Ivar Aasens betydning for norsk språksituasjon

[Donnie Darko]

Trenger å finne ut hvilke betydning Ivar Aasen har hatt for norsk språksituasjon i dag. Selvfølgelig ble grunnlaget for språksituasjonen i dag lagt allerede på 1800-tallet, da Aasen gikk i gang med ideen han hadde om et nytt landsmål.

 

Problemet er at jeg trenger mer informasjon om hvilke betydning han har hatt for dagens språksituasjon. Er det kun nynorsken?

 

Setter stor pris på svar.

[Donnie Darko]

Bump

[Licht]

Sitter og diller på mobil, så dette blir ingen avhandling, men: Aasen sin målreising har påvirket dagens språk utover "bare nynorsk". I tiden etter 1814 var det ganske mange som befant seg på den reaksjonære siden av Wergelands norskhetsparti, og forfektet tanken om et idealisert, puristisk norsk språk, basert på en kombinasjon av "almuespråket" - bevart i bygdedialektene - og norrønt, som de mente måtte erstatte embetsmennenes dansk-norsk. Et viktig navn her er P. A. Munch. Da Aasen først gav ut verk med prøver og grammatikk for folkesproget ( -> landsmål -> nynorsk) , var Munch begeistret for kvaliteten og omfanget på kodifiseringen, men han var en ledende røst da puristene kritiserte Aasen for ikke å ha vært radikal nok (!) i bruken av norrøne ord, tilfang og grammatikk. Aasen vektla imidlertid bruks (usus)-prinsippet i dialektene han baserte språket på, snarere enn purisme (han vektla også at det skulle være ortofont og morfologisk entydig og konsekvent, men det er ikke så viktig).

 

Dersom du noensinne har lest nynorsk etter den opprinnelige Aasen-normalen virker kanskje tanken om at det var for likt det danske skriftspråket parodisk, men det var en legitim tankegang da. Dersom noen med P. A. Munchs sympatier hadde "kuppet" kodifiseringen av et tradisjonsbasert folkemål, kunne dagens "nynorsk" minnet mer om norrøne språk som islandsk.

 

Det er i seg selv en interessant bit kontrafaktisk språkhistorie, men i relasjon til dagens skriftspråk er det heller ikke uviktig. Den gradvise tilnærmingen mellom skriftspråkene som har foregått nærmest uavbrutt siden landsmålet ble et bruksspråk, hadde neppe vært gjennomførbare dersom landsmålet var mer norrønt av form. Ikke bare ville ordene tidvis vært radikalt annerledes, men det grammatiske systemet hadde inneholdt ting som personbøying av verb og kasus utover svært sporadisk genitiv.

 

Tilnærmingen har ikke vært et uttak politisk mål siden 2002 (og språkrådsparagrafen som beskrev dette hadde i realiteten vært sovende siden 70-tallet), men om du sammenlikner riksmål og landsmål fra 1850 med dagens bokmål og nynorsk er den gjensidige påvirkningen tydelig. Ønsket om å samle skriftspråkene var kjernen i en bitter strid som gikk langt utover det rent språklige, og fremdeles har politiske og sosiale forgreininger (slå opp "samnorsk" en gang). Det blir selvsagt gjettverk, men det er ikke usansynlig at riksmålet ville utviklet seg i en helt annen retning (eller gjennomgått fornorsking langt senere) hvis et folkemål hadde blitt laget av noen som Munch, eller hvis Aasen hadde vært mer ideologisk og mindre pragmatisk. Da er det også en viss sjanse for at språket ville forblitt RT akademisk eksperiment, og aldri i realiteten blitt et bruksspråk. Samnorsk-idéen ville også hatt vanskelige levekår (om den i det hele tatt oppstod) dersom folkemålet og riksmålet hadde mer dyptgripende forskjeller.

[Donnie Darko]

Det må jeg si! Takk skal du ha. Hva mener du med RT forresten?

[Licht]

Jeg mener "et", autocorrect lurte meg