Jeg mister taket og alt er håpløst

[AnonymDiskusjon]

Jeg er en mann på 18 år som går på vg2 nå. Jeg har alltid prestert godt på skolen. Således har jeg alltid blitt presset av foreldrene mine, både med tanke på skolearbeidet og det sosiale livet mitt. Nå har presset blitt så stort at jeg ikke vet hva jeg skal gjøre, ikke bare fra foreldrene mine, men presset fra alt og alle.

 

For litt siden våknet jeg opp fra en 40 min lang blund på sofaen som ikke var planlagt. Jeg fant ut at jeg bare skulle droppe treningen et kvarter senere. Jeg føler meg utmattet, både fysisk og psykisk. Jeg har akkurat hatt påskeferie og jeg trodde at jeg ville få ting på avstand og få ryddet litt opp i tankene mine. Jeg trodde det skulle bli godt å få rutine på dagene igjen. Men nei, med én gang skolen begynte igjen, så var det rett tilbake til det slitsomme presset.

 

Jeg har gradvis blitt dårligere på skolen det siste året. Da jeg begynte på videregående for snart to år siden, hadde jeg store forventninger. Jeg klarte å være motivert mye av den første tiden. Den motivasjonen var vel så å si borte da det nærmet seg sommeren. I begynnelsen av dette skoleåret begynte den å bli til avsky. I fjor hadde jeg et snitt på over 5. Nå henger mange av karakterene mine i en tynn tråd, hvis de ikke allerede er i fritt fall. Fagene mine er krevende, og jeg trenger et godt snitt for å komme inn på det studiet og den skolen jeg vil inn på. Og nå er det slik at jeg hver uke får masse lekser jeg vet jeg ikke får gjort.

 

Jeg føler at alle har forventninger til at jeg skal klare alt mulig. Lærere forventer at jeg skal følge med og oppnå gode karakterer på prøver og innleveringer. Kjørelæreren forventer at jeg flyter godt i trafikken og at jeg kjører med faren min mellom kjøretimene. Treneren på boksingen forventer at jeg presterer der og holder følge med de andre. Vennene mine forventer at jeg har tid til å være sammen med dem og støtte dem i deres problemer. Foreldrene mine forventer at jeg skal klare alt dette og ha tid til å gjøre oppgaver hjemme.

 

Jeg trives ikke godt på skolen lenger. Skolen er et evig tidspress, og det slutter ikke selv om jeg går hjem når skoledagen er over. Alltid må jeg lese til en prøve, skrive en rapport, eller gjøre noe annet for skolen. Skolehverdagen er også slitsom. De fleste timene er greie, da jeg bare sitter og ser på tavla og hører på at læreren prater. Men de fleste menneskene jeg ser i løpet av dagen, er ikke folk jeg ser på som venner. Hver pause og midttime er en kamp. Jeg må hele tiden jobbe for å besvare lynkjappe og spydige kommentarer, og så blir jeg kritisert for å høre dårlig eller være treg. Jeg er drittlei.

 

Jeg må prestere hele tiden. Hvis jeg får dårligere enn 5 på en prøve, så vil enten læreren prate, ellers må jeg forsvare meg hjemme. "Hva gikk galt?" er spørsmålet som går igjen. Jeg har ikke noe godt svar på det. Selv om jeg bare fikk 4 på en prøve, så har jeg gjort så godt jeg kunne. Jeg forteller helst ikke hvilke karakterer jeg får. Jeg holder meg til å nevne det som gikk bra når jeg blir spurt om jeg har fått igjen noen prøver.

 

Jeg trener 5-6 ganger i uka. Jeg bokser og trener styrke på treningssenter. Noen sier at det er mye, men jeg må gjøre noe jeg liker. Hvis jeg ikke får et avbrekk og noe annet å tenke på i et par timer, så har jeg ikke motet til å sette meg ned med skolearbeid. Jeg må ha noe å se fram til. Boksetreningen er hard. Den stiller store krav til kondisjon. Noen ganger er jeg den som må ta pauser under oppvarmingen, og det føles dårlig. Jeg hater å være den som treneren må rope på og bli presset litt mer enn de andre. Jeg er sliten fysisk, men det er ikke på grunn av treningen. Jeg får nok søvn, men det er så mange andre elementer som sliter meg ut. Først av alt maset jeg hører hjemme. Så den fuglen vi har i bur i gangen hjemme. Den skriker hele tiden. Jeg hører den hver morgen når jeg går ned trappa, hver dag når jeg kommer hjem fra skolen, og jeg kan bare glemme å sove lenge i helgene. Det beste ville vært om faren min kvittet seg med den, for han er den eneste i huset som vil ha den her, men det går ikke. Det er den tredje fuglen vi har. Og faren min er besatt av den slik andre er besatt av en bil eller jobben sin.

 

Jeg føler meg hele tiden utmattet. Mest av alt er jeg lei av presset. Jeg må være et slags supermenneske, ellers må jeg forsvare meg og forklare hvorfor jeg ikke er det supermennesket. Presset har gradvis blitt større i lang tid, men nå orker jeg ikke mer. Jeg mister taket på alt. Nå venter tentamener, prøver og eksamen. Jeg føler bare hvor dårlig det vil gå. Jeg er livredd for tanken på at jeg har et helt år igjen med dette. Skolen går rett vest, og nå har jeg også problemer med å holde på vennene mine. I tillegg blir jeg hele tiden pustet i nakken av faren min som følger med på alt jeg gjør. Jeg mister taket. Alt føles bare håpløst og jeg vet ikke hva jeg skal gjøre.

 

Jeg begynner med å ta en liten pause fra boksingen. Og på fredag har jeg planlagt å skulke skolen med en venn. Vi har en prøve, og jeg vil ikke risikere at den trekker ned karakteren min, og vi har noe annet skolearbeid vi trenger å gjøre. Det beste hadde vært om jeg kunne dra bort til et sted der jeg slipper å se noen jeg kjenner eller si ifra til noen hvor jeg er. Men det går ikke i sommer, for da må jeg jobbe fulltid. Jeg kan ikke droppe sommerjobben, for da har jeg ikke penger til førerkortet, eller russetiden, eller noe i det hele tatt. Da blir i hvert fall det siste skoleåret jævlig.

 

Jeg vet ikke hvordan jeg skal få orden på livet mitt. Jeg kan ikke bare slutte med alt jeg driver med. Jeg føler meg dårlig hvis jeg ikke gjøre noe nyttig. Jeg klarer ikke bare å sitte hjemme og slappe av. Jeg må gjøre noe som har en hensikt. Jeg vil ikke bry andre med mine problemer. Jeg hater å være en belastning for andre. Alle ting faller fra hverandre.

 

Postet av anonym: f44ee51f73449e33422cc9197a5540bb

[iChristian]

Det høres rett ut som du holder på å møte veggen. Det jeg ville anbefale deg er å gå å snakke med helsesøsteren på skolen eller fastlegen din, begge to har taushetsplikt. Det kan være en hjelp til å enten klarne tankene eller til å komme deg til noen som kan hjelpe deg med det.

 

Når det gjelder presset om skolearbeidet så er presset fra foreldre noe jeg kjenner meg igjen i, og jeg vet at det er vanskelig å gi faen, men det er dessverre viktig å kunne gjøre det, til en viss grad selvfølgelig.

[fluff]

Må bare si at dette var helt surrealistisk å lese.

Jeg var i en helt skremmende lik situasjon som deg akkurat på den alderen der. Det skumleste er at jeg også drev med boksing. Creepy hva?

 

Jeg holdt på å trene til NM i boksing, tok kjøretimer og kjente presset av oppkjøringa som stadig nærmet seg, prøvde å holde bandet mitt ved like, OG måtte ha nok tid til en kjæreste jeg hadde på den tida.

 

Til slutt måtte bare noe gi etter. Jeg holdt på å knekke sammen, og ante ikke hva jeg skulle ta meg til. Det var boksinga og dama som måtte ryke. Boksinga med vilje, dama fordi jeg bare ikke klarte å takle mer i livet mitt akkurat da.

 

Jeg er tydeligvis ikke den eneste som hadde en ekstremt presset periode i 18-årsalderen.

 

Jeg tror du rett og slett trenger å omprioritere litt. Er styrketrening egentlig uunnværlig? Har du tenkt til å vokse opp og bli proffbokser? For det er i din alder man nesten må ta det valget. Isåfall trenger du ikke utdanninga. Men i og med at du sier du vil komme inn på en skole som krever gode karakterer, regner jeg ikke med at det er tilfellet.

Da kan du kanskje prioritere andre ting over boksing?

Jeg vet selv hvor vanskelig det kan være å kutte ut boksing når man har holdt på med det så lenge og så mye, men du kan alltids vende tilbake til det igjen når ting roer seg. Vurderer selv å finne frem mine gamle hansker og finne meg et bra boksesenter.

 

Lykke til!

[blackbrrd]

Trådstarter: du driver med altfor mye ting!

 

Istedetfor å trene steinhardt som du gjør nå med 5-6 treninger i uka, så kutter du ned til 2. Å trene gjør at du trenger ekstra søvn, ikke noe særlig heldig når du ikke får sove nok. Ikke kutt ut treningen helt, i utgangspunktet er trening bra for å slappe av i hodet.

 

Hvis du trener to ganger i uka vil du holde kroppen relativt greit ved like, så hvis du får overskudd igjen, så kan du kjøre på.

[GRØNÅS]

Ja. Du trener altfor mye. Mer har ikke jeg heller å si.

 

EDIT:

 

Prioriter skolen litt mer fremfor treninga, tren mindre og gi deg litt mer pauser i hverdagen.

Da skal jeg love deg at det går bedre. Har vært der selv.

Endret 29. april 2011 av Grønås

[Cazzo Grande]

Jeg kjenner meg veldig godt igjen i situasjonen du beskriver, og det er såvisst ikke lett! Det er tøft, men du må rett og slett bare nedprioritere noe. Selv om det er vanskelig, vil jeg anbefale boksinga. Venner kan du bare ikke miste, og det virker som om du satser på skolen også. Det er også viktig at du setter av tid til deg selv, til å være helt alene og til å gjøre akkurat det du ønsker! Gå en tur i en park, se på en god film med snacks og øl eller hva som helst, sett deg i solen med en kald pils/brus. Det er smøring på sjela, og du bør prøve å planlegge dagen litt i forveien. Det kommer til å bli mye lettere å komme seg gjennom uka da. Håper ting ordner seg for deg, de har ikke ordnet seg for meg riktig enda, men det kommer alltid til å bli bedre, før eller siden!

[Lommebok]

Prioritering, prioritering og atter prioritering kompis.

 

Du trener absolutt for mye som andre over meg har sagt.

 

Trapp ned litt på boksing/styrketrening. Er du ikke ute etter å bli proffbokser, dropp boksingen fram til du er ferdig med eksamener, sommerjobb og begynn gjerne igjen til høsten der ikke alt så veldig stressende.

 

For å være ærlig syns jeg du skal ta en skikkelig alvorsprat med foreldrene dine om hvor forferdelig dem presser deg. Dette er ikke bra for en 18-åring. Ja, nå som jeg skrev at du var 18 år. Du bestemmer jo selv hvordan det skal gå, fortell dette med litt streng og alvorlig tone til foreldrene dine. Du er jo 18 år, du er myndig. Du bestemmer selv.

 

Dessuten, du må ikke bevise at du er et supermenneske. Ta deg ikke selv så høytidelig, får du spydige kommentarer så la det gå inn venstre øre og rett ut høyre og hvis du ikke har venner så syns jeg du kanskje skal se etter noen.(Det er selvfølgelig ikke lett å bare finne seg noen venner) Men prøv. Viktig med sosial kontakt. Kanskje du kan finne noen som du bokser med?

 

Når det gjelder kjøretimer. Har du virkelig brukt for lappen før sommerferien? Hvis ikke. Dropp kjøretimene dine fram til sommerferien. Hvis faren din begynner å presse deg pga du SKAL ta kjøretimer, sett han mot veggen og si DU bestemmer. IKKE han. Dette kan være vanskelig siden det er faren din, men han også burde forstå at en på 18 år ikke burde bli presset og maset på.

 

Når det gjelder det at du gjerne vil gjøre noe. Så forstår jeg dette veldig godt.

Du burde bokse som sagt og trene styrke, dette er godt for kroppen. 2-3 ganger i uken, men ikke 5-6 ganger. FOR mye.

Kanskje du kan prøve deg på gitar? Finne en kompis og spille gitar med?

 

Du skriver at du ikke vil bry andre med problemene dine. Tull, skriv en PM til meg kompis. Jeg hjelper deg gjerne med problemene dine. Uansett hva det skulle være. Fordi jeg hater og se at en ungdom på din alder sliter pga stress og mas. Slikt skulle ikke ligge på skuldrene på en 18 åring selvom det har blitt slik.

 

Kan hende dette innlegget ble veldig ustrukturert, men det for holde.

[NicolasDarvas]

Tenkte å komme med min erfaring ettersom det er så mange som mener at du burde kutte ned på treningen eller andre ting. Driver ikke med boksing, men løping som krever rimelig mye tid, trening og energi, samt at jeg driver et firma i tillegg til at jeg studerer ved universitetet. Jeg synes du heller skal ha troen på at det går bra. Det handler om å tenke annerledes. Det føles kanskje ut som om det er helt håpløst å skulle orke alt dette og samtidig gjøre det bra, men studietid er studietid, trening er trening. Venner, kjæreste, hjelpe til hjemme og øvelseskjøring med foreldre/kjørelærer er ikke annet enn gleder og hva du egentlig jobber for.

 

Du er sliten, men hadde det vært livet om å gjøre så hadde du orket tyve ganger mer enn dette. Hva som er mest slitsomt er å tenke over hvor slitsomt ting er. Du stresser og er bekymret for at alt skal gå til helvete og har allerede overbevist deg om at det kommer til å gå galt, og det gjør det mest sannsynlig også om du tenker slik. Det er svært krevende hva du holder på med, men du hadde klart det lett om du hadde trua. Du må flyte litt mere med, hvis du skjønner.

 

Du må finne en balanse mellom arbeid og fritid. Når du studerer så er du lite effektiv om du tenker på alt det andre du skal gjøre og ikke det du gjør akkuratt nå. Bare der har du to faktorer som gjør at alt blir ti ganger vanskligere enn det egentlig er. Du bruker mer energi og lengre tid på å få inn det du studerer og du sliter deg ut ved å tenke at du aldri kommer til å ha tid eller å klare noe som helst av det andre i tillegg. Da klarer du ingenting. Si ifra til deg selv med en gang du kommer inn på tanker som ikke har noe å gjøre med det du akkuratt nå er nødt til å gjøre. En ting av gangen. Du har nok av tid og det blir bedre etterhvert.

 

F.eks på en arbeidsplass så er i gjennomsnitt stressede medarbeidere 62 prosent "sykere" enn ansatte som ikke er stresset. Med syk så kan man jo tolke det til at de er såkalt utbrent, mener jeg hvertfall. Og årsaken til det som nevnt tidligere er at de sliter med å finne balansen. Du må være løsningsfokusert, ikke problemfokusert. Ingen problemer, kun utfordringer.

 

Det er fakta at hvis du tror du gjør en god jobb, så blir det faktiskt resultatet også. Du er i en vanskelig periode hvor du tydeligvis har vanskelige beslutninger du føler må tas. Dette har allerede øket presset MYE mer enn det i virkeligheten er. Måtte påpeke det nok en gang for det er her den største utfordringen ligger.

 

Det letteste hadde jo selvfølgelig vært å kutte ut treningen som andre her anbefaler, men du ønsker å bli god i boksing, du vil komme inn på det ene universitetet, du vil ha førerkortet, du vil ha tid med venner og kjæreste, derfor kom jeg med et annet råd som samsvarer mer med dine ønsker.. om det er dette du virkelig vil da, men det må du jo vurdere selv.

Endret 29. april 2011 av NicolasDarvas

[AnonymDiskusjon]

Takk for svar. Selv om jeg ikke har svart tidligere, så leser jeg tråden hver dag. Jeg trenger tid til å tenke over rådene jeg får.

 

Jeg føler ikke at treningen gjør meg sliten. Jeg passer godt på å få nok søvn. Jeg sover 8 timer på hverdagene og mer i helgene. Treningen er ikke et av problemene mine. Det er lettere å holde ut alt annet når jeg kan se fram til å trene, som jeg elsker. Når jeg trener, konsentrerer jeg meg om det jeg gjør, og jeg klarer å glemme alle problemene mine en liten stund. Men foreløpig vil jeg trappe ned til 3-4 treninger i uka. Da frigjør jeg litt tid jeg kan bruke på andre ting. Boksingen er ikke uunværlig. Jeg bokser for sportens skyld, ikke for å bli veldig god.

 

Når det kommer til venner, så har jeg nok av dem. Jeg har ikke kjempemange, men absolutt nok til mitt lille sosiale behov. Jeg har gode venner både på boksetreningen og på skolen. Dessverre kjenner jeg også noen som jeg ikke vil ha som venner. Jeg kjenner mange godt, men jeg har ingen interesse av å ha noe med dem å gjøre utenfor klasserommet. Jeg har ikke problemer med andre mennesker generelt. Det gjelder kun den lille gruppen som jeg aldri oppsøker, men som ikke vil passe sine egne saker. Kjæreste har jeg ikke, så det er ikke et problem.

 

Jeg har tenkt på at jeg skal snakke med foreldrene mine. Rettere sagt er det vel pappa som er hovedproblemet. De forstår ikke at jeg er en introvert person. Jeg er ikke sjenert eller ensom. Jeg har et veldig lite behov for å ha mennesker rundt meg. De vil at jeg skal være ute og besøke venner ofte, samtidig som jeg skal gjøre alt annet. Jeg gjør ikke det ofte, og da maser de jevnlig. Jeg har tatt opp diskusjoner med pappa før, men det er så vanskelig å diskutere med ham. Han flyttet hjemmefra da han var 16 år gammel, er i full jobb, arbeider med huset, og han huser og betaler for meg. Han mener selv at han hadde mye mer livserfaring enn meg da han var på min alder. For han er jeg kun en utgiftspost. Jeg hadde flyttet ut på dagen hvis jeg kunne, men det nå slik at jeg må holde ut til jeg skal ut i førstegangstjenesten.

 

Jeg ser meg selv som en positiv person. Jeg vet at det løser seg til slutt og at selv om skolen, førerkortet, treningen og det sosiale livet mitt går til helvete, så vil jeg fortsatt være frisk og ha et hjem. Normalt flyter jeg med omverdenen. Jeg prøver å planlegge litt og litt. Når jeg gjør lekser så gjør jeg kun lekser, og har bestemt at jeg ikke skal tenke på neste gjøremål før det kommer. Men noen ganger blir det veldig mye. Det baller på seg med oppgaver og valg jeg må ta, og de kommer ti ganger fortere enn jeg klarer å gjøre dem unna. Så blir jeg oppgitt hvis jeg har brukt ekstra mye tid og energi på en oppgave, og jeg ikke får igjen for strevet. Jeg gir alt på en prøve, og likevel blir ikke resultatet bedre enn ellers. Disse to tingene gjør at alt føles håpløst. Veggene nærmer seg og taket synker. Jeg blir klemt og får ikke puste. Jeg blir livredd, for jeg har ikke kontroll. Og jeg jobber hardt for å holde på kontrollen. Jeg opplever sjeldent å miste den, så da vet jeg ikke hva jeg skal gjøre når det en gang skjer.

 

Postet av anonym: f44ee51f73449e33422cc9197a5540bb

[Skrujernet]

Ta deg en joint.

[DagensDag]

DETTE ER LIVET!

 

Sånn uten caps. Dette er hvordan ting er. Jeg kan ikke beskrive min følelse med leihet som jeg fikk i andre klasse. Var nesten på randen på å dette ut. Jeg ville slutt å prioritere fag som ikke er avsluttende og heller konsentrere på de som er det. Drit i foreldra dine og prioriter ting som gjør at du kan få god følelsen tilbake. En slik følelse som du begynner å ha kan bare bli verre. Snu nå.

[Bender Rodriguez]

Opplevde det samme, tok ett år fri.

Nå er jeg klar til å begynne på skolen igjen, ny plan for fremtiden.

 

Er spent!

[NicolasDarvas]

Så du føler at du gjør alt du kan så best du kan, men det er alikevel ikke godt nok.. Du gir alt på prøver, men resultatet blir ikke bedre enn tidligere? Da kan du vel ikke gi alt, da? På den andre siden burde du også sette deg realistiske mål. Selv den beste feiler og det er urealistisk å tro at man lykkes 100% i absolutt alle sammenhenger.

 

Les forøvrig denne artikkelen, "Frykten for å ikke strekke til":

 

http://www.sinnetshelse.no/artikler/frykt_strek.htm

Endret 1. mai 2011 av NicolasDarvas

[FKL982]

Hadde akkurat samme problemet som deg, i tillegg til en kronisk sykdom jeg sliter med. Rådet mitt er å gi mer faen, rett og slett! Kan hende det ikke høres ut som en god idé, men når alt kommer til alt er du bare ung en gang, og du vil ikke kaste det bort på å være utbrent! Jeg hadde langt over 5 i snitt i første klasse, og er nede på 4.5 i VG2. Og 4.5 er ikke så ille, og jeg gjør en fjerdedel av arbeidet jeg gjorde før. Gjør som en over her sa: Drit i fag som ikke er avsluttende, og gjør en god innsats i de avsluttende. Trening er bare bra, men ta det litt mer dag til dag. Slapp av mer, gå på fylla mer! Rett og slett: Prøv å nyt livet mer!