Legene fortalte meg aldri at medisinene jeg tok var dødelige før jeg leste om det selv på nett, enda jeg spurte dem hele tiden.

[AnonymDiskusjon]

Hei, jeg tenkte at siden moderatorene på Dagens Medisin sansynligvis vil slette meldingen om historien min på siden deres så kan jeg jo lime inn print screen av det her:)

 

Her er artikkelen med kommentaren (så lenge den varer): http://www.dagensmedisin.no/nyheter/2011/04/08/hoy-dodelighet-hos-haldol-/index.xml

Jeg kom over denne artikkelen litt tilfeldig da jeg søkte på nettet i dag og ser også at de har drevet undersøkelse med medisinering på en gruppe fra 2004, som gjelder meg selv! Og de skylder på oss pasienter at det sansynligvis er andre årsaker til at så mange dør. Men 1/4 som dør i løpet av 3 år?... det er ikke akkurat den varianten av medisiner jeg har gått på, men da jeg leste om bivirkninger på nettet for min medisin for ikke så altfor lenge siden stod det; "kan føre til brå og uforklarlig død". Jeg har jo spurt legene 100 ganger om de er dødelige, men de svarer det samme hver gang. "Neida, de er helt trygge!". Hvorfor skal de lyve så? Kanskje jeg ville dø da på den tiden, kanskje det hadde vært en trygghet for meg å vite at jeg kunne forsvinne fra denne faenskapen som legene driver på med, "brått og uventet", dersom de sa sannheten istedenfor å snakke i koder, hva vet vel jeg.

Les nå iallefall artikkelen og min kommentar til artikkelen som følger nedenfor.

 

Dersom dere er enige med meg og ikke mener jeg er syk og burde innlegges igjen eller noe, så kan dette kanskje bli morsomt

Mvh anonym

 

Postet av anonym: 07c1c70cac8724b852532fd44dc96a00

kommentar del1+2.bmp

[vidor]

Når du får resept av legen er det etter en helhetsvurdering i forhold til hva du forteller, hva legen oppfatter og vurderer etter det kunnskapsnivået og erfaringen legen har. De veier fordelene med medisinene opp mot ulempene. Noen medisiner har værre bivirkninger enn andre, men om du lider så kan de vurdere det som at du får bedre livskvalitet veid opp mot den kjente og ukjente risiko medikamentet innebærer. Det er få leger som ønsker å fortelle om bivirkningene med mindre det er pressende nødvendig, for det kan fungere som programmering av sinnet ditt slik at du opplever bivirkningene bare fordi legen fortale om dem.

 

Høres ut som du har en historie med psykiske problemer som resulterte i innleggelse. Hvis du går på migrene-medisiner og kanskje fremdeles sliter psykisk, så finnes det andre løsninger du kan prøve som kan være effektive. Hvis du vil kan sende meg en PM (personlig melding via en registrert forumbruker) hvis du vil vite mer.

[AnonymDiskusjon]

Når du får resept av legen er det etter en helhetsvurdering i forhold til hva du forteller, hva legen oppfatter og vurderer etter det kunnskapsnivået og erfaringen legen har. De veier fordelene med medisinene opp mot ulempene. Noen medisiner har værre bivirkninger enn andre, men om du lider så kan de vurdere det som at du får bedre livskvalitet veid opp mot den kjente og ukjente risiko medikamentet innebærer. Det er få leger som ønsker å fortelle om bivirkningene med mindre det er pressende nødvendig, for det kan fungere som programmering av sinnet ditt slik at du opplever bivirkningene bare fordi legen fortale om dem.

 

Høres ut som du har en historie med psykiske problemer som resulterte i innleggelse. Hvis du går på migrene-medisiner og kanskje fremdeles sliter psykisk, så finnes det andre løsninger du kan prøve som kan være effektive. Hvis du vil kan sende meg en PM (personlig melding via en registrert forumbruker) hvis du vil vite mer.

 

Hei.

Tror du jeg opplever det noe bedre når jeg finner det på nettet på egenhånd enn at legen forteller meg om det? Jeg tror ikke legene har særlig mye erfaring, de bare gir ut tilfeldige medisiner, og så roer pasientene seg fordi de føler seg mindreverdige av resepten. Jeg forsøkte jo å ta livet mitt nesten daglig i flere år etter jeg var innlagt i 2004 uten at jeg sa det til noen, og da gikk jeg jo på medisinene hele tiden. Og det er ikke noen proklamering av sinnet, man blir bare døsig så man ikke klarer å tenke klart, og da er det jo ikke spesielt enkelt å forklare sin side av saken heller når alle andre er mer våkne enn en selv.

 

Postet av anonym: 07c1c70cac8724b852532fd44dc96a00

[AnonymDiskusjon]

Vil bare føye til at det går ganske bra med meg nå da men synes jeg har blitt dårlig behandlet så jeg vil bare si hvordan jeg har opplevd det hele. Da jeg var innlagt fant de ansatte på så mye tull. Han ene sa han het noe annet enn han gjorde, og de satt oppe å spilte playstaition på natten enda de hadde sagt til oss pasienter at støpslet i veggen til ledningen var ødelagt, så det gikk ikke an å spille, sa de. Men jeg ville jo også være med å spille Sorry hvis jeg er litt for brautende her da mener jo ikke noe ut over det utenom at jeg er litt sur

 

Postet av anonym: 07c1c70cac8724b852532fd44dc96a00

[vidor]

Har satt meg litt inn i problemstillingen, og i veldig mange tilfeller kan man oppnå veldig gode resultater med ernæringsterapi. Problemet med å bare kaste legemiddel etter folk er at de tvinger kroppen til å gjøre noe biokjemisk, m.a.o det overstyrer normale reguleringsmekanismer samtidig som de legger byrder på avgiftningssystemet som igjen forbruker næringsstoffer som kanskje gjør at du spiser mer for å kompensere. Det man oppnår med ernæringsterapi er at man til syvende og sist gir kroppen de molekylene som trengs for å få en god fysiologisk reguleringsevne. Deretter kan man se på miljøforandring, psykolog, trening etc.

[AnonymDiskusjon]

Vidor: Ja, andre ting som plaget meg med medisinene var at det tørrer ut munnen som ikke er helt bra for tennene, jeg har jo hatt så mye hull opp gjennom, og jeg er jo glad i sjokolade. Og når du nevner psykolog; i perioder så var det eneste som betød noe for meg iløpet av uka en slik felles utflukt med andre som var i samme situasjon som meg. Og det var det han ene psykologen min som styrte, så det er ikke absolutt alt jeg har å rakke på. Sånne ting burde vært verdsatt mer enn medisiner. Men plutselig skiftet han jobb så jeg fikk en helt annen å forholde meg til og måtte forklare historien min på nytt siden hun ikke hadde blitt gitt så mye info om meg, det var litt slitsomt, selv om hun var jo grei hun også.

 

 

Han på psykiatrisk som tullet med meg med hva han het sa til og med at han var meg fra fremtiden (riktignok etter at jeg hadde spurt han, ikke spør meg hvorfor:P ), og så "se her!" sier han, og viser meg en metallbit på veggen ved vinduet som ikke har noen som helst funksjon, som om jeg var et barn som skulle ha en morsom leke. Den hørte opprinnelig til å stille på markisen på utsiden eller noe, men dette var på vinteren så disse var tatt vekk, hvis ikke de var ødelagte da. Så jeg stod igjen og lurte på hva han prøvde å fortelle meg. Personen som gjorde dette er visstnok en ganske høyt aktet person innenfor feltet som folk har stor tiltro til. Psykiatrisk overlege eller noe sånt. Han gjorde dette mot meg på tomannshånd da jeg var i såkalt psykose ifølge dem (jeg velger å kalle det Energisk), så han regnet vel ikke med jeg ville huske det eller bli i stand til å forklare det siden. Merkelig fyr. Skal ikke si jeg var så mye bedre selv nødvendigvis da men er du overlege så svarer du ikke Ja når noen er så dumme at de spør deg om du er fra fremtiden…

 

Postet av anonym: 07c1c70cac8724b852532fd44dc96a00

[AnonymDiskusjon]

og jeg var hos psykologen for noen måneder siden, som forøvrig har sagt meg opp nå for hun mener jeg er for frisk, og så sier jeg da på en av mine siste timer; "jeg har så mye sommerfugler i magen om dagen, synes ting går så bra og er mye med venner og farter rundt og er opptatt omtrent hele uken, har aldri merket sånn sommerfugler før", og så får jeg som svar; "åssen sommerfugler? har du vondt i magen? kan dette være et tegn på psykose?", og jeg bare… "hæ?" hun var jo en ganske grei psykolog, men de blir jo noen ganger litt for opptatt med å se etter problemer synes jeg

 

Postet av anonym: 07c1c70cac8724b852532fd44dc96a00

[AnonymDiskusjon]

Kliner til med et innlegg til Her kommer fortsettelse på historien, så les dersom dere ønsker og har interesse for det:)

Men seriøst folkens, det er bare å skrive til meg her. Jeg er ikke farlig. Dette er også en ting jeg sliter med som jeg er sur på sånn unødvendig innlegging på psykiatrisk for, fordi jeg hele tiden går rundt og lurer på om folk jeg møter tror at jeg er en form for psykopat eller noe siden jeg har vært innlagt tidligere, når jeg eller noen andre har fortalt dem om at jeg har vært innlagt før. Og hvordan kan jeg vite om noen jeg møter for første gang vet om jeg tidligere har vært innlagt eller ikke? Folk har så mye fordommer. Tror de at jeg er en sånn type som er snill og grei utenpå, men har et hemmelig dobbetliv og bedriver ugjerninger i all hemmelighet og/eller går med syke syke planer? Jeg er i en helt vanlig sosial jobb nå 4 dager i uken og møter både faste og nye kunder hele dagen, det er det beste jeg vet. I dag jobbet jeg det som er ansett som den mest travle dagen i året for eksempel; siste dagen før påske. Når jeg får en følelse av at noen av kundene har en veldig respekt for meg fordi jeg jobber der for eksempel så føler jeg at jeg ikke fortjener det. Har innleggingen gitt meg et slags mindreverdighetskompleks? Hvorfor skal jeg gå rundt å føle sånn? Det er irriterende. Jeg vil jo være stolt hvis folk ser litt opp til meg, men istedenfor blir jeg liksom trist nesten. Høres sikkert litt dumt ut når jeg sier det, og litt sånn; "hey, kom her og ha medfølelse for meg", men er ikke derfor jeg sier det. Er jo gøy at noen setter litt pris på meg og det jeg jobber med da på jobben og sånn. Trodde liksom ikke jeg noen sinne skulle få oppleve det igjen da jeg var midt oppi det og innenfor fire vegger og alle kalte meg syk i 2004. Jeg ble jo midlertidig paranoid av å være der inne, jeg trodde det var gått et helt år, men i virkeligheten hadde det bare gått 4-5 dager. Det føltes så lenge fordi vi ikke fikk høre noe om verden utenfor, folk kalte deg syk og en veldig spent stemning over det hele der inne, og også fordi --> vi måtte sitte alene på rommet mens de ansatte spillte playstation på fellesrommet.. Nå har ikke jeg vært på glattcelle, men jeg er ganske så overbevist om at psykiatrisk avdeling er mye mye verre. Mange ansatte tror jo du er hjernedød bare for at du er der og behandler deg deretter. Og det merkes i måten de snakker til deg på for eksempel. De tenker liksom at de har en trygghet med at de kan si hva de vil uten at folk får kjennskap til det likevel, og hvis det først blir sagt ut høyt fra pasienten, pasient slik som meg for eksempel på den tiden, ja da er det jo jeg som er pasienten og de som er den overordnede legen, så jeg har jo ingen tiltro likevel. Nå gjelder jo ikke dette alle, noen av dem var vel så hyggelige der inne, så jeg skal ikke klandre alle. Hun ene må jo være et av de skjønneste menneskene jeg har møtt for eksempel. Jeg lå på rommet mitt midt på natten og ikke fikk sove fordi jeg ikke så noen lyse utsikter til fremtiden min etter innleggelsen og alt maset, jeg hylte inne i meg, og så kommer hun inn på rommet mitt og sier "men du gråter jo!", og så kommer hun bort og sier noen hyggelige ord, og det glemmer jeg aldri. "Et siste lite lyspunkt før det hele tar slutt når som helst", tenkte jeg da. Jeg gråt ikke utenpå, ikke fysisk, men jeg vil ikke kunne forklare det med noe annet enn gråt hvis vi ser bort i fra fysiske tårer. Kan sikkert hende jeg gråt utenpå også, det spiller ikke så stor rolle nå.

 

PS: Slike ting snakker jeg om med mine nærmeste og en del av vennene også, er ikke bare sånn at jeg legger det ut her i all hemmelighet, jeg liker å være litt åpen. Men når jeg møter nye potensielle venner for første gang så er ikke det første jeg sier til dem at jeg har vært innlagt, jeg må innrømme det, men det er vel ganske naturlig egentlig. Det eneste jeg ønsker nå er å fortsette med å ha en supertrivelig hverdag som jeg har nå. men jeg ønsker å løse opp litt i fortiden min, og gjerne få en forklaring på hvorfor jeg ble innlagt. Kommer de opp med en god forklaring så er det sikkert helt greit det, men jeg står igjen som et stort spørsmålstegn pr dags dato iallfall. De trenger jo ikke kalle det frivillig innleggelse for eksempel når jeg aldri noensinne sa ja til noe som helst. Det nærmeste jeg kommer er vel kanskje da mamma ba meg pakke med meg noen ting i en bitteliten koffert og spurte om jeg ville bli med til byn… vips var jeg på psykiatrisk. Det var ingen som oppfattet meg som syk på skolen for eksempel, hvertfall ikke sånn jeg opplevde det, da var jeg 17 år. Klassekameratene spurte meg noen år senere hvorfor jeg bare hadde sluttet, altså da jeg og de tok opp kontakten mellom oss på facebook da facebookuniverset startet for fullt. Jeg hadde jo mistet kontakten med nesten alle, og turte ikke ta opp kontakten noe særlig igjen heller på en stund for jeg visste ikke hva jeg skulle si hvis psykiatri ble et tema, jeg ville ikke at de skulle se på meg som syk.

 

Det var det jeg hadde å si i denne omgang, kommer nok på mye mer senere, får se om jeg velger å brette ut det også skal være litt mer skånsom nå enn det brevet jeg skrev i Dagens Medisin, den kommentaren får holde for en stund av type rent verbalt raseri jeg ville bare fortelle psykiaterne at jeg ikke nødvendigvis er så dum som de skal ha det til og at vi som blir eller har blitt behandlet av dem er mennesker vi også. Jeg vet dog jeg enda har mye igjen å lære. Ha en fin påske til dere som leser, jeg vil hvertfall nyte denne påskeferien så mye jeg kan, men ser også frem til å jobbe igjen om noen dager

 

Postet av anonym: 07c1c70cac8724b852532fd44dc96a00

[Dufen]

Først vil jeg si at det er flott at du er "ferdig" med behandling og kan komme deg ut blant folk.

 

Det jeg reagerte på i tråden var vedkommende som behandlet deg som om dere skulle deltatt i en pervers film som omhandlet psykiatriske tilfeller. Man burde ha større integritet enn å anta at pasienter er så wasted at de tror på det når man forteller at man er fra fremtiden o.l... Det er vel ulovlig å gjøre slikt?

 

Mulig vedkommende var den syke i den situasjonen du beskrev

[vidor]

Antar mange av de som er i psykriatrien er rimelig garva folk, og når mange av pasientene er i psykose så er dem vel ikke akkurat mest opptatt av å diskutere nøyansene i filosofihistorien med dem, heller kommunisere så enkelt og klart som mulig.

Men, det settes mer og mer fokus på de menneskelige aspektene også, og heldigvis er det forskjell på folk som er i psykriatrien, noe han også fikk fram.

 

Egentlig litt bekjymringsverdig at antall pasienter i psykriatrien i Norge er mangedobbelt av det som er i f.eks Sverige og Danmark justert for folketallet. Har vi for dårlig oppfølging av mennesker eller kan det være andre årsaker som spiller inn ?

[AnonymDiskusjon]

Takk for interessante tilbakemeldinger

 

Rettelser på det dere skriver

(ikke for å være stygg, men for å vise hvordan man uten å legge merke til det selv på en måte reagerer på folk som eksempelvis har vært innlagt)

Doofenschmitz: Bemerker meg at selvfølgelig måtte du skrive "ferdig" med anførselstegn, men det er jo noe jeg må leve med at folk tenker at det er en viss sannsynlighet for at jeg kan bli dårlig igjen skal ikke si noe på det for jeg kan jo aldri bevise noe for eller imot, men har ikke planer om å finne på noe sprell, utenom å åpne meg litt i denne tråden da men du mener vel også at jeg aldri blir ferdig i forhold til at psykiatrien forfølger meg videre.

 

vidor; du skriver "noe han også fikk fram.". Jeg er her jeg også da, så du trenger ikke snakke om meg i 3.person du kan godt si du, jeg er ikke kongen eller noe

 

ellers var det kjempekult å høre deres meninger og tanker

Ja jeg er enig i at de kan snakke norsk. Ikke rart jeg blir forvirret og ikke klarer forklare meg når jeg er 17 år, og selv ikke mamma og pappa skjønner stort hva de skriver i rapportene.

 

Angående han ansatte fyren på avdelingen. Det var et eller annet med at han latet som han tok parti med meg og skulle hjelpe meg på merkelig vis. Han kikket så rart og mystisk på meg og smilte og humpet rundt superraskt mellom avdelingene. Han kikket nok enda mer rart på meg og på en helt annen måte da han svippet innom arbeidsplassen min og så at jeg hadde kommet ut i jobb i ettertid da jeg betjente han som kunde, kanskje han ble litt redd da, redd for hva jeg kan ha husket? jeg vurderte å spørre han i kassen; "hm, hva var det nå du het igjen? Var det ikke Kjetil? nei det var det du sa første gangen, Johnny var det visst!" (bruker andre navn som eksempler enn de virkelige). Eller at jeg rett og slett bare sarkastisk spør hva han egentlig heter. Men jeg droppet det fordi jeg ikke ville tulle med jobben min så klart var en litt morsom tanke bare da han viste meg den dingsen på veggen på rommet mitt som jeg snakket om, så sa han som jeg nevnte "se her" og så vred han om på den uten at noe som helst skjedde. Jeg trodde kanskje det var en lysbryter eller noe. Og jeg er helt sikker på at det ikke var noen markise utenfor, for jeg var i de andre rommene også, og der var de framme, men på rommet mitt skjedde det altså ingen ting. Så gikk han ut av rommet og jeg ble stående nysgjerrig med den greia i et kvarters tid. Kanskje var det en måte å få meg til å holde ro der inne, for jeg fløy ganske mye rundt og maste mens jeg var der

 

Apropo mas: her er en morsom historie som en del av dere lesere med litt eplekjekk humor nok vil le av. Jeg var veldig opptatt av de andre pasientene på avdelingen, jeg likte å høre deres historier og sånn og henvende meg til dem. Jeg synes de ble dårlig behandlet sånn som meg. Så plutselig oppdaget jeg at alle satt jo å kikket på klokken hele tiden, en gammel råtten klokke på veggen som sikkert kostet 50 kroner på fretex eller noe. Hva skulle de se på klokken etter? Det var jo ingen faste opplegg for de på den avdelingen omtrent, så dagene bare gikk og gikk for de, tenkte jeg, jeg mente at klokka gjorde dem stressa og at det ville være mer flyt om den ikke hang der. Så jeg stakk av med den løp inn på rommet og la den under senga mi, og plutselig kommer 5 ansatte inn på rommet mitt etter meg for å hente den forbanna klokka, og de tar skikkelig tak i meg og holder meg fast og klår på meg og jeg begynner å få latterkrampe noe helt sykt. Og plutselig står han ene og jokker bak meg mens han holder meg bakfra for å forsøke å holde meg fast mens de andre skal ta klokka eller noe, og jeg ler og klarer bare ikke la vær å utbryte til han bak meg; "skal du knulle meg, eller?" da forsvant de vekk fra meg fort som f**n. Litt slemt å ta opp her da, men jeg syns nå den klokka ble litt vel viktig for de, det var jo bare en helt vanlig rund klokke med visere og det hele. Og det var sikkert noe de noterte seg videre at jeg gjorde noe som var så alvorlig at jeg fikk 5 stykker etter meg så det høres ut som jeg har gjort noe mye verre eller noe.. Jeg kjedet meg jo der inne så jeg måtte jo finne på noe tilslutt ville de ikke ha meg på avdelingen lenger og kastet meg over på den ved siden av som var for en litt annen type mennesker. Og jeg fikk høre etterpå fra en ansatt der i den nye avdelingen, som var mer av den greie typen, at de hadde savna meg der inne på den jeg var i først tror han mente de andre pasientene kanskje. Jeg fant jo på litt leven der, det var sikkert så stille der før jeg kom dit

 

Postet av anonym: 07c1c70cac8724b852532fd44dc96a00

[AnonymDiskusjon]

bare må føye til at jeg aldri hørte noe mer om den klokka, det ble vel for pinlig å si hvorfor de slapp meg

 

Postet av anonym: 07c1c70cac8724b852532fd44dc96a00

[Dufen]

Hehehe, morsom lesing (om den klokka altså )...

 

Det jeg mente med "ferdig" var at man blir vel aldri helt frisk... Hvem er nå vel egentlig det?

 

Men det later jo til at du har evne til å se ting utenfra og med litt selvironi. Det tror jeg hjelper...