsing av våpen og figurer, og utrolig mye dilldall.

I en tid hvor folk prøver å selge deg spill med en fire-timers solokampanje på togskinner og en halvhjertet multiplayer for 500-600 kroner, er det nesten vanskelig å tro på hvor mye innhold og frihet til å drive med emergent gameplay Rockstar gir deg med RDR. RAGE-motoren er også uovertruffen for å presentere en slik verden, og integreringen med Euphoria gjør at skuddvekslinger i alle andre spill føles litt kjedelige.

 

Ellers er det er verdt å merke seg at RDR ikke har noe med det forrige Red Dead-spillet å gjøre (Red Dead Revolver), annet enn i navnet på IP-en.

[Morfeo]

 

Tittel: Super Mario World

 

Plattform, sjanger, utviklere og utgiver: Super Nintendo

2D Plattform/Actionspill

Utviklet av Nintendo, utgitt i 1990 i Japan, 1992 i Norge.

 

Omtale: Spillmediet har kommet en lang vei siden starten, vi har fått nydelig grafikk, gigantiske 3D-verdener, tonnevis med valgmuligheter og episke historier. Likevel er det et spill som er over 20 år gammelt, og som ikke har noen av disse fremskrittene spillmediet har gjort som etter min mening er både det beste konsollspillet og det beste spillet som noengang er laget.

 

Da Shigeru Miyamoto og Takashi Tezuka designet Super Mario Bros i 1985 var det en revolusjon i spillverden. Her hadde vi et spill som forsøkte å gjøre noe helt nytt, et spill hvor målet ikke bare var å få høyest mulig score, men å redde prinsessen på slutten av 24 scrollende brett hvor hovedspillmekanikken var å hoppe. Det var revolusjonerende den gangen, og det er en formel som er så god at spill som er nesten identiske den dag i dag går hen til å bli blant vår generasjons best solgte (se New Super Mario Bros Wii). Det er vanskelig å forklare hvorfor plattformspill er så fantastisk gøye å spille, for ikke krever de noe særlig innlevelse, sjelden har de avanserte spillmekanikker, og enda sjeldnere har de gode historier. Likevel er det noe spesielt med å spille spesielt 2D-plattformspill som Super Mario og Mega Man, og min tro er at nettopp det faktum at disse spillene er rent gameplay er nettopp det som gjør dem så fantastisk gøye å spille. I stedet for å fokusere på alt mulig annet, så kan de som designer plattformspill fokusere utelukkende på å gi oss et utfordrende brett som man med et begrenset repertoir av grunnbevegelser kan spille gjennom på den måten man ønsker. Dermed dreier nesten hele opplevelsen seg om mestringsfølelse, og som Miyamoto sa i et intervju en gang i fjor sommer, så tror også jeg at alle mennesker liker å klare ting. Selv om alle spill selvsagt gir deg slik følelse i større eller mindre grad, så vil spill som er designet utelukkende for å stadig utfordre spilleren til å utnytte stadig mer av de fastlagte bevegelsene på en mer effektiv måte, gi deg en slik mestingsfølelse mye oftere enn spill som har lange avbrekk med historie, mellomsekvenser eller andre ting, og det er derfor ikke rart at disse spillene er i DNA-et til et selskap som Nintendo som nettopp selger seg selv på gameplay først, eller substans fremfor form.

 

Av alle spillene som har tatt inspirasjon fra Super Mario Bros, mener jeg imidlertid at Super Mario World, det fjerde spillet i serien, og Miyamotos egen favoritt er det beste. Årsaken til det er flere. Først og fremst så synes jeg leveldesignet i dette spillet er det beste, selv om utfordringen ikke er like stor som i feks Super Mario Bros 2 (Lost Levels). Her er det veldig varierte omgivelser, det er tonnevis med orginale ideer og det er utrolig mange hemmeligheter. Og nettopp det siste er viktig - for det gir Super Mario World det som kanskje gjør det til det mest unike spillet i hele Super Mario-familien. Oververdenen i Super Mario World ser slik ut:

 

 

og som de fleste ser, så kan en her gå en rekke ulike veier. En må imidlertid finne disse veiene, og slik så blir hemmelighetssankingen noe helt annet enn i feks Yoshis Island, hvor det føles som du bare leter etter ting for å lete etter ting. Her gir hver nøkkel deg muligheten til å spille enda et nytt kreativt brett, og det er derfor virkelig verdt å lete etter alle de 96 utgangene. Og med de fargede "Switch Palaces", så kan man komme tilbake til brett man allerede har spilt for å finne helt nye veier som ikke var like lett tilgjengelig første gang. Dermed blir "World"-biten av tittelen mye viktigere enn man skulle tro, da alt du finner på de forskjellige brettene bidrar til å dynamisk endre verdenen, hvilke brett du har tilgang til, hvilke strategier du kan bruke for å spille gjennom brettene, hvilke hjelpemidler du kan finne på brettene, og ikke minst hvilke nye hemmeligheter du kan finne på brettene. Brilliant! At Warp-systemet fra Super Mario Bros her er gjort om til en hemmelig Stjerneverden, og at en i Stjerneverden kan finne den enda mer hemmelige (vel, i 1992 var den det) Spesialverdenen med en rekke superutfordrende brett (og en fantastisk premie når du kommer gjennom det), gjør at hele utforskningsbiten av Super Mario World til en mye viktigere bit av spillet enn noe plattformspill jeg har spilt både før og siden.

 

At fysikken til Mario i tillegg er den beste i serien, at kappen den klart mest interessante powerupen i noe Mario-spill med sine ekstreme muligheter (og hvordan designerne utnyttet dette med en rekke fly-baserte hemmeligheter), at grafikken er utrolig flott og sjarmerende (greit, det er kanskje mest nostalgi som gjør at jeg synes akkurat dette), at lydene er ikoniske, at musikken holder topp Koji Kondo-klasse og at spillet introduserte Yoshi, gjør at dette spillet for meg ikke bare er det beste Mario-spillet eller det beste Super Nintendo-spillet som noen gang er laget, men det beste spillet. Og selv om det er en sann glede å spille dette spillet, og jeg sannsynligvis spiller gjennom det flere ganger hvert år, så synes jeg også det er utrolig trist at hverken Nintendo eller noen andre har klart å gi oss et plattformspill som er bedre enn dette på de siste tyve årene, og det gikk jo også 19 år fra Super Mario World dukket opp i 1990 til Nintendo annonserte New Super Mario Bros Wii på E3 2009 - et fantastisk spill, men dessverre ikke av samme klasse. Men kanskje vi kan håpe at der New Super Mario Bros Wii var et forsøk på å gå tilbake til Super Mario Bros 3, så vil vi til Project Café kanskje få et nytt spill som forsøker å gå tilbake til Super Mario World? Det er ihvertfall den enkelttingen (ja, jeg vet jeg er gal) jeg hver E3 sitter og håper aller mest på. For til tross for alle de mulighetene spilldesignere har til å overraske oss med kreative ideer i dag - så er utrolig nok det 20 år gamle Super Mario World det desidert beste spillet jeg noensinne har spilt.

Endret 17. april 2013 av taterfyrings

[Bruker-104685]

 

Genre: Third-Person Action Adventure

Publisher: Sony Computer Entertainment

Developer: Naughty Dog Software

Online Play: 10 Versus/ 3 Co-op

Exclusively on: PlayStation 3

 

Mitt beste spill jeg har spilt må bare være the one and only Uncharted 2 Among Thieves!

Uncharted 2 Among Thieves: Et spill som gir alt og gjør deg aldri sur eller lei. Her får man servert en grafikk som er det beste jeg har sett på dagens konsoller, samt en onlinedel som bare gir og gir, historie og karakterer som får deg til å leve deg skikkelig inn i spillet.

 

Fikk også masse gåsehud og OMG moments med tanke på hva som skjedde på skjermen samtidig tårer av ting som skjedde. Togvogner kommer ødeleggende mot deg, bygninger raser, alt sammen skjer på skjermen. Skytinga er noe av det beste jeg har vært borti.

Gameplayet er variert, med oppdrag du er i fjellene og må snike deg litt rundt, hoppende rundt på et tog som er i fart.

Et rollercoster spill som fyller deg med glede. Og så har du Nathan Drake selv som er nok beste spillkarakteren i et spill med fabelaktig innlevelse og humor.

Ingen spill har vært i nærheten av det jeg fikk oppleve i Uncharted 2 Among Thieves, for det var mest grensesprengende filmatiske opplevelsen ever jeg har hatt i mine 18 år som hardcoregamer.

Bare tanken om spillet gir meg gåsehud enda.

 

All hail Naughty Dog! Takker til Sony og ND for å ha gitt meg tidenes spill, og takk til Playstation 3 som hadde kraften i seg til å visjonere det Naughty Dog gjorde med Uncharted 2 Among Thieves! Mer filmatisk kan man ikke få det en Uncharted 2 Among Thieves!!

Endret 11. mai 2011 av iToMaN

[SonicDragon]

SOUL CALIBUR 4

 

Eid På: Xbox 360

Utvikler: Project Soul

Musikk: Eminence Symphony Orchestra

 

BEGRUNNELSE:

I det hele tatt, hvordan kan du egentlig si nei til dette spillet?

Det er et herlig, noob-vennlig Fighting spill. Den har Character Creation stappet med kunstnerisk frihet og hundrevis av unlockables til creationsystemet. Det finnes en sluttfilm dedikert til enhver spillfigur og mange av figurene er noen av de hotteste virtuelle damene du vil se. Spillet er ikke preget av sinnsyk Japansk kultur og soundtracket er et fantastisk orkestralt verk av Australske Eminence Symphony Orchestra.

Det har humor, det har episk stemning og offline multiplayer.

 

SCORE: 9/10

 

 

yummy yum titties

[Mathayus]

Har jeg nettverkstilkobling er BO2 en stor favoritt, men uten nett spiller jeg nesten bare FIFA 13..

[Muffinrex]

 

Tittel: Ratchet & Clank: Going Commando

Utvikler: Insomniac Games

Utgiver: Sony Computer Entertainment

Platform(er): PS2, PS3

Sjanger: Action/platform

 

 

Om dette spillet:

Ratchet & Clank blir teleportert til Bogon-galaksen for å hjelpe en mann ved navn Abercrombie Fizwidget med å redde galaksen fra en tyv (Jepp, en tyv). Tyven har stjålet et livsfarlig eksperiment kalt Protopet, og Ratchet & Clank må få Protopeten tilbake. Men hvem er det egentlig de sloss mot, tyven, eller Protopeten selv?

 

Ratchet & Clank har en perfekt balanse mellom platfom og skyting. Og skytedelene er fantastiske, takket være de oppfinsomme våpnene og fiendene. Du møter (nesten) aldri samme fiender flere ganger på forskjellige planeter, hver planet har sine egne fiender. Våpnene er mange og varierte. Insomniac er kjent for sine oppfinnsomme våpen, som du kan kjøpe ved hjelp av bolter, spillets valuta. Hvor mange spill gir deg muligheten til å gjøre fiendene dine om til høner?

Når du ikke sprenger fiendene dine med rakettkastere, tilbringer du for det meste tiden med å sprette rundt. Det som gjør Ratchet & Clank så spesielt, er at du etterhvert får muligheten til å sveve, fly og høydehoppe med Clanks Helipack. Dette tilfører en helt ny dimensjon til platformhoppingen som de fleste andre spill mangler. Det er forresten ikke bare hopping og skyting heller, noen ganger får du mulighet til å kjøre romskip, samle bolter, løse gåter, kjøre svevebrett og bruke andre oppfinnsomme gadgets. Det hele er så prefekt balansert at man aldri går lei! (Tyvlånt fra min egen anmeldelse på Spill.no)

 

 

Hvorfor elsker jeg dette spillet?: Jeg spilte det første spillet i serien som seksåring, og jeg elsket det. Jeg spilte det gang på gang, time etter time. Det var mye å bli glad i, og her er det enda mer. Noen vil vel si at jeg er blendet av nostalgi, men nei. Hadde jeg spilt dette spillet i dag, hadde jeg sansynlighvis elsket det like høyt.

 

Hvorfor ja, det var jo spørsmålet. Spillet hadde det som kunne kalles perfekte skytemekanikker i 2003, og våpnene gjorde det så mye bedre. Våpnene er varemerket til Ratchet-spillene. Jeg mener, hvor mange spill gir deg mulighet til å gjøre fiendene dine til sauer? Du kan gjøre det her, og etterpå kan du like godt suge dem opp og skyte dem på han her:

 

 

 

Det er ikke bare skyting her nei, som jeg sa tidligere, er balansen mellom platform og skyting perfekt. Ingen andre spill i sjangren gjør det like bra (tro meg, har spilt mange av dem). Helipacken gjør det bare enda bedre, og den kan etterhvert oppgraderes.

 

Historien er også en smule genial og nyskapende, selv om den til tiderkan virke litt... rar. Den er rar, men mengen morsomme plot-twists og den geniale måten det blir fortalt på gir meg nesten orgasme (hvis det er lov å si sånt). Og spillet har bedre humor enn meg, ja.

 

Musikken er også et mesterverk. Blant alle spillene i serien, er kanskje dette spillet med best soundtrack.

(YouTube)

 

Er du i tvil? Da er det noe galt. Les over igjen, og goolge spillet. Du finner bare positive ting. Bare sjekk ut Metascoren til spillet!

 

Endret 17. april 2013 av Muffinrex5

[Nimrad]

Tittel: Uncharted 3: Drake's Deception

Utvikler: Naughty Dog

Utgiver: Sony Computer Entertainment

Platform: PS3

Sjanger: Tredje persons action/eventyr

 

Om dette spillet

En blanding av skytescener, puzzle-solving, wow-moments, gåsehud og historie mer fengende enn de fleste. Man følger Drake, som i de foregående spillene, på skattejakt. Uncharted 3 følger den samme gode oppskriften som de forrige med sine bad guys, kvinnelige side-kicks, eplekjekke kommentarer osv. 3-ern gir oss også mer bakgrunnshistorie fra tidligere i livet til Drake uten å røpe alt for mye.

 

Hvorfor elsker jeg dette spillet?

Det finnes i mine øyne ingen spill som ser bedre ut eller har bedre historie enn Uncharted 3. Det er en enorm variasjon i dette spillet på tross av den ganske lineære spillemetoden hvor man ikke kan utforske så veldig store områder på egen hånd om man føler det. Naughty Dog har ikke latt noe være opp til tilfeldighetene her! Det merkes så enormt godt at hver detalj er gjennomtenkt og jeg har aldri vært borti et spill som er så perfeksjonert som dette. Hvis du har PS3 og ikke har spilt Uncharted-serien så kjenner jeg at jeg gråter litt på innsiden. Liker du fengende historier, litt hjernetrim, action og humor er dette et must!

 

PS: det anbefales å ha spilt 1-ern og 2-ern først. Det er én historie i hvert av de 3 spillene som avsluttes i spillet, men det er også en hovedhistorie som løfter spillopplevelsen ganske godt om man har spilt alle sammen.