Føler at jeg ikke har det som trengs for å leve

[AnonymDiskusjon]

Jeg har egentlig alltid hatt problemer både sosialt og arbeidsmessig på skolen. Jeg har uansett hatt mange morsomme stunder opp gjennom årene og har liksom aldri plassert meg selv i en større kontekst inntil nå. Jeg nærmer meg 30 og finner meg selv i en posisjon hvor jeg ikke har jobb, dame (eller erfaring), knapt noen venner, og en mental sykdom. Når jeg da attpåtil er overvektig og stammer så blir det ikke så enkelt. Har utrolig vanskeligheter med å kontrollere og disiplinere meg selv til å gjøre ting jeg ikke liker, samt å slutte med røyking og høykalorimat. Jeg har egentlig aldri vært en del av noe større enn meg selv, og føler nå at jeg ikke er en del av samfunnet liksom :/ Vær gang jeg leser om noen som har vært på en tur eller ser bilder fra en tur så husker jeg at jeg har ikke gjort noe slikt på mange år og blir deppa. Jeg har endel angst for å reise til nye steder, men jeg har alltid tenkt at jeg har sjansen til dette siden jeg har beholdt noen venner opp gjennom årene som jeg kunne dra med. Men nå forleden dag så merket jeg hvor vanskelig det var å dra rundt da jeg måtte ta buss til byen, flere dager i samme uka. Jeg er vandt til å bare sitte inne hele tiden, men jeg var enda ikke klar over hvilken terskel som hadde bygd seg opp. Det er slitsomt både mentalt og fysisk, og jeg føler at jeg ikke har noe lyst. Har følt dette en lang tid som gjør at jeg distanserer meg fra alle som eventuelt kunne bli venner. Stammingen har også blitt verre i senere tiden noe som gjør det det vanskeligere å prate normalt, til og med med familien som ikke bryr seg om det. Hele brystkassa blir anspent og jeg må tenke på omveier og alternative ord til det jeg egentlig vil si.

 

Så jeg tenker nå at det kanskje er for seint. Jeg vet ikke hvordan jeg skulle komme ut av dette, jeg har jo prøvd og det virker ikke som det blir noe enklere med tiden. Jeg har også en tendens til å ta kritikk eller ignorering/avvisning i hverdagen mye hardere enn andre, da jeg kan gå å tenke på disse episodene i flere timer etter de har skjedd. Jeg føler meg rett og slett helt ødelagt som menneske. Attpåtil så føler jeg utrolig skyldsfølelse hele tidenfordi jeg får penger fra staten og jeg ikke har jobb. Føler liksom at det er altfor enkelt å gjøre narr av meg siden det er så utrolig mye som ikke funker i forhold til andre.

 

Det som er så surt med situasjonen er at jeg i motsetning til alt dette så har jeg mange interesser og kan finne mye glede av ting som jeg gjør alene hvor det ikke er noe press og jeg kan bare slappe av. Lese wikipedia, se film, lage musikk, bilder, lese filosofi, få stimulering generelt av tenkning og følelser. Jeg føler at mentalt så er jeg veldig "i samfunnet" på grunn av internett og hvor oppdatert man kan være, pluss jeg kan snakke fritt uten stamming og uten fordommer på grunn av utseende eller andre ting. På internett så føler jeg meg som en vanlig oppegående person, og jeg syntes det er så rart. Kunne ønske jeg hadde klart å reise rundt i verden, få dame, snakke flytende i en gruppe, le og ha det gøy uten angst, disiplinere meg til å faktisk gjøre de tingene jeg vil. Jeg syntes det er en ganske rar situasjon og jeg vet ikke hvordan jeg skal komme over dette... Hadde vært kult med noen innspill fra dere, samt om dere har opplevd noe lignende selv.

 

Postet av anonym: 3007c05e60c3aed5f48df5d0c132d44c

 

Postet av anonym: 3007c05e60c3aed5f48df5d0c132d44c

[Abelian]

OK, her er det mye å ta tak i, ja, jeg sier det med en positiv innstilling: Det er mange ting jeg tror du kan klare å bygge opp gradvis

 

Det er viktig å ta små skritt. Ofte blir jeg så ivrig og vil endre på alt samtidig, men det er ikke realistisk. Vi tar små skritt først, også ser vi etter hvert hvordan det utvikler seg. Det første jeg tenker det kan være fint å begynne med er å starte med litt enkel trim. Hvis du ikke er komfortabel med å trene blant folk, hva med å løfte litt vekter o.l. hjemme? Her må du bare være oppfinnsom. Og det er ikke alltid spesielt gøy, men hold ut slik at du begynner å se resultater. Det hjelper veldig på motivasjonen. Start også med litt gåturer. Det ikke bare hjelper på kondisen, men frisker også opp hjernen Så det vil jeg anbefale at du begynner med med en gang.

 

Når det gjelder stammingen, har jeg funnet en veldig hjelp i dette: Lat som du prater dialekt? Stammer du nå? Hva med å synge-prate? Jeg stammer aldri når jeg lager sånn halvmelodi med stemmen. Prøv det! Eller lat som om du er i et skuespill og skal si noe med en annens stemme. Hva med si noe tull på tysk? Lek deg fram, lek, ha det gøy. Det er en viktig bidragsyter til å gjøre deg mer avslappet. Jeg vet selv hvor vanskelig stamming oppleves!

[NicolasDarvas]

Du har ingen selvkontroll eller viljestyrke. Eller du har tydeligvis viljen, men ikke styrken og jeg tror ikke det har noe å gjøre med at du ikke vil det nok, men at du rett og slett velger den enkleste utveien fordi det koster deg mindre. Men det er omvendt. Det er kanskje hardt og vanskelig å sosialisere, jobbe, trene, spise sundt osv. når du nå er så innkjørt på de vanene du her beskriver, men om du først tvinger deg selv, så finner du raskt ut at energien brukt, og alle eventuelle smerter og sorger ikke kan måle seg med hva du vil kunne få igjen for strevet senere.

 

Du har et valg her og nå. Du kan leve som du gjør, eller du tar å skriver ned alle tingene du vil oppnå i livet ditt, skriv også ned hvordan du skal nå disse forskjellige målene, og så begynner du! "Just do it" er den beste slogan noen gang lagd for et idrettsmerke som Nike. Det er eneste løsningen, så egentlig er det ganske enkelt i teorien. Etterhvert som du jobber inn faste rutiner, så blir alt en vane og mye mye enklere. Du gjør ting uten å tenke videre på det.

 

Så må du huske på at det du ikke kan gjøre noe med, det som er fysisk og psykisk umulig, det må du bare akseptere. "Å finne seg selv, det er å akseptere den du er". Og gjør det deg glad å sitte inne alene hele tiden? Hvis så, så er det jo greit, men du sier du blir deprimert. Da er ikke dette deg. Det du har lyst til, det du aldri får deg selv til å løpe etter og oppnå, det er DEG. Man kan ikke sitte å stirre på en vei og forvente at den skal ta deg noe sted, du må begynne å gå også.

 

Det er bra det at du får penger av Staten i denne perioden. Det hadde kanskje blitt for mye om du skulle jobbet hver dag og i tillegg ordne opp i ett hav av personlige problemer. Så tenk ikke på det nå i første omgang. Jeg syns du skal bruke fritiden din til å komme i gang med trening. Både løping og vekttrening. Sett opp en ukesplan slik at du sørger for å trene minst en time om dagen og kanskje ha en fridag på Søndag. Ikke tren for hardt heller, men hold på den timen. Det er ikke alltid mengden trening som teller for vektreduksjon, men tiden du er aktiv(alt over det å ligge på sofaen og lese Wikipedia er å være aktiv for deg nå).

 

Og det viktigste; det er ikke vektreduksjon som er målet ditt, det er å være sunn og aktiv fordi du VET nå at dette fører til en mye større mental styrke enn du noen gang har hatt. Tren en time 5-6 dager i uka i en måned først. Tving deg til det, så kan du komme tilbake og beskrive hvor mye bedre du føler deg her, for jeg VET du vil merke en enorm forskjell. Dessuten er det utrolig deilig å løpe seg en tur om du har mye å tenke på. Siden du sannsynligvis nesten aldri har trent før, så kommer du til å få vondt i beina, i magen og lungene når du begynner å løpe, men du dør ikke. Denne smerten er svakhet som forlater kroppen. Du kan løpe så langt og lenge at du spyr og det kjennes ut som føttene skal dette av, DA har du gitt 110% det du eier og har, men aldri før. Begynn bare ikke slik på dag 1, for da mister du motivasjonen. Du har ikke bygget deg opp en slik mental styrke enda, men det kommer fort. Kanskje etter 2-4mnd hvis du trener litt hver dag som sagt.

 

Det at du stammer, det er bare morsomt og ingen ser ned på deg av den grunn. Men hvis du tydelig viser at dette er noe som plager deg enormt, så vil folk kanskje synes litt synd på deg, i VERSTE fall.

 

Se på dette klippet fra Bondock Saints.. Man må jo le av dette. Det synes at han ikke er flau eller sjenert over at han stammer, men heller blir litt sint på seg selv, he-he, dette må du se om du ikke har sett det før:

 

http://www.youtube.com/watch?v=zdikPGx_zeU

[Pliscin]

Hvis du klarer å finne en jobb hvor du er både sosial og aktiv har du egentlig nådd målene dine. Har du vurdert noen aktive hobbyer? Kampsport, svømming, paintball osv. Eller for å gjøre det enkelt, kan du begynne å trene deg opp hjemme, og verve deg i forsvaret.

[AnonymDiskusjon]

Vil bare si at jeg leste tråden, og dere sa mye som jeg på en måte visste, men glad for å få bekreftelse og vite at det ikke høres helt håpløst ut heller

 

Jeg har begynt å gå tur og har klart å kutte endel mat dag for dag. Det hjelper også å bare ta en tur ut å si at jeg driter i hva andre eventuelt vil tenke. Når jeg først kommer igang så går det bedre.

 

Spesielt takk til Nicolas som skrev en så lang og bra post.

 

Postet av anonym: 3007c05e60c3aed5f48df5d0c132d44c

[OJ Doe]

Slenger meg på jeg også. Har også hatt darkspots i tilværelsen. Spesielt VG2 videregående er ett år jeg vil trekke frem. Jeg gjorde det bra på skolen, men sosialt var det dødt. Hadde selvsagt min lille vennekrets, hovedsaklig bestående av gutter. Utrent var jeg også. Dagene gikk med til spilling og annet unyttig dritt. Jobbet hele sommerferien, så det ble lite sosialt samvær da også.

 

Etter sommerferien flyttet jeg, kom inn på en høyt ansett landslinje langt hjemmefra. I løpet av dette året utvidet jeg vennekretsen min drastisk, begynte å trene og bli kjent med flere av motsatt kjønn. Etter dette gikk jeg i førstegangstjeneste, treningen tok til for fullt, og fra å være en utrent svekling med dårlig kroppsholdning var jeg plutselig i god form. Utvidet igjen vennekretsen kraftig, og la om klesstilen. Fikk kjæreste, av den typen jeg bare kunne drømme om to år tidligere.

 

Vil med dette bare vise deg at veien fra en kjip og ensom tilværelse til noe langt bedre ikke er så lang. For meg tok det to år, og jeg er overbevist om at du kan klare det samme. Jeg fant ut av alt selv. Du skal dog få det, trinn for trinn av meg her:

 

1.Begynn å trene, ikke gåturer, tren seriøst, legg om kostholdet drastisk og virkelig jobb.

2. Finn grunnen til at du går på sosialen. Løs problemet*

3. Reis på ferie. Ikke alene, i grupper. Bli kjent med mennesker, og få litt erfaring. Det øker selvtilliten.

4. Når du er i god form legger du om klesstilen. (Så slipper du å bruke masse penger på nye klær om 1 år).

 

*Det betyr ikke at du skal få deg en jobb, løs de personlige problemene dine først. Mangler du noen fag fra VGS, eller må du forbedre noen karakterer? Gjør det.