Gå til innhold

Hvordan rollespiller dere?


Anbefalte innlegg

Heisann! :)

 

Om jeg ikke er en "hardcode-rollespiller", så er rollespillene noen av de spillene som fenger meg aller mest.. og, når jeg setter meg ned for å spille, har jeg alltid en "innebygd karakter" som jeg prøver å leve ut igjennom spillet.. Det vil si; Jeg følger alltid visse standarder, jeg har en gitt moral, det er visse elementer jeg setter ekstra pris på i spill, og andre ikke..

 

Utgangspunktet for denne tråden er at jeg er nokså nysgjerrig på hvordan andre tenker, føler og handler når de spiller, og hva de/dere setter pris på i rollespill. Når det gjelder hvor grensene for hva et rollespill er, så skal ikke jeg være noen dommer og sette sterke kategoriske rammer, men mener kanskje at spill som f.eks Diablo faller noe utenfor.. Allikevel, så blir dette opp til dere å bestemme å snakke om, men regner med at settingen for diskusjonen siler naturlig ut det som ikke hører hjemme i denne tråden uansett! :)

 

Håper på en hyggelig tråd for oss som liker rollespill, uten noen spesiell "krangling" av hvordan den ene eller andre spiller, selv om uenighet er lov! ;) Håper også at dere synes at dette kan være like interessant som det jeg håper at det blir! :)

 

 

 

Vel, her er meg:

 

Tenkte å begynne med å fortelle at jeg stort sett spiller som jente/dame, der det er muligheter for det! Det to klare grunner for akkurat det; det ene er at jeg føler de er mer "underdog" enn hva store, sterke menn er, som underbygger min tanke om å "være den lille i bakgrunnen, til å bli den store helten". Forøvrig søttes dette opp med en medium til liten kropsstørrelse og er stort sett alltid en brunette. Navnene jeg pleier å velge er; Nocturne, Narnia, Gwendolyn, eller Bethany. Den andre grunnen er at jeg, som gutt, synes det er mer spennende å se på ei jente enn en gutt i alle de timene jeg skal sitte foran det gitte spillet! :) Er nokså enkel sånn, hehe..

 

Som klasse går det mest i Warrior/Hunter, eller det som finnes nærliggende rundt disse.. og velger aldri noe utenom menneske/alv! Jeg har vært innom en mannlig dverg, men det var mer "just for fun". Jeg vil ikke være feig i nærkamp (derav Warrior), men synes det er digg å være den atletiske som smiger seg mellom trærne og husene, og skyter med bue fra avstand! Disse to egenskaper streber jeg langt etter for å mestre! Som det tredje punktet må jeg være flink til å snakke, slik at jeg kan komme unna en konflinkt om jeg har mulighet.. jeg er slikt sett en fredelig person, men lar meg heller ikke pille på nesen!

 

Moral er viktig! Jeg er en super-duper-never-do-no-wrong-alltig-gjør-rett -person! Velger alltid den gode siden, aldri, uten unntak, den onde siden! I spill som har dette som en gråsone, gjør det litt ekstra vanskelig for meg, men også moro! Jeg kan betale store summer for å betale gjeld til en totalt fremmed, og jeg stjeler aldri! Det gjelder selvfølgelig kun for de snille!

 

Jeg plukker opp alt jeg ser, og kan bruke timer på å plukke blomster/planter til potions, i spill som man kan gjøre det, selv om jeg kan nada nix om alchemy! Jeg elsker å samle! Liker også veldig godt at rustninger "hører sammen", altså at de er av samme rang (sturdy leather, etc..)

 

Grunnen til at jeg liker rollespill, er selvfølgelig friheten, og alt det som det følger med seg, men det må i hovedsak nevnes questingen! Det å gjøre tjenester for andre, hjelpe til, ta utfordringer, enten det er drepe 10 truende ulver, eller løpe og levere pai til og fra hobitter! Så lenge det følger av historien, og den ikke er for far-fetched, så er jeg fornøyd! Pie-questen i LotRO (for de av dere som kjenner til den), synes jeg var skikkelig stas, faktisk! Drepe ulver her og der, gjør meg heller ingen ting, så sant stemningen er på plass, og det var/er den i LotRO (det skal sies at jeg ikke er så glad i MMOs, nettopp pga at det er MMO som er i fokus, og ikke "meg, og meg alene, som skal bli verdens helt" og questingen..)

 

 

Privat er jeg en "motstander" av fast-travel! Ja, jeg vet at der den finnes er det bare å ikke bruke den, og det gjør jeg ikke heller! Og bruker aldri noe tid på å diskutere den biten, akkurat på grunn av det.. ønsker bare å nevne at når jeg spiller blir den aldri brukt; skal man komme seg til et sted, får man gå! Unntaksvis har jeg "lov" til å bruke magi/rune-steiner, siden dette er "magi i spillet", men bruker de så godt som aldri allikevel (men, dette kan i det minste være lov, i motsetning til å dobbeltklikke på et kart, som "ikke er lov" hos meg, hehe). Som nevnt er jeg også veldig glad i questing og det å få informasjon og finne ut saker og ting av det som blir meg fortalt.. sånn sett storkoser jeg meg når det ikke finnes noen quest mark/arrow, og jeg må lete selv i retningen hvor folk hevder at jeg skal! Side quests er like viktig for meg som main quest.. jeg rusher aldri til målet, og snur på hver stein! :)

 

 

Av favorittspill i sjangeren må jeg nevnte KotOR, Gothic 3 og 2, Risen, Fallout 3 og Mass Effect.. Mass Effect veldig pga historien! Gothic 3 spiller jeg nå om dagen, igjen, og synes spillet er fantastisk på mange, mange plan! Fallout 3 var også noe jeg digget veldig.. Når det gjelder Dragon Age og Fallout: New Vegas er det to spill jeg fortsatt holder på med.. Jeg elsket også Oblivion på mange måter og forhåndsbestilte CE både til 360 og PC (men, så var det det der med level-scaling, uten at vi trenger å krangle om den saken).. Jeg må også innrømme at jeg liker "god grafikk", og er ikke av typen som mener at "grafikk betyr ingenting, historie er alt". Selv vil jeg gjerne ha i pose og sekk siden jeg synes grafikken gjør MYE for et spill, men historien MÅ være til stede allikevel.. Jeg har ingenting i mot å spille de eldste Fallout / Baldurs Gate-spillene, og har prøvd de så vidt i det siste også og storkost meg, -jeg bare sier at jeg synes grafikk er flotte saker og er med på å øke stemningen! :)

 

Jeg er gammel nok (32), til å ha kunnet spilt de fleste av de mest nevnte rollespillene der ute, men det er nok kanskje ikke før de siste årene, på denne siden av 2000-tallet, at jeg har begynt å interessere meg litt ekstra for dem (les: oppdage). Morrowind er nok et mange vil nevne.. Jeg kjøpte meg også Baldur's Gate II når det kom, men utålmodig som jeg var på den tiden, satt jeg ikke lenge før jeg ga opp..

 

 

 

Sånn.. nå har jeg fortalt litt om "meg selv"! Håper på å høre fra deg også, og hvordan dere spiller og "oppfører dere"!? Det morsomme er at en som alltid er en god hunter, så har jeg aldri "skjønt" hva man skal med valg som gjør en til en "ond magigker"!? Finnes de? Er det deg!? ;)

Endret av Bone
Lenke til kommentar
Videoannonse
Annonse

Fascinerende emne!

Spesielt dette med moral i spill varierer veldig for meg. Jeg liker å spille karakterer som for meg føles mer realistiske, f.eks satt i D&D-systemet havner mellom chaotic good og lawful evil. Problemet er at alt for mange spill legger opp til at en skal være en goody two-shoes type karakter, med quests som bygger på at du VIL hjelpe en tilfeldig person med noe en vanligvis ikke ville brydd seg med.

Vel, uansett baserer jeg moralske valg på hva jeg ser for meg karakteren's bakgrunn er.

 

Jeg spiller som regel mannlige karakterer, men har ikke noe problemer med å spille en kvinnelig karakter. Som oftest gjør jeg det hvis jeg spiller igjennom spill for andre gang, for å se om spillet har noe annerledes å by på da.

 

Klasser? Jeg foretrekker rogue og mage erketypene, men ender ofte opp med warrior rett og slett fordi de førstnevnte ikke fungerer etter mine preferanser i enkelte spill. Stealth er noe av det jeg liker best, i hvert fall når det er gjennomført bra. Det er som regel menneske jeg velger å spille, med mindre alver har racial bonuses jeg føler jeg kan dra nytte av.

 

Når det kommer til spillestil er jeg vel en utforsker. Jeg går systematisk igjennom alle ganger og rom i dungeons, og tar meg heller ekstra god tid. Forsåvidt avhenger dette litt av spillet igjen, men gjelder i hvert fall spill der det er mulighet for å snuble over spesielle (gjerne unike) items på den måten.

 

Mine favorittspill i sjangeren er vel Planescape: Torment, Baldur's Gate (både I og II), Final Fantasy spillene i den grad de kan kalles rollespill, Dragon Age: Origins, Arcanum, Dark Messiah of Might & Magic (virkelig, verden trenger flere spill av denne typen) og TES: Morrowind.

 

Ikke like utfyllende som ditt innlegg, men det er en begynnelse.

Lenke til kommentar

I likhet med deg foretrekker jeg rollespill, gjerne de virkelig store, åpne spillene, og jeg spiller også alltid som god, med ett unntak; Elder Scrolls spillene. Der liker jeg å gjøre alt, og det innebærer å gjøre oppdrag for noen mer suspekte guilds. Men når det kommer til moralske valg så velger jeg alltid den gode veien, selv om jeg som person i virkeligheten kanskje ville gjort det motsatte i noen situasjoner.

 

I motsetning til deg spiller jeg alltid som mann, dette fordi jeg er mann selv, og det føles rart å spille som kvinne med mindre spillet handler om en kvinne. Angående klasse så havner karakterene mine vanligvis i en 'battlemage'-klasse, altså destruktiv magi og sverd; gjerne ett i hver hånd. Navnet på karakteren (om det kan velges) er alltid 'Vaine', uten unntak.

 

Immersionability (innlevelsesevne) er veldig viktig for meg, så jo flere detaljer spillet har, jo flere ting du kan gjøre (lese bøker, samle ingredienser, etc) og jo penere grafikk spillet har, jo bedre.

 

 

 

 

 

Lenke til kommentar

Takk for ditt bidrag, Avenius! Artig å lese, og ingen problem med lengden! ;)

 

Jeg vet at jeg er nokså kjedelig på "moral-siden", og at det nok er lagt opp mye til fordel for "oss" som spiller goody two-shoes, som du sier, men jeg kan ikke noe for det; jeg klarer rett og slett ikke å la vær å hjelpe en stakkars i nød, ei heller stjele det lille han eier! :D hehe..

 

Dark Messiah, sier du!? Jeg kjøpte det, men fikk aldri spilt det pga for dårlig PC den gangen (har det også på Steam, så klar til å installere når som helst, -kanskje sette opp prioriteten litt!) :)

 

Artig å lese om dine typer, for de er helt forskjellige fra mine.. Jeg har aldri valgt rogue noen gang, tror jeg.. har alltid på følelsen av at de bare surrer rundt med en liten dolk, og ikke gjør så mye skade! Men, har jo aldri prøvd en sånn karakter, så jeg vet jo ingenting om saken, hehe.. :) Jeg kan gjerne være mage uten noen problemer, det er ikke førstevalget mitt, men den er på en "god tredjeplass"! Når man bruker erfaringspoeng så går de jo først og fremst til hunting og fighting, men har jeg noe overs hender det at jeg putter de i magi! Litt sånn bakgrunnskrefter er bare kjekt å kunne! :)

 

Som mage, "må" jeg være kvinne, føler av en eller annen grunn at det passer best.. men warrior og hunter hender det at jeg spiller som mann også! :)

 

 

Og ja, fascinerende emne! ;)

 

Håper også flere bidrar! :)

Lenke til kommentar

Takk til deg også, Vaine! :)

 

Ja, åpne store spill er det som trigger! Jeg elsket Risen, men likte mer det store og åpne med de tidligere Gothic-spillene! Jeg burde få somlet meg til å spille TES: Morrowind, jeg også..

 

Godt punkt til slutt der også! Ja, jo mer, jo bedre! Elder Scrolls har jo mye sånt! Og Dragon Age.. Det er alltid stas å lese litt om historie og en "historisk, for så å møte på den personen senere! :D

Lenke til kommentar

Jeg liker både JRPG og WRPG, men heller vel litt mer mot førstnevnte. I WRPG, som f.eks TES: Oblivion er jeg alltid en snik som favoriserer pil og bue som våpen. I grotter og fort sniker jeg meg rundt, istedet for å brase rett inn med øksa høyt hevet over hodet og knuser skallen på alt som rører seg. I JRPG er det ikke alltid at man kan velge hvem man skal være, så da er jeg som oftest spillets helt/leading man/leading woman, selvom man kan diskutere om hvem som egentlig er hovedpersonen i enkelte spill (les: FFXII). Grinding er et kjent fenomen i JRPG og jeg liker det. Jeg grinder mye. Til forskjell fra hvordan jeg spiller i WRPG, så er det rå styrke som gjelder. Det er bare å hakke løs på fienden og håpe på det beste. Det beste er at i de aller fleste tilfeller, så fungerer det. Når en har mulighet til å velge mellom å være snill eller slem, så er jeg for det meste snill. Rollespill er det jeg liker aller best, jeg bruker flere timer på de.

Lenke til kommentar

Spennende tråd!

 

For min del spiller jeg lit forskjellig. Det vil si, jeg har vel egentlig ikke spilt så mange av de rollespillene hvor de store valg er et tema, så det begrenser seg vel til Fable- og Mass Effect-serien i bunn og grunn. Min hovedkarakter der er alltid snill mot folk, en evig "paragon". Jeg kan ikke tenke meg å være slem eller uforskammet mot noen, og når jeg ber noen dra til helvete kjenner jeg det svir litt i samvittigheten. Samtidig ser jeg an klientellet litt, og er det folk jeg ikke liker på grunn av deres person eller tanker om emner jeg føler betyr mye for "meg", altså min person i spillet. Så, for å få med meg mer av spillet kjører jeg på med en dame så uforskammet og slem at hun er en real "renegade". Da er det om å gjøre å være så ufin som mulig, og ikke legge noe i mellom for å fortelle verden hvor skapet skal stå.

 

Det samme gjelder i Fable-serien, men der har jeg tilgode å spille gjennom flere ganger.

Lenke til kommentar

Dark Messiah, sier du!? Jeg kjøpte det, men fikk aldri spilt det pga for dårlig PC den gangen (har det også på Steam, så klar til å installere når som helst, -kanskje sette opp prioriteten litt!) :)

 

Artig å lese om dine typer, for de er helt forskjellige fra mine.. Jeg har aldri valgt rogue noen gang, tror jeg.. har alltid på følelsen av at de bare surrer rundt med en liten dolk, og ikke gjør så mye skade! Men, har jo aldri prøvd en sånn karakter, så jeg vet jo ingenting om saken, hehe.. :) Jeg kan gjerne være mage uten noen problemer, det er ikke førstevalget mitt, men den er på en "god tredjeplass"! Når man bruker erfaringspoeng så går de jo først og fremst til hunting og fighting, men har jeg noe overs hender det at jeg putter de i magi! Litt sånn bakgrunnskrefter er bare kjekt å kunne! :)

 

Som mage, "må" jeg være kvinne, føler av en eller annen grunn at det passer best.. men warrior og hunter hender det at jeg spiller som mann også!

 

For å utdype det med Dark Messiah litt: Det er langt ifra et perfekt spill, men det gjør mye som f.eks Oblivion kanskje også burde ha gjort. Men det er også motsatt. Den viktigste forskjellen i mine øyne er muligheten til å bruke omgivelsene mot fiendene, klatring, og måten fiendene oppfører seg på.

 

Jeg vil også utdype at i spill som f.eks The Witcher, der du utvikler karakteren fritt med et mix&match system fokuserer jeg oftest kun på en warrior-type build, og supplementerer kun med spesialisering innen magi hvis jeg får poeng til overs.

 

Jeg føler merkelig nok at en rogue passer bedre som kvinne enn en mage gjør. Aner ikke hvorfor, kanskje det er ideen at kvinner i tettsittende klær er mer appellerende enn i kjoler ;)

Lenke til kommentar

Jeg er nok nærmest det man kan kalle chaotic neutral. Jeg er en uberegnelig bølle, tar "viktige" valg etter hvordan humøret er og hvilke alternativ som virker mest interessante/artige. Jeg kan lett redde en katt som sitter fast i ett tre for så å slakte en helt uskyldig familie bare fordi sønnen i familien sto i veien i en trapp/stige til loftet der jeg skulle loote alt de hadde av verdier. Ingen questgivers kan føle seg trygge i mitt nærvær, da jeg gjerne er ute etter mest mulig underholdning der og da, belønning i form av ære og gull er egentlig ikke så viktig. Onde karakterer på laget får gjerne sine ønsker oppfulgt kun fordi jeg vil se reaksjonene på de snille partymedlemmene. Jeg er et sadistisk troll i grunn.

 

Fast travel brukes aldri, uansett hvor jævlig level-scaling er. Jeg spiller som regel enten som en lowlife sverdmann (alltid dverg med stort våpen) eller en ultra-intelligent mage som har blitt kastet ut av mage-ordenen og har tydd til den mer tvilsomme siden av magien. Favorittspill i sjangeren er Baldur's Gate I og II, Icewind Dale II, Elder Scrolls III, Planescape: Torment og Fallout 2 & 3.

Endret av freeman
Lenke til kommentar

ha ha!! :D

 

Må si at jeg smålo litt til det siste her! ;) hehe.. Spesielt det med "sadistisk troll", at onde karakterer får viljen sin pga reaksjon, og slakting av hel familie! :D hehe.. Er jo helt stikk motsatt av meg selv, så synes det er morsomt og interessant å lese om hvordan dere andre gjør det..

 

 

Selv har jeg ikke kommet helt inn i JRPG-er.. Har prøvd noen timer med FF XII, som jeg egentlig likte nokså godt (mangel av tid gjorde at jeg aldri kom lengre), og jeg kjøpte også FF XIII, som jeg syntes var noe småkjedelig.. spilte kun et par-tre timer av det, men..

 

 

Kjenner meg igjen i spillestilen til AlfF4! :) Er nok en evig "paragon" ja!

 

 

The Witcher må prøver nærmere..

Lenke til kommentar

Spiller det meste av spill, men er rollespill som blir brukt mest tid på før det støver bort i hylla og gjerne da de gamle klassikerne også.

Må si jeg liker best Western Rpg, ikke så stort forhold til foreksempel Final Fantasy.

 

Spiller som oftest kvinnelig karakter, hvis det ikke er satt hva du skal være. Føler at hvis spillet handler om en navngitt helt så må han/henne være bygd på en veldig bra måte, stemme, navn, særtrekk i karakteren som du vanligvis skaper selv i noe annet. Geralt i the witcher er et godt eksempel på en sånn karakter. Men når man lager selv blir det som oftest kvinnelig, helst alv eller menneske. Navn er litt fra og til men Sjaryn, Nelisja osv brukes en del. Hvis spillet tilbyr begge kjønn prøver jeg alltid en gjennomspilling med begge for å se om ting blir annerledes såklart

 

Føler kvinner er litt mer sannsynlig til å være gode for det er spillestilen min 100% paragon, goody two shoes. Gjør jeg et ondt valg eller en feil som leder til noe ondt får jeg rett og slett dårlig samvittighet og loader forrige quick save. Klarer ikke være slem. Men prøver å se besluttninger som gjøres i et rollespill samfunn som er det riktige, selv om det trosse "Myndighetene" foreksempel.

 

Av looting og utforsking, bruker jeg for lett mye tid på det, looter alt, sjekker alle huler,hus,skap,sekker,kister. Hva enn som kan finnes. Gjør ofte at jeg driver med på et spill i evigheter og spiller det ofte flere ganger, spesielt med randomisert loot, gjør det 100 ganger mer spennende.

 

Den eneste quirken jeg har er at jeg klarer ikke spille et spill bare for gameplay, noen rollespill faller så kort på en uengasjerende historie, men de har "bra" gameplay. Det holder dog ikke, two worlds foreksempel er noe jeg kan sette der. Føler da at jeg ikke klarer å nyte noen aspekter.

 

Favoritt spill må være Divinity 2 ego draconis, Never Winter Nights, Baldurs Gate og Icewind dale. Men i nyere tid Dragon Age Origins, Final Fantasy XIII og The Witcher uten tvil. Ser veldig frem til dette året med masse nye rollespill som kommer ut, bare håper noen av de holder seg tro til rollespill og ikke blir mer action fordi det er "Populært" for massene

Lenke til kommentar
  • 2 uker senere...

Nå spiller jeg vel en del mer action-rollespill i forhold til "vanlig" rollespill om dagen, men trives med begge deler! Vanligvis er jeg av den snille typen som gjør det jeg kan for å redde verden, men prøver meg gjerne på litt slemmere ting når jeg spiller med en annen karakter (Sistnevnte er sjelden mulighet i ARPG though).

 

Av kjønn spiller jeg begge deler, men starter alltid med en mannlig karakter og følger på med dame, mann, dame ... Så lenge jeg ikke har noe imot et kjønn i forhold til hva/hvordan jeg spiller. Mannelig magiker i Titan Quest ser forferdelig ut for eksempel, selv om det er en mannlig magiker jeg er lengst på. Styrt unna det siden jeg lagde han selvfølgelig.

 

Når jeg spiller utforsker jeg alle kriker og kroker som jeg har mulighet til å utforske (håper jeg på i hvert fall) og trives godt med det! Finner veldig sjeldent noe bra har jeg en følelse av, men liker å ha følelsen av at jeg ikke har gått glipp av noe. Det har vært flere ganger i Titan Quest jeg har gått tilbake igjen og funnet episke og til tider legendariske utstyr og våpen i "bone piles" som jeg hadde klart og gått forbi. Eller en del ganger at jeg har gått inn igjen i en hule i Oblivion fordi jeg var sikker på at jeg glemte noe og til min overraskelse fant ut at jeg hadde sett over alt, flere ganger. :p

 

Av de spillene som tillater klasser er det ofte at jeg går for enten en tank-type, eller en slags healer eller summoner. Jeg prøver selvfølgelig alle andre typer klasser om spillet er godt nok til at jeg gidder spille masse forskjellige folk. Spill uten klasser har ofte et alternativ til dette og da kjører jeg bare mye samme greiene. Oblivion for eksempel, der man trener seg fram til hva man vil være god i.

 

Rollespill jeg har spilt er vel følgende: The Elder Scrolls IV: Oblivion, Final Fantasy 4, 6, 7, 9, 12, 13. Diverse Pokemon spill (Om de teller :p), Fallout 3, Magicka(?), Mass Effect 2, Borderlands, Risen, Gothic 3, diverse Star Wars spill + noen "eldgamle" spill som jeg ikke kommer på. Noen av spillene jeg ikke har spilt helt gjennom forresten.

 

Rollespill jeg spiller nå og da er: Titan Quest: Immortal Throne, Torchlight.

 

Godt mulig jeg har glemt noen spill, men det er vel ikke så farlig.

 

Av navn på karakterene går det først i Xifi, etterfulgt av Xifa (jente), også kommer det ofte veldig tilfeldige navn, gjerne av typen vikingnavn! Noen andre som har sansen for morsomme vikingnavn på karakterene? :p

 

Jeg gleder meg masse til The Elder Scrolls V: Skyrim kommer ut, og ser også frem til The Witcher 2. Torchlight 2 er også noe jeg gleder meg til, og selvfølgelig Diablo 3 om det kommer ut i år.

Lenke til kommentar

Spiller mest mulig snill karakter, men der jeg må kan jeg være riktig så ful. Spiller mannlig karakter ettersom jeg er mann, men skjønner den der med å ha en dame å se på når en sitter der i utallige timer. For øvrig så må jeg flire når jeg tenker på den mannlige karakteren i Oblivion. Han løp som ei dame og virket med det hyperfemi. Hadde kanskje vært like greit å spille som dame der..

 

Plukker opp alt jeg finner av planter og utstyr etc., gjør alt av sidequests og nyter omgivelsene i gode rollespill. Liker spesielt Gothic-spillene og Risen, da disse har en fantasisk atmosfære, nydelig og variert natur og musikk. Stor og åpen verden som bare venter på å bli oppdaget. Fast-travel i form av magi benyttes noen få ganger langt ut i spillene, når jeg har vært stort sett overalt opptil flere ganger.

 

Venter på Risen 2 med stor lengsel. Har en ørliten skepsis pga opplysninger om skytevåpen og manglende pil og bue, samt mer konsollifisering.

 

Spiller vanligvis som warrior med sverd og bue, samt litt ferdigheter på lockpicking, thieving og alchemy.

Lenke til kommentar

Eg veit eg har svart på dette spørsmålet før, men det var kanskje på det gamle forumet. Eg spelar fleire typar rollespel. Piranha Bytes sine åpen verd-spel er favorittane mine på PC, men eg liker òg meir historiedrivne spel som t.d. KOTOR-spela og Dragon Age. Quest for Glory-spela var ein tidleg favoritt. Eg kan òg like JRPG, og har vore ein stor tilhengar av Final Fantasy-serien (sjølv om det nyaste spelet var ganske skuffande).

 

Eg prøver stort sett å modellere karakteren min etter meg sjølv, eller i alle fall etter idèala mine. Det vil seie at det blir ein svært snill fyr, som alltid prøvar å gjere det rette og å hjelpe folk. Eg pålegg meg gjerne moralske reglar utover det spelet gjer, t.d. ved at eg er svært selektiv med kven eg stel frå. Eg vel nesten alltid å vere ein trollmann eller noko liknande. Igjen har det nok litt med likheit med meg sjølv å gjere: eg er ein som har søkt kunnskap og visdom og som jobbar hovudsakleg med hjerna mi (som dataprogrammerar). I tillegg synast eg berre trollmenn er tøffare enn andre klasser. ;) Eg har òg vore innom jeger- og munkeroller, noko som kanskje er ein refleksjon av at natur og kampsport er mellom interessene mine. Eg likar karakterar som er sterke og uavhengige. Jegeren kan overleve i naturen på eiga hand, og både munken og trollmannen baserar seg på indre krefter. Tek du ifrå ein krigar sverdet og rustninga, noko som no skjer av og til i rollespel, er han ikkje halvparten av det han var før. Trollmannen og munken vil derimot normalt klare seg fint utan noko utstyr.

 

Eg har ein gong prøvd å spele som ond, og det var i KOTOR 2. Etter å ha spelt igjennom spelet som snill nokre gongar, tenkte eg at eg skulle prøve den stikk motsatte rolla. Resultatet vart meir interessant enn forventa. Eg spelte igjennom halve spelet som ein ond egoist, som korrumperte og øydela alt og alle rundt meg. Men omtrent halvvegs i spelet ombestemte eg meg. Det var rett og slett ikkje noko kjekt å vere denne fyren, og det gjekk imot min eigen natur. Eg bestemte meg derfor for å skifte retning, og gjennomspelinga vart derfor ikkje først og fremst om ein veldig ond eller veldig ond person, men om ein person som vendte om og prøvde å gjere bot for alt det galne han hadde gjort. Spelet er òg so bra laga at det reflekterar ei slik utvikling. Karakteren min vart ikkje so sterk som han kunne ha blitt, fordi det etter eit punkt ikkje lenger er mogleg å nå dei høgste bonusane som du får for å vere veldig ond eller veldig god, men opplevinga vegde enkelt opp for dette.

 

Kay

Lenke til kommentar

Flott tema!

 

Min faste person i omtrent alle spill er en litt aldrende mann, med innsunkne øyne, spiss nese og hakeparti, grått hår og skjegg.

Hans navn er utelukkende etternavnet Emmerson, eller varianter som Mr. Emmerson osv.

Emmerson er en kald jævel, oppdraget går foran absolutt alt av hensyn til sivile og andre personer som kommer i veien. De eneste gangene Emmerson viser følelser er da det kommer til familie og venner. Han ofrer gjerne byer for en god venn.

 

I fantasy genren er Emmerson alltid en magiker av et eller annet slag, men det ryktes også at han har blitt observert som rogue i enkelte tilfeller.

I moderne/sci-fi omgivelser er han stort sett bruker av spesielle evner som enten kommer fra genmodifisering, mutasjoner, tankekraft eller lignende.

 

Emmerson er også utrolig materialistisk, eller kanskje kleptoman. Alt som ikke er lenket fast forsvinner med Emmerson i nærheten, for deretter å dukke opp hos en eller annen luguber "importør/eksportør".

Emmerson er en "burster", han driter i stamina, utholdenhet og manapools og brenner heller av all magien sin i løpet av 2 sekunder. Tilbake står en ranglete, utslitt gammel mann i en sirkel av forbrente lik.

Emmerson misliker autoriteter, små barn, mennesker som lar seg styre, katter, mat som ikke kan grilles og stort sett alt annet som ikke gir han mer makt, penger eller innflytelse.

Endret av YellowCake
Lenke til kommentar

Veldig interessant tråd.

Fascinerande å lese om andre sine valg – det er jo det som er styrken til rpg at dei kan spelast på x-antall måtar med ulik oppleving.

Sjølv speler eg nesten utelukkande men, av den enkle grunn at eg er det og at eg sjeldan klarer leve meg heilt inn i karakteren om eg speler som hokjønn. Lagar karakteren ganske lik med sjølv utsjånademessig, og satsar som oftast på intelligens og smidighet som viktigaste trekk.

 

For meg er eit rpg eit spel som lar det satse på forskjellige skills – f.eks snakking, stjeling, lockpick eller sniking. Spel utan mange slike er for meg ikkje skikkelege rollespel for karakterane for vert veldig generiske. Med negativt forteikn vil eg nemne Dragon Age og Mass Effect 2. Det er ei skremmande utvikling i mine auger. New Vegas var positiv førre år, men det er lengre mellom spel eg kan kose meg med.

Men tilbake til min karakter. Namn er sjeldan noko eg held fast med, men ser at eg har valgt same namn i både New Vegas og BG2 (dei spela eg har på pcen no). Namnet er keisamt: Constantine.

 

Mens eg lagar karakteren min så tenker eg ofte ut ein forhistorie. Slik har også eit par av mine andre namn vorte valgt. Lone Wolf var ein einsam barbar frå det kalde nord i mi fyrste gjennomspeling av BG2 samt Fallout 2.

Karakteren min er som nemnt smart. Det er fordi eg elskar spel som lar deg faktisk snakke gjennom problem samt trekke nyttig informasjon ut av omgjevnadane. Som oftast er eg ein karakter som slåss på ein feig måte. Eg kan bruke lang tid på å snike meg inn i rett posisjon, avfyre ein serie skudd for å så snike meg tilbake og kanskje angripe frå ein annan posisjon. Eg likar ikkje reine fighter-klassar, og trivst best som ein rogue/ranger-aktig karakter. Det kjekkaste er derimot spel som Fallout der du ikkje velger ein bestemt karakter, men miksar og triksar og får din heilt eigenkomponerte mann.

Nå har eg til tider valgt ein mage-karakter – spesielt i BG/NWN type spel. Det er ikkje fordi eg liker å spele det, men fordi eg sjeldan orker å styre mine companions for mykje i kamp. Ta noverande gjennomspeling av BG2 så anar eg temmleg dårleg kva spellar mine reisefrender kan kaste. Det gjer av gruppa mi i kamp er temmeleg ineffektiv og lite slagkraftig. For å unngå dette har eg sjølv nokon gonger valgt ein mage klasse sjølv omringa av fighters og ein healer. Då kan eg sette dei til å gjere sine ting, mens eg opner spellboka mi og blåser fienden til himmels.

 

Eg hater power-gaming, og er ofte temmeleg svak i kamp (så lenge det ikkje hindrar progresjon i spelet). Om eg kun får 1 hit point når eg levelar opp så gjer ikkje det noko. Utstyr blir ofte valgt ut i frå kva som eg synest er kulast og ikkje det som er kulast. Eg har ein aversjon mot alt som ser ut som hammar, og liker ofte små og kjappe våpen.

 

Moralsk sett så havnar karakteren min fort opp med ein Chaotic-Neutral-alignment i D&D serien. Litt fordi det er litt som meg i RL – eg avskyr overformynderi frå stat og samfunn. Eg stjel som ein ravn når det passar, og skyr ingen middel for å nå det er ønsker å nå. Riktignok så trur eg at eg ofte speler relativt snill, men det er ofte fordi mange spel IMHO er lagt opp til dette. Du har ofte det gode valget på den eine sida som også gjev mykje betre belønning.

 

Reint spelemessig så bruker eg ein evighet på progresjon i spel. Eg pleier å gjere dei fleste oppdrag og elsker å sitte å lese bøker eller historiar frå universet eg fartar rundt i. Eit anna tidsfordriv er sjølvsagt turar i skog og mark utan noko bestemt mål. Kanskje berre sjå om eg finn noko av interesse Koste meg i New Vegas når eg kunne gå med rifla på ryggen og sola på veg opp jaktande på brahmin. Eg elsker også alt av spel og gambling som fins i spel. Ta Pazaak, eller terningspelet i Witcher. Fantastisk. Meir av slikt. Samtidig elsker eg dyr drikke og vakre kvinner og bruker fort store summar på dette. Eg kjøpar ofte det dyraste rommet på eit vertshus - ikkje av nødvendighet, men fordi eg liker å spele bekymringslaust.

Dei einaste oppdrag er avstår frå er av typen ”samle 10 Nuka Cola”. Dei engasjerer meg så ufatteleg lite, og eg hater å samle ting utan at det er nødvendig. Kanskje den beste spelopplevinga den siste tida var starten på New Vegas. Eg hadde investert mykje i Wastelander-traits og elska å gå rundt å finne planter og ting som eg kunne lage om til noko nyttig. Diverre ettersom historien gjorde sine framskritt så forsvann denne gleden, for då vart det for enkelt å finne/kjøpe noko heller.

 

Som nokon andre nemnte her så er eg og lei av å få alt opp i hendene. Eg finn det irriterande at alt ofte er markert på mini-kartet ditt og det er berre å følgje det for å gjere oppdraget ferdig. Eg liker å slite litt når eg skal løyse eit oppdrag. Det same gjeld for fast travel. Ta New Vegas som eit eksempel –der er det alt for enkelt reise lange distansar utan å måtte lide for det. Og når eg seier eg ikkje likar det, så betyr det diverre ikkje at eg ikkje nyttar meg av det. Eg er svak sådan.

Mi toppliste vil nok sjå omtrent slik ut (ikkje rangert):

Kotor-serien

BG-serien

Planescape

NWN

Arcanum

Fallout-serien

Vampire: the Masquerade

Endret av timmoody
Lenke til kommentar

Jeg for min del liker å være den karakteren som står i fronten ved slaget mens jeg tar og gir slag, derav Warrior, mer spesifikt; Tank.

 

Sword and Board er for meg noe av det kuleste som eksisterer i rpg-jungelen. Spesielt da skjoldet kan brukes offensivt og ikke bare defensivt. Dragon Age og Age of Conan er gode eksempler på dette. Også WoWs krigere har blitt mer dps orienterte med skjold, noe jeg liker. Hvis ikke jeg liker hvordan skjoldet brukes i spillet spiller jeg også med 2h eller dual wield.

 

Som regel vil jeg spille som mannlig dverg, ofte med navn Thorur eller Kragh. Om ikke dvergerasen er tilgjengelig blir det menneske med navn Sesseth. Da blir jeg ofte rogue, da jeg synes de ikke er like bra egnet som warrior. Ikke like tøft. Mye bedre med en liten muskelklump who doesent afraid of anything.

 

Når det kommer til de moralske valgene, om mulig, er jeg som regel bundet til ære. Ofte ære og respekt vunnet gjennom kamp. Men, jeg tar meg tid til å redde jomfruer i nød og redde katter ned fra trær. Jeg har som regel et svakt hjerte for dyr. "Dog" er en fast følgesvenn i Dragon Age ;) Jeg prøver som regel å være lawful neutral (D&D alignment), men om noen må læres ei lekse er det frem med bjørkerisen. Dessuten viker jeg ikke fra å avlive de som har begått store ugjerninger. Småkriminelle lar jeg som regel gå, rettere sakt løpe med halen mellom bena.

 

Jeg liker å utforske hver eneste krik og krok, ikke en eneste kiste skal forbli uåpnet, rom uutforsket og en fiende levende. De gangene jeg ikke får åpnet en kiste kommer jeg tilbake senere for å åpne den om jeg kan. Ellers vil det brenne og svi som syfilis bak i hodet, jeg må se hva som er i kista!!!

 

I live and die by my sword (preferably axe)!http://www.youtube.com/watch?v=gH0y3_-jX3o

Lenke til kommentar

Opprett en konto eller logg inn for å kommentere

Du må være et medlem for å kunne skrive en kommentar

Opprett konto

Det er enkelt å melde seg inn for å starte en ny konto!

Start en konto

Logg inn

Har du allerede en konto? Logg inn her.

Logg inn nå
×
×
  • Opprett ny...