Nedfor

[sunnivamari]

Det er så utrolig merkelig. Jeg klarer ikke å være så glad som jeg vil være.

 

Når jeg er på skolen, med venner, ute å reiser eller på jobb, DA er jeg glad. Da er alt greit og jeg er kjempefornøyd. Men når jeg kommer hjem igjen, og er alene, mer eller mindre, da er det akkurat som om det bare faller av meg. I løpet av dagen kan jeg få stygge kommentarer, folk kan være slem og hva enn de vil - jeg tar det ikke innover meg før jeg legger meg. Og da kan jeg ligge i flere timer og grine - noe som igjen fører til at jeg sover lite/sover bort dagen etter.

 

Jeg blir så oppgitt over meg selv. Det hele virker så håpløst...

[Malvado]

Det er tydelig du behøver en eller annen form for å reagere på før dagen er over, det høres rett og slett ut som det er mye som fører til at du føler deg såpass nedfor etterpå.

 

Du nevner at du er alene hjemme, betyr dette at du føler deg kanskje litt ensom? Det er mange desverre som har det sånn og her må man rett og slett finne en løsning som hjelper , noen bruker nettet og komuniserer bra, andre telefon og andre rett og slett sørger for å ha venner på besøk eller er til dem for å få dagene til å gå.

 

Men om du rett og slett reagerer sent på det du får kastet på deg om dagene så er det nok sannsynlig at du rett og slett reagerer på feil måte og lar dette gå inn på deg og reagerer når du er hjemme. Kanskje det hjelper deg å vite at det er NORMALT å reagere der og da, og det er greit å være forbanna eller gråte.

Blir du mobba så anbefaler jeg at du rett og slett kaster dritten tilbake (ikke mob tilbake men irrettesett vedkommende) eller rett og slett sier ifra at vedkommende må ha det utrolig dårlig med seg selv siden han rakker ned på andre. Om han fortsetter så kan du jo vri det med å gi ham telefonnummeret til noen han kan prate med.

 

Uansett så er mobbing et komplisert tema, anbefaler også at du tar det opp med skolen / bedriften der du jobber.

[sunnivamari]

Vet ikke helt om det er så mye, akkurat. Men nok, det er det. Jeg bor på hybel, så er jo stort sett alene på kveldene. Vanligvis så trener jeg for å holde humøret oppe. På senteret har jeg venner og bare.... blir i godt humør. Eller jobber, da blir jeg også glad. Men det hjelper ikke på følelsen når jeg legger meg. Jeg føler meg totalt verdiløs, som om ingen egentlig vil ha noe med meg å gjøre. Jeg tror ikke at noen liker meg, og blir skremmende overraska hver gang noen sier noe bra til meg.

Jeg har prøvd å ta igjen, eller svare tilbake/noe sånt, når folk sier ting som ikke er... bra. Men da ser de bare rart på meg, fordi folk vet at jeg ikke er sånn. Og jeg får bare dårlig samvittighet.

[Malvado]

Hmm.

Du skal ikke være redd for at folk ikke liker deg eller er glade i deg, du har jo tross alt en vennekrets som setter pris på deg, men det ser ut som du ikke helt greier å stole på at dette stemmer med en gang de ikke er der.

Minner meg faktisk litt på noe som kalles en Bipolar lidelse og sånn sett så er det nok lurt nå å komme seg til lege og få dette behandlet tidlig , eventuelt en psykolog.

 

Jeg vet selv hvor tøft livet innimellom kan være , var selv igjennom et vanskelig år i fjor når jeg fikk diagnosen svulst på hjernen og var ekstremt urolig i forhold til operasjon og sluttresultatet , uansett så kan man ikke la det negative ta overhånd for da stopper alt opp og mitt beste råd til deg er å prøve å ordne opp i dette ved å få profesjonell hjelp.

[sunnivamari]

Vet ikke helt om det kan kalles en vennekrets engang. Selv om jeg har venner, eller noen å være med, de fleste steder så er det få/ingen av dem jeg egentlig stoler helt på. Jeg forteller veldig lite til dem av ting som betyr noe, og hvis jeg gjør det så avfeier jeg det senere likevel.

Humøret mitt hopper utrolig mye. Veldig væravhengig, tror jeg. I går var det utrolig kjipt vær, og humøret mitt var likedan. Mens det var sol og helt blå himmel i dag, og jeg var i utrolig godt humør. Nå er jeg omtrent tilbake med å være, om ikke nedfor så ihvertfall mindre glad. Og jeg kan virkelig ikke skjønne hvorfor...

Off, ja. Men det er tungt å be om hjelp med noe slikt. Jeg er ikke en som ber om hjelp med mindre jeg virkelig må.